Privat eller statlig krypto?
Alle valutaer er sårbare for politiske spenninger. I en tid med økende konfliktnivå mellom USA og Kina kan digitale valutaer splitte verden i to mellom uregulert privat pengeutstedelse og statlig kontroll.
Rakettskjoldets evige gjenkomst
USA har nå for tredje gang lansert ideen om et rakettskjold. Planene om at deler av det skal utplasseres i Europa har vakt kraftige reaksjoner. Allerede før 11. September konkluderte en fransk rapport at det amerikanske prosjektet snarere er basert på en «politisk teologi» enn «strategiske analyser». Ideen om et rakettforsvar ble første gang lansert i 1957. Rakettskjoldet har siden den gang vært et moralsk spørsmål for amerikanerne. Det amerikanske territoriet er hellig og må beskyttes for enhver pris. Med tanke på rakettskjoldets plass i den amerikanske mentaliteten vil USA neppe gi opp planene med det første.
Venstresidens tapte illusjoner
Sarkozys parti UMP vant som ventet de franske parlamentsvalgene 10. og 17. juni. Selv om seieren var mindre knusende enn fryktet, gir den Sarkozy fritt spillerom til å realisere sitt politiske prosjekt. Partiene til venstre for Sosialistpartiet er minst like svekket som Sosialistpartiet selv. Interne splittelser, rivalisering og mangel på et oppdatert politisk program har satt venstresiden på sidelinjen. Vil en ny runde med «liberal revolusjon» føre til at den radikale venstresiden endelig tvinges til å skape et nytt og samlende fundament?
Friheten på Facebook
I Norge fråtser vi i Facebook, YouTube og MySpace, og kommuniserer fritt med omverden. I hvert fall opplever vi det slik selv. Det er sjelden vi stopper opp for å reflektere over denne friheten, og vi bryr oss pent lite om at Yahoo og andre nettgiganter utleverer nettkameratene våre til politiet. At Yahoo gjør et knefall for politisk sensur i det gylne markedet Kina, er det siste som opprører oss i sommervarmen. 140 millioner nettbrukere er dessuten ikke et marked til å kimse av, selv vi forstår det. Heller ikke Googles rykte som en versting i personvern er noe som gjør særlig inntrykk på oss. I en nærmest rørende naivitet tror vi at vår anonymitet er beskyttet og garantert. Vi overser at markedene gjerne styrer mer enn varene som omsettes – hvis vi lar det skje. Mens Amnesty International jobber for fangene i Kina, er EUs personverngruppe bekymret over lagringen av brukernes søkemønstre. I slutten av juni holdt gruppen et møte med Google for å se nærmere på deres praksis. Er tiden er inne for en internasjonal solidaritetsbevegelse mot knebling av nettuttrykk og boikott av nettbedrifter som vil vite for mye om oss? Trenger ATTAC nye saker? KINA BLOKKERER en rekke nettsteder som leverer nyheter, politiske analyser og religionspresentasjoner. Dette er ille i seg selv. Det som er langt verre er at det er forbundet med livsfare å bruke nettet og stole på prinsippet om anonymitet. Livsfare. Straffen for ikke å bøye seg for nettsensuren i Kina er på opptil 10 år. Og i kinesiske fengsler er tortur en naturlig del av hverdagen. Nettselskapene utleverer persondata til det kinesiske politiet – som igjen legger fram data som hovedbevis i de påfølgende rettssakene. En av Kinas såkalte internettdømte, den 38 år gamle journalisten og poeten Shi Tao, er nå i ferd med å sone en fengselsstraff på 10 års for sin uforsiktige omgang med Yahoo. Shi Tao la myndighetenes sensurinstruks til mediene, ut på nettet. Det som skulle sensureres, var omtale av studentmassakren på Den Himmelske fredsplass i 1989 i forbindelse med en markering av årsdagen for tragedien. Yahoo utleverte Taos navn til politiet. Polske Gazeta Wyborcza melder at moren tok kontakt med World Organisation for Human Rights USA og at organisasjonen går til rettssak mot Yahoo i San Francisco på vegne av fangen. En annen organisasjon, Reportere uten Grenser, melder at Yahoo har utlevert persondata på ytterligere tre kinesiske nettbrukere som nå er fengslet. Men skal ikke en bedrift som går inn på utenlandske markeder følge vertslandets nasjonale lover og regler? Næringslivet mener den skal det. Det er dette Yahoo har gjort. Et annet spørsmål melder seg i kjølvannet av argumentet: Kan det tenkes at en privat eller statlig bedrift – eksempelvis en norsk bedrift – kunne være villig til å avstå fra business med folkerike Kina eller Russland? At norske medier kunne være villige til ikke å begrense kritikken av slike land, selv når vi har viktige handelsavtaler som står på spill? Er det et helt virkelighetsfjernt scenario at Norge skritt for skritt kunne være villig til gå med på «ubehagelige, men nødvendige» tilpasninger, det vil si innskrenkninger av våre egne friheter, for å blidgjøre mektige partnere? Når markedene og politikken globaliseres, følger kravene om kontroll med på lasset. Arrangørene var skuffet over manglende interesse fra norske redaktører Med
