«Krigen mot terror» overdøver for tiden Bush-administrasjonens krig mot amerikanske arbeidere og den amerikanske fagbevegelsen. Staten griper stadig inn for å sikre arbeidsgivernes interesser, mens sosiale og faglige rettigheter angripes. Samtidig er amerikansk fagbevegelse i ferd med å radikaliseres. Store deler av den gikk i mot Irak-krigen.
Både politikere og intellektuelle drømmer mye for tiden.
FN representerer en av det 20. århundrets viktigste nyvinninger. Organisasjonen er fremfor alt blitt et ufravikelig redskap for forvaltning av et stadig større mangfold av problemer. Multilateralismen, det vil si nasjonenes arbeid med hverandre, fremstår som en nødvendighet tatt i betraktning at de fleste problemstillinger har en global dimensjon. Å tro at det kunne være mulig å forestille seg et unilateralt hegemoni, er absurd. Selv om statene stadig disponerer over de fleste beslutningsmyndighetene, utgjør samarbeidet mellom regjeringer imidlertid ikke lenger den eneste dimensjonen i det internasjonale samarbeidet: nye relasjoner skapes mellom regjeringsinstansene og de frittstående aktørene. Statssuvereniteten blir stadig mer innskrenket, ikke bare av de økonomiske og finansielle kreftene som utøver sitt press, men også – noe den raske utviklingen av World Social Forum i Porto Alegre viser – av et stadig økende antall ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og borgere som engasjerer seg i dem. FN-pakten var forøvrig en forløper for dette: det var den som innførte termen NGO (non-governmental organisation) ved å tilkjenne disse en rådgivende rolle i organisasjonen. Derfor er det også takket være FNs virksomhet at disse nye kreftene har dukket opp, spesielt de siste ti årene av det 20. århundret. I 1945 var det kun fagforeninger, enkelte menneskerettighetsorganisasjoner samt de parlamentariske organisasjonene som var tilstede på den internasjonale scenen… I stadig økende grad kom så andre organisasjonstyper til syne, ikke bare i nord, men også i sør, spesielt i Brasil og i Afrika. Denne veldige aktiviteten er også den symbolisert gjennom World Social Forum, som fra år til år blir stadig mer omfattende, og som holder sitt neste møte i Bombay i 2004. Til tross for ovennevnte vitalitet har vi imidlertid ennå ikke funnet en måte å gi NGOene en mer effektiv adgang til selve regjeringsinstansene på. Hvilken rolle kunne for eksempel et verdenssenat eller en verdensforening av borgere spille? Hvilke representasjonsformer kunne vi komme til enighet om? Dette er et viktig problem, for det er ekstremt vanskelig å finne én sann legitimitet i disse bevegelsenes mangfold. Allerede nå kan vi i det minste gjøre nytte av alt det bevegelsene tilfører ved sin alterglobalisering1 basert på folkelig engasjement, moralske verdier og menneskerettigheter. De grunnleggende rettighetene har en sentral plass i FNs arbeid, og organisasjonen burde kunne garantere at disse respekteres. Strukturer som Menneskerettighetskommisjonen og Høykommissariatet for menneskerettigheter eksisterer allerede, og gjør det mulig å øve press på land som begår overtramp på menneskets rettigheter. Men FNs effektivitet må likevel forbedres. Hvordan? Ved å gi «skarpere tenner» til internasjonale konvensjoner og pakter (om frihet, miljø eller helse…). Hvordan kan vi for eksempel på verdensbasis forestille oss en like effektiv instans som Europarådet, hvor Europadomstolen sanksjonerer brudd på fundamentale menneskerettigheter?2 Til forskjell fra hva som skjer i Europa, eksisterer det nemlig ikke på internasjonalt nivå en samme grad av demokratiske fellesverdier, og heller ikke felles styringsprinsipper som kunne legitimere opprettelsen av en slik instans.3 Og hvordan ville man dessuten kunne stille et fattig land som Peru eller Fiji for retten – på grunn av brudd på normer for helsestell, bolig eller utdannelse? Vi må altså arbeide for en gradvis felleserkjennelse på verdensbasis, og gi FN-pakten en utøvende kraft. Paktens innledning fastsetter omfattende mål for organisasjonen: fred og sikkerhet, utvikling av vennskapelige forhold mellom nasjonene med basis i like rettigheter og befolkningenes selvbestemmelse, internasjonalt samarbeid for å løse problemer av
