To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.
Calcutta-baserte Seagull Foundation er en lokal bokhandel og et kultursenter, men en regional og global fredsaktør. Le Monde diplomatique møtte grunnleggeren, Naveen Kishore, da han var på besøk i Oslo.
Russland er verdens tredje mest livsfarlige land for journalister. Russiske journalister som ikke orker å risikere trusler, bortføring eller død, driver med utstrakt selvsensur. I avisen Novaja Gazeta, der Anna Politkovskaja jobbet, har fem kolleger blitt drept. Vi har ikke tenkt å holde oss borte fra Tsjetsjenia, sier de i avisen.
Alle spør oss om drapet på Anna Politkovskaja kan settes i sammenheng med det materialet om tortur som hun arbeidet med. Dagen før hun ble drept, torsdag 5. oktober, kunngjorde hun at hun jobbet med dette stoffet på radiostasjonen «Svoboda» («Frihet»). I dag [12. oktober] trykker vi utdrag av materiale fra to saker som korrespondenten vår ikke fikk gjort seg ferdig med.
Det første er en tekst med vitnesbyrd fra et torturoffer. Data fra legeundersøkelser bekrefter at tortur har blitt anvendt. Det andre består av fotografier som skulle ha dannet grunnlaget for en annen tekst, som aldri ble skrevet. På disketten som ble funnet hos Politkovskaja (vi ber om at personen som leverte henne videofilmen melder seg) vises tortur av ukjente personer. Det er torturistene selv som har gjort opptaket. Antagelig tilhører torturistene en tsjetsjensk militær- eller politiavdeling.
Redaksjonen, Novaja Gazeta.
Et forsinket og selektivt rettsoppgjør skal snart begynne i Kambodsja. USA har godtatt rettsoppgjøret, så lenge domstolen kun kan dømme forbrytelser begått i Kambodsja mellom 17. april 1975 og 6. januar 1979. Dermed kommer ikke de utenlandske aktørene i tragedien til å trekkes for retten. Ikke engang Henry Kissinger.
Under Reagan på 80-tallet ble resonnement, argumenter og statistikk gradvis erstattet av «storyer» i de offisielle talene. Storytellingens suksess fremstår som kapitalismens kulturrevolusjon. Ledere skal fortelle historier for å motiver arbeiderne. Legene utdannes til å lytte til pasientenes fortellinger. Reporterne vender tilbake til den fortellende journalistikken og psykologene til narrativ terapi.
Før det amerikanske midtperiode-valget den 7. november vil de to største partiene ha brukt 500 millioner dollar på kampanjer. «Mikro-målretting» er et av de nye verktøyene for via statistikk å plukke ut typiske velgere, og påvirke dem med propaganda.
Da dommerne i den føderale valgdomstolen utpekte Felipe Calderón som Mexicos neste president, førte dette til en folkebevegelse Mexico aldri hadde sett liknende til. De meksikanske myndighetene svarte med en maktdemonstrasjon–regjeringens politimakt ender som oftest med grove brudd på Menneskerettighetene. Delstaten Oaxaca har siden den 22. mai vært merket av denne sosiale konflikten, og guvernøren har brukt alle midler for å splitte, terrorisere og svekke den sosiale bevegelsen. Opprørerne har inntatt rådhus, statlige byggverk, hoteller og delstatens flyplass. Det foregår en omfattende kampanje preget av fredelig sivil ulydighet. Dette er en av de fattigste regionene i hele landet, men her finnes Mexicos største biodiversitet
I USA sitter 6,9 millioner mennesker i fengsel. De fleste innsatte i de militariserte fengslene er fattige, svarte eller spansktalende.
