Vil den neste pandemien komme fra nederlandske tulipaner?
Økonomisk globalisering og økende industrialisering av landbruket, og særlig blomsterdyrkingen, har ført til en skremmende vekst og spredning av resistente soppstammer.
Penger og makt
Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?
Folkemord, forbrytelser og andre «massemord»
Folkemord blir ofte presentert som noe spesifikt for det 20. århundret, men omfattende massakre har funnet sted i hele menneskehetens historie. Mye av denne historien har blitt skjult som følge av den politiske og ideologiske bruken av betegnelsen «folkemord».
De farlige anarkistene
Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter. Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. Juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form. Denne ideen ledet til den første internasjonale konferansen om bekjempelse av anarkistene arrangert i Roma 24. november 1898. Under strenge sikkerhetstiltak slo de 21 deltakerlandene enstemmig fast at anarkismen ikke skulle betraktes som en politisk doktrine.1 Etter hvert som arbeiderbevegelsen ble mer organisert rundt ikke-voldelig og parlamentarisk kamp for arbeidernes rettigheter og anerkjennelse utover 1900-tallet, forsvant «anarkistterroren» som merkelapp. Ikke desto mindre er anarkismens politiske og filosofiske innhold, som er like relevant i dag som på Proudhons tid (se neste side), fortsatt miskjent og blir eksempelvis brukt fra offentlig hold til å avvise demonstrantene i Hellas (se forsiden), og støttedemonstrasjonene i flere europeiske byer. Men det er i Frankrike at den ideologiske forfølgelsen av anarkismen for tiden er mest åpenbar. TIDLIG PÅ MORGENEN 11. november omringer 150 politibetjenter, de fleste fra antiterroravdelinger, den lille landsbyen Tarnac i Limousin-regionen. Politiet gjennomsøker en bondegård like utenfor landsbyen og arresterer ni personer fra autonomikollektivet på rundt 20 personer som har slått seg ned i landsbyen og gitt nytt liv til den, med blant annet å gjenåpne landsbyens landhandel og kafe. De arresterte blir varetekstsfengslet anklaget for å planlegge «forbrytelser med terroristiske intensjoner» og å være tilknyttet en «terrorvirksomhet». Forbrytelsen de såkalte «Tarnac 9» skal ha vært involvert i, er sabotasje av høyhastighetstoglinja (TGV) Paris-Lille 8. november. De skal ha hektet en metallkrok på strømlederne og dermed fått dem til å falle av idet første toget passerte. Sabotasjen var sikkert irriterende for et par tusen passasjerer som ble forsinket noen timer, men sto ikke i fare for å skade andre menneskeliv enn hvem det enn var som sto bak den. Dette får terroristanklagene til å virke mildt sagt overdimensjonerte i forhold til de faktiske handlingene, men som i andre europeiske land og i USA har nye terrorlover etter 11. september åpnet for «forkjøpsarrestasjon», og det er dette fransk politi har valgt å vektlegge, ved at to av de ni som opprinnelige ble varetekstfengslet, fortsatt sitter varetektsfengslet med besøksforbud. De to det dreier seg om er Julien Coupat og kjæresten hans, Yildune Levy. Antiterrorpolitiet har særlig rettet oppmerksomheten mot Coupat, som de i en lekket politirapport beskriver som den «karismatiske ideologiske lederen» av «en hemmelig anarko-autonom struktur».2 Bevisene mot Coupat og Levy er ifølge forsvarerne syltynne: De skal ha vært i området da TGV-linja ble sabotert og hatt med seg en togtabell, det skal også ha blitt beslaglagt et par togtabeller på gården i Tarnac.3 Da Coupat og Levy ble arrestert hadde de allerede vært overvåket av fransk politiet etter at de
Finanskrisen sett fra et skatteparadis
«Avskaff skatteparadisene!», har de europeiske statslederne ropt i kor siden finanskrisen ble et ubenektelig faktum. På tross av stabilitetspakter, liberalistisk dogmatikk og markedsmoralisme fra OECD, har de europeiske regjeringene igangsatt gigantiske tiltak for å redde krisetruede banker. En del av midlene fra redningspakkene vil finne veien til skatteparadisene som spiller en sentral rolle i spekulasjonsøkonomien. Le Monde diplomatique har besøkt skatteparadiset Jersey i den engelske kanal, der det er liten frykt å spore etter statsledernes utblåsninger.
