FNs panamerikanske røtter
I 1890 inviterte USA til et møte med de latinamerikanske landene. USAs ambisjon om å sikre kontroll over sin «bakgård» mislyktes, i stedet oppsto en tvetydig panamerikanisme som la et fundament for FN.
I 1890 inviterte USA til et møte med de latinamerikanske landene. USAs ambisjon om å sikre kontroll over sin «bakgård» mislyktes, i stedet oppsto en tvetydig panamerikanisme som la et fundament for FN.
Over en million kinesiske arbeidere jobber for Apple-leverandøren Foxconn, verdens største elektronikkprodusent. Selskapet bygger hele byer rundt fabrikkene, der arbeiderne sover, spiser og underholdes i det lille de har av fritid. Arbeidsforholdene er strenge, men ikke like ille som de var før serieselvmordene ved fabrikken i 2010. Le Monde diplomatique har besøkt Foxconns fabrikkbyer.
8. juni starter fotball-EM i Ukraina og Polen. Mens stjernespillerne kjemper for sine nasjoners ære, drukner klubbene i gjeld og skylder milliarder i skatt. UEFA har nylig innført økonomisk fair play for å bøte på de fiskale og økonomiske fordelene enkelte klubber får. Men storklubbene har ingen grunn til bekymring.
Tigging er ikke et samvittighetsspørsmål, det er ikke en økonomisk transaksjon der penger utveksles mot «god samvittighet». Det dreier seg snarere om et strukturelt problem det ikke går an å forby bort.
Studentopprøret i Quebec viser det nok en gang: Sparepolitikk kan ikke lenger gjennomføres uten autoritære metoder. Da Jean Charests liberale regjering besluttet å øke semesteravgiften med 75 prosent på fem år, gikk mer enn en tredjedel av studentene i provinsen ut i streik.
Mens en fjerdedel av spanjolene i yrkesaktiv alder er arbeidsledige, tok flere tusen spanjoler til gatene 15. mai for å feire ettårsdagen til indignados-bevegelsen. Hvem er disse demonstrantene som i Spania, England, USA og Chile hever stemmen mot et urettferdig system?
Organisasjonen Project Censored kårer hvert år de 25 mest forbigåtte nyhetssakene i USA. I år troner nyhetene om at det er flere amerikanske soldater som tar sitt eget liv enn som dør i kamphandlinger og hvordan hæren manipulerer sosiale medier.
Da USA satte i gang «krigen mot terror» og måtte sende stadig flere soldater til Irak og Afghanistan, fikk de et problem: finne nok soldater. Den gjengse amerikaner var ikke særlig lysten på å dø for fedrelandet. Dermed måtte hæren hente inn utlendinger. De private sikkerhetsselskapene rekrutterte afrikanere for Pentagon, som de kunne bruke og kaste.
Europeiske sosialister snakker ofte krast om «finansen» som en ubestridt hersker som må temmes. Men hva og hvem snakker de om? Det kroppsløse «markedet» skygger over de som tjener på krisen og den brutale sparepolitikken. Finanskapitalen har et ansikt.
Dagens unge fra middelklassen ser sitt håp om en bedre framtid knuses av arbeidsledighet og en sosial mobilitet som bare går nedover. Sinnet i okkuperingsbevegelsene verden over gjenspeiler et ubehag over en politisk orden som unndrar seg borgernes kontroll og et oligarki som stikker av med samfunnets verdier.
Historien siden den franske revolusjonen viser middelklassen som en viktig, men ustadig maktfaktor. Dens vingling mellom overklassen og arbeiderklassen er fortsatt det uløste problemet for enhver idé om politisk endring.
I slutten av mai samles NATO-medlemmene til toppmøte i Chicago. NATO har gått seg vill i de afghanske fjellene og svekkes av kutt i forsvarsbudsjetter. USA har derfor lansert konseptet smart defense: europeerne tar regningen, mens USA beholder førersetet.
