Den nye fellesegoismen

Vi blir støtt og stadig påminnet om at vi lever i individualismens tidsalder. Men hvor individuell er denne individualismen? For vi dras i samlet flokk mot det samme konsumet. Begjæret ledes ensidig i de samme kanalene. Ingen sosial aktivitet blir overvåket mer enn fjernsynsforbruket, men målingene sier aldri noe om seernes subjektivitet. For subjektiviteten er noe som fjernsynet skal produsere, ikke tilfredsstille. , Det egoistiske, markedstilpassede egoet er blitt den nye handelsvaren. Etter proletariseringen av arbeiderne har kapitalismen gått videre til «å proletarisere forbrukerne».

Tanken om det engagerede menneske

Le Monde Diplomatique har mødt den efterhånden verdenskendte engelske filosof Simon Critchley på Square Hotel i hjertet af København omgivet af Danish Design, metropolens energi og Københavns Dokumentarfilmfestival hvor Critchley vil give sit bud på politisk modstand i dag.

Kapitalismens Tornerosesøvn

Den tyske kulturfilosof Walter Benjamins uafsluttede livsværk, Passageværket, er nu langt om længe netop kommet på dansk, ikke et øjeblik for sent. Trods det historiske fokus kan vi gennem dette værk skærpe vores forståelse og følsomhed for hvor dramatisk overgangen fra industrisamfund til tegn- og kommunikationssamfund er i færd med at udvikle sig. Benjamin foregriber den moderne kommunikations- og vidensarbejder. Et kontrolsamfund, hvor vi i stigende grad deltager i vores egen undertrykkelse, og et varesamfund der både tildækker verden og oplyser den på ny. Fascismens æstetik lever af en iscenesættelse hvor nivelleringen af det urene og det anderledes, glattes ud på den tomme hvide baggrund nu potenseret i moden, i livsstilens afmagt, i reklamens sprog og anden newspeak. Benjamins beskriver forførelsens spil i Paris? butiksarkader, giver elegante analyser af oplevelsesøkonomiens tidlige fødsel. Og en diagnose af det sansende, forbrugende og famlende storbymenneske.

– Vi lever i en nihilistisk verden

En postmoderne nihilisme som fjerner dogmene, er den eneste mulige kristne filosofien i dag, sa den italienske filosofen Gianni Vattimo til Le Monde diplomatique da vi møtte ham i Oslo. Ifølge Vattimo har ikke postmodernisme så mye å gjøre med filosofisk forskning, som at samfunnet har forandret seg. Det finnes ikke lenger klare sannheter som kan forankre våre handlinger. I dette samfunnet kan en sekularisert kristendom være med på å overskride den såkalte «sivilisasjonskonflikten» og den politiske bruken av religion.

Jakten på en annen sosialisme

Nylig ble en samling av Ernesto «Che» Guevaras uutgitte skrifter utgitt på Cuba. I disse skriftene kan vi se at Che Guevaras tenkning undergikk en stor utvikling fra den kubanske revolusjonen i 1959 og fram til hans død i 1967. Latin-Amerikas frigjøring og kampen mot imperialismen over hele kloden er hele tiden de sentrale temaene i hans politiske tenkning og praksis. Men fra og med 1963 møter vi også en Che som er stadig mer kritisk til den sovjetiske blindveien. Det store problemet Che Guevara stadig støter på er hvordan man skal skape en mer demokratisk, radikal og rettferdig sosialisme. Skriftene gir nye perspektiver, men viser også begrensningene i Che Guevaras tenkning.

Anarkistisk ateisme

Religionen er et mektig redskap for all verdens maktlystne menn, skriver den franske filosofen Michel Onfray i Vi trenger ikke Gud. I denne ateistiske bestselgeren som er oversatt til 15 språk, hevder han at jødedommen, kristendommen og islam er gjennomsyret av misogyni, forakt for kroppen og hat mot alt levende. Imot religionen setter Onfray en «ateistisk ateisme», frigjort fra enhver kristen moral og metafysikk, og en sosialistisk anarkisme.