Verdensøkonomiens svake lunger og ledd
«Når byggebransjen går bra, går alt bra» sies det om boligsektoren som så ut til å vokse inn i himmelen for et år siden. Nå viser det seg at veksten ikke bare var bygd på vaklende fundamenter, men også var politisk motivert for å sikre støtte til det frie marked.
Medienes talende taushet
Selvsensur er et utbredt fenomen i amerikanske hovedstrømsmedier. I en tid da militære eventyr og «krig mot terror» stiller amerikanske borgere overfor stadig flere utfordringer, viser Project Censoreds i årets kåring av selvsensurerte saker at mediene er foruroligende tause om akutt-aktuelle saker.
Tallenes klare tale
Fem år med okkupasjon i Irak, én million døde av vold, nesten fem millioner flyktninger. Dette er tallene som amerikanske medier aldri nevner. Le Monde diplomatique har snakket med sosiologiprofessor Michael Schwartz som står for utregningene.
Kong Bush
Kampen om Bushs ettermæle er innledet. Utspekulert, smådum eller ubuesk?
Hvor ligger hjertet av Kongos mørke?
Det finnes en gammel anekdote om en gruppe antropologer som bega seg inn i mørkets hjerte på New Zealand for å lete etter en mystisk stamme som ifølge ryktet danset en skremmende dødsdans med masker av leire og tre. Sent på kvelden en dag nådde de endelig stammen og klarte på et vis å forklare hva de var kommet for, før de sovnet. Neste morgen framførte stammemedlemmene en dans som på alle måter levde opp til antropologenes forventninger, og antropologene vendte tilfreds tilbake til sivilisasjonen og skrev en rapport om deres oppdagelse. Uheldigvis for dem gjorde en annen ekspedisjon som oppsøkte stammen noen år senere, et mer seriøst forsøk på å kommunisere med dem og fikk vite sannheten om den første ekspedisjonen: Stammemedlemmene hadde på et eller annet vis forstått at gjestene deres ønsket å se en fryktinngytende dødsdans, så for ikke å skuffe dem arbeidet de hele natten med å lage masker og øve inn dansen de oppfant for å vise sine store gjestfrihet overfor gjestene. Antropologene som tenkte de fikk se et underlig eksotisk ritual, så i virkeligheten på en hastig sammensatt iscenesettelse av deres egne ønsker … Er det ikke noe lignende som skjer i dagens Kongo som på ny framstår som det afrikanske mørkets hjerte? Forsidesaken til Time 5. juni 2006 var «Den dødeligste krigen i verden» – en detaljert dokumentasjon av hvordan fire millioner mennesker var blitt drept i Kongo i løpet av de siste ti årene som følge av politisk vold. Saken førte ikke til den vanlige humanitære oppstandelsen, bare et par leserbrev – det virket som om et slags filter blokkerte denne saken fra å få sin fulle virkning. For å si det på en kynisk måte: Time hadde valgt ut feil offer i kampen om hegemoni over lidelsen – magasinet burde holdt seg til de gamle kjenningene: muslimske kvinner og deres byrde, undertrykkelsen i Tibet … Dagens Kongo framstår på ny som et conradsk «Mørkets hjerte»: Ingen våger å konfronterer problemet direkte. Et drept palestinsk barn på Vestbredden – for ikke å nevne en israeler eller en amerikaner – er mediemessig verdt tusen ganger mer enn drapet på en navnløs kongoleser. Hvorfor ignoreres Kongo på denne måten? 30. OKTOBER 2008 kunne AP melde at Laurent Nkunda, opprørsgeneralen som beleirer Goma, hovedstaden for den østlige provinsen i Kongo, sa han vil ha direkte samtaler med regjeringen om hans motstand mot en avtale på to milliarder som gir Kina adgang til landets store mineralrikdommer i bytte mot en jernbane og en motorvei. Denne problematiske (nykolonialistiske) avtalen er en trussel mot interessene til de lokale krigsherrene, for hvis den lykkes vil den skape en infrastruktur som kan gjøre Den demokratiske republikken Kongo til en enhetlig og fungerende stat. I 2001 konkluderte en FN-undersøkelse av ulovlig utvinning av naturressurser i Kongo ut at konflikten i landet hovedsakelig dreide seg om adgang, kontroll og handel med fem mineralressurser: Niob, diamanter, kobber, kobolt og gull. Ifølge denne undersøkelsen var de lokale krigsherrenes og fremmede hærenes utbytting av Kongos naturressurser «systematisk og systemisk». Det gjaldt særlig de ugandiske og rwandiske lederne (tett fulgt av Zimbabwe og Angola) som har gjort de væpnede styrkene sine til regelrette handelskompanier: Rwandas hær tjente minst 250 millioner dollar i løpet av 18 måneder på å selge niob, som brukes i mobiltelefoner og bærbare
Hvorfor kynikerne tar feil om Obama
Kynikerne sier med rette at Obama sannsynligvis ikke vil bli noen annet enn en «Bush med et menneskelig ansikt». Og de har rett, men samtidig ser de ikke hvor naiv deres kyniske visdom er som overser illusjonenes makt.
