
Estetisk fornuft
Arnfinn Bø-Ryggs livsverk er på samme tid et sprenglærd, anvendelig leksikon og en formidabel samling mikrologiske essays.
Arnfinn Bø-Ryggs livsverk er på samme tid et sprenglærd, anvendelig leksikon og en formidabel samling mikrologiske essays.
Ifølge Marx var ikke «hverdagsjøden» et resultat av religion, men av levereglene pålagt av myndighetene i oppholdslandet.
Amerikanske Will Eisner var en av tidenes mest betydningsfulle serieskapere. Etter hans død foreligger nå mesterens siste verk
Gjennom hele historien har menn lagt kvinners litterære streben i aske. Men i alle forlagshus spøker det etter den egentlige stifteren, en kvinne. Vi bringer en novelle fra den serbiske forfatterinnen Dubravka Ugresic.
I 2001-2002 besøkte den danske billedkunstneren Veronica Juhl 50 danske leirer for flyktninger og asylsøkere. Hun har sammenfattet inntrykk fra disse leirene i fotografier og tekst (No-land, forlaget Introite, København, 2004). Flere bilder og perspektiver på leirene skal neste måned vises på Charlottenborgs høstutstilling i København. Vi har brukt noen av disse bildene i vår artikkelserie om flyktningen. Kunstneren har ønsket å dokumentere stedet for oppbevaringen av de som har overlevd, men er lukket ute. Bildene er derfor uten mennesker. Temaet aktualiseres av en rekke dramatiske og tragiske utvisninger av barn i Danmark samt en stor sultestreik i Saltholmlejren sist påske.
Nylig ble Riksutstillinger en del av Nasjonalmuseet for kunst. Hva skjer nå med den uavhengige institusjonen som rakk å bli en attraktiv formidler av samtidskunsten i Norge?
Organisasjonen er blitt gjort til latter gjentatte ganger i hele sin 60-årige historie, men den har aldri hatt et så svart år som i fjor
«Det er med bilder som med oss mennesker, vi er på grunn av alle dem som har levd før oss», sier Per Barclay til Le Monde diplomatique. Barclays kunst illustrerer denne utgave av avisen.
Gérard Noiriel setter i sin bok det intellektuelle enkeltindivid opp mot to motstridende arketyper – den revolusjonære og den hoffintellektuelle. Og ifølge André Schiffrin favoriseres den «intellektuelle konformisme» av de sterke kapitalistkreftene i presse- og forlagsbransjen.
Kartet avslører seg som et formidabelt propagandaverktøy som tidens politiske og økonomiske makter–stater, store lobbyvirksomheter, multinasjonale selskaper eller multilaterale organisasjoner–skruppelløst benytter for å spre sine egne særskilte verdensanskuelser.
TEGNESERIER. Det israelske serieskaperkollektivet Actus Tragicus forteller frodig om terrorfrykt, myndighetenes manipulasjon og Holocaust som inntektsgrunnlag. Vi har sett på de viktigste utgivelsene gjennom kollektivets ti år.
Karl Kraus kjempet mot den dumheten som begås av de kloke, den utdannede og veltalende dumhet, mot de mennesker som ikke bruker sin formuleringsevne til å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre.
Nedgangen i lesning av skjønnlitteratur er markant i USA. Henger lesningens tilbakegang sammen med en økende mistro til verden utenfor? Men i Frankrike har kriminalsjangeren vist en markant fremgang. Det har skjedd store endringer i kriminalromanens sosiale og estetiske status.
På Venezia-biennalen var Rosa Martínez’ kuraterte hinderløype med feministisk fortegn ikke noe annet enn sinnsstemninger og allmenngyldige klisjéforestillinger. Står vi overfor en «teflonisering» av kunsten, der alt preller av, der kunsten er godt installert, presentert estetisk tiltalende og innholdsmessig bekreftet av en felles verdikanon?
