Med Abkhazian Virtual Archives giver Anna Dziapshipa et sjældent indblik i livet i Abkhasien før Sovjetunionen brød sammen. Hun håber at initiativet kan være med til at skabe forsoning mellem georgiere og abkhasere.
På karavanenes tid var Timbuktu et handelssentrum med et rikt intellektuelt liv, hvor flere tusen bøker ble skrevet. Nå er arbeidet i gang med å grave denne glemte afrikanske historien.
Mongolia er mer enn noensinne «imperienes midtpunkt», for å bruke Michel Jans terminologi. Det golde mongolske steppelandet, på grensen mellom den sibirske taiga og den sentralasiatiske prærie, er omringet av mektige nasjoner som Russland og Kina, og Mongolia har lenge måttet akseptere konsekvensene av naboenes ekspansjonshunger. Likevel har dette utsatte landet klart å spille sine kort klokt i dette store spillet. Selv i de tyngste øyeblikk av naboenes tilsynelatende undertrykkelse har mongolene lyktes i å beholde sin identitet, og gjort erobrerne til beskyttere. Slik førte Sovjetperioden også noe godt med seg for mongolene, ettersom sovjetenes makt hjalp dem med å holde stand mot det kinesiske keiserdømmet. I dag må imidlertid Mongolia forholde seg til skiftende allianse og svingninger i styrkeforhold. Landet må også forholde seg til store sosiale endringer som fører til at det uten tvil aldri tidligere har vært så fritt, samtidig som dets identitet paradoksalt nok aldri har vært så truet. Mongolia hadde orkesterplass da USSR brøt sammen, og etter dette sammenbruddet har landet vært fritt vilt for liberalismen. Privatiseringen på 1990-tallet kom i et tempo og et omfang vi i våre rotfaste og økonomisk stabile sosialdemokratier knapt kan innbille oss. Undertrykkelsen av felles goder lot enkelte skaffe seg raske formuer, mens andre – hele deler av befolkningen – plutselig befant seg i dyp økonomisk krise. Mongolia er et lite befolket land, dominert av bonde- og nomadetradisjoner, som i den senere tid har måttet betale dyrt for Sovjettidens tvungne stavnsbinding og subsidiering av landbruket. Det var kun takket være kraftig statsstøtte fra Sovjetunionen at dette systemet kunne holde det gående, så da den sovjetiske staten forsvant, førte dette til dramatisk fattigdom på landsbygda. Mongolene er ikke lenger i så stor grad nomader at de kan finne tilbake til den tradisjonelle, økonomisk stabile leveveien de fulgte i så mange tusen år – så da gjenstår det bare å selge det de har igjen av buskap, og slå seg ned i utkanten av byene. I løpet av de siste fem årene har 30 prosent av Mongolias befolkning slått seg ned i hovedstaden Ulan Bator. Dagens Mongolia slites altså mellom flere ekstreme ytterpunkter, og som om ikke det var nok har en annen mektig motstander vist seg veldig destruktiv de siste par årene: klimaet. Streng kulde og svært kald og tørr vind («Dzzüd») har gjort de siste vintrene svært vanskelige. Mongolia er et rikt land hva naturressurser angår, men det er bebodd av store mengder fattige. Takket være sin utrolig vakre natur er det en turistmagnet, men de grå byene, de fattigslige nomadeleirene med miserable jurter og de forlatte barna gjemmes godt bort når turistene kommer innom. Strategisk sett er Mongolia godt plassert: Så vel amerikanere (som vil oppdemme russerne) som kinesere (som trenger mer plass) strekker ut sin hjelpende hånd. En hjelp Mongolia vet de må stå imot, for disse nye vennene vil dem bare så altfor vel. De må passe seg for den ekstreme liberalismen USA råder dem til å innføre. Og de er mer enn noensinne på vakt for et Kina som vil kunne overta hele landet. Disse to risikoene hører sammen: Den lokale økonomiske aktivitetens sentrum er Kina, og det samme gjelder Vestens investeringer i regionen. Et Kina Mongolia risikerer å bli svært avhengig av. Ingenting er enkelt i dette landet som får alt til å se