Kampen om Kaukasus
«Det store spillet» er i gang igjen. På begynnelsen av 1800-tallet kjempet de store imperiene om kontroll over Sentral-Asia. Kampen endte i 1907, da Storbritannia og Russland ble enige om en maktfordeling. Etter Sovjetunionens fall har Russlands kontroll over området blitt svekket. Nå melder verdens stormakter seg igjen på kampen om området. Takket være «krigen mot terror» og «fargerevolusjonene» i Øst-Europa har USA vunnet innpass i de tidligere sovjetrepublikkene. Kina har gjort store innkjøp av oljeaksjer i Sentral-Asia, og åpnet en rørledning mellom Kasakhstan og Kina. 1800-tallets «store spill» er i ferd med å gjenta seg på bekostning av menneskerettigheter og «vestlige verdier».
Om «prøvekaninene i Sør»
Artikkelen «Prøvekaninene i Sør» i Le Monde diplomatique juni 2007 krever noen kommentarer. Det er riktig at den farmasøytiske industri prøver ut nye legemidler også på befolkningen i de fattige land. I alle år har denne industrien blitt anklaget for ikke å ha tilgodesett de fattige lands behov for nye, effektive legemidler. Man har utelukkende vært opptatt av de store sykdommene i den rike verden, og gjort sitt utviklingsarbeid der. Dette er heldigvis i ferd med å endres. Det er ikke riktig at man utfører «høyrisikoforskning» på en intetanende fattig befolkning. Legemiddelforskning i dag er global og gjennomsyret av retningslinjer, krav og etiske normer, i tillegg til de vitenskaplige kravene. Forskningen den globale, forskningsbaserte industrien utfører i fattige land skiller seg verken metodologisk eller etisk fra forskningen i Vesten. GlaxoSmithKline (GSK), et av verdens ledende farmasiselskap, utfører kliniske legemiddelstudier etter de samme grunnleggende etiske prinsippene overalt i verden.1 De fattige land har et skrikende behov for legemidler, både gamle og nye, enten det er mot infeksjonssykdommer som HIV/AIDS, tuberkulose, eller mot tropesykdommer og andre sykdommer. Det er tre viktige årsaker til at industrien gjør utprøvning også i de fattige land: 1) For det første må legemidler utprøves i den befolkningen der sykdommen finnes. Når industrien nå prøver ut nye legemidler, eller anvendelse av etablerte legemidler, må det gjøres også i de fattige land. En medisin mot tropesykdommen elveblindhet kan ikke gjøres i Gudbrandsdalen, der den ikke er endemisk. Leger uten grenser har eksempelvis etterlyst HIV/AIDS-medisiner i en form som egner seg for barn i det sørlige Afrika. GlaxoSmithKline utfører derfor flere studier med tablettformuleringer for barn i regionen. 2) En annen årsak er at legemidler ikke lenger bare skal brukes av den hvite («rike») befolkningen. Det er et allment vitenskaplig krav at legemidlers virkninger skal kunne dokumenteres på andre befolkningsgrupper enn den hvite. Derfor har Japan i alle år krevd at legemidler også skal være testet på den japanske befolkningen. Også Kina, India og Nigeria krever betydelige studier utført lokalt før et nytt legemiddel godkjennes. Industriens utprøvning i Afrika og Asia har i tankene at også disse landene skal ta del i velferdsutviklingen innenfor helse, og kunne ta i bruk moderne medisin. 3) Strukturelle endringer i verdensøkonomien er en tredje årsak. I det neste tiåret vil «BRIC-økonomien» (Brasil, Russland, India, Kina) vokse betydelig. Da vil det være unaturlig å bruke alle forskningsressursene på en begrenset del av verdens befolkning. Man ser det samme i andre sektorer. Den globale industrien investerer i denne delen av verden ikke bare på grunn av lave kostnader, men som en investering for framtiden. DET ER EN OVERDRIVELSE å hevde at industriens F&U-aktivitet i fattige land utelukkende er utnytting og jakt på lave kostnader. Når artikkelen i Le Monde diplomatique hevder at GlaxoSmithKline testet over halvparten av sine nye medisiner hovedsakelig i «lavkostland», er det viktig å merke seg at disse lavkostlandene like gjerne er landene i det tidligere Sovjet. Det er bare rimelig at den globale industri også har et perspektiv på det nye Europa. Befolkningen i de fattige land er med andre ord ikke prøvekaniner for en uetisk og pengegrisk industri. Tvert imot har de heldigvis fått oppmerksomhet fra en forskningsbasert industri som ønsker å utvikle legemidler med en dokumentert effekt også mot de sykdommene som har ligget som en svøpe over disse landene.
