Verden – Side 98

Da det spanske Amerika ble selvstendig på begynnelsen av 1800-tallet, brøt det alle forbindelser til Europa. Siden har kontinentet utallige ganger blitt offer for et nytt imperium, USA. Hvem skal Latin-Amerika nå vende seg mot, om ikke Europa? Det krever imidlertid at Europa gir det beste av seg selv

Legen og antropologen Paul Farmer ønsker en helsepolitikk som ikke handler om å telle penger. Han har selv viet sitt liv til å sette dette ut i livet, og har skrevet flere bøker om helse, makt og sosial ulikhet.

FN klarte ikke å hindre krigsherjingen i Somalia, folkemordet i Rwanda eller massakrene i Bosnia, og ble stilt på sidelinjen av USA i forbindelse med Irak-krigen. Flere nye bøker stiller spørsmålstegn ved FNs fremtid.

Krig: Noam Chomsky: Hegemony Or Survival – America’s Quest for Global Dominance Metropolitan Books, 2003, 288 s. Noam Chomskys siste bok inngår i bokserien American Empire Project, som forsøker å belyse USAs aspirasjoner på den internasjonale politiske arena. Utgangspunktet for bokserien er de nåværende amerikanske lederskapets åpne imperiale ambisjoner, og man stiller seg spørsmålet: hvordan havnet vi i denne situasjonen? Hva ligger foran oss? Ledende amerikanske intellektuelle vil i flere kommende bøker forsøke å finne alternative måter å belyse, omtale, diskutere og handle i USAs nye politiske virkelighet. Chomskys Hegemony Or Survival er første bok ut. Her dissekerer han USAs jakt på globalt herredømme, og undersøker i hvilken grad den er en trussel mot menneskeheten og planetens overlevelse. Amerikanske ledere (og andre) har tidligere vist seg villige til å følge sin drøm om globalt herredømme uansett hvilke kostnader det kan få, Cubakrisen er ett eksempel på det. Bush-administrasjonen intensiverer denne prosessen, og målsetningen om «full spectrum dominance» for enhver pris, betyr ikke bare unilaterale kriger, men også nedbygging av internasjonale avtaler, statsterrorisme og militarisering av verdensrommet. Denne utviklingen kan true vår eksistens, hevder Chomsky. Vi må velge mellom hegemoni eller overlevelse, og dette valget er kanskje aldri blitt stilt så klart tidligere. Olje på bålet. Om USA og Irakkrigen Øystein Noreng Abstrakt forlag, Oslo, 2003, 291 s. Øystein Noreng, professor i oljeøkonomi, skriver i denne boken om hvordan Irak behandles som et krigsbytte for USA. I oktober 2003 påpekte en rapport fra en kristen velferdsorganisasjon at det amerikanske okkupasjonsstyret i Irak siden april har hatt tilgang til rundt 5 milliarder dollar av irakiske oljeinntekter, men kunne bare gjøre rede for bruken av 1 milliard. 4 milliarder dollar kan dermed ha forsvunnet. Olje på bålet er et resultat av et forskningsprosjekt som tok en ny vending da USA gikk til krig mot Irak. Forskeren begynte å rette oppmerksomheten mot USAs mulige hensikter i Irak. Boken forsøker å gi svar på spørsmål som hvorfor USA gikk til krig mot Irak, og hva de vil oppnå med okkupasjonen, og hvordan skal de klare og komme seg ut igjen. Det kan virke som om okkupasjonsmakten strategisk er i villrede, og man kan spørre seg hvor gjennomtenkt den amerikanske Irak-politikken egentlig er. Nordeng påpeker at USA har «utvist en manglende politisk forberedelse av et militært eventyr og en svak evne til å styre et sammensatt samfunn på den andre siden av kloden. Kontrasten mellom militær overmakt og politisk uforstand er slående, men USAs motiver fortjener en nærmere gjennomgang». Et viktig spørsmål Nordeng tar opp, er oljens betydning for Irakkrigen. Han understreker at grunnene til krigen må ses i et vidt perspektiv, «i de sammensatte konfliktene som preger Midtøsten og i regionens nyere historie, og ikke minst i USAs egne problemer og konflikter.» Langsiktig kontroll av Midtøsten, knyttet til fremtidige oljeforsyninger, militære baser og markeder, trekkes frem som en viktig faktor. Nordeng er også opptatt av Israels betyning for USAs utenrikspolitikk. Olje er sentralt i den forstand at USA har interesse av lave oljepriser. Det må ikke nødvendigvis være amerikanske oljeselskaper som kontrollerer denne viktige ressursen, men et viktig poeng at ikke fiendtlige stater har det. Hvorfor Krig? En brevveksling Albert Einstein og Sigmund Freud Bazar forlag, 2003, 64 s. En liten bok med en brevveksling mellom to av det 20. århundres fremste tenkere. Teamet er

