Frankrike – Side 5

Le Monde diplomatiques utsendte har tilbrakt fem uker i den lille landsbyen Merlieux-et-Fouquerolles i nordfranske Picardie for å følge valgkampen og det den gjør med en landsby.

MARINE LE PEN forsøker å vinne nye velgere i arbeider- og middelklassen, men strever med å snakke til partiets tradisjonelle velgere samtidig. Resultatet er en tvetydig retorikk der innvandringsfiendtlighet kombineres med protest mot økonomisk liberalisme.

Legg ikke ansvaret på staten, på næringslivet, på manglende planlegging og framsyn–det er din skyld!

Det finnes forsatt kolonier igjen i verden. En av disse er den franske oversjøiske besittelsen Ny-Caledonia. Siden 1986 har området stått på FNs liste over områder som skal avkoloniseres, uten at det har påvirket Frankrike nevneverdig. Men i det siste har uavhengighetsspørsmålet blitt et brennhet politisk tema på den klassedelte øyagruppa i Stillehavet.

Mottok franske tjenestemenn returprovisjoner for salget av fregatter til Taiwan? Det franske samfunnet får kanskje aldri vite hva som egentlige skjedde i fregattskandalen, for rettsvesenet har nå henlagt saken. Men mye tyder på at korrupsjonen strekker seg langt inn i maktens korridorer.

De rike gis stadig flere skattefritak. Arvesølvet i form av offentlige tjenester doneres til private selskaper. Samtidig utsettes lønnsmottakerne for stadig mer utpressing: Jobb mer for mindre! I Frankrike har denne utvikling pågått i lang tid, men Sarkozy har bestemt seg for å sette opp farten.

Den franske kulturministeren skryter av den franske hiphop-kulturen. Har Sarkozys medsammensvorne tatt innover seg stemmene fra forstedene? På ingen måte. Kun de apolitiske trekkes fram, mens de samfunnskritiske må møte i retten. I motsetning til hva Sarkozy og co. sier, mangler ikke det franske forstadsopprøret stemmer.

Blir minoriteter gitt regjeringsposter for å legitimere undertrykkende politikk? I Frankrike ble Sarkozy hyllet for å ha gitt flere poster til personer med minoritetsbakgrunn, men dette er på ingen måte noe nytt i den gamle kolonimakten Frankrikes historie.

Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».

Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».

Fører Ségolène Royals «gode følelser» til en god politikk? I valgkampen gis nå det sanselige forrang foran fornuften. Som om det ikke lenger er lov å uttale politiske resonnement som annet enn en drømmende pike. Og for Sarkozy virker det som om «budskapet» ikke har andre formål enn å pleie imaget. Ikke alle er tjent med en Sarkozy som både vil redusere skatten for de rike og øke byrden for de fattige.

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre tok en gang sin utdannelse på handelshøyskolen Science Po i Paris. Institusjonen er resolutt rettet mot vekst og har i dag igjen bekreftet skolens kall om å utdanne elitene. På samme måte som det finnes medieintellektuelle, er Sciences Po blitt en medieskole – alltid beredt til å ta plass i debattpaneler og avisspalter, eller delta i markedsføringskampanjer.

