Med Abkhazian Virtual Archives giver Anna Dziapshipa et sjældent indblik i livet i Abkhasien før Sovjetunionen brød sammen. Hun håber at initiativet kan være med til at skabe forsoning mellem georgiere og abkhasere.
USA har lagt press på Pakistan og India for å få en slutt på konflikten i Kashmir, i håp om at Pakistan da vil konsentrere seg om stammeområdene i nord og Afghanistan. Selv om det var trefninger mellom regjeringssoldater og opprørere i den indiske delen 20. mars, tyder det meste på at innbyggerne nå ser på ikke-vold og dialog som den beste framgangsmåten for å få slutt på krigen som i løpet av seksti år har krevd 60 000 liv.
En underlig funksjon med profetier er at tilhengerne bare blir mer iherdig troende når de ikke går i oppfyllelse.
Mange år med rettslig forfølgelse av Sami Al-Arian går mot veis ende. Etter nærmere fem og et halvt år i fengsel, ble Dr. Sami Al-Arian midlertidig løslatt for første gang 2. september 2008 i Fairfax, Virginia. I 2003 ble Sami Al-Arian tiltalt av amerikanske myndigheter for å ha støttet den palestinske grupperingen Islamsk hellig krig. De hevdet han dermed indirekte hadde forårsaket selvmordsaksjoner mot sivile israelere, men kunne ikke legge frem konkrete bevis. Da retten skulle vurdere saken mot han i 2005, fant juryen ham ikke skyldig på åtte av 17 tiltalepunkter. Juryen var delt på de resterende ni punktene. Normalt ville aktoratet lagt saken død, men i Al-Arians tilfelle gikk den videre med de resterende punktene. Siden Al-Arian og hans familie verken hadde krefter eller økonomiske ressurser til å føre saken videre, inngikk han et forlik i mars 2006. Al-Arian sa seg skyldig i ett av de ni tiltalepunktene hvis de åtte resterende frafalt. Dette ene punktet medførte en innrømmelse av å ha hjulpet en kollega med å slippe inn i USA, og for å ha hjulpet svogeren Sami Al-Najjar med økonomisk støtte til rettshjelp, da denne satt fengslet i tre år på grunnlag av hemmelige bevis. Al-Arian ble dømt til 57 måneder i fengsel, hvor på han skulle deporteres etter soning. De tre årene han hadde sittet i varetekt under rettsaken skulle trekkes fra. Denne delen av prosessen mot Sami Al-Arian ble forøvrig skildret utførlig i den norske dokumentaren USA mot Al-Arian (2007) av Line Halvorsen. IFØLGE FORLIKET anbefalte aktoratet dommeren å gi Al-Arian minimumsstraff. Al-Arian skulle slippe fri og forlate USA umiddelbart. Men dommeren overrasket alle ved å gi Al-Arian maksimumsstraff innenfor strafferammen, og i ettertid har rettsmyndighetene funnet stadig nye grunner til å holde ham innelåst. I november 2006 ble han innkalt til en storjury, der aktoratet ville han skulle vitne mot andre terrormistenkte. Al-Arian mente at dette var stikk i strid med forliksavtalen han inngikk med påtalemyndigheten i 2005, hvor han ble garantert immunitet mot å vitne i enhver rettssal. Da Al-Arian nektet å vitne, ble han dømt for forakt overfor retten og sendt i fengsel for ytterligere 18 måneder. Egentlig skulle han blitt løslatt og deportert til Egypt i april 2007. Da han skjønte hvor det bar, begynte Al-Arian i januar 2007 en sultestreik for å protestere mot trakassering fra amerikanske myndigheter. I samme periode fikk Al-Arian for øvrig en ny dommer som fattet avgjørelser som ga hans sak en ny vending. Dommer Leonie Brinkema fastlo at Al-Arians sak er unik, og at hun var overbevist om at ikke alle fakta var lagt frem i saken. Hun fastholdt likevel at han måtte stille for en storjury, men da for å oppnå en større klarhet i saken. Hun innvilget imidlertid Al-Arian retten til å forsvare seg overfor juryen. For at det skulle kunne være mulig å fatte en avgjørelse om Al-Arian i det hele tatt inngikk et forlik, ba hun statsadvokat Gordon Kromberg legge fram dokumentene Al-Arian henviste til. Kromberg nektet å gjøre dette hele tre ganger. Av en slik grunn innvilget derfor dommer Brinkema under en høring den 9. mars Al-Arian retten til å søke om henleggelse av saken. Hun oppga som hovedgrunn at integriteten til det amerikanske justisdepartementet stod på spill hvis hun ikke fattet en slik beslutning. © norske LMD
I Soderberghs todelte film om revolusjonssymbolet Che Guevara er det dialektikken snarere enn maskinpistolen som står i sentrum. Splittingen i to deler og den påfølgende syntesen framstår som den eneste mulige måten å vise revolusjonens tilfeldighet på.
