Dr. Strangelove i Brussel
På sine første tre hundre dager som EUs utenrikssjef har Kaja Kallas gjort seg mer bemerket for alternative sannheter enn diplomatisk kløkt.
Revolusjon i revolusjonen
I den bolivarske «prosessen» er folkelig deltagelse det viktigste verktøyet for å endre statsapparatet. Lokale samfunnsråd er en mulig løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon. Bare på noen måneder har flere tusen slike samfunnsråd blitt opprettet i hele Venezuela.
Redselens murer
Frykten for den neste.
Kald krig i Andesfjellene
Et typisk bilde på Sør-Amerika
Minoriteter til besvær
Norske medier har et problem med minoritetene. Da Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening nylig arrangerte et felles seminar om temaet og valgte å kalle det Mulighetenes marked, eller?, hva var det egentlig de ville diskutere? Seminaret fant sted i Fritt Ords lokaler den 20. september. De fleste av deltakerne var frilansjournalister, journalister i små medier og organisasjonsmennesker av mer eller mindre synlig utenlandsk opprinnelse. Dessuten kulturministeren, et par-tre redaktører, likestillings- og diskrimineringsombud og en statistikk- og markedsekspert fra Norsk Gallup, alle invitert til å holde innlegg. Statsråd Trond Giske påpekte medienes enfoldighet. Mediene unnlater å gjenspeile mangfoldet i det norske samfunn. Journalistene intervjuer altfor sjelden folk med flerkulturell bakgrunn, og når de først gjør det, er det som oftest i en negativ kontekst, om sosiale problemer eller kriminalitet, mente han. Lær av sporten!, var hans råd. Giske traff spikeren på hodet, men ikke slik han hadde tenkt seg. Jo, sportsjournalistene er flinke til å gjenspeile virkeligheten. Men de har ingenting å lære bort. At bildet blir positivt, skyldes ikke deres vilje og evner, men at de har en helt annen virkelighet å forholde seg til enn kolleger i andre redaksjoner. Fraværet av politisk korrekte intervjuobjekter gjenspeiler utilsiktet sannheten et samfunn med lite stuerene holdninger, usynlige sperrer og enkeltstående multikulturelle alibier man gjerne henter fram når man snakker om likestilling. Hva gjør en journalist når hun beskriver det som skjer? Hun snakker med innflytelsesrike personer i politiske, byråkratiske og akademiske toppstillinger, og med ledere i næringslivet. Hun snakker med såkalte kjendiser, som ofte tilhører begge kategoriene. Og hun snakker med vanlige mennesker som står midt oppe i dramatiske eller andre nyhetsrelevante situasjoner, som oftest negative. I hvilken kategori finner reporteren minoritetene? Svaret gir seg selv. Flerkulturelle nordmenn kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen Kulturministeren kan naturligvis løse problemet, hvis han synes enfoldigheten er for ille. Han kan f.eks. kvotere intervjuobjektene i massemediene. Eller? Heller ikke Norsk Gallups statistikk om minoriteters leser- og seervaner brakte klarhet om hva arrangørene ville med seminaret. Undersøkelsen, slik den ble presentert, var tydelig blitt laget som en markedsundersøkelse for mediebedriftene. Kategorien «minoriteter som ikke kan norsk» var diffust definert. Det synes også å ha gått statistikerne hus forbi at språkmektige, flerkulturelle nordmenn leser utenlandske aviser, at de dermed er godt orientert om verden og kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen. Redaktørene Hilde Haugsgjerd i Aften og Per-Arne Kalbakk i Østlandssendigen presenterte i sine innlegg mulighetene og vanskelighetene som redaksjonene møter når de dekker det flerkulturelle området. De snakket om satsninger. Hadde de nye kunder for sine respektive bedrifter i tankene, nye leser- og seergrupper, eller snakket de om medienes samfunnsoppgave? Kanskje begge dele. Når redaktørene klager på at det er få minoritetsjournalister til å gjøre jobben, er det på sin plass å minne om at f.eks. ressursterke Aftenposten i minst syv år har snakket internt om å rekruttere flere minoritetsjournalister. Det ble stort sett med ord. De få avisen har, er neppe alle ansatt. Og heller ikke alle får bruke sin utdannelse og faglig kompetanse slik de vil. Østlandssendingens redaktør kunne fortelle at sist de utlyste en ledig stilling, var det ingen søkere med minoritetsbakgrunn som meldte seg. Kalbakk sa det til et stort utvalg talenter med dokumentert erfaring som hadde møtt frem i seminaret. Ingen
Et Europa i markedets hender?
