Efter World Social Forum i Mumbai i Indien, januar 2004 ligner det globale civilsamfund en vaskeægte succes. Denne politiske bevægelse har aldrig været stærkere og efter ti år i støbeskeen er den i dag en reel politisk kraft på globalt plan.
Som konsekvens av krigen i Irak og kampen mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble attentatene i Spania 11. mars en smertefull påminnelse om at verden ett år etter offensiven mot Bagdad fremstår som mer ustabil, mer voldelig og mer utrygg.Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, har den «forebyggende» konflikten i Mesopotamia ikke svekket den islamistiske terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av den katastrofale måten okkupasjonen i Irak føres på, utvides denne terroren til områder som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen rammet den på en avskyelig måte studenter og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om bord på forstadstog til Madrid. I tillegg til den betydningen disse forferdelige handlingene vil få på det internasjonale sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske sådanne – i forbindelse med de store endringene hendelsen har skapt i det spanske samfunnet. For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe ført til en helt ny type kjedekollisjon mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). Sjelden har man sett, i en demokratisk stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå hverandre og støter mot hverandre med så stor intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale tidsforløp og det politiske tidsforløp.Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt mediene har i våre «opinionsdemokratier». Etter attentatene i Madrid og det påfølgende valgresultatet, må vi kanskje begynne å snakke om «emosjonelle demokratier»?1 For det er åpenbart at følelsene knyttet til tragedien ved Atocha veide svært tungt hos velgerne da de gikk til valgurnene tre dager senere. Enda mer siden det nå er bevist at José Maria Aznars Partido Popular, som ledet alle meningsmålinger i forkant av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse følelsene gjennom å manipulere med informasjon, dekke over indisiene som gikk i retning islamistisk terror, og hardnakket anklage sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. Mens landet fortsatt var i sjokktilstand etter attentatene, ble valgkampen innstilt. Den ble imidlertid erstattet av en veritabel informasjonskrig. I den hensikt å føre opinionen bak lyset, tok Partido Popular i bruk hele arsenalet av slagkraftige regjeringsredskaper (spesielt de statlige tv-kanalene) i tillegg til det innflytelsesrike nettverket av samarbeidsvillige medier (spesielt dagsavisene El Mundo og La Razon, samt radiostasjonen Cope, blant andre).Store deler av befolkningen møtte denne offisielle informasjonen med skepsis, og denne kom til uttrykk i aviser som El Pais og El Periódico, samt radiostasjoner som SER. I tillegg formidlet folk sin tvil gjennom e-post og chat på internett, og gjennom millioner av tekstmeldinger sendt via mobiltelefon. Slik ble det bare i løpet av noen timer (det avgjørende kommunikasjonsmessige slaget fant sted om ettermiddagen lørdag 13. mars) etablert et svært effektivt nettverk av motstand mot løgnene og for spredning av motinformasjon, som klarte å mobilisere flere hundre tusen velgere. Deres stemmer sikret det spanske sosialistpartiet (PSOE) og José Luis Rodríguez Zapatero valgseieren. En av de moralske lærdommene som kan trekkes av dette, er borgernes eksepsjonelle følsomhet overfor manipulasjon i mediene. Folk, enten det er i Spania eller andre steder, aksepterer ikke lenger å bli lurt. Og de anser medienes løgnaktige utglidninger som et av de største problemene i dagens demokrati.Partido Popular misbrukte gjentatte ganger sin kontroll over informasjonen. Både for å spre
Boken På sykeleiet – sykdom og medisin i litteraturen har som mål å utdype og nyansere sykdomsbegrepet. Den representerer en ny måte å tenke rundt både litteratur og sykdom på, og er et viktig bidrag til alle som forholder seg til sykdom privat eller i sitt arbeid. Denne månedens bokutdrag er hentet fra innledningen til denne boken, som utkommer i april.
Det politiskes normative dimensjon står svakt i den nåværende amerikanske administrasjonen. Inspirasjonen fra suverenitetstenkningen til politiske tenkere som Carl Schmitt og Leo Strauss er imidlertid sterkt tilstede.
I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie.
