Politikk– Side 65

Fra 10. til 12. desember 2003 ble verdens første verdenstoppmøte om informasjonssamfunnet avholdt i Genève. Initiativtaker til det tre dager lange møtet var FN, i kraft av den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU). Dette var en viktig begivenhet. Innen teknologi og kommunikasjon, kan toppmøtet sammenlignes med miljøkonferansen i Rio i 1992, både når det gjelder omfang, virkninger og sakene som står på spill.Det er mindre enn ti år siden internett ble tilgjengelig for det store publikum. I løpet av denne korte tiden har det snudd opp ned på store deler av det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle livet, samt organisasjonslivet. I så stor grad at vi nå kan si at internett representerer en «ny verdensorden», når det gjelder utviklingen av informasjon og kommunikasjon i verden.Ingenting er som før. Nettverkets hastighet og pålitelighet har ført til store forandringer i hvordan vi kommuniserer, studerer, kjøper og arbeider, samt måten vi skaffer oss informasjon, underholdning og dannelse på. E-post og konsultasjon av internett plasserer datamaskinen i sentrum for en utvekslingsmekanisme (som avløses av den nye telefonen som kan brukes til alt) som ryster alle sektorer i arbeidslivet. Denne omveltningen kommer imidlertid først og fremst de mest fremskredne landene til gode, land som allerede nyter fordelene av tidligere industrielle revolusjoner. Omveltningen forverrer det man kaller den «digitale kløften», denne stadig dypere avgrunnen mellom de som fråtser i informasjonsteknologi og alle de – flertallet – som er avskåret fra den. To tall illustrerer urettferdigheten: 19 prosent av innbyggerne på jorda utgjør 91 prosent av internettbrukerne. Den digitale kløften forsterker og tydeliggjør det tradisjonelle gapet mellom Nord og Sør og ulikheten mellom rike og fattige (husk at 20 prosent av verdens befolkning, bosatt i rike land, råder over 85 prosent av verdens inntekter). Hvis ingenting gjøres, vil eksplosjonen av ny datateknologi avstenge innbyggerne i de minst utviklede landene for godt, spesielt afrikanske land sør for Sahara (knapt en prosent internettbrukere, hvorav svært få kvinner).Ingen som ønsker en mer rettferdig verden, kan stille seg likegyldig til dette problemet. Det sto i sentrum for toppmøtet i Genève, der mer enn 10 000 delegater fra omtrent 175 land deltok, i tillegg til et femtitalls statsledere og regjeringssjefer. Som et tegn på endringene som er i gang, førte dette FN-toppmøtet for første gang sammen statlige representanter, næringslivsledere og ansvarlige fra ikke-statlige organisasjoner (NGO’er), som uttrykk for «sivilsamfunnet». Dette fungerte for øvrig ikke så godt, sistnevnte klaget over å ha blitt marginalisert, og over i stor grad ha fungert som alibi. Avslutningserklæringen klarer knapt å tilsløre toppmøtets nederlag når det gjelder de viktigste spørsmålene som var oppe til debatt. For det første, prosjektet som går ut på å opprette et «digitalt solidaritetsfond» førte ikke frem. De rike landene nektet å engasjere seg økonomisk i det. Senegals president, Abdoulaye Wade, som i lang tid har ivret for et slikt fond, foreslo å gå utenom statene ved å innføre et frivillig bidrag på en euro ved kjøp av datamaskiner. Andre foreslo å legge til en eurocent på alle telefonsamtaler, uansett varighet, for å bidra til «digitalt samhold» i verden.Et annet sentralt tema var flere autoritære staters (deriblant Kina) kontroll av internett, og «infiltreringen» av innbyggernes privatliv i mange demokratiske land (deriblant USA) etter 11. september 2001, gjennom overvåking av deres aktivitet på nettet, og med kamp mot terrorisme som påskudd. Ingen fremskritt på dette området