«Når Kina våkner…», sa man før i tiden, og lot det skinne gjennom at dette ville være en omfattende trussel for hele kloden.1 Det enorme landet er nå mer enn våkent. La oss derfor undersøke hvilke konsekvenser dette imponerende comebacket kan ha for verdensmarkedet.Det var først etter Mao Zedongs død i 1976 at den demografiske kolossen Kina (landet har 1,3 milliarder innbyggere) satte i gang sin omfattende økonomiske reform, en reform som virkelig skjøt fart med Deng Xiaopings maktovertakelse i 1978. Kinas utviklingsmodell ble lenge ansett som «ganske primitiv», karakteristisk for et tilbakestående land styrt med jernhånd av et eneveldig parti (selv kontrollen av befolkningsøkningen ble styrt på svært autoritært vis). Modellen bygde på overflod av billig arbeidskraft, samlebåndsindustri, eksport av svært billige varer og tilstrømming av utenlandske investorer.Kina er fortsatt kommunistisk, men langt fra så fryktinngytende som det en gang var. I gledesrusen som fulgte med den gryende globaliseringen ble det før så skremmende landet likefremt fremstilt som et veritabelt eldorado for bedrifter som ville flytte sine fabrikker (etter å ha sagt opp millioner av ansatte i hjemlandet). Takket være sine «spesielle økonomiske soner», plassert langs kystlinjen, ble Kina en forbløffende mektig eksportør – størst på eksport av tekstilklær, sko, elektroprodukter og leker. Landets varer inntok verden, og særlig markedet i USA, som fikk en knallhard motstander: Kina omsetter nå for 130 milliarder dollar mer enn USA!2Denne utrolige eksporten førte til en formidabel økonomisk vekst: I over to tiår har veksten hvert eneste år vært på over ni prosent!3 Denne «demokratiske markedskommunismen» førte også til økt kjøpekraft og levestandard for millioner av husholdninger,4 og var til stor fordel for den voksende kinesiske kapitalismen. Oppildnet av denne suksessen, kastet Staten landet ut i en tvunget modernisering med omfattende infrastrukturutbygginger: Havner, flyplasser, motorveier, jernbaneskinner, broer, demninger, skyskrapere, idrettsarenaer til OL i Peking i 2008, installasjoner i forbindelse med Verdensutstillingen i Shanghai i 2010 og så videre.Denne enorme arbeidsmengden, samt kinesernes ferske kjøpefeber, har gitt økonomien en ny dimensjon: På svært kort tid har det skremmende eksportlandet Kina blitt et importland preget av en umettelig grådighet som bekymrer ekspertene. I fjor var det verdens fremste importør av sement (55 prosent av verdensproduksjonen), kull (40 prosent), stål (25 prosent), nikkel (25 prosent) og aluminium (14 prosent). Hva oljeimport angår, kom det på andreplass, etter USA. Denne massive importen har medført en priseksplosjon på flere av verdens store marked, særlig oljemarkedet.Kina ble tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, og er i dag en ledende størrelse i verdensøkonomien – det er verdens sjette rikeste land.5 Det trekker verdensveksten oppover, og enhver omveltning i Kina har en umiddelbar virkning på den samlede verdensøkonomien. Men, som landets statsminister Wen Jiabao sier det: «På tross av vår hurtige vekst er vi fremdeles et utviklingsland, og vi vil trenge 50 år med dagens vekstrytme for å bli et middels utviklet land.»6På den annen side: hvis Kina fortsetter med dagens rytme, vil det i 2041 gå forbi USA, og bli verdens rikeste land.7 Noe som vil ha betydelige geopolitiske konsekvenser. I 2030 vil landets energiforbruk tilsvare summen av det USA og Japan forbruker i dag, og ettersom det ikke har nok olje til å tilfredsstille et så grotesk behov, vil det frem mot 2020 måtte doble sin kjernefysiske kapasitet, og bygge to nye atomkraftverk per år
Mongolias tradisjonelle nomadekultur trues fra mange kanter, men steppens vandrere er et seiglivet folk. Med sine enkle verdier står de steilt–om enn i kraftig motvind–mot globaliseringens livsfarlige lettsindighet og store ord.
Kaoset i Irak tærer på George Bushs popularitet i USA. Men står demokratenes utfordrer John Kerry egentlig for en fredeligere utenrikspolitikk?
