Privat eller statlig krypto?
Alle valutaer er sårbare for politiske spenninger. I en tid med økende konfliktnivå mellom USA og Kina kan digitale valutaer splitte verden i to mellom uregulert privat pengeutstedelse og statlig kontroll.
Tragedie og farse
Det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer amerikanerne på krigstrommene.
Putinparanoia
At USAs politiske establishment heller vil skylde på Russland enn å tenke tanken på politisk reform, lover ikke godt for det amerikanske demokratiet.
Bienes budskap
Bienes død er sterkt overdrevet og hvis de utryddes vil det ikke true all matproduksjon. Men bienes kår gir et innblikk i de store farene ved drastisk omlegging av landbruket.
Religionskrig
I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?
Betalingstjeneste
Biene er blitt en mer populær sak enn storsalamanderen og mange andre navnløse ofre for ødeleggelsen av habitater, på grunn av deres rolle som bestøvere. Kravet om å forby bestemte sprøytemidler handler mindre om å beskytte biene som art, enn om de uegennyttige tjenestene de utfører når de befrukter plantene ved å transportere pollen fra en blomst til en annen. Faren for at ville planter skal bli borte engasjerer oss langt mindre enn tanken på at matavlingene vil forsvinne. Mange matvarer, for eksempel korn og poteter, er ikke avhengige av bestøvere, men om bestøverne forsvinner vil det likevel redusere livskvaliteten vår drastisk, påpeker den amerikanske forskeren Keith Delplane: «Hvis vi verdsetter en mangfoldig matforsyning, med minimal skade på miljøet der den produseres, må vi tillegge honningbier og andre bestøvere stor verdi.» Bestøvning er blitt den mest kjente av «økosystemtjenestene». Dette nye begrepet blir mye brukt av de internasjonale institusjonene for å forsikre at miljøvern kan forenes med økonomisk vekst. «Økosystemer blir forstått som leverandører av essensielle varer og tjenester for menneskers velferd. Å knytte økosystemets funksjoner til menneskers livskvalitet blir derfor sett som en måte å forsvare naturvern og en miljøvennlig forvaltning på», forklarer Jaboury Ghazoul, professor i økosystemforvaltning. Hvis begrepet økosystemtjeneste var så mektig og effektivt som det påstås, burde vern av bestøvere vært innført for lenge siden for avlinger som er helt avhengig av dem, for eksempel mandeltrær. Virkeligheten er en ganske annen, det ser vi i California hvor halvparten av verdens mandelproduksjon foregår. Kaliforniske bønder foretrekker markedet og leier heller bikolonier svekket av skadedyr og sprøytemidler enn å verne det biologiske mangfoldet. Tidlig på våren sendes om lag 60 prosent av den amerikanske biebestanden til vestkysten i store lastebiler for å levere betalte bestøvningstjenester. Andre insekter er i ferd med å komme inn på dette blomstrende markedet og vil kunne overta dersom biedøden vi nå ser i tempererte områder forverrer seg, for eksempel humler. De små tilpasningsdyktige humlekoloniene kan sendes i pakker og er ideelle for bestøving av drivhustomater. For øyeblikket er det ingenting som stopper den økende domestiseringen og raseringen av naturmiljøet, ikke engang summingen fra de døende biene. Oversatt av redaksjonen Raúl Guillén er journalist og birøkter.
Le Monde diplomatiques framtid
Når en avis ikke blir oppfattet som en vare, kan den stole på lesernes engasjement.
Demokratisk brudd
Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.
Uten horisont
Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene.
Nye guder og gamle triks
Med Donald Trump i Det hvite hus og EU under tysk formynderi er ideen om gull og grønne kapitalistiske skoger blitt vanskeligere å selge. Nå må man fram med det store skytset i form av dens mest imponerende skikkelser. «Hva om den nye Platon eller Aristoteles befinner seg i Silicon Valley» er overskriften på en temaseksjon om «Verdens mest innflytelsesrike tenkere» i det franske magasinet Le Point 17. august. Her finner vi portretter av Elon Musk, leder for SpaceX og Tesla, Sergey Brin som var med på å starte Google, Paypal-grunnlegger Peter Thiel, og selvfølgelig Facebook-gründer Mark Zuckerberg. De drømmer
Apokalypse, sånn cirka nå
Agatha Christies villeste idé er i ferd med å bli et talende bilde på vår tid med «ledere» som Donald Trump og Kim Jung-un. Vi er nå alle som en gruppe passasjerer på vei til Frankfurt.
