Politikk – Side 58

Jean-Paul Sartres utvikling fra eksistensialisme til marxisme, gir et bilde på forskjellen mellom nyliberalisme og ansvarlig globalt politisk engasjement. Og verken «friheten» eller «knappheten» forbeholdes enten bare den øvre eller lave samfunnsklasse. 100 år etter hans fødsel har Sartre fremdeles mye å si oss–for eksempel om Frankrikes nylige «nei».

Med sitt rungende non til EU-grunnloven 29. mai gjorde det opprørske Frankrike nok en gang ære på sin tradisjon som «politisk nasjon par excellence».

Plutselig vendes verdens bekymrede blikk seg mot Formosastredet, der situasjonen er blitt svært spent etter at den kinesiske nasjonalforsamlingen 14. mars vedtok en lov mot at Taiwan løsriver seg. Denne loven gir for første gang Beijing fullmakt til å «ta i bruk ikke-fredelige midler» mot Taiwan dersom øyas myndigheter søker uavhengighet.Dagen før hadde en militærkledd president Hu Jintao, som er øverstkommanderende for de militære styrkene og også generalsekretær i Kommunistpartiet, gitt offiserene beskjed om å «forberede seg på en væpnet konflikt». Denne erklæringen ble tatt på alvor, ikke minst fordi militærbudsjettet er økt med 12,6 prosent.Taiwans president Chen Shui-bian, som noen dager tidligere hadde truet med å kunngjøre en lov mot annektering, kalte lovteksten fra Beijing en «lov som autoriserer krig». USA har også gitt uttrykk for bekymring: «Denne loven er uheldig,» erklærte Scott McClellan, talsmann for Det hvite hus, «den tjener overhodet ikke freden, og heller ikke sikkerheten i Formosastredet (…) Vi går imot ethvert forsøk på å endre den nåværende situasjonen unilateralt».1 Det samme budskapet ble gjentatt overfor president Hu Jintao av USAs utenriksminister Condoleezza Rice under hennes besøk i Beijing 21. mars.Washington har siden 1972 bare anerkjent ett Kina – og anser Taiwan som en integrert del av det. Men i 1979 vedtok Kongressen enstemmig en resolusjon der USA forplikter seg til å garantere for øyas sikkerhet. Og da John Bolton – en glødende tilhenger av Taiwans uavhengighet og tidligere rådgiver for regjeringen i Taipei – nylig ble utnevnt til FN-ambassadør, var det ikke beroligende for myndighetene i Beijing. Japan har også gitt uttrykk for bekymring på grunn av «lovens negative konsekvenser for fred og stabilitet i regionen». Spenningene mellom de to regionale stormaktene har økt de siste månedene. Tokyo annonserte i februar at japanske styrker hadde tatt kontroll over et fyrtårn på den ubebodde øygruppen Senkaku, som Beijing gjør krav på under navnet Diaoyu. Kina beskrev dette som en «alvorlig provokasjon» som var «fullstendig uakseptabel». Øygruppen befinner seg i et område som er rikt på fisk og der det er lokalisert store forekomster av hydrokarbon. For å skape motvekt til Kina på den internasjonale arenaen, støtter nå USA Japans viktigste diplomatiske krav: å oppnå fast plass i FNs sikkerhetsråd. I februar undertegnet Tokyo og Washington et felles kommuniké som kan beskrives som historisk, der de to landene erklærer det som sitt «felles strategiske mål» å arbeide for en «fredelig løsning på konflikten angående Formosastredet».2 Dette er første gang siden 1945 at Japan oppgir sin nøytralitet overfor Taiwan.Beijing er overbevist om at Bush-administrasjonen har satt i gang et virkelig oppdemmingsforsøk mot Kina, med Japan i rollen som «puddel» eller «Asias Storbritannia». Kinesiske myndigheter mener USA oppmuntrer til japansk opprustning når de etablerer stadig flere militærbaser rundt Kina (i Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, Usbekistan) og styrker sine militære forbindelser til India, Sri-Lanka, Malaysia, Singapor og Thailand. Men bildet er mer komplisert enn som så. På det økonomiske plan har Washington et stort behov for Kina, som resirkulerer en stor del av USAs berømmelige valutaoverskudd ved å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, og som dermed indirekte finansierer USAs budsjettunderskudd.3 For øvrig har Washington stor nytte av Beijing som uunnværlig mellomledd i forhandlingene med Nord-Korea for å få regimet i Pyongyang til å oppgi sine atomvåpen.Spenningene i denne regionen har fått ringvirkninger helt til Europa. Loven mot taiwansk løsrivelse har allerede ført til

I Oslo åpner nå utstillingen Populisme som en reaksjon på en billedmettet virkelighet. To nye bøker setter samtidig søkelys på foreningen av kunst og kapital. Hvor kan vi finne kritiske frirom i de Situasjonistene kalte vår tids skuespillsamfunn?

