Et ulovlig angrep
I innledningen til FN-pakten, jordklodens felles lov, slås det høytidelig fast at «Vi, De Forente Nasjoners folk som er fast bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe […] og ved godkjenning av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter sikre at væpnet makt ikke blir brukt uten i felles interesse […] har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål». Og allerede i første artikkel understrekes det at FNs fremste mål er å «undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd». Da USA og deres britiske allierte om morgenen torsdag 20. mars innledet en «preventiv krig» mot Irak og invaderte landet uten FNs godkjenning, var altså dette et brudd på internasjonal lov. De tråkket på FNs grunnleggende prinsipper, satte seg selv utenfor loven og oppførte seg åpenlyst som angripere. En slik forbrytelse mot freden stiller verdenssamfunnet overfor en hittil ukjent situasjon. Siden opprettelsen av FN i 1946 har det aldri skjedd at to av statene som var med på å grunnlegge organisasjonen, og som er permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet (og to av de eldste demokratiene i verden) så brutalt forbrutt seg mot internasjonal lov og gjort seg til det man kan kalle «forbryterstater». Verdensordenen er inne i en brutal omveltning. Men ikke når det gjelder maktbalanse. Washington representerer fremdeles en ubestridt stormakt. Nei, det gjelder snarere politiske verdier. Millioner av verdens innbyggere har protestert – selv i USA og Storbritannia protesterer folk mot denne krigen ut fra en følelse av at den er dypt umoralsk. Uten å gjøre seg for mange illusjoner, forventer hver og en av oss at verdens mektigste land også er en etisk stormakt, en rettens forkjemper og et forbilde på respekt for loven. I det minste forventer vi at det ikke vender ryggen til de viktigste prinsippene i politisk moral. Men etter attentatene 11. september 2001 virker det som om USA under George W. Bush forsvarer en utpreget kynisk forståelse av statens rett og nasjonale interesser. Som et ekko av Machiavellis gamle råd – «dersom en fyrste vil beholde makten, må han ofte handle i strid med loven, medlidenheten, det menneskelige og religionen» – har Bush og haukene som omgir ham bestemt seg for å handle i strid med loven, moralen, menneskerettighetene og internasjonal rett. Da Robin Cook gikk ut av Tony Blairs regjering i protest mot at Blair stilte britiske tropper til rådighet for USA, forklarte han det slik: «Den brutale sannhet er at man har bedt Storbritannia å delta i en krig som ikke har støtte i noen av de internasjonale institusjonene vi er medlem av. Og uten godkjenning fra verken NATO eller EU, og heller ikke etter enighet i Sikkerhetsrådet. Å befinne seg i en slik diplomatisk isolasjon er et alvorlig tilbakeskritt.» Etter en diplomatisk katastrofe uten sidestykke, der vi har vært vitne til at supermakten USA har vært ute av stand til å få oppslutning om sine argumenter i Sikkerhetsrådet fra land som lenge har vært under USAs innflytelse – som Mexico, Chile og Pakistan – fikk Washington nok et alvorlig skudd for baugen da dets gamle allierte Tyrkia nektet å la amerikanske tropper passere gjennom tyrkisk territorium. Bush har imidlertid oversett slike ubeleiligheter og holdt fast ved sitt forsett om å angripe Irak, og kunngjorde at USA har støtte fra en meget uensartet «koalisjon» som består av et førtitalls land, herunder