Med Abkhazian Virtual Archives giver Anna Dziapshipa et sjældent indblik i livet i Abkhasien før Sovjetunionen brød sammen. Hun håber at initiativet kan være med til at skabe forsoning mellem georgiere og abkhasere.
Fem amerikanske presidenter, minst tre franske presidenter, flere britiske statsministere og en lang rekke vestlige næringslivsledere burde stått på tiltalebenken sammen med Saddam Hussein når rettssaken mot den tidligere irakiske diktatoren kommer opp.
En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».
Vi bør forpligte os på, at alle mennesker kan blive mætte. Det kræver ændringer i landbrugsproduktionen og en bedre balance mellem markedsideologien, der synes alting er simpelt, og en mere nuanceret opfattelse af en verden, der er kompleks i naturlig, social og politisk henseende. Frankrigs forhenværende landbrugsminister giver her et bud på det 21. århundredes landbrugspolitik.
De første årene etter den russiske revolusjonen fikk Aleksandra Kollontajs radikale tanker om likestilling og seksuell frigjøring fremtredende plass. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør i Norge. Vi ser på hennes syn på revolusjon og kjærlighet.
TEKNISK OPPLYSNING/MINDRE SKRIFT: Så lenge han levde forsatte Montaigne å bearbeide sine Essays, også etter at de var utgitt. Tekstene har derfor tre nivåer markert med bokstavene A, B og C. A markerer teksten som den var i den første utgaven fra 1580, B markerer det som var lagt til i 1588-utgaven og C viser til de mange håndskrevne tilføyelsene i margene på Montaignes arbeidseksemplar fra 1588 («Bordeaux-eksemplaret»). A) Aldri ble alle, all yndest forunt. (La Boétie, Vers français, sonett XIV). Derfor ser vi også, når det gjelder veltalenhetens gave, at enkelte kan uttrykke seg lett og flytende og har hva man kaller et godt munnlær slik at de kan holde en tale på stående fot, mens andre er sene i avtrekket og aldri taler uten omhyggelig å ha overveiet hvert ord. Likesom man råder damene til å velge de leker og kroppsøvelser som best fremhever deres ynde, ville jeg, hvis jeg skulle gi råd om disse to vidt forskjellige ferdighetene innen talekunsten – som i vår tid særlig synes å praktiseres av predikanter og advokater – etter beste skjønn anbefale den sendrektige å bli predikant og den munnrappe å bli advokat. Grunnen er at den førstnevntes profesjon gir ham all den tid han lyster til å forberede seg, dessuten kan han gi sine ord fritt løp uten å være redd for å bli avbrutt, mens de omstendigheter en advokat arbeider under, hvert øyeblikk tvinger ham ut på arenaen hvor motpartens uforutsette svar kan forstyrre hans tankebaner og tvinge ham til på stedet å forandre prosedyre. Riktignok var det det motsatte som hendte under møtet i Marseille mellom pave Clemens og kong Frans: Den berømte taler Guillaume Poyet som i en mannsalder hadde opptrådt i skranken, var blitt pålagt å holde talen for paven. Han hadde for lengst tenkt den igjennom, ja, han hadde etter sigende tatt den med seg fiks og ferdig fra Paris. Samme dag talen skulle holdes, ble paven engstelig for at man skulle fremføre noe som kunne fornærme de fyrstelige sendemenn i hans følge, og lot meddele kongen det emne han fant mest velegnet for stedet og anledningen. Tilfellet ville at dette var et helt annet enn det Poyet hadde strevet med, slik at hans tale ble ubrukelig og en ny måtte skrives i all hast. Det følte han seg imidlertid ikke i stand til, og kardinal du Bellay måtte påta seg oppgaven. B) Advokatens rolle er vanskeligere enn predikantens, likevel finnes det etter min mening, og iallfall her i Frankrike, flere brukbare advokater enn predikanter. A) Det virker som om viddet utmerker seg ved å arbeide raskt og spontant, mens det er mer karakteristisk for dømmekraften å arbeide langsomt og sindig. Men det er like usedvanlig helt å miste munn og mæle fordi man er uforberedt som det er å ikke tale bedre når man er velforberedt. Det fortelles om Severus Cassius at han talte best når han ikke hadde rukket å tenke seg om, og at han var sitt hell snarere enn sin flid, takk skyldig. For ham var det en fordel å bli forstyrret mens han talte. Hans motstandere unnlot å irritere ham av frykt for at hans sinne skulle fordoble hans veltalenhet. Av egen erfaring kjenner jeg det temperament som ikke kan utholde intense og slitsomme forberedelser. Hvis et slikt sinn ikke
Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.
En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsbomberne i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.
Norge har fortsatt styrker tilstede i Irak, og det foreligger planer om å trene opp irakiske offiserer i Norge. Synes utenrikspolitikerne at det er i orden?