Marjane Satrapi er den første iranske tegneserieskaperen som er utgitt i vesten. Fra sitt selvvalgte eksil i Paris skildrer hun suverent motsetningen i Iran mellom folks private livsførsel og det offentlige, behovsfornektende regimet.
Situationistisk Internationale, Artist Placement Group og Art Workers’ Coalition er tre eksempler fra 60’erne og 70’erne på projekter, som på forskellige måder søgte at forene kunstnerisk praksis med politisk refleksion. Men det var svært for kunstnere i 60’erne at bevæge sig fra repræsentationen af politiske emner til en direkte intervention i politiske debatter og konflikter.
Per Hovdenakk tar i dette intervjuet opp norske holdninger til kunsten. Norske politikere foreslo en gang å gi Munch-samlingen til amerikanerne. Politiske innkjøpskriterier på Nasjonalgalleriet har gått utover den kunstneriske kvaliteten. Og norsk debatt om figurativ og non-figurativ kunst har avslørt en rent faglig brist i forståelsen av hva kunst er. Vi snakker dessuten om dagens globalisering–som en felleskapstanke som ligner på renessansen.
Det dreier seg egentlig om å uttrykke en politisk overbevisning under dekke av vitenskapelig autoritet. Men kan man henvende seg til dagens franske velgere på samme måte som til bøndene på 1800-tallet? Hovedårsaken til at dagens ekspertuttalelser, og med dem de aller fleste kommentarartikler, blir inneffektive, er nok den utpregede bruken av autoritet for å påtvinge meninger.
Publicom er i dag landets fremste leverandør av selvhjelpsprodukter. Markedet for fortellinger om «teambuilding» og «selvutvikling» har aldri vært større. Jo mer slike foredrag som Tankens Kraft spres og aksepteres blant norske arbeidstagere, jo større blir arbeidsgivernes muligheter for å «regjere».
Rop om hjelp fra lokale og vestlige bistandsorganisasjoner i Etiopia møtte døve ører helt til Michael Buerks berømte reportasje. Man kan diskutere om skaden fra Live Aid var større enn hjelpen. Bistandsinnsatsen kan ha kuttet antallet dødsofre med mellom en fjerdedel og halvparten–problemet er at den kan ha ført til like mange dødsfall. For sulten hadde tre årsaker, to av dem var fullstendig menneskeskapte–tvungen jordbrukskollektivisering og folkeforflytning utført med grenseløs hensynsløshet av Derg-regimet. For Leger Uten Grenser var avgjørelsen til hjelpeorganisasjoner, FN-institusjoner og giverstater om å støtte et totalitært prosjekt som det etiopiske omplasseringsprogrammet en oppvisning i dødelig barmhjertighet og farlig medlidenhet.
Flygtningen, der burde have inkarneret menneskerettighederne par excellence, markerer i stedet dette begrebs radikale krise.
Den tredje verden var for økonomen Alfred Sauvy den samlede asiatiske og afrikanske befolkning, som verken tilhørte den europeiske «adelen» eller den amerikanske «geistligheten». I 1955 møttes representanter for over halvparten av jordens befolkning i Bandung og erklærte kolonisystemet avskaffet–et slags menneskehetens 1789. Amerikanske tilnærminger ble ettertrykkelig avvist, Moskva ble avskrevet, og det franske kolonisystemet ble grundig kritisert, mens Kina kom tilbake på den internasjonale scene som en uunngåelig stormakt.
Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer i massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?
Transavantgarden gjenoppdaget på 70-tallet fortellingen om mennesket. Den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden. Ifølge Achille Bonito Oliva er transavantgarden et uttrykk for den kulturpolitiske krisen Europa gjennomgikk på 70-tallet. Den utgjorde en epokeforandring–skrittet fra modernismen og over i det postmoderne.
I dag blir alt betraktet som design, enten det nå er arkitektur, kunst, jeans eller gener. Arkitekter retter seg etter senkapitalismens kulturelle logikk. Men hva vil skje når den politiske designøkonomien kollapser, når markeder går over ende, underbetalte arbeidere gjør opprør?