Indisk film blir stadig mer populært i Europa, men vestlig filminteresse er ingenting mot den utrolige lidenskap inderne selv har for masseproduksjonene fra Bollywood. I hvilken grad avspeiler indisk film landets virkelighet? Opprettholder disse filmene det sosiale status quo i India?
I mai 2004 mistet 103 unge innsatte livet da fengselet i San Pedro Sula brant. Tragedien er bare toppen av isfjellet. Honduras har erklært krig mot gjengkriminalitet, og resultatet er utenomrettslige henrettelser av barn og unge.
I mange afrikanske land er tilknytningen til etniske grupper sterkere enn den nasjonale tilhørigheten. Dette får konsekvenser for statsmaktens legitimitet, og for hvilke demokratiske modeller som kan fungere.
Franske politifolk med utenlandsk opprinnelse opplever rasisme fra kolleger og motarbeides av sine overordnede.
Kina har med stormskridt udviklet sig til at blive en gigantisk fabrik for hele verden. Men de 1,3 milliarder kinesere vil ikke længere nøjes med at sælge billigt legetøj og juledekorationer.
De siste årene har USA forsterket sitt militære engasjement på det afrikanske kontinentet. Engasjementet har hovedsakelig bestått i treningsprogrammer for lokale hærer, som forventes å gjøre sin del i «krigen mot terror».
Mellom 1916 og 1922 var Det osmanske riket gjenstand for intens hestehandel mellom franskmennene og britene. Etter 1918 inntok USA rollen som dommer, «i befolkningenes navn», men disse ble aldri spurt til råds.
Ingen andre folk i verden utsettes for så intense kommersielle budskap og bilder som amerikanerne. Fungerer det?
Zbigniew Brzezinski, George Soros, Benjamin Barber og Michael Moore har en ting til felles–de har alle skrevet bøker om Bush.
Markedsliberalismen har langt ifra svart til forventningene i det russiske folket, og det i så stor grad at arven fra Sovjetunionen fremstår i et nytt og mer fordelaktig lys.
TJETJENIEN. Hvad vil Vesten? At det afghanske scenario gentager sig? Genopleve den djævelske sekvens Taleban, al-Qaeda, Manhattan?
Det foreligger konkrete planer om bygging av industriparker langs Israels «separasjonmur». Dette vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå og arbeidslivsbestemmelser ikke gjelder. Både palestinske og israelske forretningsmenn ser dette som en unik mulighet til å bruke billig palestinsk arbeidskraft i et «sikret» område.
Okkupasjonen i Irak har ført til en dyp legitimitetskrise for makthaverne i USA. De kritiske røstene blir stadig flere, også høyt oppe i det militære og politiske hierarkiet. En amerikansk offiser advarer.
Manmohan Singh ble i mai utnevnt til ny statsminister i India. Singh regnes som arkitekten bak de store økonomiske reformene i India på begynnelsen av 1990-tallet, da han var finansminister. De siste årene har Singh klaget over at økonomien ikke har «vokst fort nok», og mye tyder på at den nye statsministeren vil sette fart på liberaliseringen av indisk økonomi, som fortsatt er lite integrert i verdenshandelen.
Hver eneste dag kommer tusenvis av innflyttere til Mumbai fra resten av India, i håp om å finne lykken her. Å komme seg til Mumbai er nærmest en besettelse for store deler av Indias befolkning. Hva er det med denne byen?
En moderniseringsprosess er i full gang i det rike golfmonarkiet Qatar. Stikkordene er al-Jazeera, Washington-allianse og sport. En konfliktfylt kombinasjon.
På rekordtid har okkupasjonsmyndighetene i Irak innført handelsregler som er mer liberale enn de som i dag gjelder i USA. Motstanden som forener sjia- og sunnimuslimer mot okkupasjonen kaster imidlertid skygger over frihandelsparadiset.
Konflikten mellom palestinerne og israelerne er ikke en kamp mellom de «gode» og de «onde», men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere.
Jeg visste allerede at Simon Nicholas' malerier kan gjøre meg i stand til å betrakte urbane folkemengder og bygninger på forskjellige måter. Nå vet jeg at de kanskje kan hjelpe meg til å se helt nye ting i eldre kunstverk, skriver Kevin Jackson.
