Ingen katastrofe i USAs historie har blitt så nøyaktig spådd som flommen etter orkanen Katrina i New Orleans. Forskere advarte om at byen kunne bli utslettet ved en kraftig orkan, men Bush-administrasjonen avslo å bygge mer flomvern. Nå vil republikanerne gjøre ruinene etter stormen om til en kapitalistisk utopi.
Fotografier tatt av Diane Arbus, Lisette Model og Christer Strømholm utstilles nå i Stockholm.
Kretsen rundt Lula har bygd opp et omfattende bestikkelsessystem for å kjøpe stemmer samt et ulovlig underslag av penger for å finansiere Lulas presidentkampanje.
Middle East Media Research Institute (MEMRI) tilbyr Vesten betimelige oversettelser av arabisk-, farsi- og hebraiskspråklige medier, men gir inntrykk av at arabiske medier domineres av en gruppe fanatiske, antivestlige, antiamerikanske og glødende antisemittiske skribenter.
Eierskap i form av patenter, opphavsrett, og i noe mindre grad merkevarenavn, innføres på stadig flere felt. De store multinasjonale selskapene, patentbyråene, juridiske spesialister, den amerikanske regjeringen og EU-kommisjonen gjør alt de kan for å ta patenter på medikamenter, programvare, plantesorter, celler og genmateriale. Eierskap og brukerrestriksjoner bidrar til å blokkere en stor del av potensialet for nyskaping. Er det et utopisk prosjekt å skulle justere balansen i fellesgodenes favør? Kampen mot patentering av programvare har vist at samfunnsborgerne kan vinne frem. En finansiering av alles kapasitet til å bidra til fellesgodene, kan for eksempel gjøres gjennom samfunnslønn.
I oktober skal UNESCOs medlemsland behandle utkastet til en konvensjon for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk. Flertallet, inkludert EU, har gått inn for en folkerettlig stadfesting av at kulturelle goder og tjenester skal beskyttes spesielt, fordi de er «bærere av identitet, verdier og mening». Instanser som spiller en avgjørende for det kulturelle mangfoldets skjebne er fremfor alt WTO, og spesielt GATS-avtalen der liberalisering av audiovisuelle og kulturelle tjenester står for tur. Det fremmes også et krav om «kommunikasjonsrettigheter»
Femten år etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd ruller en ny revolusjonsbølge over Øst-Europa. Men vi burde være forsiktige med å overdrive den geopolitiske betydningen av disse revolusjonene
Ariel Sharons besøk på den islamske helligdommen Haram al-Sharif 28. september 2000 utløste den andre intifadaen. Hendelsene siden den gang har svekket ytterligere de arabiske innbyggernes tiltro til den israelske staten, som i dag utestenger den store arabiske minoriteten, som utgjør nesten tjue prosent av Israels befolkning.
Ifølge organisasjonens kritikere har organisasjonen med årene blitt lite annet enn et byråkratisk maskineri som kverner ut tekster og rapporter dagen lang, i en evig søken etter konsensus. Men UNESCO er fortsatt høyt respektert av mange.
Frankrike opplever idag en økonomisk beleiring.
Medlidenhet er det minst komfortable og minst beleilige atferds- og handlingsmønsteret i vår tid. Men det forblir det eneste som er forenlig med et fullstendig sivilisert liv.
Hver eneste dag blir fire kvinner drept av sin partner i Sør-Afrika og det anslås at det skjer tjue ganger så mange voldtekter i året som de 52 000 registrerte tilfellene. Halvparten av sakene som behandles i rettsvesenet er voldtektssaker. Seksuelle overgrep skjer på tvers av alle sosiale og økonomiske skiller.
Det var en gang en fullmoden historiker som het Benengeli, Ben for sine venner og for denne fortellingens behov.En morgen da tiden var gått fra forstanden, spaserte Ben ut til Kapp Spartel. Der så han ut over havet og konstaterte at vinden endret tingenes farge. Fjellet var blitt eldre. Det lignet en oppgitt dromedar. Husene var sammensunket. Bare tiden forble uberørt av vinden og av menneskenes luner. Også himmelen virket annerledes, selv om skyene fikk hard medfart av kraftige vinddrag fra øst. Hva ville Tanger vært uten østavinden som vasker gater og blikk, og som renser luften for mygg og andre innsekter fra sør som fremkaller migrene og skaper uorden i tilværelsen? Ben sto rett overfor Spanias kyst, som kunne skimtes klart og tydelig i det milde sollyset. Han sto nøyaktig der, på Afrikas nordlige ytterpunkt, hvor Middelhavet og Atlanteren møtes. Rett frem ligger Spania. Spanjolene har nettopp våknet. De har alle gått ut av husene sine for å se den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha passere. Herr Miguel de Cervantes er tilbake. Reisen hans har vart i netter og århundrer. Han har vandret gjennom uendelige områder, utkjempet slag, reddet barn, forsvart kvinner, gått seg vill og kommet på rett vei igjen, sporet opp gamle ridderhistorier og nært seg på ord, mengder av ord, tonnevis av stavelser og tusener av sider skrevet av navnløse fremmede, tusener av bøker reddet fra bokbålene. Han er fortsatt like tynn, like