Da det spanske Amerika ble selvstendig på begynnelsen av 1800-tallet, brøt det alle forbindelser til Europa. Siden har kontinentet utallige ganger blitt offer for et nytt imperium, USA. Hvem skal Latin-Amerika nå vende seg mot, om ikke Europa? Det krever imidlertid at Europa gir det beste av seg selv
På trods af dens kompleksitet har der under hele den israelsk-palæstinensiske konflikt altid været humanistiske strømninger, som var i stand til at forestille sig en fremtid, der tog hensyn til begge befolkningers grundlæggende interesser. Geneveaftalerne, som for nylig blev undertegnet af en gruppe fremtrædende palæstinensere og israelere, er et eksempel herpå.
Arrestasjonen av oljemagnaten Mikhail Khodorkovskij markerer starten på et generaloppgjør mellom Kreml og de russiske oligarkene. Yukos-sjefen har satt penger i opposisjonspartier, og satset på enda større innflytelse over politiske beslutninger etter valget på ny nasjonalforsamling i desember.
Legen og antropologen Paul Farmer ønsker en helsepolitikk som ikke handler om å telle penger. Han har selv viet sitt liv til å sette dette ut i livet, og har skrevet flere bøker om helse, makt og sosial ulikhet.
Da den sosiale bevegelsen ble knust på Den himmelske freds plass i 1989, var det et vendepunkt i Kinas historie. Bevegelsen besto ikke bare av de liberale studentdemonstrasjonene vi kunne se i nyhetsbildet, den nådde ut til hele folket. Nederlaget åpnet for Kinas omstilling til markedsøkonomien, i regi av den fortsatt autoritære kinesiske staten.
Til tross for iherdige statlige forsøk på å tvinge gjennom en informasjonsstopp, begynner det nå å sive ut informasjon om Anlegg 1391, et israelsk fengsel hvor det i mer enn ti år skal ha foregått tortur og umenneskelig behandling av innsatte under sterkt hemmelighold.
Arnold Schwarzenegger vant guvernørvalget ved å begrense sine offentlige opptredener til underholdningsprogrammer på tv, og generelt snakke minst mulig om politikk. Han henvendte seg til «folket», men var likevel de rikes kandidat.
BOLIGPOLITIKK. Det foregår en stille revolusjon i USA. Den sosiale boligbyggingen er i ferd med å avvikles, og nedslitte offentlige boliger rives ned. De fattige er på vei ut av bykjernene, mens middelklassen overtar i rehabiliterte sentrumsstrøk.
Jeg skal ikke glemme å snakke om selvmordsbomberne. De er de palestinske barna, denne krigens frukter, og jeg kjenner dem. Jeg kjenner dem som ikke lyktes med å dø, jeg representerer dem, skriver den israelske advokaten Leah Tsemel.
Bernard Cassen, som har vært sentral i oppbyggingen av Attac og utviklingen av Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil, har nylig gitt ut en bok om de sosiale foraenes historie, fremvekst og utfordringer.
