Hugo Hamilton ble født i 1953 og vokste opp i fattigstrøkene i Dublin med en nasjonalistisk irsk far og antinazistisk mor fra Berlin. Dette «brakkbarnet», for å bruke tittelen på hans selvbiografi, føler et sterkt brorskap med de som ikke har klart å tilpasse seg moderniteten, de som lever i indre eksil. Slik viderefører han en av de store tradisjonene i irsk litteratur.
Offentlig ansattes lønninger skal i snitt kuttes med fem prosent i Spania og tolv prosent i Hellas. I Irland kan lønnskuttene bli på hele 20 prosent. Og snart er det Storbritannias tur. Samtidig rammes også ansatte i privat sektor. For å komme oss ut av krisen må vi redusere lønnsutgiftene, sier våre politiske ledere. Det har de kanskje rett i, men det kan virke som de kutter i feil lønninger.
Miljøfordelen ved ny teknologi er forsvinnende liten, og i enkelte tilfeller negativ, av én enkel grunn: rekyleffekten.
Det som tidligere ble tatt for gitt som naturlover, er nå gjenstand for diskusjon.
20. april i år trodde verken kinesiske investorer eller britiske pensjonister at oljeflaket utenfor Louisiana skulle ramme dem så fort. På ulykkesstedet mistet elleve plattformarbeidere livet, fiskerne i Bay Saint-Louis mistet levebrødet sitt, befolkningen i Mexicogolfen mistet sine brune pelikaner og fikk nærmiljøet sitt ødelagt.
Da finanskrisen startet hylte ledende politikere i kor om en mer moralsk kapitalisme. Samtidig presenterer den rådende vitenskapelige ideologien økonomifaget som en ren vitenskap om «naturlover» som ikke har noe med moral å gjøre. Så hvordan gjøre økonomien moralsk? Ved å gjøre den politisk.
Spekulantenes betalingsproblemer har vekket mye misnøye hos folk og tvunget regjeringene til å distansere seg litt fra finanssektoren. Men fortsatt er det de som signerer sjekkene som formulerer lovene, i Brussel så vel som i Washington. Er den aksepterte korrupsjonen blitt en integrert del av demokratiet? Le Monde diplomatique ser nærmere på forholdet mellom penger og politikk i verden.
11. juni braker et nytt verdensmesterskap løs. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) ser ikke ut til å rammes nevneverdig av de økonomiske nedgangstidene. Forbundet flyter rett og slett over av penger som lederne velvillig og tradisjonen tro deler ut til venner, støttespillere, og ikke minst dem selv.
New Yorks ordførere har ikke nølt med å slå politisk mynt på sin nulltoleranse overfor kriminalitet. Også i skoleverket, der metalldetektorer og horder av politifolk lenge har blitt presentert som oppskriften på et godt læringsmiljø
For å hjelpe «ofrene» og bekjempe «menneskesmugling» har EU funnet det best å flagge ut kampen mot ulovlig innvandring, altså ta innvandrerne før de blir både ulovlige og innvandrere. Med løfter om gjenytelser stenger flere land grensene sine, og blir i praksis fangevoktere for sine egne innbyggere, slik at EU skal slippe å forholde seg til internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene.
Skiller forholdet mellom penger og politikk i Norge seg vesentlig fra land litt lenger sør i Europa?
Vitenskapen presenteres som om den rolig har strømmet fram fra en kilde, der hver forsker har støttet seg til tidligere teorier for å utvikle sine egne. Denne forestillingen om en lineær strøm som leder naturlig til sannheten legges nå i ruiner av andre forskere.
Hviler demokratiets historie på en gradvis atskillelse av politisk makt fra pengemakt? Lenge var det bare de rikeste som fikk stemme og stille til valg. Kampen for universell stemmerett og godtgjørelse for å sitte i parlamentet viser at det har tatt lang tid å løse opp dette monopolet.
Sikkert og visst finnes det fortsatt incestuøse forbindelser mellom penger og politikk, slik den stadig tilbakevendende korrupsjonen (se Andreu Manresas artikkel) og klientelismen viser. Men rettsvesenet kjemper mot dem (se se Francesca Lancinis artikkel), til fordel for en fornyelse av elitene.
I en tid hvor milliardærer seirer i valg, som i Italia, Chile og New York, hvor pressgrupper, i Brussel og andre steder, setter klientenes interesser foran samfunnets (se François Ruffins artikkel), hvor statsledere og ministre konkurrerer om å innføre sparetiltak mens de deler ut penger til banker og andre kontakter, er det fortsatt mulig i en slik tid å styre uten å tjene de rike?
Askeskyen fra vulkanutbruddet på Island viser hvor falskt betryggende det er å tro at vi har kontroll over miljøet og at våre beslutninger alene kan forhindre en global miljøkatastrofe.
Nyere nettkritikk profiterer på besettelsen på alt som har å gjøre med sinn, hjerne og bevissthet, med advarsler om at farten i de digitale nettverkene gjør oss dummere. Dette er særlig påfallende nå når kommersielle nettaktører er i ferd med å kolonialisere sanntiden.