Etter attentatet mot tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, krevde en større del av den libanesiske befolkningen at de syriske troppene skulle forlate landet. De ville vite «sannheten» om mordet. I flere måneder var det mange store demonstasjoner i landet, som til slutt førte til at den syriske hæren trakk seg ut. En teltlandsby reiste seg på en stor plass i Beirut. Hundrevis av unge libanesere engasjerte seg, diskuterte og debatterte landets framtid. Gjennom den unge studenten Nadines øyne følger den libanesiske regissøren Mai Masri det som deler av pressen kalte «uavhengighetsintifadaen». I likhet med mange andre unge libanesere – kristne så vel som muslimske – forestiller den unge studenten seg et nytt Libanon. Filmen skaper et ærlig og rørende portrett av en generasjon (særlig studenter), og dens vilje til å ta et oppgjør med fortiden og legge borgerkrigen bak seg. Men drømmene blir knust. Opposisjonspartiene, som velter regjeringen og utskriver nyvalg, beslutter å «stenge landsbyen» uten å ha forandret det politiske systemet. Scenen som utspiller seg på den store plassen i Beirut er bare et skyggeteater. Det tiltrekker seg de internasjonale mediene som velvillig ser en gjentakelse av de fargerike revolusjonene i Øst-Europa. De generelle slagordene («sannhet», «frihet», «uavhengighet») skjuler tomheten i de tradisjonelle partiprogrammene. I kulissene styrer partiene spillet, muligens med press fra USA og Frankrike. En av demonstrantene sier: «Vi lever i en lang amerikansk film». Opposisjonspartiene har bare et mål: at de syriske troppene skal trekke seg ut. Ingen av dem vil reformere Libanon – la oss ikke glemme at med unntak av general Michel Aoun, har alle disse partiene på et en eller annet tidspunkt samarbeidet med Syria. Parlamentsvalgene mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren 2005 utfordret det konfesjonelle systemet og førte til naturstridige allianser for å beholde de sittende representantene i parlamentet. Etableringen av Hanna Sinioras regjering støttet seg til en såkalt anti-syrisk majoritet. Et år senere er regnskapet skrekkelig: verken økonomiske eller politiske reformer er innført. Det politiske systemet domineres fortsatt av de mektige familiene, Joumblatt, Gemayel og Franjieh – menn som alle har blod på hendene. Filmen avslutter med den israelske krigen mot Libanon – innledningen til en ny kriseperiode. Den svært personlige vinklingen til Mai Masri gjorde at filmen vant prisen for beste spillefilm under den åttende Biennalen for arabisk film, som ble arrangert av Institut du monde arabe (Institutet for den arabiske verden, i Paris). Filmen gir et vakkert portrett av den unge generasjonen libanesere. Likevel er det ikke sikkert at alle av bevegelsens tvetydigheter er synlige for dem som ikke kjenner til Libanons historie. Alain Gresh. Oversatt av R.N.
Det siste bindet av Bob Woodwards triologi som kommer ut i disse dager, framstiller presidenten som en komisk figur. Den 83 år gamle Kissingers nye rolle er å være fyrstens rådgiver.
Fortgangen i Georgias forhandlinger om NATO-medlemskap er en reell trussel for Moskva. President Saakasjvilis styre blir i stadig større grad kritisert innad, selv om det er et resultat av «Roserevolusjonen». Washington støtter, for ikke å si oppmuntrer til «fargerevolusjoner». Samtidig fordømmer FN de georgiske troppenes streiftog i Abkhasia, og ber landet trekke sine styrker ut fra Kodori-dalen.