Etter at Washington Institute for Near East Policy (WINEP) ble opprettet i 1985 har det raskt blitt den mest innflytelsesrike tenketanken i Midtøsten-spørsmål overfor amerikanske myndigheter og medier. Martin Indyk, WINEPS grunnlegger, var tidligere forskningsansvarlig ved American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), en sentral del av den mektige pro-israelske lobbyen i USA. Mens AIPAC er utilslørt partisk, presterer Indyk å presentere WINEP som en organisasjon «som er vennlig innstilt overfor Israel, men som evner å formulere upartiske analyser vedrørende Midtøsten».1 Og mens AIPAC hovedsakelig har innflytelse på Kongressen, gjennom enorme kampanjebidrag,2 konsentrerer WINEPS innflytelse seg om mediene og regjeringen. I den hensikt inviterer WINEP journalistene til ukentlige lunsjer, publiserer analyser og skaffer «eksperter» til radiostasjoner og talk-shows på tv. Høyt plasserte medlemmer av organisasjonen, som Robert Satloff, Patrick Clawson og Michael Eisenstadt, dukker regelmessig opp i radio og tv. WINEPs synspunkter blir systematisk gjentatt i U.S. News & World Report og The New Republic, hvis direktører og eiere, Mortimer Zuckerman og Martin Peretz, er med i WINEPs styre. WINEPs iraelske samarbeidspartnere, deriblant journalistene Hirsh Goodman, David Makovsky, Ze’ev Schiff og Ehud Yaari, nyter også godt av en direkte tilgang til amerikanske medier. WINEP har et nært forhold til lederne for USAs to store politiske partier: demokratene og republikanerne. Organisasjonens første store suksess var publikasjonen av en rapport med tittelen Å bygge opp freden: en amerikansk strategi for Midtøsten, like før presidentvalget i 1988. Teksten oppmuntret Ronald Reagans kommende etterfølger, til å «stå imot presset som har til hensikt å skape fortgang i forhandlingene mellom israelere og palestinere, inntil forholdene modnes».3 Seks av medlemmene fra arbeidsgruppen som hadde laget denne rapporten, ble opptatt i den første Bush-administrasjonen, som tok deres råd og besluttet å ikke gjøre noe før de ble tvunget til det. USA støttet derfor Israels nei til å forhandle med PLO under Madrid-konferansen i 1991, til tross for at PLO hadde anerkjent staten Israels eksistens siden november 1988. Clinton-administrasjonen inntok den samme avventende holdningen. De elleve møtene mellom 1991 og 1993 som samlet israelere og palestinere som ikke var medlemmer av PLO, ga derfor ingen resultater. Da israelerne selv bestemte seg for å igangsette reelle forhandlinger, aksepterte de å møte PLO i Oslo, uten å informere Clinton-administrasjonen. Disse møtene skulle munne ut i israelerne og palestinernes felles prinsipperklæring i september 1993. Under hele 90-tallet truer den kalde krigens slutt med å redusere den strategiske betydningen av alliansen mellom Israel og USA. WINEP bestreber seg da på å beskytte denne alliansen ved å støtte statsminister Yitzhak Rabins posisjon; han fremstiller Israel som Washingtons sikre alliansepartner i kampen mot islamsk ekstremisme. I desember 1992 utviser Yitzhak Rabin mer enn 400 palestinske islamister til Libanon. For å rettferdiggjøre en slik handling, kunngjør den israelske tv-journalisten Ehud Ya’ari i New York Times at det skal finnes en omfattende sammensvergelse lokalisert i USA hvis mål er å finansiere Hamas-bevegelsen.4 Samme år undersøker WINEP hvilken fare islam kan representere for amerikansk utenrikspolitikk. I den forbindelse forsvarer Martin Indyk tesen om at USA ikke må oppmuntre til en demokratisk utvikling i land som står Washington nær, for eksempel Jordan og Egypt. I disse statene burde en politisk åpning kun legalisere ikke-religiøse partier.5 Denne strategien skal vise seg å lede de islamistiske bevegelsene til å gi opp den politiske kampen og i stedet vende seg mot væpnet
1 Martin Kramer, Ivory Towers on Sand: The Failure of Middle Eastern Studies in America, Washington Institute for Near East Policy, oktober 2001.2 Se Dominique Vidal, «Croisé de père en fils» («Korsfarer fra far til sønn»), Le Monde diplomatique, mars 2003.3 National Review, 19. november 1990.4 Jfr. Serge Halimi, «Expert en terrorisme» («Ekspert på terrorisme»), Le Monde diplomatique, juli 1995.