Visste de som tok livet av Rafik Hariri at de på symbolsk vis beseglet det syriske regimets skjebne?

Jeg har sjelden sett en amerikansk professor gråte i en paneldebatt. På konferansen «Culture in the Global Village» spurte jeg nemlig panelet om hva en «avatar» var, og fikk forklart at det var den «stedfortreder» man brukte i dataspillene, den virtuelle figuren som representerte deg. Da brøt indiskfødte Gayatri C. Spivak1 inn og bebreidet oss for å banalisere navnet på en av de mest hellige figurene fra hennes religion. Med dyp stemme sang hun plutselig på sitt morsmål en lengre hyllest til «Avatar». Men overraskende rant etter hvert tårene fra de mørke øynene – professoren ble så beveget av sangen fra sin opprinnelige kultur, at hun for en stund var følelsesmessig satt ut.Dette er tolv år siden, men jeg husker det ennå. Et eksempel på hvordan kapitalistisk og teknologisk ekspansjon koloniserer ethvert område av livet. Der ingenting lenger er hellig. Så hva er det for en kynisk tendens som finnes i kapitalismen?Det er ikke bare i turistindustrien vi finner eksempler på at gammel og prekapitalistisk praksis innlemmes i den salgbare kapitalistiske tenkemåten der alt får profittens karakter. Vi har lenge hatt en tendens til at alt unikt og opprinnelig blir utbyttbart eller omsettelig i det kapitalistiske Vesten. Tendensen er gjennomgående å «omkode» utenomøkonomisk praksis til noe omsettelig: Religion generer penger, etikk er lønnsomt, man «kvalitetsreformerer» utdannelsen, sosiale nettverk er nyttige, og man blir gjerne fiender i et arveoppgjør. Kapitalismen moral er kynismen. Der ritualer og normer tidligere ga livet dets nyanser og forskjeller, er tendensen nå å forenkle det meste til den eneste forskjellen: prislappene. Pengene blir alle tings målestokk. Kapitalismen «avkultiverer» således menneskene ved å avhistorisere inskripsjonene folk identifiserer seg med, deres kulturelle og moralske kode – symbolene gjentas bare så lenge de har markedsverdi. Referansen til en opprinnelse, n0rmer, praksis, eller en antatt «natur» svekkes. Tendensen er at kapitalismen ikke gjenkjenner rituelle koder preget av libido, det erotiske, men bare det som har matematisk bytteverdi – i likhet med den overtydelige pornografien. Det er bytteverdien som teller. Som teller opp alt som kan produseres, sirkuleres og konsumeres. Kapitalismen er nettopp dette: Organiseringen av flyten, av strømmene, av sirkulasjonen.2 Mitt poeng her er ikke nødvendigvis å fremstille kapitalismen som et uhyre.Det interessante er heller hva som gjør den kapitalistiske tenke- og væremåten så utrolig motstandsdyktig mot sosialistisk kritikk. Motstanden på venstresiden er svak på grunn av mangel på troverdige gjennomførbare alternativer – sosialismen driver i sin kritikk helst med negasjonens tenkemåte, noen affirmativ «posisjon» er stadig en tom impotent størrelse. Ja, ikke uten grunn er problemet i dag å skulle tenke seg hva som skulle være utenfor, hva som ikke skulle inngå i den sirkulerende og utvekslende væremåten.Den kapitalistiske tenkemåten er ikke bare motstandsdyktig, men også ekstremt tilpasningsdyktig. Slik har kapitalismen for lengst beveget seg utover industriens materielle verden til den immaterielle produksjonen med informasjonsvarer og medieprodukter. Det nye er hvordan stadig flere har dette som sitt arbeid – symbolbehandlende arbeidsmåter som produksjon av ideer, kunnskap, sosiale relasjoner, følelser og distribusjon av bilder, tekst og lyd. Også flere og flere tradisjonelle arbeidsprosesser styres via skjermer – eksempelvis slik datamaskiner styrer melke- og foringsmaskiner i landbruket.Det interessante er her at kynismen faktisk verdsettes i det immaterielle arbeidslivet: Å være nihilistisk3 er blitt en profesjonell kvalifikasjon i urbane jobber – slik nihilisten er vant til mobilitet, tåler forandringer, er fleksibel og