I likhet med det iranske presidentvalget i 2005 vil denne månedens valg i stor grad dreie seg om interne problemer. «Reformistkandidatene» tapte for fire år siden fordi de ikke hadde noen klar løsning på de sosiale problemene, mens Mahmoud Ahmadinejad lovte å «legge oljepengene på folkets bord». Nå må han svare for sin økonomiske politikk overfor et stadig mektigere iransk næringsliv.
«Hvis vi må, så selger vi smykkene til konene våre for å ferdigstille denne motorveien,» har den albanske statsministeren Sali Berisha erklært. De beregnede kostnadene for forbindelsen Tirana-Pristina har allerede overskredet én milliard euro. Gigantprosjektet skal forbedre de økonomiske relasjonene mellom Albania og Kosovo. Men dreier det seg også om å komme et skritt nærmere «Stor-Albania»?
Den pakistanske hærens offensiv mot Al-Qaida og Taliban i Swat-dalen markerer en ny strategi i kampen mot islamistene, både for Pakistan og USA. Obama krever resultater av sine allierte i regionen, mens Pakistans president Zardari ikke lenger vil inngå avtaler som bare styrker fienden. I mellomtiden har pakistanske myndigheter fått et gigantisk flyktningproblem i fanget.
Foran valget på ny nasjonalforsamling 7. juni i Libanon har det oppstått en overraskende allianse mellom det sjiamuslimske Hizbollah og Den frie patriotiske bevegelse (CPL) ledet av den maronittiske generalen Michel Aoun. Hvorfor har dette sekulære kristne partiet valgt å gå i allianse med et islamistisk, nasjonalistisk arabisk parti?
Den såkalte finanskrisen rammer forskjellig verden over, alt etter graden av sosiale sikkerhetsnett og statlig kontroll. I månedene som kommer vil Le Monde diplomatique undersøke krisens realitet i en gjennomsnittlig by i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika. Først ut er denne reportasjen fra byen Kherson i et Ukraina som allerede før finanskrisen led under en mislykket privatisering av landets industri.
«Dere drømmer om et forent, autonomt og sosialistisk Europa. Men hvis kontinentet avslår beskyttelse fra USA, vil det fatalt falle i hendene på Stalin», sier en av hovedpersonene i Simone de Beauvoirs Mandarinene og minner oss om at den kalde krigen var drivkraften bak det europeiske prosjekt.
Mange har forhåpninger til Kinas nye middelklasse. Vil dette velutdannede og relativt rike samfunnslaget bidra til å demokratisere Kina eller vil det tjene som et økonomisk fundament for herskerklassen?
På slutten av 1990-tallet lovet IMF og Verdensbanken gjeldssletting for Zambia mot at myndighetene privatiserte gruveindustrien. Et tiår senere har multinasjonale selskaper presset lønningene ned til et minimum, forurenset elvene og stukket av med profitten.
Valget til nytt Europaparlament 7. juni skjer samtidig som unionens juridiske pilarer vakler under presset fra den økonomiske krisen. Er den institusjonelle og økonomiske krisen en anledning til å radikalt revurdere det europeiske prosjektet?
Kan de øyene Palestina i dag i praksis består av danne grunnlag for en selvstendig stat?
Hvilket regime er det Norge vil inngå frihandelsavtale med?
Høyredreiningen i Israel truer med å gjøre livet til Israels mange arabere enda vanskeligere. Høyreekstremistenes drøm om en jødisk stat utsetter stadig flere av Israels halvannen million palestinere for det de kaller en snikende apartheid. Nylig ville jødiske politikere forby arabiske partier å stille til valg. Mangfold og like rettigheter står ikke på den -politiske -dagsorden, det gjør derimot en retorikk som består av regelrette angrep på en femtedel av befolkningen. Le Monde diplomatique har besøkt de arabiske lokalsamfunnene israelske myndigheter gjør alt for å bli kvitt.
For å møte krisen uten å underkaste seg IMF, har flere asiatiske land gått sammen for å opprette et asiatisk solidaritetsfond. Sør-Korea har lovet 24 milliarder dollar i påvente av lignende bidrag fra Beijing og Tokyo. Men det spørs om dette tiltaket er tilstrekkelig for å redde et allerede sosialt og økonomisk sårbart sørkoreansk samfunn fra fullstendig kollaps. For tiden er det vanskelig å skimte reelle alternativer til den sittende nyliberale regjeringen.
Legg ikke ansvaret på staten, på næringslivet, på manglende planlegging og framsyn–det er din skyld!
Forut for den pågående økonomiske krisen førte økte matvarepriser til opptøyer i verdens fattige land. Med finanskrisen spredte opprørsbølgen seg til Vesten. Står krisen i fare for å utløse sosiale opptøyer av dimensjoner vi ikke har sett på nærmere et århundre?
Siden de store produsentene av frukt og grønnsaker og kosmetikkindustrien begynte å utnytte Souss-sletta, blir stadig flere bondekvinner av berberbakgrunn tvunget til å slite som jordbruksarbeidere under svært usle kår for å forsyne Europa med tomater, appelsiner og aromatiske oljer. Le Monde diplomatique har besøkt den sosialt og økologisk utsatte regionen.
Latin-Amerikas nære historie er full av plutselige omveltninger. De siste årene har de fleste landene valgt mer eller mindre sosialistiske ledere med sterk tilknytning til grasrotbevegelser. Vil kontinentets folkebevegelser vise vei for venstresiden verden over, eller er faren fortsatt til stede for at fortidens diktatoriske tilbøyeligheter igjen vil få fotfeste i landene?
