Verden– Side 94

Landet har siden uavhengigheten i 1825 opplevd rundt regnet 180 statskupp. I mange tiår var Washington pådriver for den militaristiske utviklingen i Bolivia. I fjor kom en ny «borgerorganisasjon» offisielt inn på den politiske arenaen–Tradepa. Organisasjonen sier den står for «en revolusjonær, uavhengig og humanistisk nasjonalisme» som går inn for at «hæren skal delta i den nasjonale utviklingen som motvekt til de korrupte politiske partiene. Men ifølge nyvalgte president Evo Morales er dette en fascistisk bevegelse fra en del av overkommandoen som ønsker et statskupp mot den sosiale bevegelsen og hans parti MAS. Overklassen i Bolivia har alltid gjort hva den kan for å beholde sine privilegier, og kommer ikke til å la Morales hvile på sine laurbær–det vil heller ikke Washington, de multinasjonale selskapene og den hvite eliten i de olje- og gassrike regionene Santa Cruz og Tarija. Over grensen har 500 soldater fra de amerikanske spesialstyrkene nå trent den paraguayanske hæren i «kamp mot terror og narkotrafikk». De har også arbeidet med å sette i stand flyplassen Mariscal Estigarribia i Chaco, som ligger 25 mil fra Bolivia–et perfekt utgangspunkt for en intervensjon i Bolivia?

Situasjonen i Latin-Amerika har ikke vært så gunstig for venstresiden på over femti år. I de nye samarbeidsavtalene i Latin-Amerika får man støtte i form av lån, teknisk og juridisk assistanse, marketing og internasjonal handel, mens det fra Nord-Amerika lages avtaler der markedets dominerende krefter og de store økonomiske interessentenes finansielle kapasitet rår grunnen. De cubanske og venezuelanske regjeringene går foran med en radikal form for integrering basert på utfyllende samarbeid. Eksempelvis i Venezuela gis lån og tilbud om utstyr og teknologi for foretak forlatt av eierne og overtatt av lønnstakerne. Målene er å implisere alle sosiale og økonomiske aktører som kooperativer, nasjonale firma, små, middels og store private foretak–og gi førsteprioritet til løsninger på befolkningenes grunnleggende problemer