Provokasjoner og tegn på avspenning avløser hverandre på den koreanske halvøya. Nord-Koreas nylige bombing av den lille sørkoreanske øya Yeonpyeong i Gulehavet truet nok en gang den over femti år lange våpenhvilen. Motivene til de nord-koreanske lederne virker uklare, men bakenfor dem er det nordkoreanske samfunnet i stor endring.
Forlaget Verso har samlet smakebiter fra venstresidens kanon av sitater og slagord. Refleksjon og kall til handling eller overdreven patos og idétørke? The Verso Book of Dissent viser den venstreradikale tradisjonens styrker så vel som svakheter.
Mens enkelte partier på ytre høyre fløy forsøker å bli stuereine og akseptert av de tradisjonelle høyrepartiene, går andre i motsatt retning. Enkelte forsvarer Israels handlinger mot palestinerne, mens andre gjør seg til forkjempere velferdsordninger. Hvordan forstå dagensytre høyre?
I fengselet Santa Martha Acatitla er nær 1900 kvinner underkastet fengselsuniversets harde disiplin. Et skriveverksted som ble arrangert bak disse murene i juli 2009, viste imidlertid at et slikt miljø–uten menn–gjør det lettere for enkelte av kvinnene å finne sin identitet, forstå sin egen historie og, på noen områder, oppnå en slags frigjøring.
Den amerikanske tegneren Sarah Glidden finner verken objektive sannheter eller klare løgner på sin pilegrimsferd til Israel. Resultatet er en medmenneskelig og udogmatisk tegneserie om nasjonsprosjektet «Israel» og Palestina-spørsmålet. How to Understand Israel in 60 Days or Less føyer seg inn i en trend av dokumentarserier om Israel og Palestina.
Gjenoppbygge statsapparatet for å gjenoppbygge landet. Det var målet for det haitiske presidentvalget 28. november 2010. Valget ble ødelagt juks, koleraepidemi og utenlandsk innblanding. Dette har kastet det allerede herjede landet ut i en ny krise, denne gang av politisk art.
Etter at Ahmadinejad ble valgt til president i 2005 har han besøkt de fleste landene i Latin-Amerika. De ideologiske forskjellene er store, men de økonomiske interessene tetter gapet. Alliansen mellom Teheran og Latin-Amerika minner oss om at man i geopolitikken ikke alltid velger sine allierte.
En nettside har fått Obama-administrasjonen til å skjelve. Men uansett hva enn som vil skje med WikiLeaks, kan ingenting hindre framtidige lekkasjer i samme størrelsesorden. I kjølvannet av avisoverskriftene, er et nytt informasjons- og nyhetslandskap i ferd med å få fotfeste.
I oktober 1962 var verden på randen av atomkrig. I forkant av de amerikanske mellomvalgene gjentok John Kennedy til stadighet at sovjetiske angrepsraketter ikke ville bli utplassert på Cuba – og at det ikke ville aksepteres. Moskva ignorerte dette, men visste ikke om de amerikanske erklæringene var beregnet på velgerne eller om de var en reell advarsel. Via hemmelig korrespondanse presiserte hovedpersonene sine intensjoner, og løste krisen. Amerikanerne antydet at de utvilsomt ville gå med på – senere og mer diskret – Moskvas krav, nemlig at NATO skulle fjerne missilene de hadde utplassert i Tyrkia. I et brev til Kennedy signaliserte Nikita Khrusjtsjov at hvis amerikanerne lovet ikke å invadere Cuba så ville han kunne fjerne missilene fra den karibiske øya uten å miste ansikt. Forstyrrer WikiLeaks diplomatiet fra å forhindre krig, som i 1962, eller fra å planlegge krig? For alle lekkasjene blir tydeligvis ikke sett på med samme alvor. Da den serbiske «Potkova-planen» ble oppfunnet av det tyske militæret for å legitimere Kosovo-krigen eller da New York Times ukritisk videreformidlet Pentagons påfunn om masseødeleggelsesvåpen i Irak, krevde ikke Det hvite hus noen sanksjoner. Det hevdes at avsløringene av hvem som har besøkt ulike amerikanske ambassader vil sette de besøkendes liv i fare. Men om denne faren var reell (ingen ofre har så langt blitt rapportert), hvorfor var da hemmelighetene så dårlig beskyttet (se Felix Stalders artikkel på side 6–7)? Hva med den politiske risikoen? Den franske sosialistlederen François Holland som sa til en av George W. Bushs utsendinger i 2006 at den franske regjeringens motstand mot Irak-krigen hadde vært «for åpen», eller den franske sosialisten (Pierre Moscovici) som sa at relasjonen mellom de to landene «alltid var best når venstresiden satt med makten», ville sikkert foretrukket at disse samtalene forble skjult i et par tiår til. ambassadører er imidlertid ikke vanlige budbringere. For å vise seg dugelig kan de overdrive holdningene personene de møter har til sitt hjemlands posisjoner. Utsagnene som tilskrives diplomatenes samtalepartnere har ikke blitt bekreftet av de som skal ha uttalt dem. Begrunnelsen for å publisere dem er åpenbart at de later til å skrike av sannhet, det vil si at de samsvarer med det man allerede antok. Trusselen mot USAs sikkerhet tar den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates med stor ro: «Fakta er at regjeringene handler med USA fordi det er i deres interesse, ikke fordi de liker oss, ikke fordi de stoler på oss, og ikke fordi de tror vi kan holde på hemmeligheter.» Oversatt av R.N.
WikiLeaks viser at indignasjonen er en politisk kraft på godt og vondt.
Respekt for identitet og kultur, mistro mot progressiv tenkning, kritikk av rasjonalisme og universalitet. Dette er noen av kjennetegnene til en politisk strømning i samtiden. Strømningen oppsto på 1700-tallet som en reaksjon på ideen om det autonome individet, demokratiets hovedprinsipp.