De iranske lederne blir stilt overfor stadig kraftigere amerikanske trusler, samtidig som opprørsbevegelsen i landet byr på store interne utfordringer. Kan Bush-administrasjonen lykkes med å ta misnøyen med regimet til inntekt for sine egne planer?
Erklæret kulturkamp har en lang tradition bag sig i Danmark. Det nye er, at den så åbenlyst proklameres fra højre banehalvdel.
Byggingen av en mur mellom Israel og Vestbredden skal angivelig beskytte israelerne mot palestinske selvmordsaktivister. Prosjektet er snarere en utvidelse av den israelske statens okkupasjon av palestinske områder. Muren befinner seg flere kilometer inne på selve Vestbredden, og har fratatt mange palestinere deres hjem.
Den politiske journalistikken i Norge går enda en EU-utfordring i møte. Neste stortingsvalg kan bli et «EU-valg». I enda større grad enn i 1994 blir dette en prøvestein på den journalistiske kvaliteten i norske medier.
Den amerikanske økonomien er mindre dominerende enn før – en grunnleggende svakhet ved verdens eneste supermakt. Irak-krigen var militært sett en suksess, men okkupasjonen skaper uforutsette problemer. Til sammenligning hadde det britiske imperium større evne til å administrere sine kolonier. Selv om amerikanske imperiet innebærer en stor global fare, vil det i historisk sammenheng være et forbigående fenomen – akkurat som alle de andre imperiene. Det er først og fremst interne grunner til dette, argumenterer Eric Hobsbawm.
Sjelden har en krig møtt sterkere motstand. Det er et faktum – men bildet er nyansert. Diplomatique lar derfor et kritisk syn på krigsmotstanden komme til orde med tyske Hans Magnus Enzensberger.
Smittsomme sykdommer florerer i de mange og overfylte fengslene i USA. Statistikk og forskning på området viser en urovekkende mangel på oppfølging av innsatte som enten allerede er smittet når de kommer inn eller blir det mens de soner. Ironisk nok er de innsatte i fengslene den eneste gruppen i USA som faktisk har krav på medisinsk behandling.
Terrorangrepene i Riyadh i mai kan bli en vekker for både de saudiarabiske myndighetene og USA i en tid hvor saudiaraberne blir stadig mer skeptiske til den amerikanske tilstedeværelsen.
