Opptøyene som herjet i en rekke greske byer i desember har i seg kimen til et generasjonsopprør, opprøret til en hel generasjon som er i ferd med å bli klar over at de aldri vil få en bedre levestandard enn foreldrene sine. Og denne situasjonen er ikke særegen for Hellas, men snarere regelen i de vesteuropeiske landene.
50 år etter at Castro veltet diktatoren Batista raser debatten om sosialismens framtid på Cuba.
Innen 16 måneder skal de amerikanske troppene være ute av Irak, lovet Obama under valgkampen i høst. Men et snedig renkespill utført av Bush-administrasjonen og USAs militære ledere gjør det vanskelig for Obama å holde løftet sitt. Selv SOFA-avtalen, som Bush nylig inngikk med de irakiske myndighetene, ser ut til å bli et nyttig redskap for haukene og de militæres ønsker om langvarige tilstedeværelse i Irak.
Nær to tredjedeler av naturgassen som brukes i EU er importert. Og etterspørselen vokser jevnt. Foruten Norge, som eksporterer mesteparten av sin gass til kontinentet, er EU fullstendig avhengig av gass fra Russland og Algerie. Fram til nå har EU vært besatt av en malplassert tanke om fri konkurranse. Vil dette endre seg etter hvert som energisikkerheten blir enda mer prekær i årene som kommer?
Chile er det eneste landet i verden som har våget seg på en fullstendig privatisering av pensjonene. Siden 1981 har nærmest hele den chilenske befolkningen vært nødt til å betale pensjonsinnskudd til private foretak. Det siste året har de chilenske fondene mistet 26,7 prosent av sine verdier. Argentina ønsker å unngå samme skjebne og nasjonaliserer nå pensjonsordningene. Vil flere land følge etter?
Nils Arden Oplev formår med To verdener at levere en nuanceret skildring af Jehovas Vidner. Desværre hæmmes filmen af skabelonkarakterer og en for behagesyg iscenesættelse af dramaturgien.
Den argentinske journalist José Natanson har taget pulsen på de sidste par års mere eller mindre venstredrejede regeringer i Sydamerika. Hvad ligger der bag, kan de overholde fremover, hvorfor har de til forskel fra den tidligere venstrefløj styr på statsfinanserne? Natansons La nueva izquierda (Det nye venstre) er en roadbook, en rundrejse, til Argentina, Brasilien, Chile, Ecuador, Paraguay, Peru, Venezuela og Uruguay.
19. desember ble den antatte hjernen bak folkemordet i Rwanda, Theoneste Bagosora, dømt til livsvarig fengsel av Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda. Men de rwandiske myndighetene er ikke fornøyde før Frankrikes rolle i folkemordet blir klarlagt. Frankrike beskylder på sin side tutsiene for et «hevnfolkemord» mot hutuene.
200 år etter at «anarkismens far» ble født, er anarkismen like aktuell som den er misforstått.
20. november vedtok EUs medlemsland en «helsesjekk» av unionens felles landbrukspolitikk. Medlemslandene ble enige om en «modernisering», men i praksis er avtalen de kom fram til en nedbygging av fellespolitikken for verdens største landbruksmarked. Dette vil ha vidtrekkende konsekvenser for matvaresikkerheten, miljøet og bøndene i Sør.
Klassen var en overraskende vinner på fjorårets Cannes-festival. Og filmen om den engasjerte læreren François (som i likhet med elevene spiller seg selv) i Paris? verste bydel, har bare blitt bedre siden første visning, mener Cahiers du Cinémas kritiker.
Det begynte med en protest mot Berlusconis skole- og universitetsreformer, siden har protestene bredt om seg. «Onda anomala» samler nå opp mot 1,5 millioner italienere, og bærer i seg kimen til det første store sosiale opprøret mot systemet som ledet til den aktuelle, globale økonomiske krisen.
Hvert år overfører emigranter mer enn 300 milliarder dollar til hjemlandene sine. For enkelte afrikanske land er summene langt større enn det de mottar i u-hjelp, og dermed et viktig bidrag til nasjonalinntekten. Dette har fått de internasjonale finansinstitusjonene til å utpeke disse pengene som mirakelmedisinen for det fattige Afrika. Men finansinstitusjonenes nye vidunderkur er på ingen måte fri for baktanker.
Helt fra perserkrigenes dager har Vesten skapt et forvrengt bilde av Østen, der Vesten er demokratiets og frihetens vugge, mens Østen representerer barbari, slaveri og undertrykking. Etter 11. september 2001 har denne dualismen blitt trukket fram på nytt og spilt rollen som bakteppe for krigene i Irak og Afghanistan. Le Monde diplomatique har sett på noen av de sivilisasjonshistoriske bøkene som har kommet ut de siste årene.
Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?
«Anarkist» og «frihetlig» var en gang i tiden tett forbundne termer. Men i dag har førstnevnte blitt diskreditert og kriminalisert, mens sistnevnte blir forsøkt gjort til et innholdsløst moteord.