Gigantisk svindel med bistandspenger
Lobbybyrået Goodworks International har spesialisert seg på å «polere» afrikanske lands image, og å gi amerikanske selskaper innpass på de afrikanske markedene. Det tjener enorme summer på å koble amerikansk næringsliv og afrikanske statsledere. De samme avtalene fører til at afrikanske land tømmes for sårt tiltrengte ressurser. Ifølge de skarpeste kritikerne dreier det seg om en gigantisk, internasjonal svindel med bistandspenger som innsats. Tidligere amerikanske borgerrettighetsforkjempere bruker sin fortid til å utbytte afrikanske land. En utbytting skjult bak store ord om solidaritet.
Hastverk på Balkan
Balkan er igjen på den internasjonale dagsorden. Bush mener Kosovo bør erklære seg uavhengig uten å vente på Sikkerhetsrådets dom.
Hitchcocks visuelle motiver
Hva er det som gjør Hitchcocks filmer unike? Hvordan skaper han den underlige og uhyggelige stemningen som gjennomsyrer dem? I andre regissørers nyinnspillinger av hans filmer forsvinner ofte mye av denne særegne stemningen, selv om plottet er det samme. I motsetning til det som vanligvis hevdes var ikke selve plottet det essensielle for Hitchcock. Hans utgangspunkt var heller et sett av visuelle motiver som hjemsøkte fantasien hans. Plottet var kun et påskudd for å formidle disse filmiske motivene. Det er dette som gir Hitchcocks filmer evig liv.
Finnes norsk fredsjournalistikk?
En fredsjournalist søker kunnskap om hva som ligger til grunn for en konflikt og hva som skal til for å løse konflikten.–Jeg, som alle andre journalister med krigserfaring, har opplevd at «the winning story» alltid er action framfor problematisering. Irak-krigens vinnende bilde er en Saddam-statue som går i bakken. Slik sett tapte vi alle den krigen, sier journalist og forfatter Sigrun Slapgard. Hun bruker fredsjournalistikk som et redskap for bevisstgjøring og inspirasjon. Le Monde diplomatique har snakket med henne og tre andre norske journalister som bruker elementer av fredsjournalistikk i sine arbeider. Vi har også snakket med noen av verdens fremste eksperter på den akademiske og journalistiske disiplinen fredsjournalistikk.
Ut av vår egen navle
Har norsk filmproduksjon med vekt på psykologiske innadvendte drama et svakt politisk-internasjonalt innhold? Og lider denne fortellerformen av en lite utviklet visualitet og filmatisk dristighet?
Allestedsnærværende computere
Avisen New York Times fortalte for en tid siden leserne at mange kredittkort nå umerkelig kunne leses på avstand av svindlere, såkalt «hemmelig skanning». Man tappet penger fra kortholderens konto. En mengde billige, robuste og kraftige mikroprosessorer integreres nå i våre daglige omgivelser. Hvordan vil det være å leve dag inn og dag ut på et sted hvor datateknologi er så omfattende og intimt integrert? Og hvordan ser hverdagslivet ut når selv den enkleste og mest ubevisste handlingen–å gå gjennom en døråpning, sette seg på en parkbenk eller stoppe en taxi–innebærer sofistikerte utvekslinger med informasjonsprosesserende systemer?
Humanitære organisasjoner?