Bernard Cassen, som har vært sentral i oppbyggingen av Attac og utviklingen av Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil, har nylig gitt ut en bok om de sosiale foraenes historie, fremvekst og utfordringer.

Bush in Babylon: Recolonising Iraq Tariq Ali. Verso, London, november 2003, 230 s. I november utgis boken Bush in Babylon: Recolonising Iraq av forfatteren og filmskaperen Tariq Ali, som er en av de sentrale skikkelsene i den globale antikrigsbevegelsen. Hans forrige bok, Clash of Fundamentalisms, ga en historisk og politisk analyse av fundamentalismen, både den vestlige og den islamske. Han ønsket blant annet å vise hvorfor det amerikanske imperiets undersåtter i Midtøsten ikke elsker sine undertrykkere. I Recolonising Iraq gir han en flengende kritikk av USAs okkupasjon av Irak. Han gir et detaljert innblikk i de imperialistiske ambisjonene til nøkkelfigurer i Bush-administrasjonen, og viser hvordan profitører som står Bush nært, håver inn penger som følge av kontrakter i Irak. Men Bush in Babylon går lenger enn til å beskrive dette plyndringstoktet. Tariq Ali ser på krigen i Irak, okkupasjonen og motstanden mot den som et historisk vendepunkt som kommer til å prege det 21. århundret. Den 15. februar demonstrerte opp mot 10 millioner mennesker på alle kontinenter mot en krig som ennå ikke hadde begynt. Mange flere enn noen gang ser det amerikanske imperiet som den største trusselen mot verdensfred, sammen med allierte som Blair og Sharon. Tariq Ali påpeker hvordan land som Japan og Frankrike til slutt kom USA til unnsetning, og tar opp FNs nytteløse motstand mot en igangsettelse av krigen. Ali foreslår at man gjenoppretter Mark Twains American Anti-Imperialist League (som blant annet besto av William James, W.E.B. DuBois, William Dean Howells, og John Dewey) for å føre antikrigsbevegelsen videre. Bush in Babylon gir også en grundig og omfattende innsikt i motstanden mot okkupasjonen inne i selve Irak, hvor irakerne krever uavhengighet i stedet for å vise «takknemlighet» for «frigjøringen». Som i sin forrige bok, blander Tariq Ali politkk, historie og kultur i sin analyse av verdenssituasjonen. We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism Notes from nowhere. Verso, London, 2003, 320 s. «Hvis en bok kunne være et karneval istedet for en lineær fortelling, ville den være som denne boken,» skrev Naomi Klein i forbindelse med den nylige utgivelsen av We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism. Dette er en bok av, om og for de som ønsker en annen globalisering og en annen verden. I 1994 kom Zapatistene ut av regnskogen med et «Ya Basta» (Nok er nok) mot den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA. Disse mennene og kvinnene var blant inspirasjonskildene til en radikal motstandsbevegelsen som i løpet av de neste årene skulle utvikle seg over hele verden, fra «reclaim the street»-aktivister i London, til jordokkupanter i Brasil og indiske bønder i protest mot genmodifisering. Protester over hele verden hadde en felles fiende: den globale kapitalen. Begivenhetene spredte seg fra Chiapas til Seattle, fra Genova til Bangalore, fra Quebec til Cochabamba, fra Capetown til Buenos Aires – og bevegelsen har vokst til å bli en sterk politisk kraft, som har vist seg i stand til å stå i mot brutale reaksjoner fra flere stater. Utgiverne av We are everywhere har vært sentrale i denne bevegelsen siden starten, som skribenter, dokumentarister og aktivister. Boken består av fotografier, tekster og intervjuer som viser mangfoldet av ideer og aktiviteter i den antikapitalistiske bevegelsen. Notes from Nowhere, som bokens bakmenn og -kvinner kaller seg, er et redaksjonelt kollektiv bestående av Katharine Ainger, Graeme Chesters, Tony Credland, John

