Estetisk fornuft
Arnfinn Bø-Ryggs livsverk er på samme tid et sprenglærd, anvendelig leksikon og en formidabel samling mikrologiske essays.
Verden som fornøyelsespark
Med Paranoid Park fullbyrder Gus Van Sant veien han har lagt ut på med Gerry, Elephant og Last Days. Filmen er nok et steg mot Gus Van Sants utskilling av den etisk-estetiske erfaringen i hverdagen. Historien om skateren Alex som forårsaker en vekters død, gir Vant Sant anledningen til å kaste seg ut i en verden som har blitt til en fornøyelsespark.
Krigen følger altid med hjem
I sin seneste film In the Valley of Elah sætter Paul Haggis fokus på hjemvendte soldater, der har gjort tjeneste sammen i Irak. Med gruppen som omdrejningspunkt og en forfærdelig episode som dramatisk nerve, tegner Haggis et billede af krigens traumer, der aldrig kan rystes af. Traumer som inficerer det amerikanske samfund i en sådan grad, at dysfunktionalitet og inhumanitet bliver mærketegn for USA snarere end demokrati og frihed.
I skyggen av Godard
«Jeg har ikke noe spesielt ønske om å ha noen ‘mening’,» sa filmregissør Greenaway til meg da jeg møtte ham i Trondheim. «Mine filmer gir meg muligheten til å leke med språket, for språket er mye mer interessant enn innholdet,» fortsatte den 66 år gamle briten, etter å ha erklært filmen som død. Jeg er nok blant flere som heller ville ha foretrukket franske Jean-Luc Godards blikk på filmhistorien og hans vilje til politisk forandring.
Satirisk svanesang for Bush jr.
Tegnefilmserien Lil’ Bush beskrives som «Rakkerungene med atomvåpen». Ved å karikere Bush-administrasjonen som kranglevorne småunger, gjør tv-serien sitt beste for å trampe ned siste rest av George W. Bushs ettermæle som president. Men er den for sent ute?
Fascinationen af revolutionen
Nylig er der kommet en række bøger om Che Guevara, Lenin og Castro. Hvad er det vi i dag søger når vi igen og igen ser forfattere, journalister og andre kaste sig over de gamle koryfæer? Jagter man den gode historie oplevet gennem et kendt menneskes liv, forsøger man at bore endnu engang i håb om at finde guldet, en ny vinkel?
Ødelandet vokser
Filmen No Country for Old Men markerer et comeback for Coen-brødrene etter noen svake filmer. Deres adaptasjon av Cormac McCarthys roman med samme navn viser i sannhet en amerikansk kultur i forfall. Filmen avdekker et land som gjør det meste for å dekke til en nihilistisk virkelighet.
De levende døde vender tilbake
Zombiefilmen har vendt tilbake med full kraft. Sjangeren er uløselig knyttet til George A. Romeros Dead-trilogi. Hos Romero framstår de levende døde som deformerte gjenspeilinger av tidsepoken hver film ble laget i. De nye filmene iscenesetter også sivilisasjonsubehagene som preger vår samtid, men få av dem klarer å uttrykke noe annet enn blind frykt for verdens undergang, eller en konvensjonell nostalgi overfor en svunnen samfunnsorden.
Overvåking og terror
Danske Søren Kragh-Jacobsen har med sin nye film i Berlin truffet et svært aktuelt og ømtålig politisk tema: overvåking og terror.
Krigen mot terror i stjerneformat
TV-serien Battlestar Galactica viser science fictionsjangerens potensial. Her møter vi ikke en dystopisk framtidsvisjon, men heller en omplassering av hendelser i vår egen samtid. Serien retter søkelyset mot politiske intriger og etiske paradokser, og drøfter dermed implisitt dagens «krigen mot terror» og tilstanden i USA etter terrorangrepene 11. september 2001.
Asterix og geopolitikken
Er sjørøverne i Asterix spioner for romerne? Hvem har egentlig makten i gallerlandsbyen? Hvorfor styrter ikke de styrkedråpedrikkende gallerne Rom? Den finske statsviteren Keijo Karjalainen analyserer og gir svarene i boken Politix.
