Vi bør forpligte os på, at alle mennesker kan blive mætte. Det kræver ændringer i landbrugsproduktionen og en bedre balance mellem markedsideologien, der synes alting er simpelt, og en mere nuanceret opfattelse af en verden, der er kompleks i naturlig, social og politisk henseende. Frankrigs forhenværende landbrugsminister giver her et bud på det 21. århundredes landbrugspolitik.
De norske journalistene Magnus E. Marsdal og Bendik Wold (M&W) har nettopp skrevet en svært viktig bok for vår samtid: Tredje venstre – for en radikal individualisme. Tekstens hovedpoeng er at frihet bare er mulig med likhet som grunnlag. Velferdsstaten er således grunnlaget for fremvoksende individualisme. De baserer seg på Jean-Jacques Rousseaus (1712-78) poeng om økonomisk likhet som forutsetning for frihet. Hva rikdom angår, skriver han «ingen innbygger noen gang skal være velstående nok til å kjøpe en annen, og ingen så fattig at han tvinges til å selge seg selv.»1 Det grunnleggende problemet var eiendom: «Den første som gjerdet inn et jordstykke og fikk det innfall å si: Dette er mitt, … var den egentlige grunnlegger av det borgerlige samfunn.» Man glemte så at «at jordens frukter tilhører oss alle». Allerede på 1700-tallet var det moderne Paris et samfunn der «enhver tenker på sine egne interesser, og ingen på felles beste». Rousseau krevde sosial utjevning for å fristille individet. Den «første» venstresiden med den franske revolusjon i 1789 lot fremdeles stemmerett og kapitaleiendom være for de få. Den «andre» venstresiden fra Det kommunistiske manifest (1848) tok etter hvert politisk kontroll over økonomien – men etter hvert sentraldirigert og totalitært med Stalin og Mao. I vår tid kan det «tredje» venstre med nyradikalismen og massebevegelsene sørge for likhet og individets frihet gjennom sosialistisk folkestyre – hva M&W i Tredje venstre kaller «livsnytersosialisme». Vakre tanker om likhet og frihet. I alle fall for de som har slike muligheter. Men selv om norsk velferdsøkonomi historisk er basert på eget hardt og effektivt arbeid, er det også en velferdsrikdom som stammer fra utbytting av fattige lands arbeidskraft, og utnyttelse av jordens oljeressurser – som man med Marx og Rousseau kan kalle «opprinnelig akkumulasjon» eller røveri. Man må derfor huske at vi med rundt 1000 milliarder på bok sikrer likhet, velferd og velstand for de som er likere enn andre. En livsnyterlikhet for oss selv. Tredje venstre er spekket med kunnskaper og politisk teori. Ser man bort fra de alvorlige unge mennenes pedagogisk gjentakende skolemestertone, er dette en god orientering om vår tids nyliberalisme, postmodernisme og underholdningsindustri. Interessant deskriptivt om nyliberalismen, men mer normativt problematisk om den mulige politikken. For det er noe som skurrer mellom bokens permer. Etter å ha banket fast dreiemomentet «først likhet så frihet», gjentar M&W stadig at noen må gjøre noe. De kritiserer ofte de som bare «snakker» og teoretiserer om en alternativ verden. Men selv utdyper de sjelden hvordan likhet skal kunne operasjonaliseres. Men jo, ett sted. M&W foreslår femtimersdag! Selv om de ikke har tatt seg den kreative møye å analysere hvordan et mulig kostnadshull på noen hundre milliarder kroner kan dekkes inn. Eller legitimere hvordan all ny livsnyterfritid kan være positiv for «samfunnsproduksjonen». Interessant nok var den individualistiske friheten for Marx selve målet, en frigjøring utover lønnsarbeidet eller «nødvendighetens rike». Marx beskrev det kapitalistiske klassesamfunnet som et fremskritt for materielt og teknologisk å muliggjøre nettopp individets frihet. Men M&W foreslår heller en slags statlig «nasjonalisering» av næringslivet for å «frigjøre» arbeideren. Der skal gis. Gis til flertallet. Da må man først ta. Man må «la» de ansatte overta bedriftene. Eksempelvis erstatte avisen VG sitt styre med totalt 11 fagforeningsmedlemmer og 9 ansatte. Man lager ganske enkelt stiftelse av det. Skulle M&W – henholdsvis journalister i Klassekampen