De tre klassene: Proletarene, administratorene, kapitalistene

Hvordan kan de grunnleggende klassene gjenerobre det politiske initiativet? Hva er det «venstresiden» mangler for å forstå sitt historiske fall? Marx? sentrale idé er at klassestrukturen i den moderne verden skapes i anerkjennelsen av allmenn frihet og likhet. Men i motsetning til finansmaktens klassehierarki, viser ideen om «organisering» utover dette hierarkiet. Den viser mot klassen marxismen overser: administratorene. Allianse mellom de grunnleggende klassene og administratorene ga venstresiden dens historiske opptur etter andre verdenskrig. Intellektuelle og organisatorer spilte en nøkkelrolle som «arbeiderbevegelsens» fortropp. Denne «store fortellingen» var selve utopien. Den ga heroiske revolusjoner, kamper og frigjørende reformer som forandret verdens skjebne. Man snakket om en blandingsøkonomi, mellom kapitalisme og sosialisme. Nasjonalstaten ble til velferdsstaten. Hva kreves for igjen å kunne utfordre finansmakten? «Eiendomsrettens» høyre fascinerer uavhengige arbeidere og de mest sårbare lagene av lønnsmottakere. Det er åpenbart at de grunnleggende klassene kun kan vinne fram gjennom politisk forening av fraksjonene som splitter dem. Kampen dreier seg ikke bare om felles eierskap av visse produksjonsmidler og en anstendig fordeling av inntektene, men også om vilkårene for våre liv i fellesskap -- kjønn, miljøvern, arbeid, helse, utdannelse, forskning og byutvikling. Man kan ikke lenger tro at partiene vil organisere denne nye internasjonalen. En annen marxisme må skapes for en annen verden.

De Sades seksuelle nyliberalisme

Sades grufulle tekster varsler det produktivistiske samfunnets komme. Hans litterære verden er et speilbilde av produksjonsmekanismen med dens organisering, representasjoner, symboler og forskjellige former for rasjonalisering som kan føre til frihetens endelikt.

Den obskøne undergrunnen

Le Monde diplomatique trykker regelmessig Zizeks analysere, men i sommer vil vi gi våre lesere muligheten til å få større innblikk i hans tenkning. Først ut er et utdrag der Zizek diskuterer Alfred Hitchcocks filmer.

Religionens rolle i samfunnet

Vi bringer her et bidrag til debatten om å skille kirken fra staten i Norge. Religion har stadig sterkere innflytelse på samfunnslivet og politikken i USA og i de muslimske landene. Derfor har det blusset opp en ny religionsdebatt globalt. På den annen side er sekulariseringsprosessens virkninger ikke utelukkende positive ? det virker som de medfører et tap av makt og innflytelse for Europa. Nordamerikanernes teologiske dynamikk på den globale scenen står i motsetning til maktesløsheten Det Gamle Kontinentets passive agnostisisme og skinnhellige skeptisisme. Har samfunnet mistet evnen til å konkurrere med Gud? Religionens annonserte død har vist seg sterkt overdrevet. Mens religionsdebatten i Europa for det mest har holdt seg til en forflatet kritikk av Islam, har religiøs tro i USA blitt angrepet av biologistiske vitenskapsmenn ut fra et strengt naturvitenskapelig perspektiv. I dette essayet drøfter den franske filosofen Jacques Bouveresse de forskjellige argumentene for og i mot religionens rolle i samfunnet. Hvis samfunnet har behov for å vende tilbake til en tapt tro, hvilken type tro kan og bør det forsøke å gjenfinne? Eller vil religion en dag være et tilbakelagt stadium? Denne teksten er forøvrig et utdrag fra hans bok Peut-on ne pas croire? Sur la vérité, la croyanc et la foi (Er det mulig å ikke tro? Om sannhet, overbevisning og tro), Agone, Marseille 2007.

Hyperrealisme og fatale strategier

Ifølge Jean Baudrillard er nutidens verden ikke kendetegnet ved det spektakulæres triumf, men af skuespillets forsvinden. Scenen er blevet erstattet af det obskøne. Og kommunikationen formår at få enhver sag til at styrte ned i ubetydeligheden, i uvigtigheden, i det latterlige. Men Baudrillard opfattet kunsten som illusion, hvor illusionen har kraft til at bryde ind i realiteten. Baudrillard reflekterede over symbolsk bytte, hyperrealisme og simulakrum. Men i senere tid også det fatale.

