Etter de mange bokutgivelsene de siste månedene å dømme, er Kina – landet som så lenge ble oversett, nå gjenstand for lidenskapelig interesse i Vesten. Blant denne rikholdige strømmen av bøker, hever John Gittings bok, The changing face of China1 (Kina, et land i endring), seg over gjennsomsnittet. Den tidligere Guardian-korrespondenten i Beijing, som har inngående kjennskap til landet, gir her en historisk oversikt over «de to kinesiske revolusjonene» – den som ble anført av Mao Zedong, og den som ble innledet etter hans død. Gittings tar utgangspunkt i dette «nye Kina», som Den store styrmann «hevdet han ville bygge opp takket være arbeidernes og bøndenes forbund». Og ender opp ved «det nye tusenårets Kina», et land i frenetisk vekst, men hvor arbeiderne lever «en sørgelig tilværelse». Aller verst er migrantenes situasjon, samt framveksten av sosial utrygghet og forurensningsproblemer.Langt fra å presentere et svart-hvitt syn, peker Gittings på mentalitetsendringene og framveksten av nye generasjoner som er mer opptatt av økonomiske goder enn ideologi. Ved å konsentrere seg om globaliseringen og dens konsekvenser for land som Frankrike, har Philippe Cohen og Luc Richard2 tatt på seg å ville beskrive de negative ringvirkningene ved den rivende utviklingen i Kina, så vel innenfor som utenfor landets grenser. Forfatterne støtter seg til gripende vitnesbyrd for å understreke hvordan en liten del av befolkningen tørster etter mer rikdom, et fenomen som står i skarp kontrast til utbyttingen og den ekstreme fattigdommen størsteparten av det kinesiske folk opplever. De avdekker effektivt denne hyperkapitalismen, mot et bakteppe av autoritær kommunisme. De refser begeistringen i den vestlige verden, og særlig da i pressen, for dette nye eldoradoet. Synd at de under sin framstilling innimellom har funnet det nødvendig å diabolisere kinesernes erfaring, som er mer kompleks enn det den later til. Kina sett med kinesernes øyne begynner å stige fram. I sitt utmerkede, ikke helt ferske, arbeid har Chaohua Wang samlet tekster skrevet av om lag femten ulike intellektuelle (fra de sterkt kritiske til de fullstendig integristiske)3 under tittelen One China, many paths. Man bør i tillegg hilse med glede initiativet tatt av forlaget Alternatives Sud, som gir ut kinesiske forfatteres synspunkter på det rurale Kina, den skjeve utviklingen, fagforeninger, kvinner, og så videre. Flere av tekstene er heller konvensjonelle, men alle gir en pekepinn på refleksjonsnivået blant en del av eliten. En annen kineser, som var tvunget til å dra i eksil, Cai Chongguo,4 tegner et langt mørkere bilde av de sosiale forholdene. Ved å engasjere seg i organisasjonen China Labour Bulletin, som har utmerket seg med å avdekke overtrampene mot rettigheter og verdighet som arbeiderne utsettes for, prøver forfatteren å vise at utvikling og økonomisk åpenhet ikke nødvendigvis fører med seg demokrati. Man bør også bite seg merke i de mange nye biografiene som har kommet ut. Her finner man blant annet én om Qu Qiubai5 (1899-1935), heller lærd i sin form, men den beretter om livsløpet til en engasjert intellektuell. Og én om Qiu Jin6 (1875-1907), som anses for å være en av de første kinesiske feministene.Fotnoter:1 Oxford University Press, 2005.2 La Chine sera-t-elle notre cauchemar? Les dégats du libéral-communisme en Chine et dans le monde (Blir Kina vårt mareritt? Liberal-kommunismens skadevirkninger i Kina og ellers i verden), Mille et une nuits, Paris, 2005.3 Le miracle chinois vu de l’intérieur (Det kinesiske mirakel sett innenfra),