Det uklare samarbeidsforholdet mellom humanitære og militære intervensjoner skaper forvirring og mistenksomhet i stadig flere kriseområder. Dette skyldes ikke minst NGO’ene (Non-Governmental Organisations) i stadig større grad blir finansiert av statlige og mellomstatlige institusjoner, noe som utfordrer deres kredibilitet som nøytrale aktører. Forespørsler fra NGO’ene om militær intervensjon kan i verste fall føre til utvisning av de humanitære organisasjonene, slik at sivilbefolkningen i kriseområder står igjen uten medisinsk hjelp og vitner. Dessuten, dersom ikke rollene oppklares og løsrives, vil konsekvensen være at NGO’ene og deres personell mister immuniteten de har hatt fram til nå. I løpet av de siste årene har stadig flere frivillige har måttet bøte med livet for deres engasjement i felten. NGO’enes handlingsrom avhenger av at de på ny stadfester en del grunnleggende holdepunkter.
Mot og feighet
Hvem er feig og hvem er modig i den offentlige debatt? Hvem er konform, og hvem gir et verdifullt bidrag til demokrati og ytringsfrihet? Knut Olav Åmås synes å vite svaret.
Nederlaget er ugjenkallelig
Venstresiden har tapt idekampen. Dette skjedde etter den aksepterte det historiske oppdraget med å «tilpasse» Frankrike til globaliseringen.
En situasjon av total elendighet
Ifølge FN lever nå mer enn en milliard mennesker i slumbyene til de største byene på den sørlige halvkule. Fra rønnene i Lima til søppelbergene i Manila kan man si at urbaniseringen har vært avskåret fra industrialisering og økonomisk vekst. I Mike Davis? nylig utgitte bok Planet of Slums er det framtiden til den urbane verden som utforskes. Vi trykker her et utdrag viet storbyen Kinshasa i Kongo: De tradisjonelle samfunnsstrukturen er i ferd med å forvitre. Tallet på pinsebevegelser har eksplodert. Her spres motbydelige kristne videoer som viser «barneheksenes» tilståelser og påfølgende hekseutdrivelser. Barna som i dag beskyldes for å være hekser har alle samme utgangspunkt: De har blitt en byrde for sine foreldre som ikke lenger klarer å fø dem.
Nulltoleranse eller barmhjertighet?
Utleveringsavtalen fra 2002 mellom Frankrike og Italia innførte en «nulltoleranse» i forhold til politisk vold. Hva betyr dette? Tilbake i 1789 anerkjente menneskerettighetserklæringen retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse. Selv om voldshandlinger i dag er uakseptable etter humanistiske kriterier, kan ikke politisk vold som følge av motstand mot undertrykkelse sammenlignes med vanlige alvorlige strafferettslige forbrytelser. Demokratiske stater har tidligere benyttet amnestiordninger for å behandle bestemte lovovertredelser med henblikk på kontekst og motiv. I dag har viljen til benåding forsvunnet fra den internasjonale strafferettens horisont. De gjeldende internasjonale traktatene viser seg samlet sett fiendtlig innstilt til amnesti. Denne nye holdningen skyldes i stor grad den spesielle rollen det universelt anerkjente begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» har fått. Enhver forbrytelse knyttet til politiske spørsmål kan fra nå av potensielt klassifiseres som forbrytelse mot menneskeheten. Det blir således ikke lenger legitimt å gjøre politisk motstand mot undertrykkelse.
En fri verden av slumbyer
I vår vestlige verden er franskmenn opptatt av hvordan de skal redde sin kulturarv fra vulgær global amerikanisering, engelskmennene fokusert på om de skal delta i et politisk forent Europa, og tyskerne bekymret for den triste stillstanden i sin økonomi. Men veksten av slumbyer de siste tiårene er kanskje den mest avgjørende geopolitiske hendelsen i vår tid. Vi er vitne til rask vekst i en befolkning som står utenfor statlig kontroll. Ligger vårt fremste håp for en virkelig «fri verden» i slumbyenes univers? Filosofen Alain Badiou mener man kan betrakte slummen som en av de få autentiske «begivenhetssteder» i dag. Slumbeboerne er bokstavelig talt en samling av de som er «del av ingen deler», samfunnets «overflødige» element, de som er fratatt statsborgerskapets fordeler, de rotløse og eiendomsløse–de som faktisk ikke har «annet å miste enn sine lenker». Slavoj Zizek påpeker her via sin lesning av Timothy Garton Ashs bok Free World det forbløffende ved hvor mange trekk ved slumbeboerne som passer til den gode gamle marxistiske definisjonen av det proletariske revolusjonære subjekt.