Det har ofte blitt hevdet at forstadsopprørerne i Frankrike i november 2005 var tause. I motsetning til demontrantene i mai-juni 1968 – med taletrengtheten og slagordene som har brent seg fast i minnet – hadde opprørerne i november verken taler, slagord eller talspersoner. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke var noe budskap. Uansett var den antatte tausheten til opprørerne langt mindre reell enn blindheten og ignoransen en større del av den politiske klassen viste. Vi nærmer oss årsdagen for antenningen i drabantbyene, og en rekke kommentarer og analyserer av opptøyene publiseres i Frankrike. Allerede har en rekke bøker om emnet blitt utgitt siden begynnelsen av året. Disse gir et mangfold av perspektiver hendelsene knyttet til begrepene som blir brukt for å definere dem. Dreide det seg om et «opprør», «oppstand», en «intifada», en «sosial bevegelse» eller «urban vold»? Likevel er det vanskelig å ikke bli overrasket av at et ord stadig er tilbakevendende hos alle skribentene. Ordet er «racaille» (pakk). Det ble ytret to dager etter dødsfallene 27. oktober, som utløste denne voldsspiralen.1 I likhet med dette eksplosive ordet, er navnet på innriksministeren som brukte det – og som gjentok det flere ganger mens volden økte – stadig nevnt i bøkene om og analysene av hendelsene. Det mangler ikke på kallenavn – den pyromane brannmannen,2 Napoleon IV,3 statspitbullen,4 Sarkozy Louis Napoleon G…ebbels,5 Sarkozy-Petain.6 Vi kommer tilbake til talen innriksministeren holdt og resten av den politiske klassen, men først må vi lytte til budskapet de unge i gatene ville formidle. Man må på ingen måte tro at mangel på ord betyr mangel på budskap. Selv om budskapet kun i svært liten grad ble ordsatt av opprørerne, skinte det igjennom i de svært ritualiserte handlingene deres, og særlig deres foretrukne mål, det vil si bilene de brant og politisperringene de angrep natt etter natt. Bilene symboliserer sosial mobilitet og forbruksvaner opprørerne føler seg ekskludert fra – på grunn av strukturelle ulikheter og diskriminerende praksiser. Politiet oppfattes som disse strukturenes vaktbikkjer. Dermed er det ikke tilfeldig at de få setningene mediene fikk ut av demonstrantene, stadig viste sinnet de følte over ordet «Frankrikes største purk» ytret. I deres øyne inkarnerer han politiets aggressive holdning – og dermed frykten som førte til at de to ungdommene døde da de gjemte seg i en transformatorstasjon, i stedet for å risikere en, i deres øyne, langt farligere identitetskontroll. Mer generelt inkarnerer han forakten de oppfatter fra den politiske makten og de høyere sosiale lagene. Den samme oppfatningen finner vi i tekstene som er samlet av et kollektiv som sympatiserer med opprørerne. Denne tekstsamlingen ønsker å nærme seg så nært som mulig de som var direkte involvert i hendelsene.7 Her samles reportasjer om noen av de anklagedes møter med rettsvesenet, beretning fra en som ble fengslet, tekster redigert av gymnaselever under hendelsene, og tekster som ble publisert av mer erfarne intellektuelle i den offentlige debatten. Ingen av disse dokumentene er «direktesendte» opptak av opprørere i handlingsøyeblikket, men samlingen av «beretninger» er så nærme man kommer. De ble redigerte 15. november av et tjuetalls elever ved yrkesgymnaset i Seine-Sant-Denis (forstad nord for Paris) på oppdrag fra deres fransklærer. Disse beretningene har forskjellig form, men alle anklager den franske innenriksministeren. Språket hans erfares som et frontalangrep på alle ungdommer i drabantbyene. En av elevene, Marc, skriver følgende: «Jeg
Grensene mellom tradisjonelle medier som maleri, tegning og skulptur flyter i stor grad over i hverandre. Maleriet kan ikke i dag deles inn i ulike, etterfølgende kunstbevegelser, epoker eller skoler. To nye bøker gir nå oversikt over henholdsvis maleri og tegning. Selv i disse internett-tider, bruker mange tegning til avkobling, inspirasjon og idéutvikling.
Budapestrevolusjonen var et radikalt og egalitært revolusjonært prosjekt. Gjennom generalstreik, oppretting av selvstendige råd og direkte demokrati, ble den radikale kampen gjenskapt.
Tidsskriftet Sosialisme ou Barbarie ga en original analyse av den ungarske hendelsen
I den bolivarske «prosessen» er folkelig deltagelse det viktigste verktøyet for å endre statsapparatet. Lokale samfunnsråd er en mulig løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon. Bare på noen måneder har flere tusen slike samfunnsråd blitt opprettet i hele Venezuela.
Frykten for den neste.