Dritthandel
Like sikkert som kompassnålen peker mot nord angir søppelets ferd maktforholdene i verden: De fattige tar imot avfallet til de rike. Internasjonal handel er intet unntak. USA kjøper mobiltelefoner og billig arbeidskraft fra Kina og sender tilbake pakker med krøllet emballasje, komprimerte plastflasker, papp og skrapjern. Disse biproduktene av forbruksvarene blir sendt for å resirkuleres og utgjør et av de underkjente globale utstillingsvinduene for made in USA: Seks av de ti største amerikanske eksportselskapene holder til i denne bransjen. I fjor hadde den en omsetning på 5,6 milliarder dollar bare i handelen med Kina. Over én million konteinere fulle av gammelt papir – det amerikanske produktet det transporteres mest av i denne fraktmåten – ble sendt over havet. Kina er på den andre siden verdens største importør og kjøpte i fjor avfall for 18 milliarder dollar, av det var 7,3 tonn brukt plast. Plasten blir sortert av underbetalte arbeidere, bearbeidet og sendt på ny til supermarkedene i form av splitter nye varer. I mellomtiden forsøker USA aktivt å finne nye handelspartnere de kan prakke søppelet sitt på. Inntil nå har næringslivslederne og politikerne avfunnet seg med denne søppelfrihandelen: mindre forurensning i de vestlige storbyene, en billig råvare for kinesiske produsenter, og ikke minst kan rederiene fylle opp konteinerskipene som ellers ville gått tomme tilbake til verdens fabrikk. Men kvalt under gasser og slagg knurrer kineserne, og myndighetene reagerer. Med «Operasjon Grønt gjerde» i 2013 og «Operasjon Nasjonalsverd» i år har regjeringen i Beijing forsøkt å kontrollere søppelhandelen og øke kvalitetskravene til det utenlandske avfallet. 18. juli informerte regjeringen i Beijing formelt Verdens handelsorganisasjon (WTO) at Kina vil forby 24 typer fastavfall innen slutten av året for å «beskytte Kinas miljøinteresser og folkehelsen». Etter flere inspeksjoner av gjenvinningsanleggene noen måneder i forkant hadde myndighetene oppdaget at «store mengder skittent avfall og farlig avfall er blandet inn i fastavfallet som kan brukes som råvarer». Ingen vet hvor strengt forbudet vil bli, men det vil ramme både slagg som inneholder tungmetaller, tekstilrester og, størst i volum, blandet plast- og papiravfall. Forbudet mot sistnevnte skyldes i stor grad at de amerikanske gjenvinningsanleggene har gått over til automatisk sortering. «Sorteringen mellom ulike papirkvaliteter var mye mer nøyaktig da det ble gjort for hånd,» sier en avfallsspesialist. Forbudet dreier seg mer fundamentalt for Kina om å skape en egen resirkuleringskjede og erstatte importert avfall med egenprodusert søppel. For øyeblikket er de marginale, men restriksjonene kan strammes til og endre de globale søppelstrømmene som nærmest feilfritt gjenspeiler verdens økonomiske styrkeforhold. I mellomtiden forsøker USA å finne nye handelspartnere som de kan prakke søppelet sitt på. Potensielle kandidater er Vietnam, Malaysia og India. Oversatt av redaksjonen Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.
Jakten på supersoldaten
Krigsroboter er i rask utvikling, men maskinene kan ikke gjøre alt. I kulissene arbeider forskere for å utvide den altfor menneskelige soldatens evner.
Et annet Midtøsten
Krigen i Syria har gått inn en ny fase.
Trippelkrisens anatomi
For ti år siden brøt den verste finanskrisen siden 1929 ut. Sjokkbølgene farer ennå over verden, med økonomisk stagnasjon og diskreditering av politikken. Samtidig lurer en global miljøkatastrofe i bakgrunnen. Er det en sammenheng mellom krisene?
Blums spøkelse
Tradisjonsbevisste Bild sviktet ikke i dekningen av G20-toppmøtet i Hamburg.
