Obama gikk til valg på «endring», uten å presisere hva det gikk ut på. Når hans første periode nå går mot slutten, er det ikke mange tegn til endring. En annen bevegelse har imidlertid dukket opp i skuffelsen over tingenes tilstand i amerikansk politikk og samfunn.
Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.
Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.
Einmal ist keinmal, heter det. Det må en andre gang til for å innstifte første som realitet. Sommeren 2011 ligner en gjentakelse av 2008. Igjen faller børsene, det snakkes om «nervøse» markeder og advares om resesjon.
Verdensøkonomien befinner seg igjen på kanten av stupet. Sommeren 2011 ligner mye på høsten 2008.
Bilder av hungersnøden i Afrika går verden rundt. Men det er lite fokus på hvordan matkrisen er knyttet til eiendomsspekulasjon på det afrikanske kontinentet. Etiopia har solgt flere tusen hektar til utenlandske selskaper som erstatter matproduksjon med eksportplantasjer.
I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «av kjærlighet» til Europa.
Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.
Det skremmende med 22. juli er at det meste av terroristens begrunnelse ikke er ny. Det er ikke en gal manns ville oppspinn, men noe vi har hørt mange ganger før. Å lese seg bakover i nær fortid, setter mange ytringer i et beskt lys.
Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.
Gjeldskrisen har underkastet europeiske stater udemokratiske institusjoner. Folkets skjebne i Hellas, Portugal og Irland bestemmes ikke lenger i parlamentene, men i korridorene til Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF. I Spania, Hellas og England vender folk seg mot systemet og krever reelt demokrati.
Atomkraft representerer et håp om billig og ren strøm i store mengder, for den industrialiserte verdens umettelige appetitt. I veien for dette håpet står den potensielle risikoen, som driver opp kostnadene i Europa, i den grad at markedsøkonomi og atomkraft virker uforenlig. Mens planøkonomien i Asia stormer fram som de nye stormaktene innen atomkraft.
Den økonomiske og demokratiske krisen i EU reiser fire sentrale spørsmål: Hvorfor har en politikk man visste ville lede til fallitt blitt ført med en så åpenlys iver i fire land (Irland, Spania, Portugal og Hellas)?
Noe er råttent i EU. Stéphane Hessel, motstandsmannen som var med å bygge opp den franske velferdsstaten etter andre verdenskrig og utarbeide FNs menneskerettighetserklæring, har gitt navn til bevegelser som langt overskrider den lille pamfletten Indignez-vous!
Fra Tahrir-plassen i Egypt til Puerta del Sol i Madrid har sosiale bevegelser de siste månedene motsatt seg imperativet om permanent bevegelse som kjennetegner den nyliberale byen.
Nye uformelle allianser mellom fagforeninger, studenter og lokale interessegrupper har skapt effektive protester mot den britiske regjeringens drakoniske sparetiltak og sosiale ulikheter.
Epidemier, kriger, politisk kaos og kulturelle praksiser innvirker på et lands demografi. Den russiske befolkningen som allerede hadde begynt å skrumpe før Sovjetunionens fall, ble enda mer redusert av «sjokkterapien» på 90-tallet. Kinas økonomi har nytt godt av en «demografisk bonus», men snart vil befolkningen også der eldes, i likhet med de fleste andre land på kloden. Aldrende befolkning og ikke overbefolkning vil bli det 21. århundrets dominerende demografiske tendens.
Verdens befolkning ventes å passere sju milliarder i oktober i år, knappe fjorten år etter at forrige milliard ble notert.
Enhver som tillater seg å rakke ned på oligarkiets privilegier, den økende korrupsjonen hos de herskende klasser, gavepakkene som gis til bankene, frihandel, lønnskutt med henvisning til konkurransedyktigheten, vil straks få slengt etter seg at han er «populist». Og man spiller ballen over til høyreekstremistene, legges det til.
I fengsel støter man på alskens herjede ansikter, beinrangler og muskelbunter, folk som er trøtte i huet og folk som er proppfulle av piller, uforbederlige brøle-aper og livets ulykkesfugler. De skuffer aldri, uansett tid og sted. En atmosfære av tragisk tivoli. Men hvilket infernalsk oppdrag har de møtt opp for å fullføre?
Er vi for mange? Bør fødselsraten styres ut fra gitte mål? Seleksjon før fødselen? Oppfordre til fødsler uansett hvem foreldrene er og uansett deres evne til å oppdra barna? Har mennesket rett til å blande seg inn i naturens gang? Dette er spørsmål som har blitt stilt siden de organiserte statenes morgen.
Få fødsler, store dødstall, innvandrerfiendtlighet. Russlands demografiske resesjon ble på ny bekreftet i folketellingen i 2010. Er Russland i ferd med å avfolkes?
TV-serier var i lang tid uglesett. Inntil HBO revolusjonerte sjangeren med store budsjetter og kunstneriske ambisjoner. Kvalitetsserien har nå blitt et ledende intellektuelt medium i en tid da filmbransjen har mistet gnisten.
I USA slåss republikanerne for å lemleste det amerikanske statsbudsjettet. I Portugal er myndighetene i ferd med å gi fra seg landets suverenitet i bytte mot en redningspakke. Hellas tvinges til nye budsjettkutt for å blidgjøre kreditorene. Over store deler av Europa bryter folkevalgte regjeringer valgløfter etter press fra spekulantene. Bortsatt fra på Island, der folket har fått uttrykke viljen sin og gitt et klart svar: La de som står bak krisen betale.