Forandringen er nå. Oppmuntret av valgseieren overtar statslederen styring over sentralbanken, innfører reguleringer på valutatransaksjoner og annonserer at regjeringen vil nasjonalisere en økonomisk nøkkelsektor som ble solgt på billigsalg 13 år tidligere.
Middelklassen blir tilskrevet svært motstridende sosiale funksjoner, enten som stabiliserende i parlamentarisk-kapitalistiske samfunn eller som mer eller mindre smygrevolusjonær i autoritære framvoksende land som Kina.
Al-Jazeera har mistet sin troverdighet som opposisjonell røst i kjølvannet av den arabiske våren. Tv-kanalen forsvarer nå ofte interessene til Qatar og Saudi-Arabia. Samtidig oppstår nye tv-kanaler finansiert av saudisk kapital.
Ikke bare Frankrikes framtid bestemmes av den kommende presidentens valg, men også EUs. Mohammed Merahs drap i Toulouse har midlertidig vendt den franske presidentvalgkampen bort fra de avgjørende økonomiske sakene.
Den greske krisen er ikke et nytt fenomen. Men andre land som har vært tynget under store gjeldsbyrder, har valgt å slutte å betale, slik Argentina gjorde i 1990-2010. Eksemplet viser ikke bare hvilke faktorer som førte til katastrofen, men også hva som kan gi Hellas litt pusterom.
Portugal har ifølge Det internasjonale pengefondet en fordel Hellas ikke har, nemlig «politisk og sosial enighet». Men denne «harmonien» er mindre en beskrivelse av folkets holdning til sparetiltakene landet er påtvunget enn en konstatering av at landets elite er utdannet på samme handelshøyskole.
Den 1. april trådte Det europeiske medborgerinitiativet (ECI) i kraft. Med en million signaturer fra statsborgere i minst en fjerdedel av medlemslandene kan EU-borgere be Europa-kommisjonen foreslå lovhandlinger innenfor de områdene medlemslandene har gitt EU makt. En rekke initiativ er allerede under utarbeiding, blant annet mot genmodifiserte organismer, for innføring av skatt på finanstransaksjoner, for endring av opphavsretten.
Nigeria blir ofte kalt «democrazy» på grunn av den sosiale og kulturelle uroen som preger landet. Nå har Nigeria skaffet seg et monster: Boko Haram. For tolv år siden var dette bare en opposisjonell religiøs bevegelse som forsøkte å fylle et tomrom skapt av venstrepartienes passivitet. Men frankensteinene i regjeringen klarte å gjøre sekten til en geopolitisk innsatsfaktor, til en drivkraft i en like spektakulær som dødelig runddans av angrep og represalier.
Med beskjedne lån skal de fattige frigjøres som næringsdrivende. Men i India har kapitalens logikk seiret: Mikrokredittselskaper har tjente seg søkkrike på å blodsuge samfunnets mest sårbare.
I 2010 mistet EU mer enn fire millioner industriarbeidsplasser og hadde ved utgangen av fjoråret 23,8 millioner arbeidssøkende. Det er på høy tid at Europa begynner å bekymre seg for sin industrielle, vitenskapelige og teknologiske framtid.
Den amerikanske bilindustrien er på bedringens vei. Den tyske eksportindustrien blomstrer. Industri flyttes tilbake. Men bak denne utviklingen skjuler det seg en mindre strålende virkelighet.
Hva skal vi leve av i framtiden? Spørsmålet stilles stadig og som oftest med retorisk intensjon om å skape skremselsbilder. Etter flere tiår med utflytting av produksjon til lavkostland har denne outsourcingen nå blitt et sentralt stridstema i presidentvalgkampene i USA og Frankrike. Insourcing er hovedbudskapet, industrien skal hentes hjem for å reparere skadene etter at finansindustrien utløste den økonomiske krisen i Vesten (se Gérard Duménil og Dominique Lévys artikkel på side 12–13).
Menneskerettighetene respekteres ikke stort bedre i Saudi-Arabia enn i Iran. Er det dermed det wahhabistiske kongedømmets status som verdens største oljeeksportør og USAs allierte, som mirakuløst nok gjør at det spares av «det internasjonale samfunnet»?