Bush in Babylon: Recolonising Iraq Tariq Ali. Verso, London, november 2003, 230 s. I november utgis boken Bush in Babylon: Recolonising Iraq av forfatteren og filmskaperen Tariq Ali, som er en av de sentrale skikkelsene i den globale antikrigsbevegelsen. Hans forrige bok, Clash of Fundamentalisms, ga en historisk og politisk analyse av fundamentalismen, både den vestlige og den islamske. Han ønsket blant annet å vise hvorfor det amerikanske imperiets undersåtter i Midtøsten ikke elsker sine undertrykkere. I Recolonising Iraq gir han en flengende kritikk av USAs okkupasjon av Irak. Han gir et detaljert innblikk i de imperialistiske ambisjonene til nøkkelfigurer i Bush-administrasjonen, og viser hvordan profitører som står Bush nært, håver inn penger som følge av kontrakter i Irak. Men Bush in Babylon går lenger enn til å beskrive dette plyndringstoktet. Tariq Ali ser på krigen i Irak, okkupasjonen og motstanden mot den som et historisk vendepunkt som kommer til å prege det 21. århundret. Den 15. februar demonstrerte opp mot 10 millioner mennesker på alle kontinenter mot en krig som ennå ikke hadde begynt. Mange flere enn noen gang ser det amerikanske imperiet som den største trusselen mot verdensfred, sammen med allierte som Blair og Sharon. Tariq Ali påpeker hvordan land som Japan og Frankrike til slutt kom USA til unnsetning, og tar opp FNs nytteløse motstand mot en igangsettelse av krigen. Ali foreslår at man gjenoppretter Mark Twains American Anti-Imperialist League (som blant annet besto av William James, W.E.B. DuBois, William Dean Howells, og John Dewey) for å føre antikrigsbevegelsen videre. Bush in Babylon gir også en grundig og omfattende innsikt i motstanden mot okkupasjonen inne i selve Irak, hvor irakerne krever uavhengighet i stedet for å vise «takknemlighet» for «frigjøringen». Som i sin forrige bok, blander Tariq Ali politkk, historie og kultur i sin analyse av verdenssituasjonen. We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism Notes from nowhere. Verso, London, 2003, 320 s. «Hvis en bok kunne være et karneval istedet for en lineær fortelling, ville den være som denne boken,» skrev Naomi Klein i forbindelse med den nylige utgivelsen av We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism. Dette er en bok av, om og for de som ønsker en annen globalisering og en annen verden. I 1994 kom Zapatistene ut av regnskogen med et «Ya Basta» (Nok er nok) mot den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA. Disse mennene og kvinnene var blant inspirasjonskildene til en radikal motstandsbevegelsen som i løpet av de neste årene skulle utvikle seg over hele verden, fra «reclaim the street»-aktivister i London, til jordokkupanter i Brasil og indiske bønder i protest mot genmodifisering. Protester over hele verden hadde en felles fiende: den globale kapitalen. Begivenhetene spredte seg fra Chiapas til Seattle, fra Genova til Bangalore, fra Quebec til Cochabamba, fra Capetown til Buenos Aires – og bevegelsen har vokst til å bli en sterk politisk kraft, som har vist seg i stand til å stå i mot brutale reaksjoner fra flere stater. Utgiverne av We are everywhere har vært sentrale i denne bevegelsen siden starten, som skribenter, dokumentarister og aktivister. Boken består av fotografier, tekster og intervjuer som viser mangfoldet av ideer og aktiviteter i den antikapitalistiske bevegelsen. Notes from Nowhere, som bokens bakmenn og -kvinner kaller seg, er et redaksjonelt kollektiv bestående av Katharine Ainger, Graeme Chesters, Tony Credland, John