Baudrillard i Italia

Italien var det land, hvor Baudrillards teorier slog hurtigst igennem. Af den grund har vi har valgt at bringe den italienske filosoffen Mario Perniolas nekrolog [se under]. Mellem 1972 og 1978 blev Baudrillards syv bøger udgivet på italiensk. Baudrillards satsning på simulerede relationer og symbolske udvekslinger blev fortolket med henblik på at opløse knuden af stat og terror i Italien. Kommunistparti anså teorien om masserne som sorte huller og tavst flertal for direkte farlig.

En europeisk tanketradisjon

Endelig blir filosofen Ernst Cassirer gjenoppdaget. En biografi og en verkutgave hedrer den store tenkeren fra det 20. århundret. Cassirer bleknet da han møtte Martin Heidegger til en legendarisk disputt i den sveitsiske byen Davos våren 1929. Også i dag ser Cassirer ut til å blekne, sammenlignet med Heidegger ? men med urett. Ruset man seg på Heideggers eksistenspessimisme? Cassirer hadde evnen til å se filosofiske problemer i sin historiske kontekst, og gjorde dem fruktbare for samtidens diskusjoner. Hans oppgave har alltid vært å se de ulike europeiske forsøkene på å frigjøre det moderne mennesket fra dets indre tvang og kjempe for dets selvbestemmelse. Kants kritikk av fornuften ble hos Cassirer en kritikk av kulturen. Cassirer var også en av få intellektuelle som forsvarte republikanismen: I sitt siste verk The Myth of the State skriver Cassirer om den tilintetgjørende kraften som ligger i politiske myter.

Det der gør det personlige politisk

På Københavns filmfestival er filmen Ghost of Cité Soleil én af disse hvor en instruktør optændt af passion har sat livet på spil for at belyse en verden. Film giver os ikke det vi begærer, men lærer os hvordan vi kan begære. Begæret af verdens sår. Og begæret er også tema i Slavoj Zizek film der han tager os med på en fascinerende tour de force i A perverts guide to cinema. Vi får af vide at film ikke giver os det vi begærer, men at den lærer os hvordan vi kan begære.

Kontrollallegorier

Hva er dataspillenes politiske dimensjon? Såkalte nettverksstrukturer har ikke bare et frigjørende potensial, men muliggjør også nye former for kontroll. Spillene reproduserer de samme kontrollstrukturene som er i ferd med å bli herskende i dagens senkapitalistisk samfunn.

Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres

Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.

De undertrykte blev de ubrugelige

I kølvandet på den mikroelektroniske revolution er et stadigt større antal mennesker og deres arbejdskraft blevet overflødige og ude af stand til at få adgang til den værdi, der skabes. Er det virkeligt muligt ikke blot at gentage den avisdresserede opinion, når desinformationen råder og alt forsøges reduceret til «kamp mellem civilisationer»?

Vår tids skuespillsamfunn

Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».

En alvorlig trussel mot den allmenne orden?

Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Nei, alle studier viser at proporsjonalt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. I virkeligheten stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv. I Frankrike foreslår man at det opprettes en nasjonal database over tvangsinnlagte personer. De ønsker også å lage en «lovgivning for de gale». Man vil stille folk for retten som har blitt erklært utilregnelige ? med risikoen for å gjøre rettsvesenet til en parodi. Lukkede sentre skal «beskytte» samfunnet. Galskapen reduseres på ny til dens biologiske bestanddeler.

Foucaults arbeidsmåte

Daniel Defert deltok på det fransk-norske seminaret Foucaults aktualitet i Paris 16. til 19. juni i fjor på Maison des sciences de l'homme. Innlegget hans het «Foucault at work». Det som her oversettes her er en kortere versjon på fransk, men verken foredraget på engelsk eller denne franske versjonen som her foreligger på norsk har vært publisert tidligere.

Statsintellektuelle og medieintellektuelle

Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere). De intellektuelle er alle avhengige av anerkjennelse fra media, bedriftsledere, embetsmenn og politisk ansvarlige.

/

Det nye «kognitariatet»

Underbetalte forskere i Storbritannia står uten stillingsvern. Disse forskerne produserer mer og er billigere for universitetene. Og æren for oppdagelser gjort av den «prekære» ansatte tilfaller gjerne forskningslederen.

1 3 4 5 6 7 8