Debatten om Tyrkias eventuelle inntreden i EU om tolv års tid er ikke særlig nyansert, og har gitt rom for mange fantasiforestillinger. Mot en bakgrunn av «sivilisasjonenes sammenstøt» vitner debatten om Vestens identitetsmessige angst overfor islam, og avdekker islamofobien som hjemsøker så godt som alle politiske grupperinger.Noen regner med at en stor stat med muslimsk flertall instinktivt vil bli avvist, og skyver «tekniske» argumenter foran seg for å nekte Tyrkia EU-medlemskap. De gjør for eksempel geografien til et endelig eksklusjonskriterium, og hevder at ettersom Tyrkias territorium i alt vesentlig befinner seg i Asia, kan landets kandidatur ikke komme i betraktning. Men dette argumentet er null verdt. Fransk Guyana ligger da vitterlig på det amerikanske kontinentet, og øya Réunion befinner seg midt i Det indiske hav – og likevel er de medlemmer av Den europeiske union. Kan vi se bort fra det faktum at Tyrkias egeiske kyst, hvor antikkens Troja lå, er den østlige delen av det gamle Hellas, den europeiske sivilisasjonens vugge?Man kan lure på hvilke «tekniske» argumenter som kommer til å bli fremsatt for å forsinke EU-medlemskap for to andre stater med muslimsk flertall, nemlig Bosnia og Albania – deres geografiske tilhørighet til Europa lar seg jo ikke bestride.Andre bruker historien i sin argumentasjon mot Tyrkias medlemskap. EU-kommissæren Frits Bolkestein gikk så langt som til å hevde at hvis Tyrkia blir sluppet inn i EU, «vil frigjøringen av Wien i 1683 ha vært forgjeves».1 Under den tyrkiske beleiringen av Wien måtte innbyggerne der, som var kjent for sin fremragende bakekunst, rasjonere melet og lage små rundstykker som de utformet som ottomanenes emblem: månesigden, croissanten. Det er opprinnelsen til dette bakverket, som mange tror er typisk fransk …Som det bysantinske keiserrikets etterfølger hadde det ottomanske imperiet virkelig ambisjoner om å dominere Middelhavet og Europa (et prosjekt som ble knust flere ganger, først og fremst ved Lepanto i 1521). Denne ambisjonen gjør ikke Tyrkia til noe slags «anti-Europa». Andre stater (Spania, Frankrike, Tyskland) har også latt seg friste av tanken om å underlegge seg Det gamle kontinentet. Og ingen bestrider disse statenes «europeiskhet» i dag. I likhet med de sentrale imperiene (som alle er forsvunnet) og koloniimperiene (som alle er stykket opp), var også det gamle ottomanske imperiet utmattet etter overdrevne militære felttog ved inngangen til det 20. århundre (da det ble kalt «Europas syke mann»). Etter å ha mistet sine besittelser på Balkan og i den arabiske verden, gikk det nye Tyrkia, grunnlagt av Kemal Atatürk, besluttsomt inn for å være europeisk.Ingen andre land har noensinne gått med på å ofre så mange grunnleggende sider ved sin kultur for å hevde sin europeiske identitet. Det moderne Tyrkia har gått så langt som til å oppgi sitt gamle skriftsystem (det arabiske) for å gå over til det latinske alfabetet. Innbyggerne har måttet kvitte seg med sine tradisjonelle klesplagg og iføre seg vestlige antrekk. Gjennom etablering av en offisiell verdslighet inspirert av den franske loven fra 1905, opphørte islam å være statsreligion.Gjennom hele det forrige århundret konsoliderte Tyrkia sitt europeiske preg. På begynnelsen av 1950-tallet ble landet medlem av NATO, og deretter Europarådet. Allerede i 1963 anerkjente general De Gaulle og forbundskansler Adenauer Tyrkias ønske om å slutte seg til Den europeiske union. En avtale om tollunion ble undertegnet i 1995. Etter at Det europeiske råd i Helsinki i 1999 og i
I Norge forsøker partiene til venstre å samle seg til regjeringsmakt. Le Monde diplomatique har møtt italienske Giovanni Berlinguer til en samtale som går direkte inn i debatten om samling på den norske venstresiden, samt høyresidens angrep på velferdsstaten, en samtale om klassekamp, nyliberalisme, kommunisme og betydningen av det europeiske felleskap.
Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.
Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.
Tre år etter Taliban-regimets fall preges Afghanistan fortsatt av kaos. Opiumsavlingene er større enn noensinne og lokale krigsherrer hersker i regionene.
I 2004 skulle Haiti feire 200-årsjubileet for sin uavhengighet, men både naturkrefter og politiske krefter har skapt et dramatisk jubileumsår. I februar ble president Jean-Bertrand Aristide tvunget til å gå av og forlate landet. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål knyttet til koalisjonen som felte ham.
De etniske spenningene i Burundi blusset opp da 160 tutsier ble massakrert i flyktningleiren Gatumba 13. august i år. Landet er inne i en fredsprosess som etter planen skal ende opp med valg i oktober og påfølgende maktdeling, men mange frykter nå nye sammenstøt mellom landets hutu- og tutsibefolkning.
Fengselsbefolkningen i Europa øker kraftig. Det er først og fremst et tegn på at innesperring i enda større grad brukes for å håndtere sosiale problemer. En medisin som i de fleste tilfeller gjør vondt verre.
Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.
Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?
Barhodete kvinner, menn som vasker opp og etterretningsoffiserer som tabber seg ut. Latterliggjøring av religiøs puritanisme, kultursjåvinisme og korrupsjon
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
Kierkegaards kontekst, Ole Wivels nazisme og Thorkild Grosbølls Kristusudvidelse. Det har ikke skortet på debat i sommermånedernes Danmark.
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
Selvom udtørret jord hører til reglen snarere end undtagelsen i Cambodja, har bønderne værre fjender end tørken. Eks-krigsherrer fra Khmer Rouge regimet sidder på det meste af ejendomsretten og spekulanter tager i rask væk jorden fra bønderne.
Mongolias tradisjonelle nomadekultur trues fra mange kanter, men steppens vandrere er et seiglivet folk. Med sine enkle verdier står de steilt–om enn i kraftig motvind–mot globaliseringens livsfarlige lettsindighet og store ord.