Finansmarkedene ser ikke på bruk av militær vold med avsky. Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle interesser som ved Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11. september 2001 åpnet døren på vidt gap for institusjonelle investorer, rentenister og andre internasjonale spekulanter. Er det nå ikke på tide at de europeiske statsaksjonærene burde utarbeide strategier for å hindre at utenom-europeisk kapital fullstendig tar over våpenindustrien i Europa?
Muslimsk feminisme
Kvinner og politikk i Midtøsten
Sør-Afrika i apartheidets fallgruve
Under ANC er det «nye» Sør-Afrika langt fra å oppfylle sine sosiale løfter. ANCs økonomiske politikk har forsterket de sosiale ulikhetene. ANC er ikke lenger partiet for de fattige eller til arbeiderne, men den nye svarte middelklassen.
11. september og Hollywood
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Den «kinesiske mentaliteten»
Kina er i ferd med å ta igjen Vesten. Ifølge dem er man ved
slutten av en lang historisk parentes markert av den europeiske kulturens
brutale iver. De kinesiske tenkerne fra antikken av utviklet en tenkning
knyttet til tilgjengelighet det å holde alle muligheter åpne. I Europa har
vi tanken om en indre frihet som hviler på «autonomi». Kina mangler det
bakenforliggende ideplanet som skapte Europa. De har kun tenkt på monarkiet
Med skjerpet blikk
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Amerikanske rettigheter
Mumia Abu-Jamal er en forteller. I boken Live fra Death Row gjenskapte han for leseren de innsattes infernalske hverdag. Boken We want freedom tar for seg en annen historie. Det er en avhandling om Black Panthers-partiet, med partiet historiske og politiske forankring samt forfatterens eget vitnesbyrd. Mumia stilte selv i rekkene til Black Panther Party (BPP) i Philadelphia i 1969. Også her får man oppleve forfatterens fortellertalent. Mumia Abu meldte seg inn i organisasjonen som ble partiet til den svarte befolkningen i Amerikas gettoer. Partiet ble opprettet etter den såkalte Free Huey-kampanjen hvor man demonstrerte for løslatelsen av den fengslete BPP-lederen. En storstilt rekruttering skjedde i kjølvannet av drapet på Martin Luther King den 4. april 1968. Fra 1968 til 1971, tok partiet i bruk en retorikk om revolusjon og svart nasjonalistisk selvfølelse. Mot 70-åra begynte oppslutningen å dale helt til partiet til slutt forsvant. The Black Panthers utførte dessuten et sosialt arbeid som gjorde dem populære i de områdene de opererte. BPP ble en indre fiende for FBI. Den amerikanske etterretningstjenesten infiltrerte organisasjonen. Man opprettet mapper på aktivistene og fabrikkerte bevis for å diskreditere dem med propaganda og farseaktige rettssaker. Aktivister ble drept med lokalpolitiets delaktighet. I 1971 ble kontraspionasjeprogrammet Counter Intelligence Programme (Cointelpro) avslørt. Dette var ledet av FBI, i tillegg til at CIA og amerikanske sikkerhetsagenter i utlandet hadde begått overtramp. Avsløringen førte til at Senatet opprettet en granskningskomité. I 1976 stemte Kongressen for Freedom of Information Act (FOIA) – lov om innsyn i offentlig forvaltning – som gir enhver borger rett til å kreve å få se dokumenter omhandlende sin person som ikke er sikkerhetsklassifiserte. I 1978 fikk man igjennom Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) – lov om kontroll av kontraspionasje – som forplikter etterretningstjenestene og FBI å få utstedt ransakingsordre av en dommer på grunnlag av «sterke indisier». Disse to lovene befinner seg nå i begivenhetenes sentrum siden Bush-administrasjonen har brutt FISA-loven i sin krig mot terror. New York Times-journalisten James Risen fordømmer et presidentskap som baserer seg på hemmelighold og som med vilje ignorerer personvernet som ble opprettet av Kongressen for å begrense overtramp og ulovlig overvåkning i USA. «I dag avlytter de (Bush-administrasjonen) bortimot fem hundre personer i USA. De har tilgang til telefonsamtaler og e-poster til