Et marked i vekst
Klimatiseringens framtid er ikke lenger i USA. Amerikanerne bruker fortsatt stadig mer strøm til klimaanlegg, som følge av større hus og global oppvarming, men salget stagnerer, siden de fleste nøyer seg med å skifte ut ødelagte anlegg. Nye kunder har dukket opp i de framvoksende landene med en gryende urban middelklasse. I Kina har Willis Carriers oppfinnelse bokstavelig talt invadert alle de store byene. 200 millioner klimaanlegg ble solgt her mellom 2010 og 2016. Innen 2020 kan landet kjøle ned mer luft enn USA. Til sammenligning er India i liten grad avkjølt (to–tre prosent av boligene), men potensialet er enormt. Storbyene er gigantiske, og klimaet hett og vått. Under den ekstreme heten sommeren 2015 nådde termometeret rekordhøye 62 grader i Bhubaneswar øst i landet. For middelklassen er kunstig kulde ikke lenger utilgjengelig, og de siste ti årene har salget av klimaanlegg vokst med 15–20 prosent i året. I 2013–2014 ble det solgt 3,3 millioner anlegg. Air condition er blitt så attraktivt at bilreklamer ikke lenger skryter av hvor raskt bilen akselererer, men hvor raskt den kjøles ned. Hver sommer setter økt strømforbruk landets skrøpelige strømnett på prøve. De hyppige strømbruddene utarter iblant i gigantiske sammenbrudd, som 30. og 31. juli 2012, da 600 millioner indere mistet strømmen. Markedet er allerede godt etablert i Japan, Sør-Korea og i golflandene hvor du kan stå på ski i kjøpesentrene mens det er førti grader utenfor. Det vokser nå raskt i Brasil, Indonesia, Nigeria, Filippinene og Mexico. 700 millioner klimaanlegg vil selges innen 2030, mener Lawrence Berkeley Laboratory, og 1,6 milliarder innen 2050. Resten av planeten vil da nærme seg USA og fanges i en ond sirkel hvor klimatiseringen forverrer den globale oppvarmingen og får folk til å bruke klimaanleggene enda mer. Oversatt av redaksjonen Benoît Bréville er medredaktør, franske Le Monde diplomatique.
Illusjonen om de 99 prosentene
Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til
Industrireligionen
Ideen om at bedriften er samfunnets kjerne blir vanligvis forbundet med dagens nyliberalisme. Men tanken strekker seg tilbake til klostrene på 1200-tallet.
Vi er alle mutanter
Det er nå teknisk mulig å endre det menneskelige genomet på en kontrollert og nøyaktig måte. Hvorfor og for hvem skal vi gjøre det?
De siste skrittene mot menneskelig seleksjon
De genetiske verktøy vi har i dag åpner for at menneskearten kan fjerne seg fra homo sapiens på få generasjoner.
Genredigering
Hvordan endre et bestemt gen i det enorme DNA-molekylet? Med molekylærverktøy kalt nukleaser som gjenkjenner den bestemte sekvensen og klipper de to DNA-strengene på riktig sted. Metoden ble mulig for over tretti år siden med oppdagelsen av meganukleaser i gjærsopper, og senere med framstillingen av kunstige nukleaser kalt «zinc-fingre» på midten av 1990-tallet, og siden 2010 med avledede bakterie-aktivatorer. Bakterienukleaser kalt Cas (akronym for «Crisp-associated») har de siste årene gjort «redigeringen» langt lettere. Crispr er et akronym for det gåtefulle Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats – «Klynger med korte palindromiske gjentakelser med regelmessige avstander» – noe som kanskje høres mer ut som et litterært eksperiment à la Georges Perec enn molekylærgenetikk. Disse nukleasene blir enten injisert i levende celler eller, mer vanlig, syntetisert av disse cellene etter å ha gitt de midlertidig de nødvendige genene. Når DNA-molekylet er klippet på det ønskede stedet, kan man velge hvilken type reparasjon man ønsker. For eksempel inaktivere et skadelig gen ved å la sammenspleisingen skje av seg selv. Eller reaktivere et defekt gen, ved å gi cellene et DNA-segment med den riktige sekvensen. Eller modifisere funksjonen eller produktet av et gen ved å gi DNA-segmenter laget for formålet. Mulighetene er uendelige. Før man bruker de genetisk modifiserte cellene, forsikrer man seg med en resekvensering av hele genomet (eller lignende prosedyrer) om at den ønskede modifiseringen er til stede og at ingen andre uønskede endringer har skjedd. Jacques Testart er biolog, forskningsdirektør emeritus ved Institut national de la santé et de la recherche médicale (Inserm).
Det tomme sentrum
De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten
Politikk for avpolitisering
«Politikken for avpolitisering og demoralisering» har vunnet en solid seier, men kampen har bare så vidt begynt.
Kapitalisme forklart med ketsjup
Et vanlig glass med tomatpuré inneholder to århundrer av kapitalismens historie.