Er vejen frem for Argentinas økonomi belagt med togskinner og genopbygning af Sydamerikas tidligere største jernbanenet? De sidste 20 års afmontering af det argentinske jernbanenet er symptomatisk for en national afmontering af Latinamerikas tidligere mest udbyggede velfærdsstat.
I slutten av februar meldte den srilankiske hæren at de hadde inntatt den siste byen Tamiltigrene (LTTE) kontrollerte, Puthukudiyiruppu. Men fortsatt er flere tusen sivile fanget mellom to krigførende parter som ikke skyr noen midler.
I Palestina-konflikten reduserer israelske medier seg selv til ukritiske talspersoner for hæren. Et hederlig unntak finnes: avisen Haaretz.
Europaparlamentet har lenge slitt med et image som en maktesløs instans i det store EU-systemet. Men parlamentets motstand i høst mot en avgjørelse i EF-domstolen som legaliserer sosial dumping, har fått mange til å se på parlamentet som et håp for et «sosialt EU». Et grundigere blikk på striden om parlamentets motstand mot EU-dommernes liberalistiske traktatfortolkning avslører imidlertid snarere sprekker i EU-konstruksjonen enn utsikter til et mer sosialt og demokratisk EU.
Femdagerskrigen i Georgia i august er fortsatt gåtefull. Hvorfor gikk Georgia til angrep? Hvorfor presset ikke Vesten på for å forhindre deres allierte i å bli knust? Hvorfor satte de sin internasjonale prestisje på spill for å forsvare Georgia? Hvorfor trakk Russland seg tilbake?
«Allerede før mat- og finanskrisene i 2008 levde én av seks i sult og nød. I løpet av 2008 har 100 millioner mennesker trådt inn i deres rekker,» sa avtroppende leder for Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Lennart Båge, 18. februar. Matvarekrisen har endret de globale spillereglene, nå er det ikke lenger frihandel som gjelder, men matvaresikkerhet.
17 medlemmer av den franske hjelpeorganisasjonen Action contre la faim (Handling mot sult, ACF) henrettet i Muttur-området på nordøstkysten av Sri Lanka 4. august 2006. Én for én ble de skutt i nakken, mens kampene raste mellom regjeringsstyrkene og «Tamiltigrene» (Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE). Ugjerningen var uten tvil planlagt. De fire kvinnene og 13 mennene, alle mellom 20 og 40 år, deltok i humanitære hjelpeoperasjoner da de ble drept. I slike omstendigheter som borgerkrigen på Sri Lanka, er det ikke uvanlig at sivile som havner i kryssild blir bombet og beskutt uten skånsel, og må bøte med livet i kamper der det ikke skjelnes mellom sivile og militære. Noen ganger dreier det seg om flere titalls personer, slik som her. Men det som skjedde i Muttur er annerledes. ACF trodde aldri at organisasjonens medarbeidere skulle bli ofre for slike uhyrligheter, ikke mer enn for tilfeldigheter eller kuler på avveie. Den franske hjelpeorganisasjonen snakker her om «kaldblodige» henrettelser, utført «raskt og effektivt». Organisasjonen understreker at de 17 ofrene var godt kjent i Muttur og at «de var lett gjenkjennelige som humanitære hjelpearbeidere». Og den påpeker også at myn-dighetene like fra starten ikke viste noen vilje til samarbeid. Tre hele dager gikk det før politiet og militæret til slutt lot representanter for ACF og Den internasjonale Røde Kors-komiteen dra til åstedet. Da var kampene over. Som alltid i slike saker setter myndighetene i Colombo mye inn på å anklage de tamilske «terroristene». Men denne gangen har ikke denne beskyldningen vært nok. Saken vakte oppstandelse. Enkelte nøler ikke med å snakke om «krigsforbrytelse» og krever etterforskning. MASSAKREN I MUTTUR sendte sjokkbølger innover en fransk opinion som inntil da hadde brydd seg lite om konflikten. Med ett oppdaget man at srilankernes dagligliv lå langt unna de eksotiske klisjeene, at den innebærer vold og tortur, bortføringer og utenomrettslige henrettelser, vitner som forsvinner og andre uhyrligheter. En internasjonal reaksjon tok form, der EU, investorer og ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) spilte en avgjørende rolle. Plutselig var flere rettssaker i gang. 15. august 2006 åpnet de første forundersøkelsene i en førsteinstansdomsstol. Men det var ikke nok. I november godtok president Mahinda Rajapaksa forslaget om å opprette en granskningskommisjon (Commission of Inquiery, CoI) der ni kjente srilankere skulle ha ansvar for å granske denne massakren og 15 andre tilfeller av «grove brudd» på menneskerettighetene. Internasjonalt press framført av ambassadørene i Colombo førte til at presidenten inviterte en gruppe på elleve «framstående personer» til å delta i granskningen. De elleve kom fra ulike steder og ble samlet i Den uavhengige internasjonale gruppen av framstående personer (International Independent Group of Eminent Persons – IIGEP). I skrivende stund har ACF og IIGEP kastet inn håndkleet. Det internasjonale samfunn må ta inn over seg både at disse framgangsmåtene ikke har ført fram og at den srilankiske regjeringen åpenbart mangler vilje til å finne sannheten. Den franske NGO-en skriver i en rapport: «Etter å ha fulgt disse tre ankene i mer enn ett og et halvt år, slår ACF med bitterhet fast at rettssakene som ble satt i gang etter de dramatiske hendelsene i Muttur, bare innebærer en ørliten sjanse, om noen, til at man fra offisielt hold kommer til å peke ut de ansvarlige for denne krigsforbrytelsen.»1 I teksten omtales «omfattende tilsløring av omstendighetene omkring hendelsen». Uregelmessigheter i enkelte rettslige prosedyrer og
En fortelling om krigens uutholdelige letthet i en lukket medieverden på utsiden av Gazastripen.
