Sauras mintgrønne allegorier
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Magikeren Cortázar
Julio Cortázar (1914–1984) var en 1900-tallets store mestere innen fantastisk litteratur. I hans kortprosa kommer hans fantastiske realisme til uttrykk for fullt. Hans brennende politiske engasjement gjorde aldri at han fornærmet leserne med å blande sammen litteratur og pedagogikk. Han så snarere på litteraturen i seg selv som revolusjonær.
Grønne skyskrapere – en betongutopi?
Høyhus og skyskrapere er igjen på moten. Og arkitekter verden over lover en grønn høyhusrevolusjon. Men den nære fortidens energislukkende høyhus viser at fallhøyden er stor.
Mirakelmanden fra Ljubljana?
In Defense of Lost Causes udfordrer Zizek forestillingen om at ideologierne er kommet til sin afslutning og at de store fortællinger er døde. Han nekter at akseptere forestillingen om at en global frigørelse er død, at en anden verden ikke længere er mulig. Ifølge Zizek er marxismen og psykoanalysen de to store fortællinger der kan føre os mod større universel frigørelse. Men er hans frigørelsesteori materialistisk nok for at kunne være virkelig frigørende, for at kunne bevæge masserne til opprør mod den naturaliserede kapitalisme?
Disse er ikke mennesker
Mark of Cain er en lille, men forbløffende effektiv antikrigsfilm, der skildrer hvordan civil courage sjældent kan hamle op med militær loyalitet.
Hvordan skape øyenvitner
To av årets fremste dokumentarfilmer, Morgan Spurlocks satiriske terroristjakt Where in the World is Osama Bin Laden? og Brett Morgans Chicago 10 om 1968-opptøyene i Chicago, bruker begge tegnede sekvenser som virkemiddel, men på vidt ulike måter. Animasjon åpner for nye manipulative fortellermåter, men i en dokumentar oppleves tegningene som så fremmede at selv den sløveste seeren vil være bevisst på at dette er et skapt virkelighetsbilde.
– Sosialistene må erstattes av humanistene
Andrei Nekrasov laget først film om kunstnere og diktere. Men med 90-tallets tilspissing ble han og flere politisert.
Dokumentarisk fiksjon
Trenger vi skillet mellom dokumentar og fiksjon. Sideprogrammet på årets Cannes-festival viser tegn på en ny generasjon filmskapere og en ny film som verken ser skillet som relevant eller reelt. For denne nye filmen dreier det seg snarere om å skape former og metoder for å utforske virkeligheten så vel som filmmediet på nye måter som er best mulig tilpasset fortellingen eller fenomenet som tas opp. Den nye filmen finner nettopp sin vitalitet i å ligge tett på en virkelighet som er vanskelig å fange inn.
Blyårene hjemsøker italiensk krim
Italias oppgjør med opprørerne fra slutten av 60-tallet og 70-tallet ser ikke ut til å ta slutt. På forespørsel fra Silvio Berlusconi truer franske myndigheter nå med å bryte avdøde president François Mitterrands løfte og utlevere det tidligere Brigate Rosse-medlemmet Marina Petrella, slik de gjorde med Paolo Persichetti i 2002. Forfatter Cesare Battisti unnslapp denne skjebnen i 2004, men ble senere arrestert i Brasil og utlevert. Dermed dukker «blyårene» opp igjen. I Italia er kriminalromanen den eneste litterære sjangeren som behandler den urolige tiden.
Sivilisasjonskritisk happening?
Er The Happening en teit film? Sommerens sedvanlig lettbeinte kinoprogram ble i år innledet av M. Night Shyamalans seneste krysning mellom grøsser og katastrofefilm. Naturen slår seg vrang, hevnen er utspekulert, men hvorfor?
Oppdragelse til terror?
Nye massemedier har ofte blitt brukt som forklaring på alle mulige samfunnsproblemer. Foruten frykten for De røde og UFO-hysteriet var det et tredje truende fenomen som herjet etterkrigstidens USA: tegneserieheftene. 60 år etter at tegneseriepanikken grep om seg, beskriver journalistprofessor David Hajdu i boken The Ten-Cent Plague sensurkampanjen inngående, og argumenterer for at utfallet forandret USA.
Ytringsfrihedens eksistensmodus
Er ytringsfriheden ved at blive en undertrykkende ideologi? Den øget ytringsfrihed er mange steder en maskeret frihed der æder sig selv op indefra i kontrolsamfundets tjeneste. Overalt bliver der i abstrakt ideologisk form praktiseret det vi kalder «ytringsfrihed», men der går stadig længere tid imellem at det øger vores formåen, at det reelt gør det muligt for os at gribe erfaringsskabende ind i virkeligheden.
Minor movies – for en mindre film? Del 2
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene?
At leve under Berlusconi
Det hevdes at Nanni Morettis Il Caimano var med til at vælte Berlusconi i valget i 2006. Filmen slår sig op som en satire om Silvio Berlusconi, men i virkeligheden handler den forbavsende lidt om Berlusconi. Til gengæld viser den på raffineret facon, hvordan det er at leve i et samfund regeret af en mand som Berlusconi.
