Politikk – Side 42

Luftens bakgrunn var rød. I to tiår virket det som stormen, som sveipet over de latinamerikanske sierras, de nordafrikanske djebels (fjell) og fortsatte til de asiatiske rismarkene, skulle ta med seg den tidligere koloniordenen og det økonomiske herredømmet til statene i Nord. I 1956 annonserte Egypts president Gamal Abdel Nasser i et homerisk latterutbrudd at Suez-kanalen skulle nasjonaliseres. I Tebessa-fjellene reiste de tunisiske «fellaghas» seg for å gjøre slutt på det «franske departementet» som var påtvunget Algerie. Etter triumfen i Havanna, dro «geriljahelten» Ernsto Che Guevara ut i nye anti-imperialistiske kamper, i Kongo og Bolivia. I Sørøst-Asia gjorde det vietnamesiske folket motstand mot det massive bombardementet fra «den frie verdens festning». I de fjerne Dhofar-fjellene på den arabiske halvøya frigjorde geriljasoldater, under banneret «vitenskapelig sosialisme», stammer og kvinner fra en tusenårig undertrykkelse. Selv i hjertet av Europa og USA gjorde studenter og arbeidere opprør mot den gamle verden i navn av en fornyet sosialisme. I Alger i 1973 uttrykte lederne for de alliansefrie nasjonene sin vilje til å innføre en «ny internasjonal økonomisk orden», grunnet på gjenerobring av deres naturressurser. Og oljelandene viste vei med å nasjonalisere sin strategiske ressurs. The times they are a-changing, sang Dylan. Selv om disse bevegelsene mottok støtte fra Sovjetunionen, tok de sterk avstand fra unionen og kritiserte byråkratiseringen av makten i Moskva, den manglende aktivismen, valget om «fredelig sameksistens» med USA, som de sidestilte med et forsvar for status quo. Og selv om bevegelsene var svært forskjellige, holdt de alle fast på revolusjonen. De ville velte den gamle samfunnsorden både på hjemmebane og internasjonalt, med alle midler, deriblant væpnet kamp eller statskupp. De rakket ned på «de borgerlige demokratiene» og valgene som de oppfattet som redskap for undertrykkernes herredømme. Essensen i denne epoken har ingen klart å uttrykke bedre enn Jean-Paul Sartre. I sitt berømte forord til Frantz Fanons Jordens fordømte fra 1961, skrev han at volden til den kolonialiserte «er verken en absurd storm eller tilbakevendingen til dyriske instinkter, ei heller utløp for et ressentiment: Det er mennesket selv som setter seg sammen på ny. […] Den kolonialiserte kureres for den koloniale nevrosen ved å jage kolonisatoren med våpen». Og filosofen legger til at denne «voldens sønn» i dette henter fram «i hvert øyeblikk sin menneskelighet: Vi er mennesker på hans bekostning, han gjør seg til menneske på vår. Til et annet menneske, av bedre kvalitet». TJUE, TRETTI ÅR senere er slike ord blitt uhørlige, selv det minste håp om en samfunnsendring er blitt redusert til en totalitær vilje og likhetsidealet identisk med GULag. Overalt ser man hvordan pengene og individualismen har vunnet fram. «Vi er dømt til å leve,» slik historikeren François Furet formulerer det, «i den verden vi lever», å ikke lenger drømme om «en vakker dag». Og hvis vi likevel får dårlig samvittighet av den vedvarende nøden, kan vi slutt oss til rekkene av forkjemperne for humanitære intervensjoner som er klare til å lindre plagene til ofre for katastrofer, kriger og diktaturer, på samme måte som gårsdagens veldedige overklassefruer lindret de fattiges lidelser samtidig som de holdt dem unna propagandaen til de «røde». «Les French Doctors» har erstattet de internasjonale brigadene, veldedighet har erstattet solidaritet. Voldsbruk er fullstendig diskreditert, gjort til terrorisme – kun de vestlige statenes vold er fortsatt legitim. Hvordan har en slik revolusjon – eller kontrarevolusjon? –

Svar til Ottar Grepstad.