Taliban er ikke nødvendigvis elsket i Pakistan, men regjeringen står enda lavere i kurs. Kaoset i Afghanistan har fått kraftige ringvirkninger i nabolandet, særlig i stammeområdene der amerikansk bombing og fraværet av statsmakt har hjulpet ekstremistene. President Asif Ali Zardari forsøker nå å rydde opp med en omfattende offensiv i Waziristan, noen få måneder etter en resultatløs operasjon i Swat-dalen
Militærjuntaen forsøker å bli kvitt den internasjonale bannlysningen gjennom å avholde «demokratiske» valg. Valgene skal finne sted i 2010, men ingenting tyder på at generalene vil la noen andre enn dem selv bestemme hvem som skal styre landet … så lenge Kina er enig.
Slåss USA mot utenomjordiske vesener? Ralph Peters mener det. Denne pensjonerte offiseren og debattanten frykter at afghanerne er villmenn fra en annen planet. Taliban er «fremmede som foretrekker sin primitive væremåte og dens nådeløse gudsdyrkelse.» Krigen mot Taliban er en «frontkollisjon mellom sivilisasjoner fra forskjellige galakser».1
For første gang på over femti år har japanerne gått mot det sittende regimet. Den nye statsministeren Yukio Hatoyama har gått hardt ut mot den avtroppende regjeringens liberale reformer, men vil det være nok til å redde en skakkjørt japansk økonomi?
Den indiske hæren glemmer Gandhi og drømmer om makt. Etter å ha gjennomført en anbudsrunde med verdens seks største flyprodusenter for å kjøpe 126 kampfly til 12 milliarder dollar, begynte India 17. august å teste ut de nye flyene, og 26. juli lanserte landet sin første atomubåtflåte. India har allerede styrket seg kraftig økonomisk, og ruster seg nå militært for å hevde seg som en global stormakt.
Mens de kinesiske lederne utålmodig venter på en ny økonomisk oppsving, trues Kina av utkantene–Tibet i sør, Indre Mongolia i nord og Xinjiang i vest. Eller av en av de 52 andre offisielle minoritetene. I juli eksploderte det i Xinjiang. De tyrkisktalende uigurene her har lenge vært utsatt for en «hanisering» som har marginalisert dem, en rask modernisering som har ekskludert dem og en vekst i turismen som har reduserte kulturen deres til staffasje. Men utviklingen er ikke bare styrt fra sentralregjeringen i Beijing. Le Monde diplomatique har besøkt Kinas «Ville Vest».
«Er Japan forberedt på utenomjordslig besøk?» spurte opposisjonspolitiker Yamane Ryûji under en spørretime i den japanske nasjonalforsamlingen i 2007. Spørsmålet skapte mye furore i øystaten. Særlig da forsvarsministeren, utdannings- og forskningsministeren og senere statsministeren forsøkte å svare på det, og gjorde det til en sak for mediene. «Vi kan ikke med sikkerhet si at UFO-er ikke eksisterer,» sa forsvarsminister Ishiba Shigeru til lamslåtte journalister. Han mente Japan burde lage en juridisk ramme for en væpnet intervensjon i tilfelle besøket kom. Ishibas reaksjon fikk selvfølgelig en rekke kommentatorer til å trekke på smilebåndet, samtidig som de rettet pekfingeren mot den ekstremt komplekse militære situasjonen i Japan.
I fjor dro New York filharmoniske orkester til Pyongyang på invitasjon fra det nordkoreanske kulturdepartementet. Orkesterets leder understreket at besøket dreide seg om «musikk, ikke politikk». Men klarte likevel ikke legge skjul på gleden over dette «historiske» oppdraget.
Tusenvis av fabrikker må stenge, millioner av migrantarbeider er arbeidsledige–hver dag kommer det dystre nyheter fra Kina. I Chenghai, et av sentrene for den kinesiske leketøysindustrien, viser virkeligheten seg langt mer nyansert. Le Monde diplomatique har besøkt leketøysprovinsen Guangdong.
Den pakistanske hærens offensiv mot Al-Qaida og Taliban i Swat-dalen markerer en ny strategi i kampen mot islamistene, både for Pakistan og USA. Obama krever resultater av sine allierte i regionen, mens Pakistans president Zardari ikke lenger vil inngå avtaler som bare styrker fienden. I mellomtiden har pakistanske myndigheter fått et gigantisk flyktningproblem i fanget.