en million mennesker. Alt dette uten en eneste ransakingsordre eller kontroll fra uavhengige instanser». CIA har hemmelige steder, fjernt fra det amerikanske rettsystemet, hvor de holder flere personer fanget. Deriblant innflytelsesrike Al-Qaida ledere som Abu Zubeida og Khaled Sheikh Mohammed, antatt leder for attentatene 11.september. CIA kontrollerer forhørene og har makt over de innsattes liv og død. Et av disse stedene går under kodenavnet Bright Light. En av Risen sine kilder sier at «sendes man til Bright Light, vender man aldri tilbake». Mumia Abu-Jamal var en indre fiende, mens Abu Zubeida er en ytre fiende. Begge befinner seg nå et sted man aldri vender tilbake fra… Marie-Agnes Combesque. Oversatt av C.S.C. 1 Mumia Abu-Jamal, Live from Death Row, Addison Wesley Publishing Company, New York, 1995, 215 s. 2 Mumia Abu-Jamal, We want freedom. A life in the Black Panther Party, South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s. 3 Huey P. Newton var én av grunnleggerne til BPP. I et sammenstøt i Oakland, USA, ble en politibetjent skutt og drept, en annen såret. H.P. Newton, som
Er terrorisme en reell trussel?
Antagelsen om uskyld før det motsatte er bevist, en hjørnestein i sivilisert lov siden Magna Carta, har i dag blitt snudd opp ned etter den 11. september 2001. Europeiske myndigheter begynner å anvende anti-terror lovgiving mot fredelige demonstranter. Men er terrortrusselen virkelig så alvorlig som det hevdes? Statistikk viser det motsatte. De enorme beløpene som i dag benyttes mot terror er helt ute av proporsjon i forhold til andre dødsårsaker globalt. Erklæringer om faren fra statsledere og politikere opprettholder «myten» om terror.
Fakta mot Fakta/Teori mot Teori
Debunking The Myths», publisert i Popular Mechanics i mars 2005. I denne artikkelen ble teoriene til Scholars for 9/11Truth forsøkt tilbakevist på et vitenskapelig grunnlag.
Muldvarper og nyttige idioter
I granskningen av hva som kan ha skjedd bak terror-hendelsen 11. September, ser vi her på etterretningens bruk av muldvarper og «nyttige idioter». Muldvarpene støtter de nyttige idiotene rent praktisk og lar dem lede oppmerksomheten vekk fra de profesjonelle ekspertene. Det er også offentliggjort informasjon om at det finnes skjulte grupper med agenter i USA som infiltrerer terroristgrupper i rollen som «agent provocateur». Slike enheters mål skal være å provosere frem terror
Det cubanske bistandsprogrammet
Ikke lenge etter at han ble valgt til Venezuelas president i 1998, undertegnet Hugo Chávez en avtale med den cubanske regjering. Dette var starten på et storstilt offentlig helseprogram kalt «Misión Barrio Adentro». Nå finnes det omtrent 14 000 cubanske leger i Venezuelas fattigstrøk. Internasjonalt sett finnes det i år 25 000 cubanske helsearbeidene utplassert i 68 land. Cuba sender på sosialistisk vis ut hjelp som de selv betaler. Dette er en utplassering av medisinsk personell som selv ikke Verdens Helseorganisasjon (WHO) kan yte. Til sammenligning har organisasjonen Leger uten grenser rundt et par tusen i verden.
I morgen, Cuba?
Etter Fidel Castro alene ved makten i 47 år, finnes det misnøye og opposisjonelle. USA vil gjøre Cuba til en koloni og Europa belærer Cuba. Men det er med Cubas forbindelser til Sør-Amerika at det nå snakkes om «sosialisme for det 21. århundret».
Når man lever av å angripe tog
Som region er polske Schlesien blitt meget stemoderlig behandlet av det «frie Polen». Området er forurenset. Tungindustri er gått av moten. Gruvearbeidernes krav støtter den nyliberale læren. Kort sagt, har Schlesien integrert seg dårlig i den virkeligheten som de nye myndighetene ville skape. i gruvene arbeidet over 400 000 mennesker i 1989–nå arbeider bare 123 000 mennesker her. På 60-tallet ønsket bare 9 prosent av de ansatte ved gruvene at deres barn skulle studere. I dag ønsker mer enn halvparten dette. Men fattigdommen er stor – mange mennesker i Zabrze, Ruda Slaska og Bytom lever av å angripe tog som transporterer kull.