Folkemord blir ofte presentert som noe spesifikt for det 20. århundret, men omfattende massakre har funnet sted i hele menneskehetens historie. Mye av denne historien har blitt skjult som følge av den politiske og ideologiske bruken av betegnelsen «folkemord».
Hva foregår på den kritiske dokumentarfronten? Le Monde diplomatique dro på verdens største dokumentarfilmfestival, IDFA i Amsterdam. Uka ble tilbrakt i fire østlige diktaturer, fem nødlidende afrikanske land, på besøk hos en russisk poet, et gammelt rumensk ektepar og en hviterussisk undergrunnsavis.
At fienden er en vond og ond heks innebærer ikke at helten er uskyldig. John Patrick Shanleys Doubt tar med finurlig ironi opp det gamle temaet om tro og tvil med katolsk misbruk som bakteppe. Men har en kritisk film om religiøs livsfiendtlighet noe å tilby i nytelseskapitalismens tid?
I fem tiår har CIAs «sjokkteam» sørget for å fremme amerikanske interesser, koste hva det koste vil. Fra Chile og Vietnam til Nicaragua, via statskupp, mord på ledere, våpen- og narkotikasmugling, har CIAs «sjokkteam» vært et av USAs hemmeligste og mest morderiske utenrikspolitiske instrument.
Fransk-canadiske Guy Delisle har fornyet den politiske reiselitteraturen med sine observante tegneserieberetninger fra asiatiske diktaturstater. I den aktuelle Burma Chronicles følger han kona på oppdrag for Leger uten grenser, og utforsker Burma som fersk pappa med barnevogn. Pappaidyllen og de huslige gjøremålene skaper en sterk kontrast til de politiske overgrepene rundt ham.
Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter. Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. Juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form. Denne ideen ledet til den første internasjonale konferansen om bekjempelse av anarkistene arrangert i Roma 24. november 1898. Under strenge sikkerhetstiltak slo de 21 deltakerlandene enstemmig fast at anarkismen ikke skulle betraktes som en politisk doktrine.1 Etter hvert som arbeiderbevegelsen ble mer organisert rundt ikke-voldelig og parlamentarisk kamp for arbeidernes rettigheter og anerkjennelse utover 1900-tallet, forsvant «anarkistterroren» som merkelapp. Ikke desto mindre er anarkismens politiske og filosofiske innhold, som er like relevant i dag som på Proudhons tid (se neste side), fortsatt miskjent og blir eksempelvis brukt fra offentlig hold til å avvise demonstrantene i Hellas (se forsiden), og støttedemonstrasjonene i flere europeiske byer. Men det er i Frankrike at den ideologiske forfølgelsen av anarkismen for tiden er mest åpenbar. TIDLIG PÅ MORGENEN 11. november omringer 150 politibetjenter, de fleste fra antiterroravdelinger, den lille landsbyen Tarnac i Limousin-regionen. Politiet gjennomsøker en bondegård like utenfor landsbyen og arresterer ni personer fra autonomikollektivet på rundt 20 personer som har slått seg ned i landsbyen og gitt nytt liv til den, med blant annet å gjenåpne landsbyens landhandel og kafe. De arresterte blir varetekstsfengslet anklaget for å planlegge «forbrytelser med terroristiske intensjoner» og å være tilknyttet en «terrorvirksomhet». Forbrytelsen de såkalte «Tarnac 9» skal ha vært involvert i, er sabotasje av høyhastighetstoglinja (TGV) Paris-Lille 8. november. De skal ha hektet en metallkrok på strømlederne og dermed fått dem til å falle av idet første toget passerte. Sabotasjen var sikkert irriterende for et par tusen passasjerer som ble forsinket noen timer, men sto ikke i fare for å skade andre menneskeliv enn hvem det enn var som sto bak den. Dette får terroristanklagene til å virke mildt sagt overdimensjonerte i forhold til de faktiske handlingene, men som i andre europeiske land og i USA har nye terrorlover etter 11. september åpnet for «forkjøpsarrestasjon», og det er dette fransk politi har valgt å vektlegge, ved at to av de ni som opprinnelige ble varetekstfengslet, fortsatt sitter varetektsfengslet med besøksforbud. De to det dreier seg om er Julien Coupat og kjæresten hans, Yildune Levy. Antiterrorpolitiet har særlig rettet oppmerksomheten mot Coupat, som de i en lekket politirapport beskriver som den «karismatiske ideologiske lederen» av «en hemmelig anarko-autonom struktur».2 Bevisene mot Coupat og Levy er ifølge forsvarerne syltynne: De skal ha vært i området da TGV-linja ble sabotert og hatt med seg en togtabell, det skal også ha blitt beslaglagt et par togtabeller på gården i Tarnac.3 Da Coupat og Levy ble arrestert hadde de allerede vært overvåket av fransk politiet etter at de