For Frantz Fanon fra den franske øya Martinique var ikke de undertrykte og kolonisertes frigjøring «et resultat av en magisk operasjon, en naturlig omveltning eller en vennskapelig overenskomst». Den revolusjonære humanisten Fanon skapte en svart bevissthet uten å sperre den inne i en essensialisme, i en unik og frosset identitet.
«En krig mot Iran» kalte enkelte israelske ledere invasjonen av Gaza. Ideen om en radikal islamsk akse mellom Syria og Iran, Hizbollah og Hamas, har vært Israels og Bush-administrasjonens credo. Dette synet gikk Barack Obama bort fra i sin innsettelsestale til fordel for en «ny tilnærming basert på interesse og gjensidig respekt». Vil Obama ta opp tråden fra tiden da det revolusjonære Iran var en viktig alliert for USA og Israel?
President Uribe strammer grepet i Colombia. Enhver politisk motstand blir slått i hartkorn med FARC-geriljaen.
Under en måned etter attentatene 26. november 2008 åpnet luksushotellene i Mumbai, Taj Mahal og Oberoi-Trident, dørene igjen. Men i hele landet er traumet etter hendelsene fortsatt sterkt.
President Abdelaziz Bouteflika vil gjennomføre en grunnlovsreform for å kunne stille til valg for tredje gang i april 2009. Samtidig innrømmer han at politikken hans har mislykkes. Men folk flest er så bekymret og fortvilet over forverringene de opplever i dagliglivet at de er fullstendig uinteressert i det forestående valget. Le Monde diplomatique har besøkt et Algerie i økonomisk oppløsning.
Ali Chibani
Matvarekrisen i 2008 gjenopplivet debatten om genmodifiserte matvarer. Argumentet fra de multinasjonale
matvarefirmaene er at bioteknologien vil øke matvareproduksjonen. Men så langt har bøndene i Vest-Afrika motsatt seg å bruke
de svindyre såkornene. Dette har fått agrogiganten Monsanto til å gå til frontalangrep på det svakeste leddet i regionen,
nemlig det lutfattige Burkina Faso og landets korrupte president Blaise Compaoré.
1. januar ble Slovakia det 16. landet som har innført EUs ti år gamle fellesvaluta. Euroen er en stabil valuta og kilde til vekst for hele euroområdet, sier tilhengerne. Men bakenfor den politiske viljen lurer økonomiske realiteter som tvinger fram spørsmålet: Har euroen bidratt til den økonomiske krisen mange EU-land befinner seg i?
Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.
Statsminister Stephen Harper kunne stolt annonsere at Barack Obamas første utenlandsreise vil bli til nabolandet i nord. Og det er ikke uten grunn at Obama, i motsetning til sin forgjenger, drar dit. Harper har gjort Canada til USAs utenrikspolitiske håndlanger, i Afghanistan så vel som Sør-Amerika, i håp om at landet skal få en mer sentral internasjonal rolle.
Er det ikke mer spennende å delta på tegnekurs enn å stå i lange køer for å få signert et album? Tegneseriefestivalene i Frankrike er blitt overkommersialiserte mener alternative tegneserieskapere, og håper fansen vil gjøre opprør mot strømlinjeformingen.
«George Bush» og «historiens verste president» gir over 20 000 treff på Google. Dette burde få alle som mener at politikere bør ha mer peiling på økonomi og ledelse, til å tenke om igjen. For Bush er den første amerikanske presidenten med lederutdanning. Noe som gir mening til det amerikanske næringslivets ønske om å glemme Bush så fort som mulig og hyllest av «Obama-stilen».
Opptøyene som herjet i en rekke greske byer i desember har i seg kimen til et generasjonsopprør, opprøret til en hel generasjon som er i ferd med å bli klar over at de aldri vil få en bedre levestandard enn foreldrene sine. Og denne situasjonen er ikke særegen for Hellas, men snarere regelen i de vesteuropeiske landene.