Handel kan ikke opprettholdes uten krig, og krig kan ikke føres uten handel.Jan Coen, generalguvernør i det nederlandske Ostindiakompaniet (1614). Å leie utenforstående til å utkjempe kriger har en like lang historie som krigen selv. Så godt som alle imperier, fra det gamle Egypt til det viktorianske britiske imperiet, gjorde bruk av utenlandske tropper i en eller annen form. Den folkelige litteraturen opp igjennom historien er full av fortellinger om disse soldatene. I noen epoker dreide det seg om utenlandske enkeltindivider som på privat basis gikk inn i konflikter og kjempet for den siden som betalte mest. De ble vanligvis kalt «leiesoldater» (mercenaries). I andre perioder dukket de opp i form av svært organiserte enheter. I begge tilfeller var hovedmotivet å tjene mest mulig penger.Denne private aktiviteten på det militære området var ofte et speilbilde av, og i noen tilfeller pådriver for, den økonomiske utviklingen i retning markedssamfunnet og etableringen av militære grupper basert på kultur eller etnisk tilhørighet. De bidro også til fremveksten av de aller første selskapene med skrevne kontrakter, individuelt entreprenørskap, intrikate finansieringssystemer og så videre.I verdenshistorien er statlig monopol på voldsbruk snarere unntaket enn regelen. Som Jeffrey Herbst har skrevet: «Privat voldsbruk var et rutinemessig aspekt ved internasjonale forhold før det 20. århundret.» Faktisk er «staten» en relativt ny styringsenhet, som har utviklet seg først de siste fire hundre årene. Ofte var det private voldsmarkedet utgangspunkt for oppbyggingen av en offentlig makt.Private militære organisasjoner var særlig på høyden i systemoverskridende perioder. Svekkede regjeringer vendte seg til sterke militære kapasiteter (ofte overlegne lokale styrker), som var tilgjengelige på markedet. I slike perioder var transnasjonale selskaper ofte de mest effektive og best organiserte militære aktørene.Etter Romerrikets fall sank Europa inn i «the dark ages» og alt som bar bud om pengeøkonomi smuldret vekk. I det føydalistiske systemet, der styringsmulighetene var små eller ikke-eksisterende, ble hærstyrker organisert etter obligatorisk militærtjeneste. Samtidig var innleide soldater en integrert del av enhver hærstyrke i Middelalderen. De utførte ofte tekniske oppgaver som de midlertidige føydale styrkene ikke kunne ta seg av. De første private militære organisasjonene som dukket opp i denne perioden, var grupper av faglærte arbeidere som leide seg ut til den som ga best pris. Ofte spesialiserte de seg i bruk av spesielle våpen, som armbrøsten, som ble ansett som upassende for adelsmenn og for krevende for bondehærene. Senere etablerte spesialister i bruk av skytevåpen og kanoner et internasjonalt laug med sine godt skjulte yrkeshemmeligheter.Problemet med det føydale militærsystemet var at hele prosessen var ekstremt ineffektiv. Herskerne i dette samfunnet hadde begrensede, ikke-spesialiserte styrker i tjeneste kun i korte perioder av året. Det største problemet var imidlertid at føydalherrene var avhengige av sine egne undersåtter for å etablere hærstyrker, samtidig som det ofte var nettopp disse undersåttene som skulle nedkjempes. Så føydalismens sosiale begrensninger for militærvesenet bidro til at herskerne på ny baserte seg på innleide enheter.Fra 1200-tallet sørget fremveksten av en bybasert handelsøkonomi for ny sirkulasjon av penger. Spesielt viktig var utviklingen av bankvesenet. Handelskompanier vokste frem i denne perioden, og flere italienske byer ble til og med overtatt og styrt av private investorer. Tiden var preget av store forandringer, og det var i denne sammenhengen systemet med condotta (kontrakt) blomstret opp. Denne ordningen besto i at militære tjenester ble kontraktsmessig overlatt til private enheter. I starten ble ordningen drevet
Norge har fortsatt styrker tilstede i Irak, og det foreligger planer om å trene opp irakiske offiserer i Norge. Synes utenrikspolitikerne at det er i orden?