Religionshistorien presenterer ofte monoteismen som en endelig etappe i trossystemenes utvikling. Selv om monoteismen har ekspandert stort, har ikke polyteismen forsvunnet fra vår forestillingsverden. Snarere tvert imot.
Det var EN VIKTIG TALE, en tale som USAs grunnlovsfedre ikke ville blitt skjemt av. 21. januar 2010 holdt Hillary Clinton en tale om hennes syn på frihet på nettet. Hun kritiserte landene som «har reist elektroniske barrierer som hindrer folket deres å få tilgang til deler av verdens nettverk, [og som] har fjernet ord, navn og fraser fra resultatene til søkemotorer». Den amerikanske utenriksministeren gjentok president Obamas kredo: «Fri flyt av informasjon styrker samfunn.» Med denne «troen» på ytringsfriheten og nettverkene [som] «hjelper folk å oppdage nye fakta og holde regjeringene ansvarlige for sine handlinger» lanserte Obama-administrasjonen et program for «utvikle nye redskaper som lar borgere utøve sin rett til å uttrykke seg fritt gjennom å omgå politisk motivert sensur.» Clinton advarte også mot regjeringer som «på samme måte som fortidens diktaturer […] angriper selvstendige tenkere som bruker disse redskapene». En vidunderlig tale. Men som skjønnånden som krever gjeninnføring av dødstraffen etter å ha blitt frastjålet mobiltelefonen på gata, lot Clinton seg shanghaies. 30. november 2010 erklærte hun at hun vil gå til «aggressive skritt» for å rettsforfølge Julian Assange og WikiLeaks. For hvilken forbrytelse? Ved blant annet å ha avslørt at Clinton ba sine diplomater i FN om å spionere på FN-ansatte og samle inn så mye biometrisk data, passord og kredittkortnummer som mulig, skal WikiLeaks utsatt «det internasjonale samfunnet» for fare. Raseriet nådde raskt kommentatorer over hele det politiske spekteret, som flokket til tv-studioene og krevde at «drittsekken skytes ulovlig» (journalisten Bob Beckel, Fox News), at han måtte trekkes for retten for «terrorisme» (Peter King, Komiteen for innenrikssikkerhet), eller at man definerte ham som en «fiendtlig stridende» på linje med fangene på Guantanamo (Newt Gingrich, Fox News). Det henger en velkjent eim av maccarthyisme over det hele, mener en kjent fredsforkjemper – en lynsjestemning som med ujevne mellomrom hjemsøker USA.1 DA ASSANGE GRUNNLA WIKILEAKS ønsket han å få fram i dagen de reelle «konspirasjonene», hemmelige avtaler mellom mektige som møysommelig skjules for offentligheten. Det har han klart. I dagene som fulgte etter publiseringen av de første diplomatmemoene, blokkerte Kina tilgangen til WikiLeaks. Den amerikanske regjeringen anbefalte studenter å ikke skrive om nettstedet på bloggene sine, og luftforsvaret blokkerte adgangen til nettavisene til New York Times, Der Spiegel og Guardian, som videreformidlet informasjonen. Vi har sett de tre største bankoperatørene på nettet – som ikke har noe imot å ta seg av pengegaver til Ku Klux Klan – nekter å formidle pengebidrag til Wikileaks. Slik viser Visa, Mastercard og Paypal sitt sanne ansikt som «redskap for den amerikanske utenrikspolitikken,» bemerket Assange. Uten noen juridisk begrunnelse stengte den sveitsiske postbanken, Postfinans, kontoen den australske hackeren hadde i banken. Vi har sett Tableau Software – et sted som tilbyr visualisering av data – sensurere ikke bare selve dokumentene, men også en innholdsfortegnelse over lekkasjene, med begrunnelsen at Wikileaks ikke har «rettighetene til disse dataene». Vi har sett Amazon – en serverleverandør som er juridisk beskyttet mot innhold som selskapet selv ikke har lastet opp – stenge på eget initiativ WikiLeaks’ konto. Vi har også sett domeneleverandøren EveryDNS fjerne WikiLeaks.org fra nettet. Alle svakhetene til nettet (de sentraliserte leddene, avhengigheten av USA) og alle pressmidlene som «nettanarkistene» har ropt ulv-ulv om i årevis, har blitt brukt. Demoniseringen av Assange har økt med anklagen om seksuell trakassering og voldtekt i Sverige, som
I Spania har et åpenlyst konservativt parti samlet Franco-nostalgikere. I Italia har den ene fløyen av det ytre høyre blitt stuerein, mens den andre jobber for separatisme.
Da Geert Wilders ga kast på sine sosialistiske overbevisninger til fordel for islamofobi, endret nederlandsk politikk seg radikalt.
Den radikale høyresiden har opplevd en formidabel vekst i Øst-Europa. Retorikken er imidlertid svært forskjellig fra det vesteuropeiske ytre høyre. Uten innvandrere, står striden om de historiske grensene.
Det rådende økonomiske systemets herjinger skaper både stadig større protester i folket og flere lærde analyser. Men ingen helhetlig teori forbinder lenger disse to elementene i et større politisk prosjekt. De samfunnskritiske intellektuelle som Frankrike en gang var så kjent for, har imidlertid ikke forsvunnet. De er fanget innenfor universitetenes strenge institusjonelle grenser.
I en tid hvor ideen om kommunisme blir uglesett, vekker den franske filosofen Alain Badiou interesse verden over for sitt forsvar av den.
Julie Bertuccellis anden spillefilm, Træet, er et studie af sorg iklædt en overbevisende panteistisk omfavnelse.