Har informatikken et kjønn?
De gamle sosiale kjønnskillene er vanskelig å få bukt med. På 80-tallet mente man at datamaskinene var kjønnsløse. Dessuten studerte mange jenter informatikk. Men vinden har snudd. I dag er informatikk en av få vitenskapelige disipliner som har synkende kvinneandel. Selv om IKT-bransjen har lav arbeidsledighet og ikke-diskriminerende lønninger, er den i ferd med å bli mannsdominert. På begynnelsen av datamaskinens historie spilte kvinner en sentral rolle. Eksempelvis formulerte Ada Lovelace i 1842 den første dataalgoritmen, og på 1950-tallet lagde Grace Hopper den første kompilatoren for programmeringsspråk. Den synkende kvinneandelen knyttes nå til stereotypier om kjønnsroller – som informatikeren som lidenskapelig programmerer.
– Medier ansvarlige for krig
? Medier som unngår å problematisere en konfliktsituasjon som ender med krig, må anses som delansvarlige for krigen, mener journalistikkprofessor Rune Ottosen. Han og fredsforsker Johan Galtung er svært kritiske til måten norske medier har dekket USAs nylige «terroristjakt» i Somalia og striden rundt Irans atomprogram. Også andre forskere er kritiske:–Rådende nyhetskonvensjoner fører til et ensidig fokus på dramatikk og vold, sier britiske Jake Lynch, som forsker på fredsjournalistikk.
En alternativ intellektuell arkitektur er nødvendig
Nyvalgte Sarkozy er mer enn en ny høyrepolitiker ved makten. Hans politiske program markerer en vending mot det ytre høyre. Tiden er nå kommet for venstresiden for å gjenoppbygge fundamentene for en ny alternativ politikk som kan stoppe høyresidens frammarsj.
Loven bør gjennomføres
Krystyna Mokrosinska, leder i Den polske journalistforeningen SDP, er prinsipielt for loven om lustrasjon. Hun sier den er nødvendig for journalistene.
Miljønyheten vi går glipp av
Hva tier norske medier om? Ganske mye. Redaktørene nedprioriterer stoffet i arrogant forvissning om at det ikke er interessant eller salgbart, eller av politiske grunner (det skjer fortsatt). Journalistene holder seg ikke oppdatert, leter ikke nok i kildene. Personlig tror jeg det er fifty-fifty, likt fordelt på markedstenking og kunnskapsløshet i redaksjonene. Med hederlige unntak, naturligvis.
Informasjonssamfunnets økologi
Akademikere har siden midten av 80-tallet vært opptatt av at informasjonssamfunnet skal tilpasses proprietær produksjon, på bekostning av ikke-kommersielle alternativer og nettverksproduksjon. I Skandinavia øker nå kravet om «nettsensur». Samtidig arbeider en amerikansk it-grasrot for politisk regulert «nettnøytralitet», som vern mot kommersiell inngjerding av den digitale infrastrukturen. Kjernen i disse konfliktene er et teknologiparadigme som forhindrer nye og mer effektive internettløsninger. Danske nettleverandørers blokkering av det russiske nettstedet Allofmp3.com varsler en intensivering i opphavsrettsbransjenes strategi.
De svakes våpen
Fire nye bøker retter et kritisk søkelys mot begrepet terrorisme. Unknown Soldiers viser at terrorisme ikke er annet enn politikk som benytter seg av vold. For makten har aldri terrorister legitime motiver, deres politiske og sosiale krav er ikke verdt noen oppmerksomhet. Dining with Terrorists bidrar kraftig til å avmystifisere fantasiforestillingene om terroristenes motiver. The Looming Tower er utvilsomt den mest detaljerte boken om Al-Qaida som har kommet til dags dato. Nærmest alle islamistiske bevegelser fordømmer i dag de blinde forbrytelsene og ideologien til Al-Qaida. I Terrorism and Global Disorder var det faktisk Sovjetunionens fall som åpnet veien for internasjonal terrorisme. Har president Bush overdrevet betydningen av 11. September for å legitimere sine «kriger»? Hendelsen gjorde det mulig for de nykonservative å igangsette deres imperialistiske program der statsterrorisme tolereres og oppfordres. Den offisielle linjen fordrer at man ser planeten som truet av et irrasjonelt hat mot demokratiet.