Barn eller arbeid er fortsatt et dilemma for kvinner i Vest-Europa. Mangelfullt barnehagetilbud og ulike kontanstøtteordninger får mange kvinner til å slutte i jobben eller arbeide deltid. Politiske holdninger til yrkesaktive småbarnsmødre varierer likevel fra land til land.
Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.
De første årene etter den russiske revolusjonen fikk Aleksandra Kollontajs radikale tanker om likestilling og seksuell frigjøring fremtredende plass. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør i Norge. Vi ser på hennes syn på revolusjon og kjærlighet.
1960-1963: I det tidligere Belgisk Kongo fikk opprørere i gruveprovinsen Katanga støtte av belgiske og franske leiesoldater etter sin løsrivelse. 17. april 1961: Leiesoldater rekruttert av CIA forsøker å invadere Cuba (Grisebukta). 1964-1967: Mer enn 800 «lykkejeger-soldater» utgjør spydspissen i den kongolesiske nasjonalhæren (ANC). I 1967 gir general Joseph Mobutu ordre om massakre av leiesoldater og militærpoliti fra Katanga, samt bortføring av deres leder Moïse Tshombe – dette fører til opprør. 5. juli 1967 tar Leopard-bataljonen over Bukavu og kjemper frem til 5. november før den trekker seg tilbake til Rwanda. 1967-1970: «Krigshunder» intervenerer massivt i Biafra, separatist-provins i Nigeria. 1960-1975: Den mest kjente franske leiesoldaten, Robert «Bob» Denard, ble observert i Gabon, Rhodesia, Kongo-Kinshasa, Iran, Jemen og Angola i denne perioden. I 1975 bidrar han til at Ali Soilih kommer til makten på Komorene. 16. januar 1977: En FN-rapport anklager Marokko og Gabon etter et raid i Benin. Den mislykkede operasjonen, som Bob Denard deltok i, ble også støttet av Togo og Elfenbenskysten. 3. juli 1977: Organisasjonen for afrikansk enhet vedtok Konvensjonen om avskaffelse av leiesoldater i Afrika. Denne trer i kraft i 1985. 13. mai 1978: Denard tilbake til Komorene, hvor han etablerer en presidentgarde (600 mann) med europeiske leiesoldater som befal, som konkurrerer med den nasjonale hæren. 26. november 1989: Under et opphetet møte med Denard, blir Komorenes president Ahmed Abdallah drept. Denard evakueres til Sør-Afrika (Operasjon Asalea) av franske fallskjermstyrker. 4. desember 1989: FNs generalforsamling vedtar den internasjonale konvensjonen mot bruk, finansiering og opplæring av leiesoldater. Konvensjonen ratifiseres av 22 stater, trer ikke i kraft før i 2001. 1990-tallet: I det tidligere Jugoslavia slåss briter, franskmenn og polakker side om side med kroatene. Rumenere, kosakker og russere støtter serberne. Muslimer som har kjempet i Afghanistan slutter seg til bosnierne. I alle disse tre tilfellene er det økonomiske aspektet ikke det avgjørende. 1990-2004: Fremvekst av Private Military Companies (PMC). 100 milliarder dollar årlig brukes på private sikkerhetsselskaper. 1992: Det sørafrikanske sikkerhetsselskapet Executive Outcomes inngår sin første kontrakt i Angola med oljeselskapene Heritage Oil&Gas, Gulf Chevron, Ranger Oil, Sonangol og Petrangol. Februar 1992: Regimet i Zaïre ber om et lån på 97 millioner dollar for å rekruttere 140 «teknikere» fra Angola til presidentens spesialdivisjon (DSP). 1993: Executive Outcomes starter sin virksomhet i Angola hvor de lærer opp soldater og sikrer oljefelter i Soyo. Selskapet DynCorp begynner diskret sin virksomhet i Colombia. 1994: Frankrike sender leiesoldater til Rwanda, under og etter folkemordet. Dette på tross av den internasjonale embargoen som ble innført 17. mai 1994 og som forbød sending av våpen og soldater til Rwanda. Executive Outcomes engasjeres av regjeringen i Sierra Leone, og får som betaling en del av diamantgruvene i landet. 