På en overraskende valgplakat siteres en smilende Gordon Brown jovialt: «Jeg har skapt større skiller mellom fattig og rik. Stem på meg.» Det er uvisst hvor sitatet er hentet fra, men kjensgjerningen er det ingen som kan benekte. På slutten av Thatcher-Major-perioden hadde den rikeste prosenten av britene 17 prosent av nasjonalinntekten. Etter Blair og Brown har de nå 21 prosent. Den ironiske plakaten konkluderer: «Stem for endring. Stem konservativt.» I et kort øyeblikk ser man for seg en valgkamp i bakvendtland, med Labour-politikere som forsvarer the golden boys i City mens motstanderne er mest opptatt av de lavere samfunnssjiktene. Dette er ikke tilfellet, særlig ikke det siste. Men det har utkrystallert seg en politisk justering i de to største partiene, som fjerner dem fra deres gamle lederskikkelser og hjemstavner. Verken Thatcher eller Blair – britisk politikk går inn i en ny tid. TEMAER SOM lenge har vært forvist dukker dermed opp igjen i den politiske debatten: sosiale klasser, aktiv stat, fagforeninger.1 De konservative satset i utgangspunktet på gjeld, de tunge tidene landet har vente, men de måtte justere siktet. De kunne ikke lenger utelukke at deler av den økonomiske innhentingen må skje gjennom nye skatter, ikke bare budsjettkutt. De hyller nå National Health Service, det offentlige helsesystemet Thatcher hatet, og de sverger å øke budsjettmidlene hvert år. Og ikke minst gjør de bot for deres tidligere homofobe moralisme og forsøker å gi seg et grønt image. Selv om de fortsatt holder fast på sikkerhetsretorikken, er det vanskelig å skille dem fra rivalene. Har ikke Labour åpnet for at 1036 ekstra lovovertredelser kan straffes med fengsel?2 Labour har også gått fullt inn for deregulering, og gjort London til et fristed for finansvulgariteter. Konkursen banker på døren. Et avgrunnsdypt budsjettunderskudd (11,9 prosent av BNP) som kan sammenlignes med det greske (13,6 prosent) tvinger myndighetene til å kutte i sosiale utgifter. Noe som ikke slår heldig ut for de folkevalgte som i noen måneder nå har forsynt seg av skattekista for å renovere fritidsboligene sine, kjøpe små flytende hytter for å beskytte endene sine. Altså, i all stillhet har Labour reformert industripolitikken sin. Det har til og med tatt for seg bankfolkene! Liberaldemokratene har vind i seilene. Det politiske systemet ris av skandaler som de i mindre grad assosieres med enn sine konkurrenter. Liberaldemokratenes leder, Nick Clegg – sønn av en bankmann, utdannet ved Cambridge, gift med en forretningsadvokat, tidligere rådgiver for den ultraliberale EU-kommissæren for konkurranse, Leon Brittan – har ikke fornektet seg en retorisk venstredreining. Dette ubesudlede eliteproduktet har antydet at Thatcher og Blairs liberale paradis kan komme til å oppleve samme sosiale uro som Hellas. Oversatt av R.N. Fotnoter:1 Se Seumas Milne, «The real political battle will begin after the election», The Guardian, London, 8. april 2010. 2 Jf. Tony Wood, «Good Riddance to New Labour», New Left Review, London, mars-april 2010.
Når den gylne middelvei leder til katastrofe.
Fra sin beskjedne fødsel på 1800-tallet har fribryting blitt en form for «sportsunderholdning», som trekker et stort publikum. Med sine iscenesatte slåsskamper er den også i ferd med å bli en samfunnskommentator, i nært slektskap til europeisk samfunnssatire.
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å lage en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
70 prosent av den greske gjelda eies av utenlandske investorer. Dermed er landets politikk i praksis underkastet finansinstitusjonene, en situasjon som truer med å spre seg til Storbritannia, Spania, Italia og Portugal. Det finnes imidlertid en måte å sikre politikkens primat, nemlig å nasjonalisere gjelda.
Denne måneden avholdes det evalueringskonferanse for Ikkespredningsavtalen i FN-hovedkvarteret i New York. Her vil USA kreve nye sanksjoner mot Iran. Samtidig står tre andre sentrale land (Israel, Pakistan og India) fortsatt utenfor avtalen som på tross av sine mangler er en moralsk og juridisk viktig for verdensfreden.
Obama har blitt enig med Medvedev om en ytterligere atomnedrustning med en ny START-avtale. Men ingen bør la seg lure av denne avtalen, Obamas visjon er langt fra fri for atomvåpen. START-avtalen ville bare gi en begrenset reduksjon av USAs atomarsenal. Til stor glede for både japanske og amerikanske hauker, og en bortskjemt våpenindustri.
Med skattefritak, mangel på regulering og slapp miljøkontroll har det konservative lederskapet regionalt og føderalt forvandlet det nordlige Alberta til et døgnåpent supermarked for skitten olje. Urbefolkningen så vel som den arktiske skogen ofres for multinasjonale selskapers profitt og nabolandets oljetørst.
Framtidsutsiktene for internett presenteres ofte enten som utopier om digital overflod eller orwellske dystopier. Kommersielle aktører forsøker fortsatt å erklære permanent unntakstilstand, samtidig som stadig større deler av folket ser på nettet som et grunnleggende fellesgode.
