Grunnlaget for et østasiatisk fellesskap
Kinas innmarsj i Sørøst-Asia er knyttet til et umettelig behov for råvarer, nødvendig for å opprettholde landets raske vekst. I Sørøst-Asia utnytter kineserne alle muligheter. De ti medlemslandene i det østasiatiske samarbeidet har sitt første toppmøte i Malaysia den 14. desember. Er Kina en trussel eller et triumfkort? Kina er allerede verdens syvende største økonomiske makt. Hva utenrikshandel angår, ligger Kina på tredjeplass, etter USA og Tyskland, og i 2004 var det også det tredje største mottakerland av utenlandske investeringer. I august 1990 gjenopprettet en heller motvillig general Suharto den diplomatiske kontakten mellom Jakarta og Beijing, brutt i 1967. Kina ga 15 år senere Indonesia status som «strategisk partner», et privilegium inntil da forbeholdt USA, Russland og India. Kommunismen er fremdeles forbudt i Indonesia, så denne helomvendingen er både et pragmatisk mesterstykke og et klart tegn på at Beijing på nytt er den store stjernen i Sørøst-Asia. Derfor representerer det første toppmøtet i Øst-Asia, i Malaysia den 14. desember, både et mål som er nådd og et nytt utgangspunkt. Her vil de ti medlemslandene i ASEAN1 (The Association of Southeast Asian Nations), samt Kina, Japan og Sør-Korea møtes (samlet går de 13 landene under navnet ASEAN+3). India, Australia og New Zealand, tre perifere, men direkte berørte stater, er også invitert, mens to giganter holdes på avstand: USA og Russland. Deres hovedkanal for innflytelse i denne regionen forblir dermed APECs (Asia-Pacific Economic Cooperation) årlige toppmøte, som i år fant sted i Sør-Korea fra 12. til 17. november. De andre landene i Sørøst-Asia kan bare konstatere fremveksten av et nytt Kina: Et Kina som har kvittet seg med sin sosialistiske pomp og prakt, og som – i alle fall i første omgang – har til hensikt å utgjøre en motvekt til den amerikanske allmakten. Er Kina så en trussel eller et triumfkort? Lederne i regionen (som dersom vi utelater Kina teller over en halv milliard innbyggere) svarer som oftest at det er begge deler. «Kinas vekst er i alles interesse, men dersom dette ikke går fredelig for seg, vil det føre til kaos og vold,» uttalte Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew i april i år. Med andre ord er det best å late som om man er vennlig innstilt til Kina, om ikke annet så for å bli hørt av denne mektige og uunngåelige samtalepartneren. Den nye stormakten Kina er en nabo man helst bør stryke med hårene, selv om det innebærer en konstant tilpasningsinnsats. Unntatt Tokyo – som pleier sine militære bånd til USA med stadig større omhu – og Singapore, virker det som om ingen ønsker amerikansk tilstedeværelse i en klubb som snakker om å legge grunnlaget for et «østasiatisk fellesskap», med «felles verdier» og en «egen identitet». Indonesia, Japan og Singapore insisterte på at India, Australia og New Zealand skulle være tilstede, og det burde berolige Condoleezza Rice, som i februar uttrykte engstelse for at det østasiatiske toppmøtet skulle føre til opprettelsen av en «lukket» og «innadvendt» gruppe.2 Kineserne står imidlertid på solid ideologisk grunn. Og med «fredelig utvikling» som slagord, vil de vise at de ikke vil en flue fortred. Det har ikke alltid vært slik. I 1974, ett år før kommunistenes seier i Vietnam, fjernet Beijing rett og slett den sørvietnamesiske garnisonen på Paraceløyene, en øygruppe med store oljeressurser nord i Sør-Kina-havet, der hoveddelen av sjøtrafikken