En varig sving mot høyre?
Siden «realsosialismens» fall i 1989 har regjeringene i Polen vekslet mellom den ene og den andre politiske fargen som en annen vektskål. Høyresidens nylige seier kan også forklares ved det store nederlaget i det sosialdemokratiske partiet, som var preget av opportunisme og korrupsjon i årevis. De sendte polske soldater til Irak. Og de begynte de viktige reformene i arbeidslovene i 2002 for å begrense arbeidernes rettigheter. Nå kjemper også den seirende høyresiden åpenlyst for å oppnå et kulturelt hegemoni. Men denne regjeringen kritiseres for mangel på dialog, selv om de faktisk ble valgt på sitt løfte om en «samfunnspakt». Tvillingbrødrene Kaczynski skrøt av at de ville omforme Polen.
Revolusjonen i Ukraina er ikke lenger fullt så oransje
Vil Ukraina klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? De «oransje» lederne har opptrådt som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre.
Den israelsk-palestinske vulkan
Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp
Libanons sårbare status
Opprettelsen av Israel truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Libanon ble den gang framhevet som antitesen til den israelsk livssynseksklusiviteten. Libanons demokratiske friheter og mangfoldige politiske synspunkter ble omdannet til en resonansboks for de sterke spenningene som ble skapt i hele den arabiske verdenen etter den israelske krigsseieren i 1967. Men hva var betingelsene som muliggjorde dannelsen av Guds parti, Hizbollah?
Etter konfliktens 32 grusomme dager
Våpenhvilen kom etter en krig der en av de mektigste armeene i verden, den israelske Tsahal, mislyktes med å vinne over Hizbollah, en gerilja med et par tusen krigere. Israels forsvarssjef Dan Halutz, forsvarsminister Amir Peretz og statsminister Ehud Olmert har opplebvd et massivt fall i popularitet, og vil nå stilles overfor en granskningskommisjon. Vil den gi svar på hvorfor etterretningstjenestene verken klarte å forutse Hizbollahs operasjon, eller hvorfor soldatene ikke var forberedt på å kjempe mot en gerilja? Bakenfor alt dette må kommisjonene framfor alt besvare følgende spørsmål
Et avantgardistisk sosialt laboratorium
Konklusjonene som har blitt felt etter de franske «drabantbyhendelsene» i november 2005 framstår som hastverkspregede. Om de materielle skadene generelt sett var betydelige, var alvorlige personskader sjeldne. Var drabantbyopptøyene virkelig knyttet til etniske, kulturelle og religiøse konsekvenser av langvarig innvandring? Eller skyldtes det en omfattende eksklusjon fra arbeidslivet – i et større perspektiv den dystre sosioøkonomiske situasjonen til de som levere i disse betongbyene? Høyreregjeringene har måttet betale for deres iver etter å bygge ned alle sosiale støtdemperne som tidligere fantes. Urbane opprør dreier seg nesten alltid om «mangelen på respekt», eller «mangelen på anerkjennelse» av individet – særlig av den unge som kulturelt og politisk subjekt. De franske drabantbyene en ordentlig smeltedigel–man må kunne skille mellom det hverdagslige opprøret og den eksplosive energien og støyende livsgleden til en ny og ung generasjon.
Turismens coyoter
Mirador i Guatemala anses for å være maya-sivilisasjonens vugge–stedet har de høyeste pyramidene som er reist i Mellom-Amerika. I dag ser stadig flere investorer ser på privatisering av kulturminner som en gullgruve. Vernede steder med uberørt natur er svært etterspurt blant private investorer. Eksempelvis forsøker prosjektet Mar de Cortès i Mexico å lokke til seg amerikanske yachter ved å bygge 24 marinaer med plass til 50 000 private lystbåter. Naturen utnyttes og selges. Myndighetene bestikkes, informasjon holdes tilbake, det gis ingen eller bare latterlige beløp i økonomisk kompensasjon og man fornekter totalt de økologiske og sosiale konsekvensene. Noen steder mister lokalbefolkningen tilgang til jorden, fiskereservene eller vannforsyningen–med andre ord alt de trenger for å overleve.