Det var et fullkomment demokrati. Ble kanskje ikke de grunnleggende menneskerettighetene overholdt – pressefriheten og de politiske friheter? At retten til arbeid, retten til bolig, retten til helse, retten til mat og en rekke andre, like grunnleggende rettigheter ble systematisk tråkket på, lot ikke til å redusere denne statens «demokratiske fullkommenhet» på noen måte. I Bolivia, et land med knapt 8,5 millioner innbyggere og noen av klodens rikeste ressurser i undergrunnen, har en håndfull velstående personer grafset til seg rikdommer og politisk makt i to hundre år, mens 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indianerne, som er i flertall, diskrimineres fremdeles, barnedødeligheten ligger på et uanstendig nivå, arbeidsledigheten er kronisk, analfabetismen dominerer, og 51 prosent av innbyggerne har fortsatt ikke tilgang til elektrisk strøm. Men det rører ikke ved det vesentlige, nemlig at det dreier seg om et «demokrati». Den 11. og 12. oktober skjøt hæren, etter ordre fra president Gonzalo Sanchez de Losada, med tunge maskingeværer på demonstrantene. Rundt 60 personer ble drept og hundrevis såret. Da Condoleezza Rice, sikkerhetsrådgiver for USAs president, omtalte dette opprøret for medlemmene i Det interamerikanske presseforbundet (SIP) på et møte i Chicago, erklærte hun at Washington advarte demonstrantene(!) mot «ethvert forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt». Da Venezuelas demokratisk valgte president Hugo Chávez 11. april 2002 ble midlertidig styrtet av militære som støttet arbeidsgiverne og de store mediene, skyndte Washington seg som kjent å anerkjenne kuppmakerne, ut fra det løgnaktige påskuddet at Chávez «hadde gitt ordre om å skyte på sitt eget folk» … «Slakteren», som bolivianerne kalte Sanchez de Losada etter dette, søkte naturlig nok tilflukt i Miami 17. oktober, uten at USA har noen planer om å stille ham for noen form for domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor skulle de det? Som planleggingsminister fra 1986 til 1989 utsatte Sanchez de Losada, etter råd fra økonomen Jeffrey Sachs, landet sitt for «sjokkbehandling», slik Washington ønsket. Følgen av denne politikken ble at titusener av ansatte i offentlig sektor ble oppsagt. I sin første presidentperiode (1993-1997) gikk den ultraliberale presidenten, som nå var blitt en av de rikeste i landet, med på å iverksette et program for å få slutt på cocadyrkingen i landet, fortsatt under press fra USA. Dette programmet ruinerte hundretusener av bønder som ikke fikk noen annen mulighet til å overleve, og som siden har vært i konstant opprørstilstand. Presidenten gikk også i gang med å privatisere alt det staten hadde av verdier, til fordel for firmaer som i alt vesentlig var nordamerikanske: jernbanen, gruvene, oljen, elektrisitetsforsyningen, telefonnettet, flyselskapene, vannforsyningen. Privatiseringen av vannforsyningen i byen Cochabamba, som ble overtatt av det nordamerikanske firmaet Bechtel (en av de fremste profitørene på det totale privatiseringsprogrammet som okkupasjonsmyndighetene nå gjennomfører i Irak), førte til opprør i april 2000. Det endte med at Bechtel forsvant, regjeringen gjorde retrett og vannforsyningen ble renasjonalisert. Som følge av disse to konfliktene – opprøret blant cocadyrkerne og opprøret i Cochabamba – dukket det frem en folkelig leder utenom det vanlige: Evo Morales. Denne 42 år gamle, selvlærte aymara-indianeren og fagforeningslederen har i nesten 20 år stått bak den mest offensive sektoren i befolkningen, nemlig bøndene som ble ruinert da cocadyrkingen ble avviklet. Over hele Latin-Amerika og blant de som ønsker en annen globalisering, er Evo Morales blitt en svært populær person. Han er
De meksikanske myndighetene viste til kampen mot smugling av narkotika, våpen og mennesker, da de i juli iverksatte Plan Sør for å skjerpe grensekontrollen til USA. Kritikerne er likevel ikke i tvil: Bruken av hær og politi bidrar til å kriminalisere innvandringen og legger til rette for korrupsjon og menneskesmugling.
Mens krigen mot palestinerne fortsetter med uforminsket styrke, fører Sharon-regjeringen en annen krig mot den israelske befolkningen. Enorme summer bevilges til militæret av «sikkerhetsmessige» grunner, men den sosiale sikkerheten rives ned gjennom dramatiske velferdskutt.
Mens Iran og Nord-Korea fremstilles som de største potensielle atomtruslene i dag, iverksetter USA en ny atomstrategi. Den innebærer utvikling av nye atombomber med høy presisjon, som kan ødelegge bunkere og installasjoner under jorden. Man ser også for seg å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen.
