Politikk– Side 63

«Det er USAs plikt å gjøre slutt på tortur på verdensbasis. Vi fører an i denne kampen, og går foran som et godt eksempel. Jeg oppmoder alle regjeringer om å slå seg sammen med USA og fellesskapet av rettstater for å forby, etterforske og straffe all form for tortur, og forhindre andre ondskapsfulle og uvanlige former for avstraffelse.»George W. Bush i Washington Post, 27. juni 2003 Kolonikrigens felle er i ferd med å lukke seg over Iraks erobrere. I likhet med de franske styrkene i Algerie, de britiske i Kenya, belgierne i Kongo, portugiserne i Guinea-Bissau (for ikke å glemme israelerne i Gaza i dag), er de amerikanske styrkene nødt til å ta inn over seg at deres knusende overmakt ikke kan hindre kidnappinger, bakholdsangrep og andre dødelige attentater… For de amerikanske soldatene i Irak likner okkupasjonen mer og mer en nedstigning i dødsriket.Et typisk trekk ved koloniale konflikter er okkupantenes arroganse, deres overbevisning om å tilhøre en høyere stand (mer «sivilisert» og mer «fremskreden») og deres forakt for de okkuperte. Iblant nekter de til og med å betrakte dem som mennesker.1 Okkupanten fremstiller sitt oppdrag som «hellig og høyverdig» (forsvare det Gode mot det Onde, beskytte sivilisasjonen, innføre demokrati), og denne «koloniale selvtilfredsheten» leder okkupanten til å misbruke sin makt. Et klart eksempel på dette er massakrene i Falluja i begynnelsen av april: som reaksjon på den avskyelige skjendingen av likene til fire sikkerhetsvakter som ble drept i et attentat, bombet amerikanske styrker flere boligstrøk og drepte rundt 600 sivile, deriblant flere titalls barn… Det var i denne fastlåste situasjonen at den amerikanske tv-kanalen CBS brøt mediestillheten. Den 28. april offentliggjorde programmet 60 minutes de første bildene av irakiske fanger som blir mishandlet av amerikanske fangevoktere i fengselet i Abu Ghraib. Disse trofé-lignende bildene sjokkerte en hel verden. CBS-reportasjen var et bevis for at det foregår tortur i Irak. Reportasjen hadde vært klar siden begynnelsen av april, men press fra Pentagon forsinket sendingen med omtrent tre uker. General Richard Myers, USAs forsvarssjef, grep personlig inn overfor produsent Dan Rather, og ba ham utsette sendingen. Den kunne visstnok sette livet til de soldatene som var innblandet i «kampen om Falluja» i fare…Presset fra offentlige myndigheter ble mangedoblet for å få CBS til å skrinlegge reportasjen. Da CBS hørte at The New Yorkers journalist Seymour Hersch2 skulle publisere flere bilder sammen med deler av general Antonio Tubagas knusende rapport3, bestemte tv-kanalen seg imidlertid for å vise sin reportasje. De store mediene, som frem til da hadde bøyd seg for regjeringens instruks om ikke å vise bilder av amerikanske soldater som hadde mistet livet i Irak,4 sensurerte til å begynne med torturbildene, som de anså for å være «lite patriotiske». Bill O’Reilly, programleder i TV-kanalen Fox News, kom for eksempel med følgende uttalelse: «CBS har gitt USAs fiender et mektig våpen ved å vise disse torturbildene. Og det er sjokkerende.»President Bush sa seg også sjokkert, mens Donald Rumsfeld på sin side nektet for å ha noen som helst kjennskap til slike overtramp. Begge to mente disse grusomhetene var begått av isolerte «sorte får». De lyver. Akkurat som de løy om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Akkurat som de løy om den påståtte forbindelsen mellom Saddam Hussein og Osama Bin Laden. USAs praksis for mishandling av fanger var allerede viden kjent. Rapporter fra det Internasjonale

Norge, med sin rikdom og erfaring som velferdsstat, er blant de få land som kan innføre samfunnslønn.

Som konsekvens av krigen i Irak og kampen mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble attentatene i Spania 11. mars en smertefull påminnelse om at verden ett år etter offensiven mot Bagdad fremstår som mer ustabil, mer voldelig og mer utrygg.Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, har den «forebyggende» konflikten i Mesopotamia ikke svekket den islamistiske terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av den katastrofale måten okkupasjonen i Irak føres på, utvides denne terroren til områder som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen rammet den på en avskyelig måte studenter og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om bord på forstadstog til Madrid. I tillegg til den betydningen disse forferdelige handlingene vil få på det internasjonale sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske sådanne – i forbindelse med de store endringene hendelsen har skapt i det spanske samfunnet. For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe ført til en helt ny type kjedekollisjon mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). Sjelden har man sett, i en demokratisk stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå hverandre og støter mot hverandre med så stor intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale tidsforløp og det politiske tidsforløp.Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt mediene har i våre «opinionsdemokratier». Etter attentatene i Madrid og det påfølgende valgresultatet, må vi kanskje begynne å snakke om «emosjonelle demokratier»?1 For det er åpenbart at følelsene knyttet til tragedien ved Atocha veide svært tungt hos velgerne da de gikk til valgurnene tre dager senere. Enda mer siden det nå er bevist at José Maria Aznars Partido Popular, som ledet alle meningsmålinger i forkant av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse følelsene gjennom å manipulere med informasjon, dekke over indisiene som gikk i retning islamistisk terror, og hardnakket anklage sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. Mens landet fortsatt var i sjokktilstand etter attentatene, ble valgkampen innstilt. Den ble imidlertid erstattet av en veritabel informasjonskrig. I den hensikt å føre opinionen bak lyset, tok Partido Popular i bruk hele arsenalet av slagkraftige regjeringsredskaper (spesielt de statlige tv-kanalene) i tillegg til det innflytelsesrike nettverket av samarbeidsvillige medier (spesielt dagsavisene El Mundo og La Razon, samt radiostasjonen Cope, blant andre).Store deler av befolkningen møtte denne offisielle informasjonen med skepsis, og denne kom til uttrykk i aviser som El Pais og El Periódico, samt radiostasjoner som SER. I tillegg formidlet folk sin tvil gjennom e-post og chat på internett, og gjennom millioner av tekstmeldinger sendt via mobiltelefon. Slik ble det bare i løpet av noen timer (det avgjørende kommunikasjonsmessige slaget fant sted om ettermiddagen lørdag 13. mars) etablert et svært effektivt nettverk av motstand mot løgnene og for spredning av motinformasjon, som klarte å mobilisere flere hundre tusen velgere. Deres stemmer sikret det spanske sosialistpartiet (PSOE) og José Luis Rodríguez Zapatero valgseieren. En av de moralske lærdommene som kan trekkes av dette, er borgernes eksepsjonelle følsomhet overfor manipulasjon i mediene. Folk, enten det er i Spania eller andre steder, aksepterer ikke lenger å bli lurt. Og de anser medienes løgnaktige utglidninger som et av de største problemene i dagens demokrati.Partido Popular misbrukte gjentatte ganger sin kontroll over informasjonen. Både for å spre

