Jordan venter på sin vår
De mektige Muslimbrødrene i Jordan vil boikotte det kommende valget, på grunn av kongens motvilje mot å gjennomføre reelle reformer. Stadig flere lokale opprør slås nå hardt ned, mens kongedømmet mister oppslutning.
De mektige Muslimbrødrene i Jordan vil boikotte det kommende valget, på grunn av kongens motvilje mot å gjennomføre reelle reformer. Stadig flere lokale opprør slås nå hardt ned, mens kongedømmet mister oppslutning.
I motsetning til opprørene i Egypt og Tunisia er den arabiske venstresiden splittet i synet på det syriske opprøret. De støtter demokratikampen, men frykter politisk og militær innblanding fra utlandet.
EU og USAs økonomiske sanksjoner mot Iran har nå trådd i kraft for fullt. Befolkningen merker det i hverdagen. Le Monde diplomatiques persiske redaktør har besøkt sin barndoms ferieby Gorgan nord i Iran.
Etter en lang sultestreik har de palestinske politiske fangene i Israel fått en avtale om slutt på isolat, begrensning av fengsling uten dom og utvidet rett til besøk. Men det israelske fengselssystemet er fortsatt et sentralt middel for kontroll av de okkuperte områdene.
Hvem er drivkraften i den arabiske våren? Arbeiderklassen og middelklassen har begge spilt en viktig men svært forskjellig rolle i de arabiske landene.
På tross av Assad-regimets brutale framferd, fortsetter demonstrantene å utfordre det. Kravene deres er de samme som i Bahrain og Jordan, men intern splittelse og utenlandsk innblanding truer med å skape konflikt mellom trossamfunn.
Eskaleringen i Gaza i mars viser problemene med status quo, og hvor feilslått den israelske strategien er.
Eyal Sivan lager heller filmer om overgriperen enn offeret. Med sin siste film Common State tar han til orde for énstatsløsning i Israel. Truls Lie møtte Sivan i Tessaloniki.
Enkelte parter mener de kan verne seg mot de kortsiktige virkningene. Men på lengre sikt vil de politiske, økonomiske og strategiske kostnadene bli store for hele verden.
En nyskapende dokumentarserie undersøker hvor det ble av den «arabiske våren» etter den «iranske sommeren», mens kjærlighetsfabelen Habibi skildrer islam og kristendommens fellesskap. Kan omveltninger komme innenfra gjennom konfrontasjon med det islamske prestestyret eller utenfra gjennom forsoning?
I byen med lang historie for motstand kjemper nå revolusjonære og fagforeninger for å holde liv i den sosiale kampen som startet her for et år siden. I valgkampen er personer viktigere enn partier for en befolkning som på én og samme tid er revolusjonær, konservativ og religiøs.
Hvor lenge kan freden vare på et sted som Beirut? Massakrene i Sabra og Shatila antyder tretti år etter hva som igjen kan blusse opp i denne byen. Om ikke Hizbollah og den ytre israelske fienden holder landet sammen.
I 1948 nølte USA med å anerkjenne Israel. I 2011 nøler Obama ikke med å blokkere et palestinsk medlemskap i FN. USAs veto tar nok en gang sikte på å utsette beslutningen og satse på bilaterale forhandlinger. Israels forakt for folkeretten levner disse få sjanser til suksess.
En enestående historisk vending. I 1948 var Washington bekymret for en israelsk selvstendighetserklæring, for at den skulle føre til antivestlige reaksjoner i de oljerike araberlandene og skade amerikanske interesser.
Unge israelere går ut i gatene i protest mot forvitrende levekår. Arbeidsmarkedet blir stadig vanskeligere, det kuttes i budsjetter og de offentlige tjenestene forfaller. Protestene vitner om en sosial oppvåkning, men de inkluderer ikke de fattigste samfunnslagene, og overser totalt palestinernes situasjon.
Vitnemål fra 750 israelske soldater viser realiteten i den israelske militære kontrollen over hjem og åkre, gater og veier, eiendommer og tid, livet og døden til hver eneste palestiner på Vestbredden og Gaza.
Søndag 31. juli angrep de syriske regjeringsstyrkene byen den symbolske opprørsbyen Hama. Le Monde diplomatiques Alain Gresh besøkte byen like før angrepet.
Revolusjonen som ble innledet med styrting av Mubarak har bare så vidt begynt. Overalt i gatene, på fabrikkene og kafeene uttrykker egypterne sine ønsker om frihet og reelle endringer, et samfunn der de fattige ikke lenger ignoreres.
Komiteen som organiserte demonstrasjonene 15. mai oppfordret alle palestinere, i utlandet og i de okkuperte territoriene, til å gå mot Israel. De ba dem avstå fra all vold, og bare bevæpne seg med palestinske flagg. Mobiliseringen er et svar på de mislykkede fredsforhandlingene og blindsporet Hamas og Fatah har havnet i.
I Jemen pågår det et folkeopprør uten sidestykke. Mangfoldet blant demonstrantene og den ikke-voldelige mobiliseringen minner om Tunisia og Egypt. Revolusjonens enkle, men radikale mål (avsette diktatoren), bryter med inntrykket av Jemen som et voldelig og konservativt land.
Mens Tunisia står overfor en rekke utfordringer etter Ben Alis fall (se under), har et enormt rop om frihet runget fra en rekke syriske byer. Bashar al-Assad kjemper for sitt politiske liv og regimet faren hans innsatte i 1970. Ringer klokkene for dynastiet al-Assad? Militærets inntog i Deraa og andre byer tyder på at regimet har valgt vold som sin løsning.
Flere tiår med diktaturer som har spilt på religiøse og etniske motsetninger, har stoppet den økonomiske og sosiale utviklingen i Midtøsten. Den nye demokratibevegelsen står overfor store utfordringer med å skape materielle grunnlag for forhåpningene om stabile demokratier.
En svekket stat, en liberalisert økonomi og et utarmet samfunn. Dette er sentrale årsaker som ligger til grunn for de arabiske opprørene.
Mens Europa oppslukes av frykt for massiv innvandring fra Libya, er USA er bekymret for hvilken innvirkning den arabiske oppvåkningen vil få på maktbalansen i regionen. Araberne derimot, er mest opptatt av å vinne frihet og kontroll over sine egne liv og samfunn, uten innblanding fra øst og vest.