Hva tjener G20 til?
Var det ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp legger grunnlaget for ny start, for en ny verden med mange ulike stemmer?
Greenspan og boligideologien
I The Age of Turbulence1 ser Alan Greenspan tilbake på sine handlinger som sjef for den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, som han ledet fra 1987 til 2006. Det var Greenspan som la grunnlaget for boligboblen: «Ved inngangen til 2003 var renten på boliglån med nedbetalingstid på 30 år under seks prosent, det laveste rentenivået siden 1960-årene. Lån med forskjellige flytende renter var enda lavere. Det stimulerte til et system med kjøp og salg av bolig som fikk prisene til å klatre. Etter 1994 har andelen amerikanske boligeiere økt raskt. I 2006 eide nærmere 69 prosent av husholdningene boligen sin, mot 64 prosent i 1994 og 40 prosent i 1940. Framskrittene har vært betydelige for latinamerikanerne og afroamerikanerne, like mye på grunn av deres økende velstand som på grunn av statlige programmer for boliglån (suprime) som har gjort det mulig for en rekke minoritetsmedlemmer å bli boligeiere for første gang. Denne eiendomsutviklingen har gjort flere folk interessert i vårt lands framtid og er en god indikator på om samholdet i landet vårt. Boligeierskap klinger like bra i dag som for et århundre siden. Selv i dataalderen er det murstein og mørtel (eller kryssfiner og gipsplater) som stabiliserer oss og får oss til å føle oss hjemme. (s. 229–230). Litt lenger ut i boka legger han til: «Jeg var klar over at oppmykningen av boliglånene økte den finansielle risiko og at tilgang til eiendom takket være subsidierte lån deformerte markedets dommer. Men jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeie-re ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. Jeg mente altså, og gjør det fortsatt, at utvidelsen av individuell boligeierskap var verdt det økte risikoen. For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av boligeiere som kan sikre den politisk støtte.» (s. 233). Man kan tvile på om det på dette punktet var prekært å styrke det amerikanske folkets støtte til markedsøkonomien, og enda mer på om det økte antallet boligeiere som følge av Feds politikk (fra 64 til 69 prosent) har fått den politiske virkningen Greenspan ønsket. Men denne stadig tilbakevendende forestillingen om den eneboligen som sosial sement overrasker stadig. Lenge før Greenspans kryssfiner og gipsplater, sa lederen for huseierforeningen i Paris i 1937, Truité de Varreux, følgende: «Byggestein er ikke bare et boligmaterial, det er også ett av fundamentene for samfunnsordenen i et fritt land.»2 Bakenfor det som framstår som reklamekampanjer for byggebransjen, kommer en ordentlig historiefilosofi til uttrykk: Det «ansvarliggjorte» individet må overvinne det kollektive som alltid mistenkes for å være underlagt irrasjonelle (eller enda verre, revolusjo-nære) følelser. Dette er nokså velkjent. Men bakenfor Greenspans utsagn skjuler det seg en av herskernes nye feller. Det dreier seg om å få undersåttene til å delta på i de dominertes orden (men på en marginal måte) slik at de ikke kan angripe den uten å selv direkte uten å rammes selv. Å gi deler av lønnen til ansatte i form av aksjer hviler på et samme prinsipp. Lønnsmottakerne får ikke nok aksjer til å få innflytelse på strategiske beslutninger, men blir som ansatte bundet på hender og føtter, fordi det vil ramme dem om de handler på måter som skader produktiviteten. Og bakenfor de tradisjonelle konservative frasene om privateiendommens goder, er det utvilsomt i denne retningen man må kikke for å forstå hva som
Georgia og EUs felles avmakt
Hvem styrer EUs utenrikspolitikk? EUs franske formannskap fikk Russland og Georgia til å gjenoppta dialogen 19. september, og partene skal etter planen møtes på nytt i midten av desember. Diskusjonene er en del av avtalen Frankrikes president Nicolas Sarkozy framforhandlet under krisen i august. Avtalen framstilles som en suksess for EU, men viser i virkeligheten tvetydighetene og begrensningene ved et EU-diplomati som fremdeles er avhengig av stormaktene i unionen.