1. november 1991. Tsjetsjenias uavhengighetserklæring. 11. desember 1994. Russiske tropper intervenerer, og den første krigen innledes. 31. august 1996. Khasavyurt-avtalen mellom Aleksandr Lebed, daværende sjef for det russiske Sikkerhetsrådet, og Aslan Maskhadov, leder for de tsjetsjenske opprørstyrkene, gjør slutt på krigen. 27. januar 1997. Det første frie valget avholdes i Tsjetsjenia, med valgobservatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) tilstede. Maskhadov blir valgt til president. 7. august 1999. Væpnet opprør i Dagestan ledet av den islamistiske tsjetsjenske lederen Sjamil Basajev. 25. august 1999. Russiske luftstyrker bombarderer islamist-kontrollerte posisjoner i Dagestan og tsjetsjenske grenselandsbyer. 1. oktober 1999. Russiske soldater og stridsvogner går inn i de nordlige delene av Tsjetsjenia. 17.-19. november 1999. Under OSSEs møte i Istanbul, forsterker Vesten sin kritikk av den russiske militæroffensiven. 28. mars 2000. Vladimir Putin blir president i Den russiske føderasjonen. April 2000. Moskva annonserer at militæroperasjonene i Tsjetsjenia skal avsluttes, men attentatene mot den russiske hæren øker. Juni 2000. Den nyvalgte president Putin setter Tsjetsjenia «under presidentens direkte administrasjon». 7. april 2001. Den første antikrigsdemonstrasjonen i den tsjetsjenske hovedstaden samler over 2000 personer som krever fredsforhandlinger med president Maskhadov og frigivelse av sivile fanger. 23.-26. oktober 2002. En tsjetsjensk kommandogruppe tar 700 gisler i Dubrovka-teatret i Moskva. Russiske spesialstyrker griper inn og dramaet resulterer i 115 drepte russere, samt de aller fleste av de tsjetsjenske gisseltakerne. 22. november 2002. Under et uformelt toppmøte blir president George Bush og hans russiske kollega enige om å legge til side uenigheter om Tsjetsjenia-konflikten til fordel for antiterror-alliansen. 26. mars 2003. Folkeavstemning i Tsjetsjenia om ny Grunnlov som fastslår at Tsjetsjenia skal være en del av Den russiske føderasjonen. De offisielle resultatene av folkeavstemningen: 85 % oppslutning, hvorav 96 % for grunnloven.
Mens russiske myndigheter annonserer en «normalisering» av situasjonen i Tsjetsjenia, fortsetter sivilbefolkningens lidelser. Folkeavstemningen som ble avholdt 23. mars i år, ble fremstilt som en stor seier for Putin, men var i virkeligheten nok et overgrep mot tsjetsjenernes demokratiske rettigheter. Nye blodige selvmordsaksjoner i midten av mai bærer bud om at Putins strategi slår feil.
ETAs historie.
Fra den ene krigen til den andre perfeksjonerer USA sine ødeleggelsesvåpen. Ifølge den amerikanske sentralkommandoen i Qatar, har de amerikanske styrkene «for første gang i en væpnet konflikt tatt i bruk en ny type fragmentasjonsbombe som har kapasitet til å overvinne alle værmessige forhold» . De menneskelige omkostningene er allerede omfattende. Våpen av utarmet uran – som allerede ble brukt i den første golfkrigen i 1991 – har nok en gang, selv om de offisielt er erklært ulovlige av FN, gjort tjeneste i Irak. Ifølge avisen Sunday Herald skal en slik bombe den 28. mars ha truffet et «vennligsinnet mål» og drept en britisk soldat og såret tre andre. «Vi fører krig mot Irak, fordi landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Men vi bruker selv slike våpen. En slik dobbeltmoral er frastøtende», erklærer professor Doug Rokke, tidligere direktør for Pentagons «program for utarmet uran» . Både for militære og sivile som blir berørt, og for befolkningene som lever i nærheten av de stedene disse bombene slår ned, kan konsekvensene være forferdelige: kreft, lungesykdommer, misdannelser hos nyfødte osv. Ifølge flere spesialister er disse bombene blitt utprøvd i Kosovo og er i stor utstrekning blitt brukt i Afghanistan. «Det er en forbrytelse mot menneskeheten…», utbryter professor Rokke, «… og en krigsforbrytelse. Vi må ikke bruke våpen som etterlater seg risiko for forgiftning og som kan drepe blindt. Av hensyn til alle verdens innbyggere må vi forby disse bombene.
Regarding the pain of others, Farrar-Strauss-Giroux, 2003.
