Relasjonen kreditor-debitor er med finanssektorens vekst blitt den sterkeste maktfaktoren i vårt samfunn. Men den er på ingen måte ny. Gjeld som maktmiddel har vært der siden tidenes morgen. Gjeldens historie er pengenes historie, for kreditten fantes lenge før kontantene.
Det ene mislykkede EU-toppmøtet avløser det andre. Det hvite hus og Kongressen krangler uten å komme noen vei. «Markedene» har forstått dette og behandler nå de folkevalgte som hodeløse ender, kraftleketøy de selv har skapt, men ikke lenger klarer å kontrollere. Samtidig er det snart presidentvalg – i Russland, Frankrike og USA. Offentligheten og mediene oversvømmes av valgstoff og skaper en uvirkelig følelse der ord er fullstendig frakoblet handling.
Tidlig i desember braket bistandskjempene EU, USA og Kina sammen i Busan, Sør-Korea for å bli enige om veien videre for verdens bistands- og utviklingsarbeid.
Det ensidige fokuset på utdanning som botemiddel mot sosiale ulikheter fortrenger den åpenbare og eneste løsningen på sosiale ulikheter.
Havnetilgang og en jernbanelinje skaper bitter strid mellom Belgia og Nederland. En flamsk politiker har oppfordret til boikott av nederlandske blåskjell. Konkurransen om varetransporten til og fra Europa har satt den nasjonale suvereniteten på enda en prøve.
Hva skjer når stormen når det siste tilfluktstedet? Neste ut i den europeiske krisen kan være Frankrike, og da er ikke veien lang til Tyskland. Eurosonen er fanget i en giftig spiral der de nyliberalistiske overlevelsesstrategiene graver en stadig dypere grav for det europeiske prosjektet.
Nye og vilkårlige kategorier for psykiske problemer ignorerer psykologiske årsaksforklaringer. I stadig større grad tjener de interessene til den farmasøytiske industrien. I Storbritannia går 500 000 barn på ritalin, Norge er oppe i 17 500. I USA gir antidepressiva en fortjeneste på over 20 milliarder dollar.
Vesten støtter skogsvern i fattige land for å slippe utslippskutt i hjemme. I Mexico la en liten landsby om jordbruket i tråd med internasjonale anbefalinger. Sju år senere har de gitt opp. 9. desember avsluttes FNs klimatoppmøte i Durban, muligens med et svar om kvotemarkedet eller urfolkene skal bestemme over skogene.
De tidligere bankmennene Lucas Papademos og Mario Monti må håndtere konkurstrussel og frykt for kaos når de nå har tatt over roret i Athen og Roma. Ingen av dem er apolitiske teknokrater, men høyremenn og medlemmer i Den trilaterale kommisjon, kjent for å ha anklaget vestlige land for å være for demokratiske.
Som grekerne får erfare finnes det to typer penger, de som brukes til å kjøpe allerede eksisterende produkter, og kapitalen som legger beslag på deres framtid.
Hvordan forsvare kollektiv eiendom når regjeringer legger offentlige tjenester og naturressurser ut på billigsalg for å «balansere» budsjettene? Begrepet fellesgoder kan overskride ideen om at valget står mellom privat eller offentlig eierskap.
Markedet for antipsykotika har vært et av USAs mest lønnsomme i femti år. Da Obama reformerte det amerikanske helsesystemet i 2009 ble 544 millioner dollar brukt for å sikre interessene til forsikringsbransjen og legemiddelindustrien.
Endre politikken, skape likestilling, oppfinne nye styringsformer, deltakelse fra folket. I 1871 gjorde pariserne opprør for å gi konkret innhold til disse i dag forslitte slagordene.
Europeiske venstrepartier våger ikke å utfordre den rådende økonomiske orden. I beste fall lover de å lappe sammen systemet, men som oftest forsøker de å vise «ansvarlighet» med å anbefale de samme hestekurene som høyresiden. Hvor lenge kan dette politiske spillet vare etterhvert som folkets sinne stiger?
Etter at arbeid og tortur har blitt outsourcet, etter at ekteskapsbyråer har outsource dating, ser amerikanerne at de i lang tid også har latt sitt politiske engasjement bli outsourcet. De vil nå ha det tilbake.
Mens hungersnød herjer på Afrikas horn, er forskere opptatt med å gjenopprette den økologiske balansen. For å hindre ørkenspredning og øke matproduksjonen har flere afrikanske land lansert et prosjekt om en grønn mur tvers over kontinentet.
Hva vil det si å være til venstre? Spørsmålet har sjeldent vært mer relevant enn de siste årene.
På begynnelsen av 1980-tallet reformerte revolusjonslederen Thomas Sankara, «Afrikas Che», Burkina Faso. Det kostet ham livet.
Industrimagnaten Henry Ford ville realisere sin drøm om det dydige småby-Amerika i Amazonas.
Det tyske mesterverket Faust har blitt fortolket på svært ulikt vis. Mens det i stor grad ble oversett i Vest-Tyskland, og DDR fortolket Faust som symbol på byggingen av et nytt samfunn, gis Faust i dag et nytt aspekt med den økonomiske krisen: Faust, globaliseringens første entreprenør, er blitt en antihelt.
Obama gikk til valg på «endring», uten å presisere hva det gikk ut på. Når hans første periode nå går mot slutten, er det ikke mange tegn til endring. En annen bevegelse har imidlertid dukket opp i skuffelsen over tingenes tilstand i amerikansk politikk og samfunn.
Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.
Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.
Einmal ist keinmal, heter det. Det må en andre gang til for å innstifte første som realitet. Sommeren 2011 ligner en gjentakelse av 2008. Igjen faller børsene, det snakkes om «nervøse» markeder og advares om resesjon.