28. september 1995: Bob Denard leder en ekspedisjon på Komorene som velter president Said Mohammed Djohar. 1996: Med Frankrikes støtte forsøker serbiske leiesoldater å redde Mobutus regime i Kongo-Kinshasa. Mars 1996: Executive Outcomes leder i Sierra Leone en redningsoperasjon for FN-observatører i fare. 19. mars 1997: Jacques Foccart dør – han ble kalt den franske statens «Monsieur Afrique», og anses for å være oppdragsgiver for de fleste av Frankrikes leiesoldatoperasjoner.Zaïres regjering appellerer til flere selskaper som driver leiesoldatvirksomhet om å stanse fremmarsjen av styrker fra Rwanda og Uganda.I Papua Ny-Guinea blir Tim Spencer fra det britiske selskapet Sandline International tiltalt for kuppforsøk.USAs utenriksdepartement gir selskapet MPRI
Utenriksminister Jan Petersen vil helst slippe å bli konfrontert med avsløringer om norsk våpenutlån til Irak-krigen. Han nekter å kommentere sine egne påstander om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Vi ser tilbake på Petersens uttalelser i opptakten til Irak-krigen.
Orkanene som herjet i Karibien i september tok hundrevis av menneskeliv, spesielt på fattige Haiti. Konsekvensene av slike «naturkatastrofer» er alt annet enn naturlige. Den humanitære sektoren bør legge om sin tankegang og praksis for å komme katastrofene i forkjøpet.
Det umenneskelige vokser frem under ekstreme omstendigheter. Men bør utilgivelige handlinger tilgis?
Slik det for USA finnes et før og et etter 11. september, vil det nå for Russland finnes et før og et etter Beslan. En massiv gisseltaking utviklet seg 3. september 2004 til et mareritt: Nærmere 370 mennesker, derav rundt 160 barn, ble drept. En hel verden var rystet over denne massakren av uskyldige. Og de russiske militærstyrkenes intervensjon var så rotete og brutal at man knapt trodde sine egne øyne.Beslan markerer uten tvil et vendepunkt i konfliktene i Kaukasus: både på grunn av det russiske sikkerhetsapparatets enorme fallitt og gisseltakernes ekstreme voldsbruk. Det er den desidert største krisen Vladimir Putin har stått overfor i sin tid som president, men det virker som om han ikke helt har tatt inn over seg omfanget av den. Dagen etter blodbadet erklærte han: «Det skal innrømmes at vi ikke har forstått kompleksiteten og faren ved den utvikling som har skjedd i vårt eget land og i verden». Slik slår han fast at Russland, i likhet med andre stater, står overfor en felles motstander, nemlig «den internasjonale terrorismen». Med andre ord: Den radikale islamismen eller det noen kaller «den verdensomspennende islamske jihad».Det er samme type feilslutning som den USAs president George W. Bush trakk da han i mars 2003 bestemte seg for å invadere Irak under påskudd av å skulle bekjempe Al-Qaidas terrorisme. Nå er det Russlands tur til å erklære seg «i krig» og forherlige tanken om en «sterk stat». Putins menn gjør seg klar til å sette i gang store omveltninger av landets politiske system,1 samtidig som hæren og de hemmelige tjenestene styrkes. Det snakkes til og med om «forkjøpsangrep for å ødelegge terroristbaser overalt i verden.»2Russiske myndigheter nekter å vedgå at den terrorismen og islamismen de i dag står overfor i Kaukasus kun er redskaper: Deres virkelige problem i denne regionen er nasjonalismen. Nasjonalismen ser ut til å være den mektigste og mest motstandsdyktige av alle politiske krefter. Det er uten tvil den moderne historiens viktigste kraft, noe palestinernes motstand vitner om. Verken kolonialismen, imperialismen eller totalitære regimer har kunnet overgå den. Det er en politisk strømning som ikke nøler med å opprette de mest uensartede allianser for å nå sine mål. Et godt eksempel på dette er situasjonen i Afghanistan og Irak, der nasjonalisme og radikal