Sauras mintgrønne allegorier
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Kerry James Marshall maler det svarte USA med klarsyn og kjølig intellekt i et overopphetet land. Abstrakt og figurativ, afroamerikansk og europeisk, folkelig og raffinert.
For ikke så længe siden fik tv-serien West World premiere på HBO Nordic. Da serien er en genfortælling og en videreudvikling af filmen West World (1973), er det en oplagt mulighed for at se lidt nærmere på de forskelle, der er imellem de to formater. Hvad er det serieformatet kan? Og hvor er det, at filmmediet faktisk kan være serieformatet overlegent? Inden vi dykker nærmere ind i den diskussion, vil jeg kort lige skitsere plottet i begge fortællinger. West World er navnet på begge værker, og så er det samtidig også navnet på den ekstremt højteknologisk indrettede forlystelsespark, hvori både serie og film tager sit udgangspunkt. West World er stedet, hvor voksne mennesker kan komme og udleve deres drømme og lyster. Forlade kontorliv og hamsterhjul for en uge eller to for at agere cowboy, charlatan, saloon-ejer eller en anden arketypisk karakter fra dengang Vesten stadig var vild. Det hele er sindrigt indrettet med komplekse narrativer, man kan tage del i og naturligvis et væld af mytiske locations. I parken skilles der mellem to entiteter: dels de rigtige mennesker, der kommer og besøger parken for store beløb, og dels alle de aktører, der er hjemboende i parken og som vel at mærke er maskiner, der dog er så virkelighedstro, at ingen rigtig kan skelne. I både serie og film begynder maskinerne at opføre sig mere og mere menneskeligt. De får en egen, fri vilje, og drømmer. De går imod de opstillede fortællinger og agerer på egen hånd. Hvori består da de mest betydningsfulde forskelle? To elementer springer i øjnene. Det ene har at gøre med længde, og det andet er af mere strukturel karakter. Længden på serien er sammenlagt langt større end filmens spilletid på 90 minutter. Dette giver nogle fortællemæssige muligheder for at udvikle flere plottråde og i al fald ideelt set raffinere karakterskildringer mere end filmen. Større længde er dog bestemt ikke lig med højere kvalitet. Et problem ved serien – som slet ikke fandtes ved filmen – er at den repeterende karakter (som naturligvis også er funderet i selve tematikken om at have en forlystelsespark, hvor hver visit påbegynder narrativer i cyklus igen og igen) bliver et kedsommeligt element. Vi oplever gang på gang, at fortællingen er stillestående og plaget af gentagelser på en helt anden facon, end tilfældet var med filmen, hvis styrke netop ligger i, at den er et overskueligt, afrundet hele. Seriens struktur, der er opdelt i afsnit og sæsoner, er ligeledes et tveægget sværd. På den ene side kan det medføre en højere grad af kompleksitet, men hvis serieskaberne i for høj grad tager hensyn til, at også nye seere kan stige om bord uanset hvor i afsnittet eller i sæsonerne, vi er kommet, vil det naturligvis kede den seer, der har været med fra start. Der er ingelunde et entydigt svar på, om film eller serie principielt er bedst, men der er ingen tvivl om, at hvert format har sine karakteristika og bør behandles forskelligartet. Steffen Moestrup. © norske LMD Første sæson af West World kan ses på HBO Nordic, og serien er netop blevet forlænget til minimum en sæson yderligere.
Religionskritikken løber som subtil understrøm i Anne Fontaines fintfølende Agnus Dei.
I Norge hersker realismens estetikk. Det preger hvordan vi tenker om litteratur og moral.
Middagsgjestene i Perfekte fremmede starter en selskapslek der ærlighet og fortrolighet kolliderer. Konflikter oppstår. Noen av dem virker gjennomtenkt fra filmskaperens side.
Min pappa Toni Erdmann er en boblende morsom film med sterke surrealistiske spor og et verdifullt forsvar for fantasiens pregning av tidsånde
En nærmest systemisk krise i demokrati, politik og økonomi har ramt vores samfund og ingen synes at have svaret på tidens problemer. Aktivist og antropolog David Graeber hævder et anarkistisk menneskesyn kan lede vejen ud af tidens kriser.
Kinesiske kampsportfilmer handler om rettferdighet og verdighet, om et individ, en klasse eller et folk som reiser seg og gir en mektig tyrann en omgang juling.
På 1830-tallet skrev Alexis de Tocqueville at amerikanske presidentvalg var en «nasjonal krisetid». Hva ville han kalt dagens valgkamp?
I vår kriserammede verden åpner det seg stadig nye rom for radikal kapitalismekritikk. Dersom marxismen skal ha noen framtid må dens utøvere imidlertid kunne svare på og ta inn over seg vennligsinnet kritikk.
Et forladt barn, der søger efter sin mor er omdrejningspunktet i Sara Johnsens velspillede men rigeligt skematiske Rosemari.
Våre kjæledyr kan stimulere så mangt. Når matmor heter Laurie Anderson, bør det ikke overraske noen at observasjoner og refleksjoner munner ut i en film om hunden og verden rundt den.
Marx er stadig aktuell, i både økonomisk, humanistisk og tegnteoretisk tapning. Det viser Dag Østerbergs nye bok om kapitalkritikk og en ny oversettelse av Det kommunistiske partis manifest.
Fugler i alle land, foren dere! Hitchcocks klassiker The Birds var i sin tid et stort kreativt løft. En lydsterk film uten musikk, hvor sterke psykoanalytiske undertoner møter gryende miljøsymbolikk.
Genmodifiserte matvarer og husdyr har for lengst vunnet innpass i den gamle naturen. Nå stilles vi overfor valget: Skal vi tillate arvbare inngrep i menneskets egne gener?
Fernando León de Aranoas film om hjelpearbeidere på Balkan har noen regigrep som nok vil irritere enkelte. A Perfect Day har likevel sitt å by på, ikke minst en historie som er verd å fortelle, fra en krig for ikke så veldig lenge siden, i et område ikke så veldig langt unna.
Det sosialistiske tidsskriftet Jacobin markerer et generasjonsskifte i amerikansk politikk.
Småfugler er en intim og dybfølt granskning af pubertetslivet subtilt signeret af Rúnar Rúnarsson.
Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.
Tildelingen av «nobelprisen» i arkitektur til den relativt ukjente arkitekten Alejandro Aravena, antyder en epokeendring i byggebransjen.
Kan litteraturen ændre vores liv? For Stephen Mitchelmore er litteraturen et særligt rum og en modvægt til dyrkelsen af vor tids virkelighedshunger. Måske findes virkeligheden kun som en spænding mellem intimitet og distance.
Det virkelige spørsmålet er ikke om innvandrere er en reell trussel mot Europa, men hva denne besettelsen sier om Europa. En erkjennelse av at vi alle er snåle galninger, er det eneste håpet for en sameksistens av ulike levesett.
Et spøgelse går gennem verden, arbejdets spøgelse. Det findes overalt, og alligevel er det som om arbejdet er ved at forsvinde. Dette spøgelse har besat den menneskelige tilværelse i et omfang, der ifølge kunstteoretiker Bojana Kunst har bragt både kunsten og politikken i en hidtil uset krise.
Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.