Europa – Side 24

Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en nostalgiker som fremdeles drømmer om sovjettiden.Kontoret til tidsskriftet Nacha Niva i sentrum av Minsk er som en bikube der alle aktørene i den hviterussiske nasjonalbevegelsen møtes. Studenter følger kveldskursene til Folkeuniversitetet (som er blitt forbudt av myndighetene), mens frivillige medarbeidere pakker inn eksemplarer av tidsskriftet. Som alle uavhengige media, er Nacha Niva utelukket fra det offentliges distribusjonssystem. Tidsskriftets unge sjefsredaktør Andrei Dynko presiserer: «16 aviser er blitt forbudt. Nesten alle uttrykte seg på hviterussisk.»Etter Sovjetunionens fall førte Hviterussland en politikk som søkte å fremme nasjonalt språk og nasjonal identitet, men dette fikk en brå slutt da Aleksandr Lukasjenko kom til makten. Han sørget for å gjeninnføre russisk som offisielt språk ved siden av hviterussisk.1 Likestillingen av de to språkene er imidlertid langt fra reell. Rett nok er et par offisielle tekster redigert på hviterussisk, men statsadministrasjonen og alle offentlige media bruker nærmest utelukkende russisk, som også er det dominerende språket i den private sfære, i det minste i de store byene.Lukasjenko uttrykker seg på russisk, med visse innslag av hviterussiske termer. Så har han da også uttalt at de eneste to språkene som er i stand til å tilpasse seg vår samtid, er russisk og engelsk.Historien til den videregående skolen Det hviterussiske humanistiske lyceum er et megetsigende eksempel på språksituasjonen i landet. Denne alternative institusjonen så dagens lys i november 1990, og var en naturlig fortsettelse av et nettverk av søndagskurs, organisert i all hemmelighet på 80-tallet, der alle kunne lære seg eller forbedre seg i hviterussisk. Under grunnleggeren Vladimir Kolas’ ledelse hadde skolen et svært godt renommé – staten ga til og med skolens lærere i oppgave å gi ut skolebøker på hviterussisk. Da Lukasjenko to måneder etter valget i 1994 utstedte sitt første dekret i utdanningssammenheng, var det nettopp disse lærebøkene som var målet: Uten nærmere forklaring ønsket presidenten å forby alle skolebøker utgitt etter 1991. Prosjektet var imidlertid ugjennomførbart: Det var rett og slett ikke nok lærebøker igjen fra sovjettiden.På tross av regelmessige demonstrasjoner der lærere, foreldre og elever deltok, samt støtte fra flere hviterussiske intellektuelle, ble skolen stengt i juni 2003. «I dag risikerer vi alt fra seks måneder til to års fengselsstraff for deltakelse i en uregistrert forening. Vi har likevel bestemt oss for å opprettholde driften av skolen», forteller en av skolens ledere. De siste to årene har vært vanskelige: Skolen hadde ikke faste lokaler, og undervisningen fant sted i private leiligheter, som i all hemmelighet ble omgjort til klasserom. Nå leier skolen et lite hus i en forstad et godt stykke utenfor Minsk sentrum. Elever og lærere bruker et par timer på å komme seg til skolen. Disse problemene har imidlertid ikke tatt motet fra elevene: «Vi er her for å lære på vårt eget språk», sier en av dem.Femten år etter uavhengighetserklæringen har den hviterussiske identiteten fremdeles ingen sentral plass i det hviterussiske samfunnet. I Middelalderen var Hviterussland en del av storhertugdømmet Litauen, og senere inngikk landet i Den polsk-litauiske union, som på 1500-tallet ble til Det polsk-litauiske samveldet. Russland, Prøysen og Østerrike delte samveldet seg i mellom i tre omganger, i 1772, 1793 og 1795, og Tsarimperiet tok dermed full kontroll over det hviterussiske området. Russifiseringen av Hviterussland kunne begynne.Mot slutten av 1800-tallet så en