Boligpornoens død
Etter hvert som boligprisene steg, kastet tv-kanalene seg på trenden. I Storbritannia var det for halvannet år siden 20 tv-programmer om hvordan man kunne kjøpe en bolig, pusse den opp og cashe inn gigantsummer. Nå er den tid over, men et spørsmål gjenstår: Hvor mye stor skyld har mediene i finanskrisen?
Revolusjonens glemte feminist
Olympe de Gouges (1748–1793) var en av de første som krevde like rettigheter for alle diskriminerte og utbyttede, for kvinner og svarte. For det måtte hun bøte med livet, og mistet den rettmessige plassen hun fortjener i humanismens historie.
En ny verdensorden?
Wall Street, selve bildet på det amerikanske verdensherredømmet, er i ferd med å gå i oppløsning. Kina blir stadig mektigere, og i skyggen lurer India, som har fått nye stormaktsambisjoner i kjølvannet av et ekspansivt næringsliv. I Latin-Amerika viser sterke venstrebevegelser at Vesten på ingen måte er allmektig. Vil den pågående finanskrisen i Vesten bli stående igjen som selve symbolet på slutten på 500 år med vestlig verdensherredømme? Le Monde diplomatique ser nærmere på konturene av en ny verdensorden.
Fra småplyndring til krig
Sjørøveri er blitt en industri, med kommandittister, økonomiske nettverk og
lokaliseringslag. Men i september ble det til krig.
Tenke det utenkelige
De gigantiske redningsoperasjonene rettet mot verdens banker viser at alt er mulig. Så hvor er venstresiden?
Kapitalismens nye geopolitikk
Kina er blitt USAs bankier. Det skal visstnok ha vært de kinesiske myndighetene som reddet de amerikanske bankene tidligere i høst. Og ikke uten grunn. Kina sitter på enorme dollarreserver og amerikanske statsobligasjoner, og er USAs største kreditor. Hvis den amerikanske økonomien går ad undas, vil det ramme Kina hardt, i det minste så lenge dollaren er internasjonal handelsvaluta, noe som raskt kan endre seg.
Den globale kontraterrorismeindustrien
Terror, ulovlig fengsling, varetekt på ubestemt tid: Både nasjonal og internasjonal rettspraksis har endret seg på grunnleggende vis etter 11. september 2001. Hva vil disse endringene føre til i de vestlige samfunnene?
Spøkelset på Potsdamer Platz
9. november 1918 proklamerte Karl Liebknecht Den frie sosialistiske republikken Tyskland. To måneder senere ble han og Rosa Luxemburg brutalt myrdet av de paramilitære frikorpsene de tyske sosialdemokratene i SPD hadde kalt inn for å slå ned de revolusjonære egne rekker.
Mer innovasjon og konkurranse
Det finnes ingen alternativer, de må skapes.
Slutt å gjør noe, snakk!
Noen ganger handler vi for å unngå å tenke på problemer, som kjapt å kaste 700 milliarder på et problem i stedet for å reflektere over hvordan det oppsto. Har ikke våre politiske ledere gjort for mye og snakket for lite, undrer Slavoj Zizek.
Moralsk globalisering
1900-TALLETS humanitære hjelpearbeidere hevdet det var deres plikt å gripe inn i nødsituasjoner, og krevde derfor fri tilgang til ofrene. Dette førte til en «rett» til intervensjon som i praksis har vært en politisk torn i øyet til flere stater snarere enn en seier for bistandsarbeidet. Og dette tilbakevendende refrenget om «rett» til intervensjon kritiseres stadig kraftigere. Dette begrepet oppsto i en tid (slutten av 80-tallet) da Vestens ambisjoner kunne framstå som universelle. Det er ikke lenger tilfellet.