Vi værdsætter ikke debat. Det, der har værdi for os, er en stor leder, vi kan følge, mener iransk filminstruktør. Og en iransk født politolog mener, at jo mere de kulturelle helte dyrkes, jo mere dyrkes ubevidst de samme strukturer, som muliggør vores storhedsvanvittige tyranniske diktatorer
Kunstneren Linda Västrik oppsøker sin antatte far i voksen alder. Med videokamera som vitne, skjold og våpen konfronterer hun ham med sine traumer som farløst barn. Begges har sterke følelsesmessige problemer i maktkampen som følger. I kunstvideoen kalt Far og jeg (1998) forsvinner distansen videokameraet skulle gi henne – hun blander inn lengsel, sårede følelser og hevnmotiver. DNA-testen som utføres bekrefter farskapet, men faren tror den er feilaktig, og viser bare avgrunnsdyp bitterhet overfor det hele. De to volder hverandre bare ytterligere smerte. Vi som ser videoen tas nærmest som gisler i denne private konflikten. – Skulle Västrik filmet sin far, latt målet hellige middelet? I den nylig utgitte Videologier 2 – 33 tekster om europeisk videokunst omtaler Lars Movin 80-tallets dagboksvideoer og 90-tallets kjønnspolitiske og identitetsproblematiserende kunstvideoer. Intime oppdagelser og subjektive betraktninger er utgangspunkt for allmenne sosiale og historiske perspektiver – kunstnerne gjør det private politisk. Den subjektive realismen er blitt populær de siste årene. Til forskjell fra 60-tallets franske cinema vérité og amerikanske direct cinema avgrenser en ny generasjon av dokumentarister og kunstnere virkeligheten til et rent subjektivt anliggende. Virkeligheten sett gjennom et temperament. I likhet med Västrik fremstiller også kunstneren Gillian Wearing privatpersoner i media. Eksempelvis stopper hun personer på gaten som så avbildes med deres nedskrevne tankeinnfall på et skilt – slik en ung forretningsmann står der med skiltet «I’m desperate». Andre mennesker synger til en favorittlåt hørt i hodetelefon – vi hører bare de utrenede stemmene. Wearing satte også inn annonsen «Bekjenn på video», for så å videofilme fremmede ikledd anonymiserte masker – én forteller eksempelvis om sitt utroskap. Man kan øyne en moralsk eller politisk interesse i slik videokunst. I en annen interessant ny norsk antologi, Synlig tid. Om video og virkelighet, analyseres bl.a. videomediets forhold til virkeligheten. Den italienske filosofen Maurice Lazzarato antyder der hvilken «tidskontroll» fjernsynet og annen massemedial billedproduksjon utøver i dagens postfordistiske kapitalisme. Fjernsynet «konstruerer» vår kollektive hukommelse eller fortid – om det skulle være billedfragmenter fra Vietnamkrigen, månelandingen eller Dianas begravelse. Men samtidig kontrollerer det også nåtiden, aktualiteten – ved å filme den og fordoble den med bilder. Fjernsynet driver med «nåtidserindring» på industrielt vis og nøytraliserer «den virkelige og skapende tid». På et samfunnsmessig nivå kontrolleres derfor forholdet mellom persepsjon og hukommelse, slik virkeligheten er spaltet mellom sansning og erindring, mellom det aktuelle og det virtuelle. Til tross for denne kontrollerte virtuelle virkeligheten er Lazzarato likevel optimistisk med hensyn til videoens egne politiske muligheter og potensial for intervensjon, for aktivistisk og kunstnerisk inngripen. Og mye av dagens samfunnskritiske kunst benytter video. Det er mange med Västrik og Wearing som tar i bruk dagboksnotater og identitetssøkende kunstvideo – slike sannhetsstrategier skaper gjennomslagskraft for budskapet. Også dokumentar, dogmeregler og «dogumentar» er grep som spiller på virkelighet, eller spiller på følelser så du virkelig kjenner det – slik som hos den danske regissøren Lars von Trier. Men det er et paradoks at bruk av virtuelle medier, video, kan gripe inn i virkeligheten. For er det ikke noe med billedmediet selv som forhindrer det, eller gjerne passiviserer kritikk og moralsk aktivitet? Stian Grøgaard påpeker i sin innledning til Synlig tid at videoen lett blir en klisjé for det private, det «pinlige, det alle vet, men aldri får vite nok om». En eksponering som lett blir ufarlig, et forbruk uten frigjørende emosjonalitet, «noe
Hvilke konsekvenser vil det ha for internasjonale strategiske forhold dersom Iran utvikler seg til å bli en militær atommakt? Landet er omgitt av atommakter, og det er spesielt faren for et sammenstøt med Israel som opptar iranske ledere nå. Samtidig tilspisses USAs trusler mot Iran.
Menneskerettighederne bør reformeres. Enhver har ret til at leve hvor på jorden, vedkommende måtte ønske at slå sig ned. Den første universelle rettighed kan være asylretten.
De fleste bøker om globalisering konsentrerer seg om globaliseringens økonomiske dimensjon. Men globaliseringen representerer en mangfoldig sosial realitet som omfatter både kultur, idealitet og subjektivitet. Tre nylig utkomne bøker omhandler nettopp disse aspektene ved globaliseringen.