I 1991 ble golfkrigen behandlet på en slik måte av vestlige medier at man kunne få inntrykk av at det var en «ren» og nesten respektabel konflikt. Den amerikanske forsvarsministeren holdt showliknende «briefingmøter» for journalister. For dem som ikke hadde opplevd Vietnam-krigen kunne oppvisningene til Colin Powell, generalmajor for de amerikanske styrkene, og forsvarsminister Richard Cheney mest av alt minne om barnelek der småguttene viser frem militærleketøyet sitt. Noe som ikke ble stilt så åpenbart til skue var skjebnen til den irakske befolkningen etter krigen. De fleste journalister har problemer med å gjøre en «sak» på den vanskjebnen som møter et lands svakeste innbyggere – særlig når det gjelder barn og eldre med «for høy dødelighetsrate». De siste månedenes hendelser har fått mange til å lure på hvor mange sivile som døde under den første golfkrigen. Forskningen vi har utført på området har ført oss til å inndele det totale antallet irakske ofre i fem kategorier: sivile dødsfall som direkte følge av krigshandlinger, sivile dødsfall som indirekte følge av krigshandlinger, militære dødsfall som følge av opprør etter krigen, og sivile dødsfall som følge av opprør etter krigen. Det er hovedsakelig den første kategorien man er opptatt av. Den omfatter både dødsfall som skjer når bombene ikke treffer målet, når de treffer målet men også dreper sivile, når sivile blir truffet i skuddvekslinger osv. Ut fra øyenvitneforklaringer og opplysninger fra den irakske regjeringen som er bekreftet av øyenvitner, har vi kommet frem til et anslag på ca. 3500 sivile som kan ha blitt drept på denne måten. Om kartleggingen av ofre hadde stanset der, kunne man kanskje lettere ha holdt fast ved myten om den «rene» krigen. Men i forkant av krigen i 1991 ble det foretatt en rekke studier som indikerte at dødeligheten hos barn og nyfødte hadde falt drastisk det siste tiåret. I løpet av sommeren 1991, noen måneder etter de irakske styrkenes nederlag, foretok en gruppe forskere en spørreundersøkelse blant irakske kvinner i fertil alder om barn født etter 1985. Analysen av de tallene som kom frem ga følgende resultat: I 1991 var barnedødeligheten i Irak (antall døde spedbarn per 1000 fødsler) omtrent 93 per 1000, mot 37 per 1000 som ville ha vært naturlig dersom den forutgående tendensen hadde fortsatt. Avviket mellom disse to tallene resulterer i 110 000 «unødige dødsfall» knyttet til indirekte virkninger av krigen, herunder den skaden krigen påførte det sivile samfunnet og landets økonomi. Militære eksperter har hjulpet oss i å anslå antall døde i de andre kategoriene. Mellom 49 000 og 63 000 irakske soldater og offiserer ble drept fra januar til mars 1991 (bombingen av Irak begynte 17. januar 1991, og våpenhvilen trådte i kraft 3. mars). Om lag 5000 militære og 30 000 sivile (hvorav tre fjerdedeler hadde deltatt i kampen mot Saddam Husseins regime) skal ha mistet livet under de interne opprør som kom etter at koalisjonsstyrkene seiret. Antall drepte som indirekte følge av militæroperasjoner, for eksempel dårlige sanitærforhold, har vært svært mye høyere enn i de andre kategoriene. Og det var først etter krigen at disse ofrene ble mange. Om lag 7000 døde er barn under femten år. Hvordan skal vi forklare disse dødsfallene? Det at infrastrukturen i landet er blitt ødelagt har i stor grad bidratt til denne overdødeligheten. Sivile tap i etterkant av en væpnet konflikt