Det var et fullkomment demokrati. Ble kanskje ikke de grunnleggende menneskerettighetene overholdt – pressefriheten og de politiske friheter? At retten til arbeid, retten til bolig, retten til helse, retten til mat og en rekke andre, like grunnleggende rettigheter ble systematisk tråkket på, lot ikke til å redusere denne statens «demokratiske fullkommenhet» på noen måte. I Bolivia, et land med knapt 8,5 millioner innbyggere og noen av klodens rikeste ressurser i undergrunnen, har en håndfull velstående personer grafset til seg rikdommer og politisk makt i to hundre år, mens 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indianerne, som er i flertall, diskrimineres fremdeles, barnedødeligheten ligger på et uanstendig nivå, arbeidsledigheten er kronisk, analfabetismen dominerer, og 51 prosent av innbyggerne har fortsatt ikke tilgang til elektrisk strøm. Men det rører ikke ved det vesentlige, nemlig at det dreier seg om et «demokrati». Den 11. og 12. oktober skjøt hæren, etter ordre fra president Gonzalo Sanchez de Losada, med tunge maskingeværer på demonstrantene. Rundt 60 personer ble drept og hundrevis såret. Da Condoleezza Rice, sikkerhetsrådgiver for USAs president, omtalte dette opprøret for medlemmene i Det interamerikanske presseforbundet (SIP) på et møte i Chicago, erklærte hun at Washington advarte demonstrantene(!) mot «ethvert forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt». Da Venezuelas demokratisk valgte president Hugo Chávez 11. april 2002 ble midlertidig styrtet av militære som støttet arbeidsgiverne og de store mediene, skyndte Washington seg som kjent å anerkjenne kuppmakerne, ut fra det løgnaktige påskuddet at Chávez «hadde gitt ordre om å skyte på sitt eget folk» … «Slakteren», som bolivianerne kalte Sanchez de Losada etter dette, søkte naturlig nok tilflukt i Miami 17. oktober, uten at USA har noen planer om å stille ham for noen form for domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor skulle de det? Som planleggingsminister fra 1986 til 1989 utsatte Sanchez de Losada, etter råd fra økonomen Jeffrey Sachs, landet sitt for «sjokkbehandling», slik Washington ønsket. Følgen av denne politikken ble at titusener av ansatte i offentlig sektor ble oppsagt. I sin første presidentperiode (1993-1997) gikk den ultraliberale presidenten, som nå var blitt en av de rikeste i landet, med på å iverksette et program for å få slutt på cocadyrkingen i landet, fortsatt under press fra USA. Dette programmet ruinerte hundretusener av bønder som ikke fikk noen annen mulighet til å overleve, og som siden har vært i konstant opprørstilstand. Presidenten gikk også i gang med å privatisere alt det staten hadde av verdier, til fordel for firmaer som i alt vesentlig var nordamerikanske: jernbanen, gruvene, oljen, elektrisitetsforsyningen, telefonnettet, flyselskapene, vannforsyningen. Privatiseringen av vannforsyningen i byen Cochabamba, som ble overtatt av det nordamerikanske firmaet Bechtel (en av de fremste profitørene på det totale privatiseringsprogrammet som okkupasjonsmyndighetene nå gjennomfører i Irak), førte til opprør i april 2000. Det endte med at Bechtel forsvant, regjeringen gjorde retrett og vannforsyningen ble renasjonalisert. Som følge av disse to konfliktene – opprøret blant cocadyrkerne og opprøret i Cochabamba – dukket det frem en folkelig leder utenom det vanlige: Evo Morales. Denne 42 år gamle, selvlærte aymara-indianeren og fagforeningslederen har i nesten 20 år stått bak den mest offensive sektoren i befolkningen, nemlig bøndene som ble ruinert da cocadyrkingen ble avviklet. Over hele Latin-Amerika og blant de som ønsker en annen globalisering, er Evo Morales blitt en svært populær person. Han er

De fleste bøker om globalisering konsentrerer seg om globaliseringens økonomiske dimensjon. Men globaliseringen representerer en mangfoldig sosial realitet som omfatter både kultur, idealitet og subjektivitet. Tre nylig utkomne bøker omhandler nettopp disse aspektene ved globaliseringen.

Politikkens væsen. Udvalgte essays 1944-76. Introduktion, ovs. og kommentar Trine Engholm Michelsen, 274 s., Museum Tusculanum, Danmark

Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.