– Det er bedre at have nazismen bag sig end foran sig
– Du var en av de første i Skandinavia til å peke på nye kontinentale tendenser i emning. Den gang sto «det postmoderne oppbrudd» i sentrum, stikkord: skepsis overfor metafortellingene, hyperrealitet, blendverk eller, din egen figur: «det vesentlige overfladiske». Det kan virke som vi har å gjøre med en mer eksplisitt politisk Carsten Juhl igjen på 2000-tallet. Lever vi i en verden der politisk stillingtaken og tenkning er blitt mer presserende? – Det er snarere en modpolitisering, der er blevet presserende. For at opretholde et råderum for etisk og æstetisk modtagelighed. Siden 1977 og punken har undersøgelser inden for kunst og filosofi ikke fundet sted med henblik på nogen magterobring. Men i det øjeblik staten politiserer kunstens og filosofiens frembringelser ved f.eks. at indskrive dem i en national identitet eller endog i en skadefryd over for de svage – flygtninge, asylansøgere og indvandre – så opstår der en krise i forholdet mellem de politiske institutioner og de institutioner, der tager sig af kunstens, videnskabens og filosofiens frembringelser. Da må det anmassende ved en sådan stat angribes gennem de nævnte frembringelser. For kunstens og filosofiens frembringelser tenderer altid mod at styrke det almene ved subjektivitet. Og det er det modsatte af det etniske og det nationale. – Din nye bok heter Globalæstetik – verdensfølelsen og det kosmopolitiske perspektiv. Globalestetikk, verdensfølelse: Disse begrepene har vel å gjøre med menneskehetens stadig mer universelle vilkår, samtidig som etniske, religiøse og klassemessige barrierer hindrer videreutviklingen av det allmennmenneskelige, av «multikulturen». Og de reelle verdensproblemene utfordrer nasjonalstatenes snevre grenser. Hva kan kritisk tenkning bidra med? – Det er det antiakklamatoriske, der udgør kunstens og filosofiens styrke. De behøver ikke bifald. De trives bedst på denne måde, eftersom deres resultat altid er antinomisk, dvs. uden mulighed for entydig tilslutning. Antinomi betyder jo, at vi kan opstille to forklaringer for en sag: de er begge sande, men gensidigt udelukkende. Det er naturligvis Kant og siden Arendt, Lyotard og Agamben, vi skylder tilrettelæggelsen af de antinomiske forklaringer. Kunstteorien trives kun i kraft af den antinomiske metode. Et værk skal kunne opleves uden hensyntagen til den kunstneriske intention. Modsat skal det også altid være muligt at diskutere den kunstneriske intention i forbindelse med oplevelsen. Og man når ikke frem til antinomien uden en kritisk analyse. – Du har alltid hatt et internasjonalistisk perspektiv. 2000-tallets protester mot «turbokapitalismen» har i overveiende grad hatt et antiglobalistisk, tendensielt proteksjonistisk perspektiv, noe du tar opp i boken. Disse protestbevegelsene er også mindre teoretisk fundert enn post-68-bevegelsene, selv om Negri og Hardts Empire har hatt et visst nedslagsfelt. Hva er framtiden til denne typen protester? «I Genova begyndte noget, der har med verdensproletariatets genopstandelse at gøre.» – I Globalæstetik omtaler jeg de nævnte protester (som Attac og G…teborg) som «paspral». Og det er kun de hvide, der har et pas at prale af, fordi det yder beskyttelse over mange landegrænser. Men der er også indbyrdes forskelle: I Seattle var man midt i magtens centrum. Seattle-demonstrationerne indgik i det fænomen, jeg har kaldt vore «clintonianske illusioner». Sådanne illusioner er ikke mulige efter etableringen af den globale undtagelsestilstand, genindførelsen af tortur mod politiske fanger samt afskaffelsen af habeas corpus. – I Genova i 2001, så var konflikten der sagen vedkommende: Den italienske situation er altid meget avanceret og har vel været det siden renæssancen. Genova 2001 den
Kødfyldte tærter
Tim Burton prøver i sit bud på Sweeney Todd-myten at kombinere sang og horror. Burton følger op det seneste årtis forsøg på at revitalisere musicalgenren med så forskellige værker som Lars von Triers Dancer in the Dark og Baz Luhrmanns Moulin Rouge. Hos Burton fungerer det kun momentvist. Men han iscenesætter med stor begavelse og overbevisende atmosfære London som forfaldets og det makabres centrum. William Blake ville juble.
Den perfekte forbrytelse
Veteranen Sidney Lumet lever fortsatt i beste velgående og beviser at filmkunsten er et land der også gamle menn har noe ugjort. Before the Devil Knows You’re Dead handler om et absurd ran som blir en familietragedie vondere enn noen mafiafilm. En gresk tragedie om den amerikanske drømmens kollisjon med skjebnen, og amerikanske realiteter.
Den radikale Jesus i Berlin
Teaterstykket Jesus Kristus Frelseren kan ses som Klaus Kinskis anarkistisk-kristne-revolutionære-politiske testamente, hvor han for egen pen giver et bud på en ikke-ideologisk kristen etik. Men kan man overhovedet skelne Jesus fra Kinskis egomaniske portræt?
