Politikk– Side 52

Storbritannia har 2,5 millioner muslimer, omtrent 3 prosent av befolkningen. Noen bosatte seg som sjømenn fra og med det 18. århundret, men den store innvandringen startet på slutten av 50-tallet. To tredjedeler av muslimene har asiatisk opprinnelse – indere, pakistanere (660 000, flesteparten kommer fra rurale strøk) og bangladeshere. Den siste tredjedelen består av irakere, nigerianere, iranere, algeriere, somaliere, bosniere og kosovoalbanere. Den største ansamlingen av muslimer bor i London-regionen, omtrent 750 000 personer. De lever i blandede bydeler og snakker mer enn femti språk. I tillegg til dette etniske mangfoldet finnes et mangfold av religiøse retninger, selv om det store flertallet er sunnimuslimer. To sunnimuslimske grupper dominerer landskapet. Barelwi er den største gruppen og inkluderer flesteparten av pakistanerne. Gruppen er den minst organiserte og mest splittede. De danner en allianse med sufi-grupper og har tatt navnet fra en skriftlærd muslim fra den indiske byen Bareilly. De representeres framfor alt av Forumet for britiske muslimer. Den andre gruppen er deobandi som er oppkalt etter et seminar i den indiske byen Deoband nordøst for Dehli. Gruppen er mindre, men har mer innflytelse enn barelwi. Deobandimuslimene er strengt religiøse og sosialt konservative. Deres moskeer og seminarer utdanner flesteparten av imamene som er født i Storbritannia. Noen undergrener på det indiske subkontinentet har knyttet seg til internasjonal jihad. De støttes vanligvis av Storbritannias muslimske råd. I tillegg finnes den en stor forkynnerorganisasjon, Jamaat al-Tabligh, som har sitt europeiske hovedkvarter i Dewsbury i Yorkshire. Organisasjonen er apolitisk, men dens svake strukturer gjør visse medlemmer sårbare for infiltrasjon av Al-Qaida. Bevegelsen organiserer muslimer, særlig deobandimuslimer, som forkynner i kortere eller lengre perioder. DET ER TIL TIDER vanskelig å orientere seg i de forskjellige strømningene og politiske organisasjonene. De sunnisalafistiske strømningene forkynner ofte en tilbakevending til røttene, til profeten Muhammed. De har særlig innflytelse på imamene som er utdannet ved Universitetet i Medina. Deres ideologi og styrke er diffus og de bidrar til «gjen-islameringen» («born-again»). Salafismen er en nokså vag bevegelse med tre retninger: reformistene, tradisjonalistene og jihadistene. Jihadistenes forankring i Storbritannia har gjort landet til et tilfluktssted for Al-Qaida-krigere som har blitt jaget fra Afghanistan. Wahhabismen og salafismen sammenblandes ofte.1 De to termene blir feilaktig brukt om hverandre. Salafistene er konservative og anvender ijtihad (anstrengelse for å reflektere over og fortolke tekster), men tror på vitenskap og teknologi. De er sosialt engasjerte og vil islamisere samfunnet. Blant de politiske organisasjonene finner vi Jamaat Islami som ble grunnlagt av Sayyid Maududi i 1941 i Lahore. Organisasjonen er representert i Storbritannia gjennom Islamsk stiftelse og Den islamske misjonen i Storbritannia, som gir den en politisk og intellektuell tyngde. I de ikke-asiatiske befolkningsgruppene har Det muslimske brorskapet en viss innflytelse. Denne organisasjonen ble grunnlagt av Hassan al-Banna i Egypt i 1928 og har en nokså beskjeden oppslutning, hovedsakelig blant arabere. Den blir ofte oppfattet som «lillebroren» til Jamaat Islami, som den skilte seg fra i 1997 med opprettelsen av Muslim Association of Britain (MAB). Med sin deltakelse i kampen mot krigen i Irak i Stop The War Coalition, økte organisasjonen sin innflytelse blant unge briter med asiatisk opprinnelse. Hizb ut-Tahrir Britain (HT) sier i sin påkostede presentasjonsbrosjyre at organisasjonen «ble opprettet i 1953 og er et ikke-voldelig islamsk politisk parti.» Som følge av at HT siden slutten av 2005 har blitt truet med forbud, har organisasjonen moderert sine