islamisme forenes i kampen for nasjonal frigjøring. Og nye, særdeles avskyelige former for terrorisme ser dagens lys. Det samme er tilfellet i Tsjetsjenia. Ingen har gjort så stor motstand mot russernes erobring av Kaukasus som tsjetsjenerne. Siden 1818 har de modig stått opp mot overmakten. Og ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg uavhengig. Det medførte den første krigen med Russland, som i august 1996 endte med at Tsjetsjenia gikk seirende ut – riktignok med store menneskelige tap.Etter en serie attentater i oktober 1999, angrep den russiske hæren Tsjetsjenia på nytt. Denne andre krigen la det allerede ødelagte landet fullstendig i ruiner. Moskva organiserte lokalvalg, og plasserte Moskva-lojale personer i nøkkelposisjoner. Den tsjetsjenske motstanden har imidlertid ikke lagt ned våpnene, attentatene fortsetter, og den russiske undertrykkelsen forblir grusom.3Den geopolitiske konteksten gjør ikke saken bedre. Russiske myndigheter ergrer seg over de sterke båndene – så vel militære som økonomiske – som knyttes mellom USA og to stater i Transkaukasus: Georgia og Aserbajdsjan, på grensen til Tsjetsjenia. Disse båndene må sees i sammenheng med president
I Norge forsøker partiene til venstre å samle seg til regjeringsmakt. Le Monde diplomatique har møtt italienske Giovanni Berlinguer til en samtale som går direkte inn i debatten om samling på den norske venstresiden, samt høyresidens angrep på velferdsstaten, en samtale om klassekamp, nyliberalisme, kommunisme og betydningen av det europeiske felleskap.
Den nyliberale globaliseringen har gjort avstanden større mellom dem som tar avgjørelser og dem som lider under konsekvensene av disse avgjørelsene. Møtesteder som Verdens sosiale forum gjør det mulig for lokale motstandsbevegelser å minske denne avstanden gjennom å knytte forbindelser til sine meningsfeller i de rike landene. Et eksempel: Da Indias første private damprosjekt, Maheshwar-dammen, ble gjennomført, arbeidet en allianse av Narmada Bachao Andolan (NBA), den tyske organisasjonen Urgewald, Berne Declaration i Sveits og International Rivers Network i Berkeley sammen for å presse en rekke internasjonale banker og selskaper til å trekke seg ut av prosjektet. Dette hadde ikke vært mulig uten en bunnsolid lokal motstandsbevegelse. Protesten fra denne lokale bevegelsen ble forsterket av støttespillere på den globale arenaen, noe som brakte investorer i forlegenhet og tvang dem til å trekke seg. (…) Blant de farene massebevegelser står overfor er en «NGO-isering» av motstanden. Det jeg nå skal si vil lett kunne vris til en fordømmelse av alle NGO-er (ikke-statlige organisasjoner), men det ville være feil. I det grumsete vannet av falske NGO-er, satt opp for å tappe bevilgninger eller som skatteunndragelse, finnes selvsagt også NGO-er som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å betrakte dette fenomenet i en større politisk sammenheng. I India begynte for eksempel boomen av subsidierte NGO-er på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Den kom samtidig som at indiske markeder ble åpnet opp for nyliberalisme. På denne tiden avviklet den indiske staten, for å oppfylle strukturtilpasningskravene, bevilgningene til distriktsutvikling, landbruk, energi, transport og offentlig helsevesen. Da staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, rykket NGO-ene inn for å arbeide med nettopp disse feltene. Forskjellen er selvsagt at deres midler bare utgjør en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlig forbruk. De fleste store NGO-er finansieres og styres av bistandsmyndigheter, som i sin tur subsidieres av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om det ikke nødvendigvis er