Med ett reiser den høye, magre mannen i turkis kjortel seg og griper mikrofonen. Med dirrende røst, skjelvende fippskjegg og pekefingeren hevet mot taket der viftene strever med å holde varmen i sjakk, henvender han seg til forsamlingen på regionalspråket bambara: «Hvorfor ber de oss, fattige bønder, om å godta GMO de rike bøndene i nord ikke vil vite av?» Samtykkende mumling fra forsamlingen. Deretter sendes mikrofonen til en ung gårdbruker med et spedbarn på fanget: «Hvilken nytte er det i å øke produksjonen med GMO, så lenge vi ikke klarer å selge det vi produserer i dag til rettferdig pris?» spør hun.Det lille opptrinnet finner sted i Sikasso, en fredelig by sør i Mali – ett av Afrikas og verdens fattigste land – i hjertet av en landbruksprovins som produserer to tredjedeler av landets viktigste vare: Bomull. Fra 25. til 29. januar 2006 kunne man her være vitne til et imponerende eksempel på deltakende demokrati, da 43 småbrukere – og deriblant flere kvinner – møttes for å snakke om genmodifiserte organismer (GMO). På forespørsel fra Sikassos regionalforsamling (provinsparlamentet), skulle disse gårdbrukerne danne en borgerjury for å evaluere fordeler og ulemper ved en eventuell innførsel av GMO i Malis landbruk. Denne borgerjuryen, den første i Vest-Afrika, støttes av europeiske partnere som er aktive i arbeidet for å fremme deltakende metoder i evalueringen av teknologiske og politiske utviklingsvalg.1Møtet i Sikasso må ses i sammenheng med det kraftige presset afrikanske land utsettes for fra multinasjonale bioteknologiselskap, i første rekke det amerikanske Monsanto og det sveitsiske Syngenta. Disse vil industrialisere landbrukssektoren og åpne markedet for GMO,2 og særlig Bt-bomull. Denne genmodifiserte bomullen produserer en insektgift som gjør den motstandsdyktig mot visse sykdommer, noe som, teoretisk sett, skulle føre til redusert bruk av insektmidler og garantere bedre avlinger for landbrukerne. Vest-Afrika er verdens tredje største bomullsprodusent, og mye står på spill for disse multinasjonale selskapene, som mottar en støtte på 100 millioner dollar fra USAID (US Agency for International Development) for å innføre bioteknologi i landene i sør.Det afrikanske kontinentets svar på dette presset er svært kontrastfullt. På tross av at det er truet av sult, har Zambia nektet hjelp fra Verdens matprogram, som i stor grad består av genmodifisert mais fra USA. Benin har imidlertid godtatt denne hjelpen, selv om det i 2002 vedtok fem års henstand hva GMO angår. Sør-Afrika, bioteknologiens brohode på det afrikanske kontinentet, har dyrket genmodifisert bomull og mais i snart ti år, med kontroversielle resultat. I Burkina Faso, Malis naboland, er det blitt eksperimentert med genmodifisert bomull siden 2003, selv om flere deler av samfunnet setter seg opp mot dette.Medlemmene av borgerjuryen har vært i kontakt med rundt femten eksperter fra Vest-Afrika, Sør-Afrika, India og Europa. Molekylærbiologer, landbruksingeniører, medlemmer av ikke-statlige organisasjoner (NGO) og tillitsvalgte i landbruksforeninger har svart på svært forskjellige spørsmål om fordeler og ulemper ved GMO: Risiko for miljø og helse, faktisk produksjonsøkning, sosioøkonomiske faktorer, etiske og juridiske problemstillinger. For ikke å glemme det svært viktige kulturelle aspektet. Når man snakker om GMO på bambara, sier man Bayérè ma’shi (endret morsnæring): I Mali står animismen sterkt, om enn godt gjemt bak islam, og det å ta gener fra en art for å bruke dem i en annen er svært kontroversielt.Flere tok opp den grunnleggende problemstillingen om intellektuell eiendomsrett og patentbeskyttelse av levende organismer, særlig en