Mange har forhåpninger til Kinas nye middelklasse. Vil dette velutdannede og relativt rike samfunnslaget bidra til å demokratisere Kina eller vil det tjene som et økonomisk fundament for herskerklassen?
For å møte krisen uten å underkaste seg IMF, har flere asiatiske land gått sammen for å opprette et asiatisk solidaritetsfond. Sør-Korea har lovet 24 milliarder dollar i påvente av lignende bidrag fra Beijing og Tokyo. Men det spørs om dette tiltaket er tilstrekkelig for å redde et allerede sosialt og økonomisk sårbart sørkoreansk samfunn fra fullstendig kollaps. For tiden er det vanskelig å skimte reelle alternativer til den sittende nyliberale regjeringen.
USA har lagt press på Pakistan og India for å få en slutt på konflikten i Kashmir, i håp om at Pakistan da vil konsentrere seg om stammeområdene i nord og Afghanistan. Selv om det var trefninger mellom regjeringssoldater og opprørere i den indiske delen 20. mars, tyder det meste på at innbyggerne nå ser på ikke-vold og dialog som den beste framgangsmåten for å få slutt på krigen som i løpet av seksti år har krevd 60 000 liv.
I slutten av februar meldte den srilankiske hæren at de hadde inntatt den siste byen Tamiltigrene (LTTE) kontrollerte, Puthukudiyiruppu. Men fortsatt er flere tusen sivile fanget mellom to krigførende parter som ikke skyr noen midler. Regjeringshæren håper den militære suksessen den siste tiden vil gi nådestøtet til tamilenes kamp for en selvstendig stat på Sri Lanka, men glemmer at tamilenes minoritetskamp ikke begrenser seg til Tamiltigrene.
Femdagerskrigen i Georgia i august er fortsatt gåtefull. Hvorfor gikk Georgia til angrep? Hvorfor presset ikke Vesten på for å forhindre deres allierte i å bli knust? Hvorfor satte de sin internasjonale prestisje på spill for å forsvare Georgia? Hvorfor trakk Russland seg tilbake?
17 medlemmer av den franske hjelpeorganisasjonen Action contre la faim (Handling mot sult, ACF) henrettet i Muttur-området på nordøstkysten av Sri Lanka 4. august 2006. Én for én ble de skutt i nakken, mens kampene raste mellom regjeringsstyrkene og «Tamiltigrene» (Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE). Ugjerningen var uten tvil planlagt. De fire kvinnene og 13 mennene, alle mellom 20 og 40 år, deltok i humanitære hjelpeoperasjoner da de ble drept. I slike omstendigheter som borgerkrigen på Sri Lanka, er det ikke uvanlig at sivile som havner i kryssild blir bombet og beskutt uten skånsel, og må bøte med livet i kamper der det ikke skjelnes mellom sivile og militære. Noen ganger dreier det seg om flere titalls personer, slik som her. Men det som skjedde i Muttur er annerledes. ACF trodde aldri at organisasjonens medarbeidere skulle bli ofre for slike uhyrligheter, ikke mer enn for tilfeldigheter eller kuler på avveie. Den franske hjelpeorganisasjonen snakker her om «kaldblodige» henrettelser, utført «raskt og effektivt». Organisasjonen understreker at de 17 ofrene var godt kjent i Muttur og at «de var lett gjenkjennelige som humanitære hjelpearbeidere». Og den påpeker også at myn-dighetene like fra starten ikke viste noen vilje til samarbeid. Tre hele dager gikk det før politiet og militæret til slutt lot representanter for ACF og Den internasjonale Røde Kors-komiteen dra til åstedet. Da var kampene over. Som alltid i slike saker setter myndighetene i Colombo mye inn på å anklage de tamilske «terroristene». Men denne gangen har ikke denne beskyldningen vært nok. Saken vakte oppstandelse. Enkelte nøler ikke med å snakke om «krigsforbrytelse» og krever etterforskning. MASSAKREN I MUTTUR sendte sjokkbølger innover en fransk opinion som inntil da hadde brydd seg lite om konflikten. Med ett oppdaget man at srilankernes dagligliv lå langt unna de eksotiske klisjeene, at den innebærer vold og tortur, bortføringer og utenomrettslige henrettelser, vitner som forsvinner og andre uhyrligheter. En internasjonal reaksjon tok form, der EU, investorer og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) spilte en avgjørende rolle. Plutselig var flere rettssaker i