– Til og med Bush kunne jeg forsvare!
Antikolonialist, frihetskjemper, forsvarer for nazister, terrorister, diktatorer og holocaustfornektere: Den franske advokaten Jacques Vergès er vanskelig å gripe. En følelseløs jævel? En iherdig forsvarer av alles rett til et forsvar? Uansett hvordan man fortolker Vergès’ liv og virke, er han et levende symbol på de siste femti årenes mange politiske blindspor. Gjennom Schroeders film framvises foruroligende allianser mellom arabiske motstandsgrupper og Europas bruneste krefter.
Under stranden – en brostein
40 år etter står fortsatt året 1968 som det sentrale vannskillet i nyere historie. Også for filmkunsten, som var tett sammenvevd med de politiske protestene. Året ble innledet av at kulturministeren avsatte cinematek-direktøren. Filmskapere ble tvunget til å ta stilling til filmkunstens politiske dimensjon. Men hva sier filmene fra denne tiden og ettertid om opprøret. Var det revolt eller revolusjon?
Minor movies – for en mindre film?
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene? Le Monde diplomatique vil i mai og juni bringe et lengre essay fra Cahiers du Cinéma, som reflekterer over de nye tendensene filmer som No Country for Old Men og Paranoid Park viser.
Sobert om 60-tallets studentopprør
Den beryktede selvbiografen Harvey Pekar har laget tegneseriedokumentar om det amerikanske studentopprøret på 60-tallet. Selv om organisasjonen kollapset like brått som den oppsto, kom den til å prege samfunnsutviklingen gjennom blant annet kvinnebevegelsen, kampen for homofiles rettigheter og miljøbevegelsen. Men hvor revolusjonære var egentlig studentrebellene?
Et teologisk-politisk fragment
Filmen Local Angel kan bedst opfattes som en intervention i den vanskelige og tilsyneladende uløselige konflikten mellem Israel og Palestina. Filmen til den israelfødte kunstner Udi Aloni er et enestående studie i hvordan man kritisere og kommentere den omsiggribende identitetsideologi.
Vargas Llosa, Hugo og «de elendige»
Hva er forbindelsen mellom en forfatters skjønnlitterære fiksjon og de politiske realitetene som inspirerte den? Det var på barrikadene i juni 1848 at Hugo innså det fryktelige i at ens handlinger ikke alltid er i det godes tjeneste, en erkjennelse som gjennomsyrer Les Misérables. Mario Vargas Llosas studie av Hugos mesterverk, The temptation of the Impossible, retter et lidenskapelig og skarpt blikk på forholdet mellom fiksjonens liv og det virkelige livet. Men den peruanske forfatterens lesning unngår ikke sine egne ideologiske forutsetninger.
Das unheimliche
Hvilke kulturkonsumenter er i stand til å ta til seg Michael Hanekes politiske kritikk? Den østerrikske filmregissøren har gjennom hele sitt virke tatt opp temaer som fremmedgjøring, ødelagte fellesskap, personlig ansvar og kollektiv skyld. Kritikken hans gjelder særlig medienes voldsutnyttelse og publikums voldskonsum. Nå er han aktuell med en amerikansk nyinnspilling av Funny Games fra 1997. Har de elleve årene som har gått siden første versjon gjort uhygge på film til nok en vare?
Gjorde du noget?
Ole Christian Madsen har med Flammen og Citronen begået Danmarks hidtil dyreste film. Slutproduktet er et trivielt fortalt krigsdrama, som aldrig rigtig er hverken episk eller psykologisk i sin tilgang. Ikke desto mindre formår filmen at nuancere sondringen mellem at gøre modstand og lade stå til, når et land er besat. Virkelighedens reelle modstand er svær at få øje på.
Skuddene i Dallas, Chicago og Salamanca
Mens bataljen mellom Clinton og Obama går inn i siste fase og amerikanske medier spekulerer i hvem av dem som er det mest sannsynlige attentatmålet, kommer en ny presidentattentatfilm, Vantage Point. Selv om det denne gangen dreier seg om en actionfilm, betyr det ikke at det skorter på kunstgrep.
Verden som fornøyelsespark
Med Paranoid Park fullbyrder Gus Van Sant veien han har lagt ut på med Gerry, Elephant og Last Days. Filmen er nok et steg mot Gus Van Sants utskilling av den etisk-estetiske erfaringen i hverdagen. Historien om skateren Alex som forårsaker en vekters død, gir Vant Sant anledningen til å kaste seg ut i en verden som har blitt til en fornøyelsespark.
Krigen følger altid med hjem
I sin seneste film In the Valley of Elah sætter Paul Haggis fokus på hjemvendte soldater, der har gjort tjeneste sammen i Irak. Med gruppen som omdrejningspunkt og en forfærdelig episode som dramatisk nerve, tegner Haggis et billede af krigens traumer, der aldrig kan rystes af. Traumer som inficerer det amerikanske samfund i en sådan grad, at dysfunktionalitet og inhumanitet bliver mærketegn for USA snarere end demokrati og frihed.