smekker og like storsinnet som den dagen han satte seg fore å skape rettferdighet menneskene imellom. Den dagen var han blitt stukket av en flue fra India. Det ble sagt at den var rød, mens noen fremholdt at den hadde vært grønn og ikke minst giftig. Han hadde reist seg opp, iført seg habitten til en ridder fra en landsby ingen lenger husker navnet på, og bestemt seg for å rette opp all urettferdighet i verden. Sikker på seg selv, med faste skritt, oppriktig blikk og uten så mye som et øre i lommene, listet han opp noen av de grusomheter han hadde sverget på å bekjempe. Hvilken bedrift! Han trengte mer enn ett liv for å fullføre dette edle oppdrag. Han trengte en frodig fantasi, et fruktbart storsinn og en praktfull tålmodighet for å gjennomføre sin plan. Gud hadde gitt ham uendelig og evig liv. Denne guddommelige omhu var ham vel unt ettersom han skulle rette opp det Gud, og iblant Djevelen, fikk menneskene til å gjøre.Han hadde slukt så mange bøker at han hadde fått fordøyelsesbesvær. Han spekket sine erklæringer med dikt og fortellinger som duftet av eventyr og galskap. Man måtte løpe etter ham for å følge hans talemåter, fange nyansene i hans utsagn. Av bokomslag hadde han lagd seg et sverd. Et symbolsk våpen. Et skinn av bevæpning.Ben ventet. Han visste at Herr Cervantes endelig skulle sette sin fot på Tangers jord denne sensommeren. Hvorfor skulle han komme hit, til en by med avdanket sjarm, en by som dyrket billige myter og legender, en by for ubesluttsomme turister? Fordi Tanger en gang hadde vært en by der alle nasjoner plantet en påle, noen et tre, mens andre hadde åpnet et konsulat for skumle spioner og alkoholiserte forfattere. Fordi Tanger en gang hadde vært en storslagen by som bød på forestillinger i et teater plassert mellom latskapens mur
Tegneserier. José Bové må dø er tittelen på franske Juls humorserie der et storkonsern vil tjene penger på dukker av den velkjente alternativanføreren. Serien er en overraskende bestselger i hjemlandet, men har også blitt kritisert for å være både uansvarlig og direkte farlig.
USA er raskt ute med å fordømme korrupsjon og hvitvasking når det gjelder stater de ikke liker. De er imidlertid tilbakeholdne med kritikken når det dreier seg om egne allierte. Dette er grunnen til at amerikanske Riggs Bank i flere tiår har kunnet hvitvaske store pengesummer fra Chiles beryktede diktator Augusto Pinochet og despoten Teodoro Obiang Nguema i oljelandet Ekvatorial-Guinea. Anklagene mot banken er nå knusende. På mange måter er diktatorene «utilsiktede ofre» for angrepene 11. september og undersøkelsene som følger av den påfølgende «krigen mot terror». Rapporten om Pinochets hvitvasking av penger avdekker intet mindre enn et «hemmelig nettverk av kontoer» bestående av 125 kontoer i forskjellige banker i USA og i utlandet.
EØS-regelverket fra 1997 krever at konkurranser over en viss økonomisk verdi skal lyses ut internasjonalt. Men tendensen er at nordmenn kåres som vinnere. Utenlandske arkitekter diskrimineres. Dette har flere årsaker. Konkurranse- og prosjekteringsspråket skal være på norsk, noe som automatisk gir norske arkitektkontorer en fordel. Dessuten er juryspråket nesten alltid på norsk eller nordisk. Og man velger ofte bort de internasjonale bidragene, selv om disse er kvalitativt gode. Utøver Norge på denne måten en stille form for proteksjonisme?
New Orleans ble dødens og de døendes by, en postapokalyptisk sone, hvor de som filosofen Giorgio Agamben kaller «homini sacer» vandrer rundt. Men fremfor forventet solidaritet, brøt det frem en hensynsløs egoisme. Et New Orleans i kaos synliggjør rase- og klasseskillet som fortsatt finnes i USA.
Diane Arbus–brukt denne gang i Le Monde diplomatique–var en av det tjuende århundres mest omdiskuterte fotografer. De etiske sidene ved prosjektet hennes har blitt grundig diskutert, men et annet og viktig aspekt er tilknytningen til et populærkulturelt fenomen–rocken. Fotografiene hennes gjenspeiler rock-estetikkens dyrkelse av oppløste fortellinger og marerittaktige scener, og rommer hele dens surrealistiske spekter av aggressiv forakt og «ondskapsmunter» virkelighetsflukt. Nå i oktober vises hennes arbeider både i Stockholm og London.
Dreier det seg i Frankrike om å redde utsatte personer fra en overhengende fare, eller å jage vekk individer som oppfattes som en trussel mot privat eiendom og offentlig orden? De verst stilte i boligkampen er uten tvil innvandrere, eller folk som antas å være det. Men beboerne i okkuperte hus representerer også et stort spekter av mennesker.
På utstillingen Generator.x insisterer kunstnerne på datakoden som deres måte å utrykke estetiske ideer på. Formen er innholdet. Koden er metoden.
Er det mulig å skape en virkelig filosofisk film, en film som ikke er rent didaktisk, formanende eller propagandistisk, men som i seg selv konstituerer et relativt autonomt filosofisk verk?