gang. 15. august 2006 åpnet de første forundersøkelsene i en førsteinstansdomsstol. Men det var ikke nok. I november godtok president Mahinda Rajapaksa forslaget om å opprette en granskningskommisjon (Commission of Inquiery, CoI) der ni kjente srilankere skulle ha ansvar for å granske denne massakren og 15 andre tilfeller av «grove brudd» på menneskerettighetene. Internasjonalt press framført av ambassadørene i Colombo førte til at presidenten inviterte en gruppe på elleve «framstående personer» til å delta i granskningen. De elleve kom fra ulike steder og ble samlet i Den uavhengige internasjonale gruppen av framstående personer (International Independent Group of Eminent Persons – IIGEP). I skrivende stund har ACF og IIGEP kastet inn håndkleet. Det internasjonale samfunn må ta inn over seg både at disse framgangsmåtene ikke har ført fram og at den srilankiske regjeringen åpenbart mangler vilje til å finne sannheten. Den franske NGO-en skriver i en rapport: «Etter å ha fulgt disse tre ankene i mer enn ett og et halvt år, slår ACF med bitterhet fast at rettssakene som ble satt i gang etter de dramatiske hendelsene i Muttur, bare innebærer en ørliten sjanse, om noen, til at man fra offisielt hold kommer til å peke ut de ansvarlige for denne krigsforbrytelsen.»1 I teksten omtales «omfattende tilsløring av omstendighetene omkring hendelsen». Uregelmessigheter i enkelte rettslige prosedyrer og
Under en måned etter attentatene 26. november 2008 åpnet luksushotellene i Mumbai, Taj Mahal og Oberoi-Trident, dørene igjen. Men i hele landet er traumet etter hendelsene fortsatt sterkt.
I september i år ble det oppdaget en massegrav nær flyplassen i Dili med ofre fra den indonesiske okkupasjonen (1975–2002). Okkupasjonshæren fikk hjelp av politifolk, militære og øst-timoresiske militssoldater. Men styresmaktene har valgt forsoning framfor straff, noe som ofte faller befolkningen tungt for brystet. Særlig når stadig flere mistenker amnestiene for å være utslag av korrupsjon snarere enn et reelt ønske om forsoning.
Årets dokumentarfestival i København ønsket å rette fokus mot filippinsk film. Le Monde diplomatique møtte den filippinske regissøren Khavn de la Cruz for en samtale om den filippinske filmens særtrekk.
Kinesiske «lærlinger» har vist seg å være en gullgruve for japanske bedrifter. Når de tar inn kinesisk arbeidskraft på «lærlingvisum kan de betale langt mindre enn minstelønnen. På tross av at selv USAs kritiserer ordningen for som et mulig menneskerettighetsbrudd, virker det ikke som japanske politikere ønsker å fjerne den, særlig ikke nå som verden går inn i global resesjon.
I begynnelsen av september ble India i praksis anerkjent som atommakt, selv om landet ikke har undertegnet ikkespredningsavtalen. Under den kalde krigen sto India nærmere Sovjetunionen enn USA. Dette har endret seg etter murens fall, men India har på ingen måter underkastet seg USA. Landet har snarere fått egne stormaktsambisjoner, og multinasjonale selskaper å støtte opp om.
Asia er historiens begynnelse, mens Europa er dens endepunkt,
hevdet Hegel på 1800-tallet. Endringene som er underveis tyder på at han tok grundig feil.
Etter nærmere ti år med militærdiktatur står det nye pakistanske demokratiet overfor en rekke farer: Hver dag rapporteres det om drepte i stammeområdene, der sivile rammes av både afghansk og pakistansk Taliban, så vel som amerikanske droner. Vil den nyvalgte presidenten, Asif Ali Zardari, klare å sikre det parlamentariske demokratiet mot presset fra militante islamister og desperate amerikanere?
«Hvis alt går som det skal i 2008, vil NATO-troppene trekke seg ut i 2009,» sier en anonym Talibanleder til Le Monde diplomatique. Siden 2006 har et nytt Taliban blitt dannet av tidligere pakistanske soldater og frigjøringskjempere fra Kashmir og Sentral-Asia. Deres ekspertise begynner nå å merkes av NATO, som har undervurdert Talibans strategiske og taktiske endringer. I mai’juni var antallet drepte vestlige soldater i Afghanistan (70) for første gang høyere enn i Irak (52).