Franske fengsler har aldri vært så overfylte som nå, og antallet fengslede kvinner har økt. Mange av dem har begått lovbrudd i et desperat forsøk på komme seg ut av en håpløs økonomisk situasjon, og er sjelden innblandet i voldskriminalitet.
Politikkens væsen. Udvalgte essays 1944-76. Introduktion, ovs. og kommentar Trine Engholm Michelsen, 274 s., Museum Tusculanum, Danmark
Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.
Culture and resistance. Conversations with Edward W. Said David Barsamian og Edward Said, Pluto Press, 2003. 225 s. Edward Said døde 26. september, 67 år gammel. Said var verdenskjent for sin humanistiske forskning og for sitt utrettelige politiske engasjement. Han var professor i litteratur ved Colombia University, og i et av sine hovedverk, Orientalisme: vestlige oppfatninger av Orienten, som utkom for første gang i 1978, utfordret Said vestens oppfatninger av Islam og Midtøsten, samt de litterære fremstillingene om denne delen av verden og dens befolkning, ofte kategorisert som «de andre». Said var en av de sterkeste forkjemperne for palestinernes sak, og brukte mye av sin energi og kunnskap til å gjøre den kjent, spesielt i USA. Said var også en av de skarpeste kritikerne av Yassir Arafat, og så på Osloavtalen som en «Palestinsk Versailles-traktat». Boken Culture and resistance består av intervjuer og samtaler med Edward Said, hvor han snakker om hvor sentral folkelig motstand er for hans forståelse av kultur, historie og sosial forandring. Intervjuene, som er gjort av David Barsamian, kretser rundt aktuelle tema som krigen mot terrorisme, årsaker til terror, og ikke minst den palestinsk-israelske konflikten. Said beskriver sine tanker om et sekulært, demokratisk Midtøsten, med utgangspunkt i en en-statsløsning i Palestina, hvor israelere og palestinere lever side om side. Dette er den eneste farbare veien ifølge Said, som ikke så noen «militær» løsning på konflikten. Said hadde mange motstandere blant makthaverne både i vesten og i den arabiske verden. Han ble av meningsmotstandere i USA kalt «terrorprofessoren», mens bøkene hans må selges illegalt i Palestina. Men Said ga enorm inspirasjon til forkjempere for frihet og forståelse verden over. Edward Said var en sentral bidragsyter til Le Monde diplomatique. Se blant annet «Et annet Amerika» (Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003) og «Humanisme eller barbari» (Nordiske Le Monde diplomatique, september 2003). Krig om Vattnet. Plundring och profit Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 186 s. Skydda eller skövla. Patent, etik och nykolonialism Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 156 s. Den indiske fysikeren og aktivisten Vandana Shiva er en sentral skikkelse i kampen for biologisk mangfold, og er kjent for sitt feministiske økologiske perspektiv på blant annet landbrukspolitikk og ressursforvaltning i verden. To av hennes bøker er nylig kommet ut på svensk. Den ene, Krig om Vattnet, handler om et av de sannsynligvis mest avgjørende spørsmålene i dette århundret: hvem skal kontrollere denne livsnødvendige ressursen, og skal private selskaper kunne profitere på den? I Nord-Amerika forbruker hver innbygger over 1600 kubikkmeter vann per år, mens i Afrika er det tilsvarende tallet knapt 200. I Turkmenistan har bare 2 prosent tilgang til rent vann. Vannet er dermed et symbol på de dramatiske forskjellene mellom fattige og rike, og et område hvor sterke krefter ser en gullkantet mulighet til å tjene penger. I følge Shiva er det et angrep på menneskeheten å tilegne seg denne livsnødvendige ressursen, for så å profitere på den. Det samme gjelder å forurense vannet, demme det opp og fordrive mennesker fra sine hjem, noe som skjer i stor skala i Shivas hjemland India. Shiva forteller også om vellykket motstand mot privatisering av vannet, som for eksempel i Bolivia, hvor folkelig motstand har drevet privatiseringen på retur. Et annet sentralt spørsmål i dagens kritikk av den nyliberalistiske globaliseringen, dreier seg om patentrettigheter. Vandana Shivas bok Skydda eller
