Verden– Side 97

Sosialisme for de rike

Uansett utfall vil vinneren av det amerikanske presidentvalget være en dollarmillionær med bakgrunn fra Yale-universitetet og livstidsmedlemskap i den eksklusive eliteklubben Scull and Bones Society.

november 2004

Saddams medskyldige går fri

Fem amerikanske presidenter, minst tre franske presidenter, flere britiske statsministere og en lang rekke vestlige næringslivsledere burde stått på tiltalebenken sammen med Saddam Hussein når rettssaken mot den tidligere irakiske diktatoren kommer opp.

Humanitære leiesoldater?

En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».

november 2004

En ende på sulten

Vi bør forpligte os på, at alle mennesker kan blive mætte. Det kræver ændringer i landbrugsproduktionen og en bedre balance mellem markedsideologien, der synes alting er simpelt, og en mere nuanceret opfattelse af en verden, der er kompleks i naturlig, social og politisk henseende. Frankrigs forhenværende landbrugsminister giver her et bud på det 21. århundredes landbrugspolitik.

november 2004

Revolusjonens valkyrje

De første årene etter den russiske revolusjonen fikk Aleksandra Kollontajs radikale tanker om likestilling og seksuell frigjøring fremtredende plass. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør i Norge. Vi ser på hennes syn på revolusjon og kjærlighet.

november 2004

Om å ha en rask eller nølende tunge

TEKNISK OPPLYSNING/MINDRE SKRIFT: Så lenge han levde forsatte Montaigne å bearbeide sine Essays, også etter at de var utgitt. Tekstene har derfor tre nivåer markert med bokstavene A, B og C. A markerer teksten som den var i den første utgaven fra 1580, B markerer det som var lagt til i 1588-utgaven og C viser til de mange håndskrevne tilføyelsene i margene på Montaignes arbeidseksemplar fra 1588 («Bordeaux-eksemplaret»). A) Aldri ble alle, all yndest forunt. (La Boétie, Vers français, sonett XIV). Derfor ser vi også, når det gjelder veltalenhetens gave, at enkelte kan uttrykke seg lett og flytende og har hva man kaller et godt munnlær slik at de kan holde en tale på stående fot, mens andre er sene i avtrekket og aldri taler uten omhyggelig å ha overveiet hvert ord. Likesom man råder damene til å velge de leker og kroppsøvelser som best fremhever deres ynde, ville jeg, hvis jeg skulle gi råd om disse to vidt forskjellige ferdighetene innen talekunsten – som i vår tid særlig synes å praktiseres av predikanter og advokater – etter beste skjønn anbefale den sendrektige å bli predikant og den munnrappe å bli advokat. Grunnen er at den førstnevntes profesjon gir ham all den tid han lyster til å forberede seg, dessuten kan han gi sine ord fritt løp uten å være redd for å bli avbrutt, mens de omstendigheter en advokat arbeider under, hvert øyeblikk tvinger ham ut på arenaen hvor motpartens uforutsette svar kan forstyrre hans tankebaner og tvinge ham til på stedet å forandre prosedyre. Riktignok var det det motsatte som hendte under møtet i Marseille mellom pave Clemens og kong Frans: Den berømte taler Guillaume Poyet som i en mannsalder hadde opptrådt i skranken, var blitt pålagt å holde talen for paven. Han hadde for lengst tenkt den igjennom, ja, han hadde etter sigende tatt den med seg fiks og ferdig fra Paris. Samme dag talen skulle holdes, ble paven engstelig for at man skulle fremføre noe som kunne fornærme de fyrstelige sendemenn i hans følge, og lot meddele kongen det emne han fant mest velegnet for stedet og anledningen. Tilfellet ville at dette var et helt annet enn det Poyet hadde strevet med, slik at hans tale ble ubrukelig og en ny måtte skrives i all hast. Det følte han seg imidlertid ikke i stand til, og kardinal du Bellay måtte påta seg oppgaven. B) Advokatens rolle er vanskeligere enn predikantens, likevel finnes det etter min mening, og iallfall her i Frankrike, flere brukbare advokater enn predikanter. A) Det virker som om viddet utmerker seg ved å arbeide raskt og spontant, mens det er mer karakteristisk for dømmekraften å arbeide langsomt og sindig. Men det er like usedvanlig helt å miste munn og mæle fordi man er uforberedt som det er å ikke tale bedre når man er velforberedt. Det fortelles om Severus Cassius at han talte best når han ikke hadde rukket å tenke seg om, og at han var sitt hell snarere enn sin flid, takk skyldig. For ham var det en fordel å bli forstyrret mens han talte. Hans motstandere unnlot å irritere ham av frykt for at hans sinne skulle fordoble hans veltalenhet. Av egen erfaring kjenner jeg det temperament som ikke kan utholde intense og slitsomme forberedelser. Hvis et slikt sinn ikke

november 2004

Algeriekrigen

Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.

november 2004

Fengsel som sosial støvsuger

Fengselsbefolkningen i Europa øker kraftig. Det er først og fremst et tegn på at innesperring i enda større grad brukes for å håndtere sosiale problemer. En medisin som i de fleste tilfeller gjør vondt verre.

oktober 2004

Asia mot gamle høyder

Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.

oktober 2004

Pendling mellom øst og vest

Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?

oktober 2004

– Målet er demokratisk kommunisme

I Norge forsøker partiene til venstre å samle seg til regjeringsmakt. Le Monde diplomatique har møtt italienske Giovanni Berlinguer til en samtale som går direkte inn i debatten om samling på den norske venstresiden, samt høyresidens angrep på velferdsstaten, en samtale om klassekamp, nyliberalisme, kommunisme og betydningen av det europeiske felleskap.

oktober 2004

Kan en død krigshelt hjelpe Afghanistan?

Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.

oktober 2004

Tilbakeblikk på president Aristides fall

I 2004 skulle Haiti feire 200-årsjubileet for sin uavhengighet, men både naturkrefter og politiske krefter har skapt et dramatisk jubileumsår. I februar ble president Jean-Bertrand Aristide tvunget til å gå av og forlate landet. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål knyttet til koalisjonen som felte ham.

oktober 2004

Frykt for nye folkemord

De etniske spenningene i Burundi blusset opp da 160 tutsier ble massakrert i flyktningleiren Gatumba 13. august i år. Landet er inne i en fredsprosess som etter planen skal ende opp med valg i oktober og påfølgende maktdeling, men mange frykter nå nye sammenstøt mellom landets hutu- og tutsibefolkning.

oktober 2004

Foran en ny bonderevolution?

Selvom udtørret jord hører til reglen snarere end undtagelsen i Cambodja, har bønderne værre fjender end tørken. Eks-krigsherrer fra Khmer Rouge regimet sidder på det meste af ejendomsretten og spekulanter tager i rask væk jorden fra bønderne.

september 2004

Supermakten Kina

«Når Kina våkner…», sa man før i tiden, og lot det skinne gjennom at dette ville være en omfattende trussel for hele kloden.1 Det enorme landet er nå mer enn våkent. La oss derfor undersøke hvilke konsekvenser dette imponerende comebacket kan ha for verdensmarkedet.Det var først etter Mao Zedongs død i 1976 at den demografiske kolossen Kina (landet har 1,3 milliarder innbyggere) satte i gang sin omfattende økonomiske reform, en reform som virkelig skjøt fart med Deng Xiaopings maktovertakelse i 1978. Kinas utviklingsmodell ble lenge ansett som «ganske primitiv», karakteristisk for et tilbakestående land styrt med jernhånd av et eneveldig parti (selv kontrollen av befolkningsøkningen ble styrt på svært autoritært vis). Modellen bygde på overflod av billig arbeidskraft, samlebåndsindustri, eksport av svært billige varer og tilstrømming av utenlandske investorer.Kina er fortsatt kommunistisk, men langt fra så fryktinngytende som det en gang var. I gledesrusen som fulgte med den gryende globaliseringen ble det før så skremmende landet likefremt fremstilt som et veritabelt eldorado for bedrifter som ville flytte sine fabrikker (etter å ha sagt opp millioner av ansatte i hjemlandet). Takket være sine «spesielle økonomiske soner», plassert langs kystlinjen, ble Kina en forbløffende mektig eksportør – størst på eksport av tekstilklær, sko, elektroprodukter og leker. Landets varer inntok verden, og særlig markedet i USA, som fikk en knallhard motstander: Kina omsetter nå for 130 milliarder dollar mer enn USA!2Denne utrolige eksporten førte til en formidabel økonomisk vekst: I over to tiår har veksten hvert eneste år vært på over ni prosent!3 Denne «demokratiske markedskommunismen» førte også til økt kjøpekraft og levestandard for millioner av husholdninger,4 og var til stor fordel for den voksende kinesiske kapitalismen. Oppildnet av denne suksessen, kastet Staten landet ut i en tvunget modernisering med omfattende infrastrukturutbygginger: Havner, flyplasser, motorveier, jernbaneskinner, broer, demninger, skyskrapere, idrettsarenaer til OL i Peking i 2008, installasjoner i forbindelse med Verdensutstillingen i Shanghai i 2010 og så videre.Denne enorme arbeidsmengden, samt kinesernes ferske kjøpefeber, har gitt økonomien en ny dimensjon: På svært kort tid har det skremmende eksportlandet Kina blitt et importland preget av en umettelig grådighet som bekymrer ekspertene. I fjor var det verdens fremste importør av sement (55 prosent av verdensproduksjonen), kull (40 prosent), stål (25 prosent), nikkel (25 prosent) og aluminium (14 prosent). Hva oljeimport angår, kom det på andreplass, etter USA. Denne massive importen har medført en priseksplosjon på flere av verdens store marked, særlig oljemarkedet.Kina ble tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, og er i dag en ledende størrelse i verdensøkonomien – det er verdens sjette rikeste land.5 Det trekker verdensveksten oppover, og enhver omveltning i Kina har en umiddelbar virkning på den samlede verdensøkonomien. Men, som landets statsminister Wen Jiabao sier det: «På tross av vår hurtige vekst er vi fremdeles et utviklingsland, og vi vil trenge 50 år med dagens vekstrytme for å bli et middels utviklet land.»6På den annen side: hvis Kina fortsetter med dagens rytme, vil det i 2041 gå forbi USA, og bli verdens rikeste land.7 Noe som vil ha betydelige geopolitiske konsekvenser. I 2030 vil landets energiforbruk tilsvare summen av det USA og Japan forbruker i dag, og ettersom det ikke har nok olje til å tilfredsstille et så grotesk behov, vil det frem mot 2020 måtte doble sin kjernefysiske kapasitet, og bygge to nye atomkraftverk per år

august 2004
1 95 96 97 98 99 104