Lider vi europeere av en kronisk ulykkelig bevissthet?

Terrorisme er en spesielt avskyelig kampform fordi den angriper ikke-stridende sivile. Ingen sak, uansett hvor god den er, kan rettferdiggjøre så usle metoder. Attentatene 11. september 2001, i likhet med de nyere attentatene i Casablanca, Riyadh, Moskva, Haifa og Jerusalem, bør ikke vekke annet enn avsky. Det samme gjelder også enkelte regjeringers bruk av «statsterrorisme» forkledd som represalier.Rystet av de uventede og voldsomme 11. september-angrepene, har myndighetene i en rekke land hatt det travelt med å innføre lover som definerer nye forbrytelser, forbyr visse organisasjoner, begrenser sivile rettigheter og reduserer garantiene mot brudd på grunnleggende rettigheter.1Først ute var USA. Allerede 26.oktober 2001 vedtok Kongressen en lov med den beleilige forkortelsen «Patriot Act» (Provide Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism2). Denne loven gir politiet og etterretningen eksepsjonelt stor makt, reduserer forsvarets rolle i rettssystemet og habeas corpus-prinsippet3, som skal garantere individuelle rettigheter, trekkes i tvil. Loven åpner for fengsling, utvisning og isolering av mistenkte – og myndighetene kan arrestere og holde igjen utenlandske statsborgere på ubestemt tid. Det er ikke lenger nødvendig med spesielle juridiske fullmakter for å gjennomføre husundersøkelser, telefonavlytting og kontroll av brev og internett-kommunikasjon. Den 13. november 2001 fulgte George W. Bush dette «sikkerhetspolitiske» villsporet et stykke lenger gjennom å underskrive et dekret om etablering av spesielle militærdomstoler beregnet på utenlandske statsborgere. Fangeleiren i Guantanamo ble opprettet. Den 5. februar 2004 trådte også programmet «US Visit» i kraft, noe som betyr at alle utlendinger som ankommer USA med visum må legge venstre og høyre pekefinger på en digital fingeravtrykk-leser, samt la seg avfotografere.Dette arsenalet av tiltak er merkverdige i fredstid, og hører hjemme i totalitære stater. USAs modell er imidlertid svært raskt blitt kopiert i andre land. For å ta Storbritannia først: I 2001 vedtok britene en antiterrorlov som åpner for å fengsle utenlandske statsborgere på ubestemt tid, uten siktelse eller dom, dersom de mistenkes for å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Man valgte dermed å se bort fra artikkel fem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.4Innenriksminister David Blunkett ønsker å stramme til denne loven – den strengeste i Europa – ytterligere, gjennom å også gjøre den gjeldende for britiske statsborgere. Mistenkte skal kunne dømmes «preventivt» gjennom hemmelige rettssaker uten jury. Dommerne i disse spesialavdelingene av rettsvesenet, i likhet med advokatene, skal «velges ut» av de hemmelige tjenestene for å gjøre det lettere å dømme de mistenkte. Blunkett ønsker også at pass skal utstyres med datachips som kan lagre identifikasjon av netthinne og fingeravtrykk… I denne orwellske situasjonen har også den franske regjeringen innført sitt sikkerhetspolitiske arsenal. Først gjennom innføringen av Sarkozy-lovene5 (loven om sikkerhet i hverdagen fra november 2001 og loven om innenrikspolitisk sikkerhet fra februar 2003), og deretter Perben 2-loven.6 Sistnevnte er blitt kraftig kritisert av alle advokatforeningene, og kjennetegnes ved innstiftelsen av forhåndsetterforskning. Det vil si organisert granskning uten at personen det dreier seg om blir underrettet: en hemmelig, ikke kontradiktorisk prosedyre, av ubegrenset varighet. I følge denne loven kan personer som anholdes plasseres i varetekt opp til 96 timer. Politiet kan ta i bruk spesielle etterforskningsmetoder som avlytting, infiltrering og overvåking på nært hold gjennom utplassering av skjulte mikrofoner og kameraer på private steder. De kan også gjennomføre nattlige husundersøkelser uten at de mistenkte personene er tilstede.De mest undertrykkende regimer i verden lar seg inspirere av de demokratiske regjeringenes eksempel, og kaster seg