de samme myndighetene, er de like fullt del av den samme løselige politiske formasjonen som har overoppsyn med det nyliberale prosjektet og er de som i utgangspunktet krever kutt i offentlig forbruk. Hvorfor skulle disse myndighetene finansiere NGO-er? Kan det rett og slett være god, gammeldags misjonærånd? Skyldfølelse? Det er litt mer enn det. NGO-er gir inntrykk av at de fyller tomrommet når staten trekker seg tilbake. Og det gjør de, men på en materielt sett inkonsekvent måte. NGO-enes viktigste bidrag er at de stilner politisk raseri og deler ut som nødhjelp eller veldedighet det folk burde ha rett til. De endrer den offentlige psyke. De gjør folk til avhengige ofre og sliper ned den politiske motstandens skarpeste kanter. NGO-ene utgjør en slags buffer mellom sarkar og public. Mellom Imperiet og dets subjekter. De er blitt meglere, fortolkere og tilretteleggere. På lang sikt rapporterer NGO-ene til sine bidragsytere, og ikke til folket de arbeider blant. De er hva botanikere kaller en indikatorart. Det er nesten slik at jo større ødeleggelser nyliberalismen skaper, jo større blir utbruddet av NGO-er. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn når USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig forbereder NGO-er på å gå inn og rydde opp etter ødeleggelsene. For å sikre at fremtidig finansiering ikke uteblir og at myndighetene i landene de arbeider i tillater dem å operere, må NGO-ene presentere arbeidet sitt innenfor overfladiske rammer som er
I mer enn 20 år har Richard Stallman kjempet for å frigjøre programvare, for at brukeren skal kunne ha kontroll over sin datamaskin.
Forbud mot barnereklame er ingen selvfølge overalt. Skal man finne seg til rette i forbrukersamfunnet er det best å starte tidlig, er mantraet fra reklameindustrien.
Alt tyder på at Al-Qaida gjennomgår et skifte, som vil gjøre det stadig vanskeligere å betegne nettverket som en strukturert organisasjon. Om Al-Qaidas harde kjerne nøytraliseres, vil «varemerket» antakelig leve videre.
I femti år har internasjonal bistand vært nært knyttet til givernes og kreditorenes interesser. I praksis gir fattige land bistand til de rike. Bak formler som «fattigdomsreduksjon» og «godt styresett» spøker en bistandsindustri uten demokratisk styring.
Mange europeiske land, deriblant Norge, har funnet det nødvendig å beskytte seg mot arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene i øst. Overgangsreglene kritiseres for å fokusere på nasjonale privilegier fremfor internasjonal solidaritet.
Mot slutten av 1800-tallet sto anarkister for en bølge av attentater som ga inntrykk av at det fantes et internasjonalt nettverk av terrorgrupper. Også da var sosial eksklusjon en av årsakene til terrortruslene.
Er «krigen mot terror» en krig mellom «oss» og «dem», Øst og Vest, islam og kristendom? Dagens konflikter blir stadig tydeligere fremstilt som en krig mellom sivilisasjoner, men det nye fiendebildet dekker over reelle motsetninger i verden.
I franske forsteder preges minoritetskvinnenes hverdag av arbeidsløshet og diskriminering grunnet sosial og etnisk bakgrunn. Likevel, kvinnene møtes, organiserer seg og gjør motstand.
Konflikten mellom USA og deler av Europa i forbindelse med Irak-krigen fikk mange til å snakke om «skilsmisse» mellom de to kontinentene. Uenighetene har imidlertid ikke gått utover det økonomiske samkvemmet mellom USA og Europa, som tvert imot har styrket seg siden 11. september 2001.
Teknologiske gennembrud indenfor hjerneforskning har gjort det muligt at udføre aktive handlinger alene ved tankens kraft. Men da megen hjerneforskning på området er finansieret af militære instanser, er perspektiverne i disse fremskridt uoverskuelige.