Det har ofte blitt hevdet at forstadsopprørerne i Frankrike i november 2005 var tause. I motsetning til demontrantene i mai-juni 1968 – med taletrengtheten og slagordene som har brent seg fast i minnet – hadde opprørerne i november verken taler, slagord eller talspersoner. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke var noe budskap. Uansett var den antatte tausheten til opprørerne langt mindre reell enn blindheten og ignoransen en større del av den politiske klassen viste. Vi nærmer oss årsdagen for antenningen i drabantbyene, og en rekke kommentarer og analyserer av opptøyene publiseres i Frankrike. Allerede har en rekke bøker om emnet blitt utgitt siden begynnelsen av året. Disse gir et mangfold av perspektiver hendelsene knyttet til begrepene som blir brukt for å definere dem. Dreide det seg om et «opprør», «oppstand», en «intifada», en «sosial bevegelse» eller «urban vold»? Likevel er det vanskelig å ikke bli overrasket av at et ord stadig er tilbakevendende hos alle skribentene. Ordet er «racaille» (pakk). Det ble ytret to dager etter dødsfallene 27. oktober, som utløste denne voldsspiralen.1 I likhet med dette eksplosive ordet, er navnet på innriksministeren som brukte det – og som gjentok det flere ganger mens volden økte – stadig nevnt i bøkene om og analysene av hendelsene. Det mangler ikke på kallenavn – den pyromane brannmannen,2 Napoleon IV,3 statspitbullen,4 Sarkozy Louis Napoleon G…ebbels,5 Sarkozy-Petain.6 Vi kommer tilbake til talen innriksministeren holdt og resten av den politiske klassen, men først må vi lytte til budskapet de unge i gatene ville formidle. Man må på ingen måte tro at mangel på ord betyr mangel på budskap. Selv om budskapet kun i svært liten grad ble ordsatt av opprørerne, skinte det igjennom i de svært ritualiserte handlingene deres, og særlig deres foretrukne mål, det vil si bilene de brant og politisperringene de angrep natt etter natt. Bilene symboliserer sosial mobilitet og forbruksvaner opprørerne føler seg ekskludert fra – på grunn av strukturelle ulikheter og diskriminerende praksiser. Politiet oppfattes som disse strukturenes vaktbikkjer. Dermed er det ikke tilfeldig at de få setningene mediene fikk ut av demonstrantene, stadig viste sinnet de følte over ordet «Frankrikes største purk» ytret. I deres øyne inkarnerer han politiets aggressive holdning – og dermed frykten som førte til at de to ungdommene døde da de gjemte seg i en transformatorstasjon, i stedet for å risikere en, i deres øyne, langt farligere identitetskontroll. Mer generelt inkarnerer han forakten de oppfatter fra den politiske makten og de høyere sosiale lagene. Den samme oppfatningen finner vi i tekstene som er samlet av et kollektiv som sympatiserer med opprørerne. Denne tekstsamlingen ønsker å nærme seg så nært som mulig de som var direkte involvert i hendelsene.7 Her samles reportasjer om noen av de anklagedes møter med rettsvesenet, beretning fra en som ble fengslet, tekster redigert av gymnaselever under hendelsene, og tekster som ble publisert av mer erfarne intellektuelle i den offentlige debatten. Ingen av disse dokumentene er «direktesendte» opptak av opprørere i handlingsøyeblikket, men samlingen av «beretninger» er så nærme man kommer. De ble redigerte 15. november av et tjuetalls elever ved yrkesgymnaset i Seine-Sant-Denis (forstad nord for Paris) på oppdrag fra deres fransklærer. Disse beretningene har forskjellig form, men alle anklager den franske innenriksministeren. Språket hans erfares som et frontalangrep på alle ungdommer i drabantbyene. En av elevene, Marc, skriver følgende: «Jeg

Frykten for den neste.

Konklusjonene som har blitt felt etter de franske «drabantbyhendelsene» i november 2005 framstår som hastverkspregede. Om de materielle skadene generelt sett var betydelige, var alvorlige personskader sjeldne. Var drabantbyopptøyene virkelig knyttet til etniske, kulturelle og religiøse konsekvenser av langvarig innvandring? Eller skyldtes det en omfattende eksklusjon fra arbeidslivet – i et større perspektiv den dystre sosioøkonomiske situasjonen til de som levere i disse betongbyene? Høyreregjeringene har måttet betale for deres iver etter å bygge ned alle sosiale støtdemperne som tidligere fantes. Urbane opprør dreier seg nesten alltid om «mangelen på respekt», eller «mangelen på anerkjennelse» av individet – særlig av den unge som kulturelt og politisk subjekt. De franske drabantbyene en ordentlig smeltedigel–man må kunne skille mellom det hverdagslige opprøret og den eksplosive energien og støyende livsgleden til en ny og ung generasjon.