Et typisk bilde på Sør-Amerika
Norske medier har et problem med minoritetene. Da Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening nylig arrangerte et felles seminar om temaet og valgte å kalle det Mulighetenes marked, eller?, hva var det egentlig de ville diskutere? Seminaret fant sted i Fritt Ords lokaler den 20. september. De fleste av deltakerne var frilansjournalister, journalister i små medier og organisasjonsmennesker av mer eller mindre synlig utenlandsk opprinnelse. Dessuten kulturministeren, et par-tre redaktører, likestillings- og diskrimineringsombud og en statistikk- og markedsekspert fra Norsk Gallup, alle invitert til å holde innlegg. Statsråd Trond Giske påpekte medienes enfoldighet. Mediene unnlater å gjenspeile mangfoldet i det norske samfunn. Journalistene intervjuer altfor sjelden folk med flerkulturell bakgrunn, og når de først gjør det, er det som oftest i en negativ kontekst, om sosiale problemer eller kriminalitet, mente han. Lær av sporten!, var hans råd. Giske traff spikeren på hodet, men ikke slik han hadde tenkt seg. Jo, sportsjournalistene er flinke til å gjenspeile virkeligheten. Men de har ingenting å lære bort. At bildet blir positivt, skyldes ikke deres vilje og evner, men at de har en helt annen virkelighet å forholde seg til enn kolleger i andre redaksjoner. Fraværet av politisk korrekte intervjuobjekter gjenspeiler utilsiktet sannheten et samfunn med lite stuerene holdninger, usynlige sperrer og enkeltstående multikulturelle alibier man gjerne henter fram når man snakker om likestilling. Hva gjør en journalist når hun beskriver det som skjer? Hun snakker med innflytelsesrike personer i politiske, byråkratiske og akademiske toppstillinger, og med ledere i næringslivet. Hun snakker med såkalte kjendiser, som ofte tilhører begge kategoriene. Og hun snakker med vanlige mennesker som står midt oppe i dramatiske eller andre nyhetsrelevante situasjoner, som oftest negative. I hvilken kategori finner reporteren minoritetene? Svaret gir seg selv. Flerkulturelle nordmenn kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen Kulturministeren kan naturligvis løse problemet, hvis han synes enfoldigheten er for ille. Han kan f.eks. kvotere intervjuobjektene i massemediene. Eller? Heller ikke Norsk Gallups statistikk om minoriteters leser- og seervaner brakte klarhet om hva arrangørene ville med seminaret. Undersøkelsen, slik den ble presentert, var tydelig blitt laget som en markedsundersøkelse for mediebedriftene. Kategorien «minoriteter som ikke kan norsk» var diffust definert. Det synes også å ha gått statistikerne hus forbi at språkmektige, flerkulturelle nordmenn leser utenlandske aviser, at de dermed er godt orientert om verden og kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen. Redaktørene Hilde Haugsgjerd i Aften og Per-Arne Kalbakk i Østlandssendigen presenterte i sine innlegg mulighetene og vanskelighetene som redaksjonene møter når de dekker det flerkulturelle området. De snakket om satsninger. Hadde de nye kunder for sine respektive bedrifter i tankene, nye leser- og seergrupper, eller snakket de om medienes samfunnsoppgave? Kanskje begge dele. Når redaktørene klager på at det er få minoritetsjournalister til å gjøre jobben, er det på sin plass å minne om at f.eks. ressursterke Aftenposten i minst syv år har snakket internt om å rekruttere flere minoritetsjournalister. Det ble stort sett med ord. De få avisen har, er neppe alle ansatt. Og heller ikke alle får bruke sin utdannelse og faglig kompetanse slik de vil. Østlandssendingens redaktør kunne fortelle at sist de utlyste en ledig stilling, var det ingen søkere med minoritetsbakgrunn som meldte seg. Kalbakk sa det til et stort utvalg talenter med dokumentert erfaring som hadde møtt frem i seminaret. Ingen
Finansmarkedene ser ikke på bruk av militær vold med avsky. Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle interesser som ved Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11. september 2001 åpnet døren på vidt gap for institusjonelle investorer, rentenister og andre internasjonale spekulanter. Er det nå ikke på tide at de europeiske statsaksjonærene burde utarbeide strategier for å hindre at utenom-europeisk kapital fullstendig tar over våpenindustrien i Europa?
Kvinner og politikk i Midtøsten
Under ANC er det «nye» Sør-Afrika langt fra å oppfylle sine sosiale løfter. ANCs økonomiske politikk har forsterket de sosiale ulikhetene. ANC er ikke lenger partiet for de fattige eller til arbeiderne, men den nye svarte middelklassen.
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Kina er i ferd med å ta igjen Vesten. Ifølge dem er man ved
slutten av en lang historisk parentes markert av den europeiske kulturens
brutale iver. De kinesiske tenkerne fra antikken av utviklet en tenkning
knyttet til tilgjengelighet det å holde alle muligheter åpne. I Europa har
vi tanken om en indre frihet som hviler på «autonomi». Kina mangler det
bakenforliggende ideplanet som skapte Europa. De har kun tenkt på monarkiet
