Slavoj Žižek – Side 4

I februar malte fem palestinske, israelske og internasjonale aktivister seg blå for å ligne på na’vi-folket i James Camerons Avatar og marsjerte gjennom den okkuperte landsbyen Bil’in. Den israelske hæren brukte tåregass og lydbomber mot de blåfargede demonstrantene, som kombinerte tradisjonelle klesdrakter med blå haler og spisse ører. Videobildene av hendelsen ble klippet sammen med klipp fra filmen og lastet opp på YouTube. I videoen hører vi en av skikkelsene fra filmen erklære: «Vi vil vise himmelfolket at de ikke kan ta hva de vil. Dette er vårt land!» Selv relativt apolitiske anmeldere i lokalaviser så at Avatar dreide seg om dagens politiske problemer. Konservative amerikanske publikasjoner, som National Review og Weekly Standard, fordømte filmen som antiamerikansk, antimilitær og antikapitalistisk. En filmkritiker i Vatikanet argumenterte for at filmen fremmet «naturdyrking», mens enkelte miljøvernere omfavnet den som «det mest episke stykke miljøkamp noen sinne festet på film».  Mange på venstresiden gjorde narr av filmens selvmotsigende kombinasjon av antikolonialisme og den hvite manns skyldfantasier og kalte den «Danser med smurfer» (etter den simplistiske amerikanske pro-urfolkfilmen Danser med ulver fra 1990). Blant de mest nyanserte kritikerne var cherokee-aktivisten Daniel Heath Justice, som mente at filmen rettet oppmerksomhet mot urfolks rettigheter selv om Cameron overforenklet kolonialismens ondskap ved å skape en inkarnasjon av det militærindustrielle komplekset som er lett å hate og vanskelig å begripe. Denne kritikken oppfordrer uansett på hver sin måte til en sunn skepsis mot produksjonen av populærkulturelle mytologier og er bedre enn kritikere som ser på all populærkultur som triviell og meningsløs distraksjon fra den virkelige verdens problemer. DEMONSTRANTENE I BIL’IN så de potensielle parallellene mellom na’vienes kamp for sitt Eden og deres egne forsøk på vinne tilbake landet sitt. (Videoen på YouTube understreker kontrasten mellom de frodige junglene på Pandora og det tørre, støvete landskapet i de okkuperte territoriene). Filmens overdådige bilder ga dem et mektig bilde for deres egen kamp. Synet av blåhudede utenomjordiske vesener som vrir seg i støvet og hoster tåregass, sjokkerte mange og fikk fram et budskap som ofte overses. Da de tilegnet seg Avatar, tilsidesatte aktivistene de mest vanligste innvendingene mot filmen. Konservative kritikere fryktet at filmen ville nøre opp om antiamerikanske holdninger, men når na’vi-folket har blitt brukt av ulike bevegelser i flere deler av verden, har myten blitt brukt til å rette søkelys på lokale inkarnasjoner av det militærindustrielle komplekset: den israelske hæren var fokuset i Bil’in, kinesiske urfolks kamp mot regjeringen i Beijing, amazonasindianernes kamp mot tømmerfirmaene i Brasil. Uten å male seg blå har både den indiske forfatteren Arundhati Roy og den slovenske filosofen Slavoj Zizek brukt debatten om filmen til å rette oppmerksomheten mot Dongria Kondh-folket i India og deres kamp mot regjering for å forsvare deres bauxittrike land. Det viser seg at USA ikke er det eneste onde imperiet på jordkloden. Folk på venstresiden fryktet at fokuset på hvite menneskelige protagonister skulle gi en altfor enkel identifisering. Men demontrantene nøyde seg med den blå huden til na’vi-folket. Disse aktivistene skriver seg inn i en lang tradisjon med folkelig protest. Kulturhistorikeren Natalie Zemon Davis påminner oss i sitt klassiske essay «Women on Top» at demonstranter i det tidligmoderne Europa ofte skjulte sin identitet med å kle seg ut som virkelige (maurere) eller imaginære (amasoner) folkeslag, som ble ansett som en trussel mot den rådende orden. De gode borgerne i