Verden – Side 97

Zbigniew Brzezinski, George Soros, Benjamin Barber og Michael Moore har en ting til felles–de har alle skrevet bøker om Bush.

Bianco, rosso, verde… e azzurro. Mappe e colori dell’Italia politica (Hvitt, rødt, grønt… og blått. Det politiske Italias kart og farger) Av Ilvo Diamanti Il Mulino, Bologna, 2003, 181 sider. Le Nouveau prince (Den nye fyrsten), Av Pierre Musso Editions de l’Aube, La Tour-d’Aigues, 2003, 195 sider. I fjor utkom to nødvendige bøker for den som vil forstå «berlusconismen» og det Italia som ga Silvio Berlusconi makten. Ilvo Diamanti understreker i sin bok fenomenets «kompleksitet», og sier seg dermed enig i Pierre Mussos påstand om at man ikke kan forklare dette fenomenet ved å redusere det til enkle begrep som «telepopulisme» eller «telekrati». Og det er enda mer feilslått å snakke om «telefascisme» eller «elektronisk peronisme».Selv om det er elementer av sannhet i disse forenklede forklaringene, forbigår de det viktigste når de reduserer den utrolige suksessen til Il Cavaliere (ett av Berlusconis kallenavn) til det faktum at han kontrollerer samtlige italienske TV-selskaper. Ifølge Pierre Musso har et «symbolsk statskupp» funnet sted – erobringen av italienernes drømmer og forestillinger. Musso er professor i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, og understreker at «tv-mediet ikke bare er et manipulasjonsredskap», men «først og fremst en sosial forbindelse, det vil si et bånd – for ikke å si et speil – mellom et samfunn og dets forestillinger». Musso vil med sin bok vise hvordan Il Cavaliere utnyttet krisen i de tradisjonelle partiene for å gjøre dette symbolikkens fremste domene til sitt, og etablere sitt «hegemoni» (i den betydningen den marxistiske filosofen Antonio Gramsci gir dette begrepet: politisk og kulturelt herredømme over et samfunn). For å forstå fenomenet Berlusconi må man kjenne til historien om hvordan denne magnaten fra Milano kom til toppen, og det grunnleggende elementet i denne historien er de strategier han satte i verk i forhold til bruken av TV-mediet. Berlusconi går for øvrig også under kallenavnet «forestillingenes manager».I 1990-årenes politiske tomrom – som var et resultat av kombinasjonen av Berlinmurens fall og den italienske antikorrupsjonsoperasjonen «Rene hender» – «investerer Berlusconi på nytt i symbolbruk og i italienernes drømmer». Han gir et bilde av seg selv som en slags ny Kristus som «inkarnerer og forener» de mest populære skikkelsene i Italia («formann i fotballklubben AC Milan, en rik og mektig lykkejeger, fjernsynets og Kirkens største stjerne – en slags pavefigur»). Samtidig gir han «forbrukerborgerne» i Italia «en liberal og konservativ amerikansk drøm, omformet av latinske og katolske tradisjoner», det vil si den drømmen hans tv-kanaler har formet i over to tiår. Med utgangspunkt i situasjonen i Italia tar Musso for seg den grunnleggende forbindelsen mellom politikk og billedbruk, en forbindelse som også har ført til en krise på den franske politiske scene. Har denne modellen et «eksportpotensial», slik Musso hevder? Både hans og Diamantis bok understreker egentlig i hvor stor grad situasjonen i Italia er spesifikk.Ilvo Diamanti, professor i statsvitenskap, undersøker hva som er igjen av de store lokalpolitiske tradisjonene (som i 50 år har preget italienske kommuner, provinser og regioner) i en tid hvor «partiene, fascinert av Berlusconis suksess, foretrekker å satse på kommunikasjon, og da særlig media, og velgerne har en tendens til å fokusere på lederen heller enn partiet». Diamanti har særlig studert rotfestingen til Forza Italia, dette partiet som ble grunnlagt uten særlig rot i virkeligheten av Berlusconi i 1994. Forfatteren konkluderer med at dette partiet er «en ustødig og flytende