Høyhusets tvetydige comeback
Er høyhus løsningen på befolkningsveksten og miljøproblemene? Skyskrapere krever enorme ressurser og ser ut til å fornekte byen snarere enn å utvikle dens særegenheter. Kan skyskraperen være mer enn en fallos for en megaloman kapitalisme?
Sublim opprustning
Er det mulig å få sans for et globalt fellesskap, med en verdensfølelse og kosmopolitikk som strekker armene ut til verdens «fordømte»? Carsten Juhl foreslår en absolutt asylrett, flyktningens rett til å desertere, og en kobling av kunst og økonomi. Han går til frontalangrep på lummer nasjonalisme og ser heller for seg en global allianse mellom EU, India og Afrika.
En konservativ anarkist
Den amerikanske forfatter William S. Burroughs er den moderne tænker for den upersonlige magts virke. Le Monde Diplomatique har besøgt den danske filminstruktør og forfatter Lars Movin for at tale om William S. Burroughs med udgangspunkt i hans og Steen Møller Rasmussens nye film Words of Advice–William S. Burroughs on the Road.
– En sypike med lakkede negler
Nakenbildet av Simone de Beauvoir som ble trykket i aviser og magasiner over hele verden i forbindelse med 100-årsjubileet for hennes fødsel, har skapte debatt. Men hvis vi ser videre på hva som blir sagt om filosofen og feministen Beauvoir, virker det som om Det annet kjønn ennå ikke har blitt utgitt. I det franske ukemagasinet Le Nouvel Observateur minimaliseres filosofen og aktivisten Beauvoir til fordel for sladrete framstillinger av hennes kjærlighetsliv. Det virker som hjemlandet ennå ikke er klar for filosofen de ønsker å hylle.
Spill og speil i Shanghai
I Ang Lees Lust, Caution (Se, Jie) møter vi den unge, elegante Fru Mak i et japanskokkupert Shanghai, der kompliserte politiske og personlige spill utfolder seg mellom kollaboratører og motstandsbevegelsen. Filmen ble belønnet med Gulløven i Venezia i 2007. Priser er ikke noe nytt for den taiwanske regissøren. Fornuft og følelser, Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain er alle blitt belønnet med Oscars. Men hva er spesielt prisverdig med hans nye krigs- og pasjonsdrama fra Shanghai og Hong Kong?
Kapitalismens imaginære fromhed
Kapitalismen har fået mange navne: netværkskapitalisme, kognitiv kapitalisme, kreativ kapitalisme, katastrofekapitalisme, karaokekapitalisme og coolkapitalisme. Uanset hvad man foretrækker invaderer økonomien ikke længere kun vores arbejdsliv men hele vores eksistens. Den vareliggør sproget og intimsrelationer. Terapi og coaching tilhører nu medarbejderrollen og virksomheden ligner efterhånden en menighed. Walter Benjamin hævdet for snart 80 år siden at kapitalismen er den mest ekstreme kult verden har kendt. Og nu ser vi netop at den har overtaget religionens vigtigste opgaver om selvrealisering og frelse. Har økonomien overhovedet længere en grænse, eller skal vi få kapitalismen til at accelerere på andre måder som kræver ny opfindsomhed og varsomhed?
Olje og gull fra Canada
Humanitære Canada står for fall i en ny samling tegneseriereportasjer. I boken Extraction! rettes det et kritisk fokus på bergverksnasjonens aktiviteter innenfor utvinning av gull, bauksitt, uran og olje. Hva kan tegneserieskapere tillate seg, hvis de samtidig vil gjøre krav på journalistisk integritet?
Faderen, den uekte sønn og den hellige olje
There Will Be Blood er det største oljeeventyr på lerretet siden Giganten. Det har blitt en episk film om en nybrottsmann og klassisk kapitalist i Max Webers forstand. En storslått film, men uten de kunstneriske høydene regissør Anderson tidligere har nådd.
Portræt af kunstneren som skoledreng
I Erik Nietzsche – De Unge År portrætteres Lars von Triers tid på Den Danske Filmskole i slutningen af 70’erne og begyndelsen af 80’erne. Filmen kan ses som en nøglefortælling, hvor man kan muntre sig med at genkende virkelige personer, som karikeres og til tider latterliggøres. Eller man kan se filmen som en dannelsesrejse gennem skolesystemet, hvor en kejtet og uskyldig dreng transformeres til en viljestærk, kompromisløs men også opportunistisk kunstner.
Den nye fellesegoismen
Vi blir støtt og stadig påminnet om at vi lever i individualismens tidsalder. Men hvor individuell er denne individualismen?