Elvene Tigris og Eufrat har vært vitner til mange katastrofer gjennom tusener av år i menneskehetens historie. Den mest berømte av dem er mongolenes invasjon av det som allerede da var verdensbyen Bagdad, i år 1300 f.Kr. Flere århundrers kulturarv forsvant i Tigris i det som var en voldsom tragedie for menneskeheten, og dette er en periode historien ser tilbake på med forakt. Men mongolene var barbariske stammefolk, ikke verdensherskere. De to elvene følger fremdeles sine løp. De kunne ha fortalt oss historien til de ødelagte vasene fra før-sumerisk tid som nå ligger strødd i museumshallene. Den store kongestatuen ligger hodeløs og forlatt som de irakske likene i Bagdads gater. Verdens eldste harpe – den sumeriske gullharpen – er forsvunnet. I løpet av noen timer forsvant også det svært vakre kvinnehodet fra Warka, skattene til tidligere tiders konger og dronninger, i tillegg til tusenvis av gjenstander og gamle tavler vi ennå ikke har rukket å tyde. Og borte er de gamle manuskriptene, Koran-utgavene fra islams første århundrer. Enkelte av disse gjenstandene har allerede funnet veien til det globale kunstmarkedet. Nasjonalmuseet i Bagdad har med sine samlinger fra antikken og begynnelsen av islamsk tid alltid vært et referansepunkt for forskere, kunstkritikere og kunstnere. Det symboliserte forbindelsen mellom fortid og nåtid. Kriger og opprør har gjennom hele Iraks historie berøvet landet for en stor del av dets kulturarv. De viktigste gjenstandene fra iraksk, mesopotamisk og islamsk sivilisasjon er utstilt i de store museene verden over. Noen mener nok at irakerne ikke er verdige til å ta vare på slike skatter … Disse gjenstandene fra antikken er svært sjeldne og særpregede. Hver gjenstand har en symbolsk dimensjon, og nettopp det symbolske ved gjenstandene er det som har vært karakteristisk for iraksk kunst helt frem til våre dager. Irakske kunstnere har aldri bare vært håndverkere. Men det var først da modernismen gjorde sitt inntog at man endelig begynte å beundre den kunstneriske verdien av deres arbeid. Dette er utvilsomt grunnen til at André Malraux i sin innledning til André Parrots bok om sumerne påpekte at «ikke bare har vi endelig oppdaget dem, vi ser dem endelig som det de virkelig er, nemlig autentiske kunstverker og ikke bare museumsgjenstander». Fra fortid til nåtid, fra Nasjonalmuseet til Museet for moderne kunst i Bagdad – begge plyndret og brent – går det en ubrutt linje. Vår fortid er vår nåtid. Krigen og supermakten har frastjålet oss begge deler i denne andre golfkrigen. Ved å ødelegge Iraks kulturarv, dets folk og dets arkitektur, har man også utvisket flere tusen års menneskelig kultur. Invasjonsstyrkene fra verdens mektigste land har reist over store hav, tråkket på bønnfallende barn, kvinner, unge og eldre menn og benyttet seg av den mest moderne militærteknologi for å skaffe seg kontroll over Iraks oljekilder. Ulykkeligvis har de ikke bare drept og ydmyket Iraks folk og kultur, de har også rettet et slag mot sivilisasjonen selv. For den arven Irak har tapt i denne krigen tilhører ikke bare irakerne, men hele menneskeheten.
Ett år etter USAs intervensjon øker overgrepene mot kvinner i Afghanistan. Til tross for enkelte overfladiske tiltak, som vesten later til å si seg fornøyd med, dominerer moralens voktere på nytt.
Konsekvensene av en krig i Irak er uoversiktlige. Bush-administrasjonen har heller ikke kommet med klare svar på hvordan Irak skal styres etter krigen.
Det er en allmenn oppfatning at krigen mot Irak først og fremst handler om olje, og Iraks oljeressurser spiller en hovedrolle i denne krigen. Allikevel har ikke de store multinasjonale oljeselskapene vært pådrivere for konflikten.
Den amerikanske eliten, lojalt støttet opp av medieindustrien, fremstiller USA som en nasjon forent bak religion, patriotisme og troen på Amerikas rolle som forvalter av demokratiske verdier i verden. Bak denne fasaden finnes imidlertid et panorama av motkrefter.