Bianco, rosso, verde… e azzurro. Mappe e colori dell’Italia politica (Hvitt, rødt, grønt… og blått. Det politiske Italias kart og farger) Av Ilvo Diamanti Il Mulino, Bologna, 2003, 181 sider. Le Nouveau prince (Den nye fyrsten), Av Pierre Musso Editions de l’Aube, La Tour-d’Aigues, 2003, 195 sider. I fjor utkom to nødvendige bøker for den som vil forstå «berlusconismen» og det Italia som ga Silvio Berlusconi makten. Ilvo Diamanti understreker i sin bok fenomenets «kompleksitet», og sier seg dermed enig i Pierre Mussos påstand om at man ikke kan forklare dette fenomenet ved å redusere det til enkle begrep som «telepopulisme» eller «telekrati». Og det er enda mer feilslått å snakke om «telefascisme» eller «elektronisk peronisme».Selv om det er elementer av sannhet i disse forenklede forklaringene, forbigår de det viktigste når de reduserer den utrolige suksessen til Il Cavaliere (ett av Berlusconis kallenavn) til det faktum at han kontrollerer samtlige italienske TV-selskaper. Ifølge Pierre Musso har et «symbolsk statskupp» funnet sted – erobringen av italienernes drømmer og forestillinger. Musso er professor i informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, og understreker at «tv-mediet ikke bare er et manipulasjonsredskap», men «først og fremst en sosial forbindelse, det vil si et bånd – for ikke å si et speil – mellom et samfunn og dets forestillinger». Musso vil med sin bok vise hvordan Il Cavaliere utnyttet krisen i de tradisjonelle partiene for å gjøre dette symbolikkens fremste domene til sitt, og etablere sitt «hegemoni» (i den betydningen den marxistiske filosofen Antonio Gramsci gir dette begrepet: politisk og kulturelt herredømme over et samfunn). For å forstå fenomenet Berlusconi må man kjenne til historien om hvordan denne magnaten fra Milano kom til toppen, og det grunnleggende elementet i denne historien er de strategier han satte i verk i forhold til bruken av TV-mediet. Berlusconi går for øvrig også under kallenavnet «forestillingenes manager».I 1990-årenes politiske tomrom – som var et resultat av kombinasjonen av Berlinmurens fall og den italienske antikorrupsjonsoperasjonen «Rene hender» – «investerer Berlusconi på nytt i symbolbruk og i italienernes drømmer». Han gir et bilde av seg selv som en slags ny Kristus som «inkarnerer og forener» de mest populære skikkelsene i Italia («formann i fotballklubben AC Milan, en rik og mektig lykkejeger, fjernsynets og Kirkens største stjerne – en slags pavefigur»). Samtidig gir han «forbrukerborgerne» i Italia «en liberal og konservativ amerikansk drøm, omformet av latinske og katolske tradisjoner», det vil si den drømmen hans tv-kanaler har formet i over to tiår. Med utgangspunkt i situasjonen i Italia tar Musso for seg den grunnleggende forbindelsen mellom politikk og billedbruk, en forbindelse som også har ført til en krise på den franske politiske scene. Har denne modellen et «eksportpotensial», slik Musso hevder? Både hans og Diamantis bok understreker egentlig i hvor stor grad situasjonen i Italia er spesifikk.Ilvo Diamanti, professor i statsvitenskap, undersøker hva som er igjen av de store lokalpolitiske tradisjonene (som i 50 år har preget italienske kommuner, provinser og regioner) i en tid hvor «partiene, fascinert av Berlusconis suksess, foretrekker å satse på kommunikasjon, og da særlig media, og velgerne har en tendens til å fokusere på lederen heller enn partiet». Diamanti har særlig studert rotfestingen til Forza Italia, dette partiet som ble grunnlagt uten særlig rot i virkeligheten av Berlusconi i 1994. Forfatteren konkluderer med at dette partiet er «en ustødig og flytende
Den amerikanske organisasjonen Human Rights Watch publiserte 9. mars en rapport som kraftig kritiserer amerikanske styrkers fremferd i Afghanistan. Rapporten forteller om tortur og mishandling av afghanske fanger og sivile. Her er utdrag fra rapporten.
Filosofiens opgave er at studere mennesket som et normativt væsen, der kan påtage sig en rationel forpligtelse, mener den amerikanske filosof Robert Brandom.
Den politiske teoretikeren Susan Moller Okin (født 1946) døde nylig, så altfor tidlig. En innflytelsesrik tenker om likestilling, familie og rettferdighet er gått bort.
Motsetningene som blusset opp igjen i Kosovo i slutten av mars understreker de væpnede «løsningenes» nederlag. Samtidig, ti år etter tragedien i Rwanda, blir Vestens ansvar fortsatt underslått. Hvordan utløses voldsspiralen som fører til massakrer? Forskere som arbeider med dette advarer mot en for lettvint bruk av begrepet folkemord, og forsøker å finne ut hva som kjennetegner denne formen for krig mot sivile.
Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush – og tror det er et slag mot landets elite.
Pablo Picassos fænomenale kunstneriske produktion tiltrak sig opmærksomhed fra forfattere og kritikere helt tilbage til hans tidligste udstillinger i Spanien og frem til slutningen af en knap firsårig karriere, der hovedsagelig udspillede sig i Frankrig. Picasso illustrerer apriludgaven av Le Monde diplomatique.
Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende.
Ti nye stater trer inn i EU 1. mai 2004. Da vil unionen bestå av 19 små og 6 store medlemsland, befolkningsmessig sett. Skillet mellom små og store er imidlertid ikke det viktigste skillet i EU. De små utgjør sjelden en felles blokk mot de store.
Hvordan mindes et folkemord, som har revet et land i stykker?
Renault-konsernets beslutning om å gjøre store investeringer i Iran illustrerer i hvilken grad landet har forandret seg i løpet av de 25 årene som er gått siden revolusjonen i 1979. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.
En million døde på 100 dage og verden skulle ikke have vidst noget derom?
I 30 år har Trilateral Commission samlet mektige næringslivsledere, politikere og akademikere fra USA, Europa og Japan bak lukkede dører. Medieoppmerksomheten er liten, men innflytelsen er stor.
Shanghai er den første «globale byen» i Kina, og befinner seg i sentrum av dette enorme landets sosiale og økonomiske mutasjoner. Dette har store konsekvenser for byens befolkning. Siden begynnelsen av 1990-tallet er 2,5 millioner mennesker blitt tvangsflyttet fra sine boliger i sentrum. Høyhusene skyter opp som bambus i de gamle arbeiderstrøkene.
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
Drapet på Hamas-lederen Ahmed Yassin lover ikke godt for Washingtons nye plan for et såkalt Greater Middle East, Stor-Midtøsten. Bush sliter med troverdigheten, ikke minst i de landene han vil «demokratisere».
Likvidasjonen av Hamas-lederen Ahmed Yassin i mars er enda et ledd i Sharons plan om å få palestinerne til å oppgi alle former for motstand.
I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter spørgsmålet, hvad en krisetilstand er.
José Maria Aznar fikk en uventet dramatisk slutt på sin åtte år lange regjeringsperiode. I løpet av disse årene har han ført en politikk som har fått enkelte til å utpeke Aznar og hans Partido Popular som modell for konservative partier i Europa, helt frem til terrorangrepet og valgnederlaget i mars.