Kulturrådets nulling av en av verdens mest anerkjente aviser reiser spørsmål om hva pressestøtten er til for.
Det kommer stadig flere vitnesbyrd om krigsforbrytelser begått av den israelske hæren under det nylige angrepet på Gaza. Og påstandene kommer ikke bare fra sivile palestinere og hjelpearbeider, men også fra soldater som deltok i offensiven. Det kan virke som Israel har tapt kampen om hva som er legitim maktbruk, og dermed står i fare for å kunne bli stilt til rette for krigsforbrytelser. Men hvor sannsynlig er det at noen vil bli dømt?
Med sin eksportrettede økonomi er Tyskland hardt rammet av den pågående økonomiske krisen. Samtidig slår en rekke skandaler innover det tyske næringslivet – skatteunndragelser, ekstravagante bonuser, korrupsjon – som har gitt grobunn for en ny og moraliserende Marx.
USA har lagt press på Pakistan og India for å få en slutt på konflikten i Kashmir, i håp om at Pakistan da vil konsentrere seg om stammeområdene i nord og Afghanistan. Selv om det var trefninger mellom regjeringssoldater og opprørere i den indiske delen 20. mars, tyder det meste på at innbyggerne nå ser på ikke-vold og dialog som den beste framgangsmåten for å få slutt på krigen som i løpet av seksti år har krevd 60 000 liv.
En underlig funksjon med profetier er at tilhengerne bare blir mer iherdig troende når de ikke går i oppfyllelse.
Mange år med rettslig forfølgelse av Sami Al-Arian går mot veis ende. Etter nærmere fem og et halvt år i fengsel, ble Dr. Sami Al-Arian midlertidig løslatt for første gang 2. september 2008 i Fairfax, Virginia. I 2003 ble Sami Al-Arian tiltalt av amerikanske myndigheter for å ha støttet den palestinske grupperingen Islamsk hellig krig. De hevdet han dermed indirekte hadde forårsaket selvmordsaksjoner mot sivile israelere, men kunne ikke legge frem konkrete bevis. Da retten skulle vurdere saken mot han i 2005, fant juryen ham ikke skyldig på åtte av 17 tiltalepunkter. Juryen var delt på de resterende ni punktene. Normalt ville aktoratet lagt saken død, men i Al-Arians tilfelle gikk den videre med de resterende punktene. Siden Al-Arian og hans familie verken hadde krefter eller økonomiske ressurser til å føre saken videre, inngikk han et forlik i mars 2006. Al-Arian sa seg skyldig i ett av de ni tiltalepunktene hvis de åtte resterende frafalt. Dette ene punktet medførte en innrømmelse av å ha hjulpet en kollega med å slippe inn i USA, og for å ha hjulpet svogeren Sami Al-Najjar med økonomisk støtte til rettshjelp, da denne satt fengslet i tre år på grunnlag av hemmelige bevis. Al-Arian ble dømt til 57 måneder i fengsel, hvor på han skulle deporteres etter soning. De tre årene han hadde sittet i varetekt under rettsaken skulle trekkes fra. Denne delen av prosessen mot Sami Al-Arian ble forøvrig skildret utførlig i den norske dokumentaren USA mot Al-Arian (2007) av Line Halvorsen. IFØLGE FORLIKET anbefalte aktoratet dommeren å gi Al-Arian minimumsstraff. Al-Arian skulle slippe fri og forlate USA umiddelbart. Men dommeren overrasket alle ved å gi Al-Arian maksimumsstraff innenfor strafferammen, og i ettertid har rettsmyndighetene funnet stadig nye grunner til å holde ham innelåst. I november 2006 ble han innkalt til en storjury, der aktoratet ville han skulle vitne mot andre terrormistenkte. Al-Arian mente at dette var stikk i strid med forliksavtalen han inngikk med påtalemyndigheten i 2005, hvor han ble garantert immunitet mot å vitne i enhver rettssal. Da Al-Arian nektet å vitne, ble han dømt for forakt overfor retten og sendt i fengsel for ytterligere 18 måneder. Egentlig skulle han blitt løslatt og deportert til Egypt i april 2007. Da han skjønte hvor det bar, begynte Al-Arian i januar 2007 en sultestreik for å protestere mot trakassering fra amerikanske myndigheter. I samme periode fikk Al-Arian for øvrig en ny dommer som fattet avgjørelser som ga hans sak en ny vending. Dommer Leonie Brinkema fastlo at Al-Arians sak er unik, og at hun var overbevist om at ikke alle fakta var lagt frem i saken. Hun fastholdt likevel at han måtte stille for en storjury, men da for å oppnå en større klarhet i saken. Hun innvilget imidlertid Al-Arian retten til å forsvare seg overfor juryen. For at det skulle kunne være mulig å fatte en avgjørelse om Al-Arian i det hele tatt inngikk et forlik, ba hun statsadvokat Gordon Kromberg legge fram dokumentene Al-Arian henviste til. Kromberg nektet å gjøre dette hele tre ganger. Av en slik grunn innvilget derfor dommer Brinkema under en høring den 9. mars Al-Arian retten til å søke om henleggelse av saken. Hun oppga som hovedgrunn at integriteten til det amerikanske justisdepartementet stod på spill hvis hun ikke fattet en slik beslutning. © norske LMD
I Soderberghs todelte film om revolusjonssymbolet Che Guevara er det dialektikken snarere enn maskinpistolen som står i sentrum. Splittingen i to deler og den påfølgende syntesen framstår som den eneste mulige måten å vise revolusjonens tilfeldighet på.
