Miljøfordelen ved ny teknologi er forsvinnende liten, og i enkelte tilfeller negativ, av én enkel grunn: rekyleffekten. Om mengden energi det kreves for å varme opp et rom eller transportere en person har blitt drastisk redusert de siste tretti årene, har energibruken økt langt mer.
Med skattefritak, mangel på regulering og slapp miljøkontroll har det konservative lederskapet regionalt og føderalt forvandlet det nordlige Alberta til et døgnåpent supermarked for skitten olje. Urbefolkningen så vel som den arktiske skogen ofres for multinasjonale selskapers profitt og nabolandets oljetørst.
Alle gjør fra seg, men ingen snakker om det. Dette tabuet er medskyldig i millioner av unngåelige dødsfall hvert år. 2,6 milliarder mennesker har ikke tilgang på toalett. 133 millioner rammes hvert år av parasitter som følge av elendige sanitærforhold. Med økende urbanisering er håndtering av ekskrementer blitt et livsviktig spørsmål, for helsen så vel som verdigheten.
FNs klimakonferanse i København 7. til 18. desember vekker større bekymring enn håp. I opptakten til møtet har verdenssamfunnet havnet i et blindspor der klimaproblemet er redusert til et handelsspørsmål. Samtidig har de to desidert største forurenserne, Kina og USA, vist liten konkret vilje til å få på plass en avtale.
Vestens tørst etter «grønt» drivstoff rammer både miljøet og de brasilianske bøndene.
De siste tiårene har bevegelsen Slow Food kjempet for å endre vår oppfatning av gastronomien og løsrive den fra feinschmeckerne.
Vann har en kostnad i det øyeblikk det skal omgjøres til drikkevann og transporteres. Derfor er interessen så stor hos multinasjonale selskaper og deres håndlangere
Storstilte transportprosjekter for å frakte vann til storbyer og jordbruksområder skaper miljøproblemer og opprettholder overforbruk.
I desember 1984 slapp flere tonn giftig gass ut av Union Carbides sprøytemiddelfabrikk i Bhopal. 20 år etter står restene av fabrikken fortsatt igjen i byen, som et makabert minnesmerke over en av historiens største industriforbrytelser.
Orkanene som herjet i Karibien i september tok hundrevis av menneskeliv, spesielt på fattige Haiti. Konsekvensene av slike «naturkatastrofer» er alt annet enn naturlige. Den humanitære sektoren bør legge om sin tankegang og praksis for å komme katastrofene i forkjøpet.
Må utvikling nødvendigvis knyttes til vekst og de ødeleggelser den fører med seg? Er det ikke snarere på tide å arbeide for at de to begrepene løsrives fra hverandre?
Ei vurdering kan vise at genmodifiserte organismer ikkje i seg sjølve er antiøkologiske.
De som bidrar minst til klimaendringer, er de som rammes hardest. Små øystater og andre utkantstrøk er blant de mest utsatte. De stiller nå krav om raske endringer i den globale miljøpolitikken. Kan Kyotoavtalen bli et redskap for dem?
Frem til nå har det ikke vært tillatt å plante genmodifiserte organismer i Brasil, men store mengder genmodifiserte soyafrø er i lang tid blitt smuglet over grensen fra Argentina og plantet i de sørlige delstatene i Brasil. Gengiganten Monsanto ser for seg storsatsing i landet, mens regjeringen vakler.
