Politikk– Side 63

«Det er USAs plikt å gjøre slutt på tortur på verdensbasis. Vi fører an i denne kampen, og går foran som et godt eksempel. Jeg oppmoder alle regjeringer om å slå seg sammen med USA og fellesskapet av rettstater for å forby, etterforske og straffe all form for tortur, og forhindre andre ondskapsfulle og uvanlige former for avstraffelse.»George W. Bush i Washington Post, 27. juni 2003 Kolonikrigens felle er i ferd med å lukke seg over Iraks erobrere. I likhet med de franske styrkene i Algerie, de britiske i Kenya, belgierne i Kongo, portugiserne i Guinea-Bissau (for ikke å glemme israelerne i Gaza i dag), er de amerikanske styrkene nødt til å ta inn over seg at deres knusende overmakt ikke kan hindre kidnappinger, bakholdsangrep og andre dødelige attentater… For de amerikanske soldatene i Irak likner okkupasjonen mer og mer en nedstigning i dødsriket.Et typisk trekk ved koloniale konflikter er okkupantenes arroganse, deres overbevisning om å tilhøre en høyere stand (mer «sivilisert» og mer «fremskreden») og deres forakt for de okkuperte. Iblant nekter de til og med å betrakte dem som mennesker.1 Okkupanten fremstiller sitt oppdrag som «hellig og høyverdig» (forsvare det Gode mot det Onde, beskytte sivilisasjonen, innføre demokrati), og denne «koloniale selvtilfredsheten» leder okkupanten til å misbruke sin makt. Et klart eksempel på dette er massakrene i Falluja i begynnelsen av april: som reaksjon på den avskyelige skjendingen av likene til fire sikkerhetsvakter som ble drept i et attentat, bombet amerikanske styrker flere boligstrøk og drepte rundt 600 sivile, deriblant flere titalls barn… Det var i denne fastlåste situasjonen at den amerikanske tv-kanalen CBS brøt mediestillheten. Den 28. april offentliggjorde programmet 60 minutes de første bildene av irakiske fanger som blir mishandlet av amerikanske fangevoktere i fengselet i Abu Ghraib. Disse trofé-lignende bildene sjokkerte en hel verden. CBS-reportasjen var et bevis for at det foregår tortur i Irak. Reportasjen hadde vært klar siden begynnelsen av april, men press fra Pentagon forsinket sendingen med omtrent tre uker. General Richard Myers, USAs forsvarssjef, grep personlig inn overfor produsent Dan Rather, og ba ham utsette sendingen. Den kunne visstnok sette livet til de soldatene som var innblandet i «kampen om Falluja» i fare…Presset fra offentlige myndigheter ble mangedoblet for å få CBS til å skrinlegge reportasjen. Da CBS hørte at The New Yorkers journalist Seymour Hersch2 skulle publisere flere bilder sammen med deler av general Antonio Tubagas knusende rapport3, bestemte tv-kanalen seg imidlertid for å vise sin reportasje. De store mediene, som frem til da hadde bøyd seg for regjeringens instruks om ikke å vise bilder av amerikanske soldater som hadde mistet livet i Irak,4 sensurerte til å begynne med torturbildene, som de anså for å være «lite patriotiske». Bill O’Reilly, programleder i TV-kanalen Fox News, kom for eksempel med følgende uttalelse: «CBS har gitt USAs fiender et mektig våpen ved å vise disse torturbildene. Og det er sjokkerende.»President Bush sa seg også sjokkert, mens Donald Rumsfeld på sin side nektet for å ha noen som helst kjennskap til slike overtramp. Begge to mente disse grusomhetene var begått av isolerte «sorte får». De lyver. Akkurat som de løy om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Akkurat som de løy om den påståtte forbindelsen mellom Saddam Hussein og Osama Bin Laden. USAs praksis for mishandling av fanger var allerede viden kjent. Rapporter fra det Internasjonale

Norge, med sin rikdom og erfaring som velferdsstat, er blant de få land som kan innføre samfunnslønn.

Som konsekvens av krigen i Irak og kampen mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble attentatene i Spania 11. mars en smertefull påminnelse om at verden ett år etter offensiven mot Bagdad fremstår som mer ustabil, mer voldelig og mer utrygg.Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, har den «forebyggende» konflikten i Mesopotamia ikke svekket den islamistiske terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av den katastrofale måten okkupasjonen i Irak føres på, utvides denne terroren til områder som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen rammet den på en avskyelig måte studenter og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om bord på forstadstog til Madrid. I tillegg til den betydningen disse forferdelige handlingene vil få på det internasjonale sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske sådanne – i forbindelse med de store endringene hendelsen har skapt i det spanske samfunnet. For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe ført til en helt ny type kjedekollisjon mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). Sjelden har man sett, i en demokratisk stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå hverandre og støter mot hverandre med så stor intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale tidsforløp og det politiske tidsforløp.Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt mediene har i våre «opinionsdemokratier». Etter attentatene i Madrid og det påfølgende valgresultatet, må vi kanskje begynne å snakke om «emosjonelle demokratier»?1 For det er åpenbart at følelsene knyttet til tragedien ved Atocha veide svært tungt hos velgerne da de gikk til valgurnene tre dager senere. Enda mer siden det nå er bevist at José Maria Aznars Partido Popular, som ledet alle meningsmålinger i forkant av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse følelsene gjennom å manipulere med informasjon, dekke over indisiene som gikk i retning islamistisk terror, og hardnakket anklage sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. Mens landet fortsatt var i sjokktilstand etter attentatene, ble valgkampen innstilt. Den ble imidlertid erstattet av en veritabel informasjonskrig. I den hensikt å føre opinionen bak lyset, tok Partido Popular i bruk hele arsenalet av slagkraftige regjeringsredskaper (spesielt de statlige tv-kanalene) i tillegg til det innflytelsesrike nettverket av samarbeidsvillige medier (spesielt dagsavisene El Mundo og La Razon, samt radiostasjonen Cope, blant andre).Store deler av befolkningen møtte denne offisielle informasjonen med skepsis, og denne kom til uttrykk i aviser som El Pais og El Periódico, samt radiostasjoner som SER. I tillegg formidlet folk sin tvil gjennom e-post og chat på internett, og gjennom millioner av tekstmeldinger sendt via mobiltelefon. Slik ble det bare i løpet av noen timer (det avgjørende kommunikasjonsmessige slaget fant sted om ettermiddagen lørdag 13. mars) etablert et svært effektivt nettverk av motstand mot løgnene og for spredning av motinformasjon, som klarte å mobilisere flere hundre tusen velgere. Deres stemmer sikret det spanske sosialistpartiet (PSOE) og José Luis Rodríguez Zapatero valgseieren. En av de moralske lærdommene som kan trekkes av dette, er borgernes eksepsjonelle følsomhet overfor manipulasjon i mediene. Folk, enten det er i Spania eller andre steder, aksepterer ikke lenger å bli lurt. Og de anser medienes løgnaktige utglidninger som et av de største problemene i dagens demokrati.Partido Popular misbrukte gjentatte ganger sin kontroll over informasjonen. Både for å spre

Lider vi europeere av en kronisk ulykkelig bevissthet?