Femten år etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd ruller en ny revolusjonsbølge over Øst-Europa. Men vi burde være forsiktige med å overdrive den geopolitiske betydningen av disse revolusjonene
Dreier det seg i Frankrike om å redde utsatte personer fra en overhengende fare, eller å jage vekk individer som oppfattes som en trussel mot privat eiendom og offentlig orden? De verst stilte i boligkampen er uten tvil innvandrere, eller folk som antas å være det. Men beboerne i okkuperte hus representerer også et stort spekter av mennesker.
Flere hundre års samboerskap i Kosovo–styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til–kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for–nemlig et åpent og tolerant samfunn–ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.
I en lang rekke økonomiske spørsmål utviser EUs lederskap en nærmest slavisk ærbødighet overfor USA. Gjentatte forsøk på å kopiere det antatt «fleksible» arbeidsmarkedet i USA, fremming av risikokapital, og imitasjon av selskapsstrukturene i amerikanske storselskaper, vitner om dette. En sammenligning med erfaringene i USA viser uansvarligheten til sosialpolitiske beslutningstakere i dagens Europa
Den europeiske konstruksjonen er som helhet – både hva den sier og ikke sier – satt på dagsorden. Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene.
Hva er egentlig formålet med det europeiske prosjektet? Det er et paradoks at Unionen ser ut til å beskjeftige seg med alt utenom det viktigste
I år feirer Belgia 175 års selvstendighet og 25 års føderalisme. Denne doble fødselsdagen finner imidlertid sted i en trykket atmosfære
Avstemningen i Frankrike er et monument over den politiske elites manglende evne til å artikulere, oversette til en politisk visjon, folkets lengsler og misnøye. Nei-et er et uttrykk for håp om at politikken fortsatt er levende og mulig. For vil vi leve i en verden hvor det eneste valget er mellom den amerikanske sivilisasjonen og den fremvoksende autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret er nei, er Europa det eneste alternativet.
«Globalisering» og «Europa» blir noen ganger presentert i form av løfter om frihet, åpenhet og kulturutveksling, andre ganger i form av erklæringer om maktesløshet i forhold sosiale omveltninger. Dette har fungert som en «krigsmaskin» som har opphevet samfunnskontrakten uten å «skyte et eneste skudd».
En ny type diskurs vurderer innvandreres «vellykkete integrasjon» ut fra den økonomiske og sosiale statusen vedkommende har oppnådd. Bildet av «den integrerte innvandrer» er blitt stadig mer utbredt det siste tiåret, men budskapet i mediesakene om «de vellykkede innvandrerne» er at innvandring generelt er en trussel.
29. mai holdes det folkeavstemning i Frankrike om EU-grunnloven. I en rekke meningsmålinger har nei-siden hatt flertall, og Frankrike kan komme til å sette en stopper for innføringen av den europeiske forfatningen. Le Monde diplomatique i Frankrike har aktivt tatt stilling mot EU-grunnloven, og spesielt lagt vekt på dens konstitusjonalisering av en nyliberalistisk politikk. Debatten i Frankrike har vært glødende, og fremfor alt kretset rundt spørsmål om rettigheter, offentlige tjenester, ideologi og forsvarspolitikk. Vi går her inn på noen artikler i grunnloven. Det kan virke som om «venstresidens ja» bygger på de uklare løftene i traktatens del I og II, mens «høyresidens ja» boltrer seg i den konstitusjonelt forankrete politikken i del III.
Seieren til kvinnene i Rosenstrasse viser at det var mulig å handle mot Naziregimet i Tyskland. Var regimet reddere for reaksjoner fra folket enn den tradisjonelle historiografien har hevdet?
Hvorfor støtter offisielle representanter for venstresiden grunnlovstraktaten, som på så mange punkter strider mot deres grunnleggende prinsipper? Det virker som deler av den europeiske venstresiden omfavner EU som en reserveløsning fordi de mangler et alternativt prosjekt. I Frankrike har debatten om grunnloven fått til dels gamle og dype splittelser frem i lyset. Man forveksler europeisk integrasjon med gamle dagers internasjonale arbeidersolidaritet.
5. mai går britene til valg, og vil sannsynligvis gi Tony Blair en siste periode som britisk statsminister. Populariteten hans er sterkt svekket etter invasjonen i Irak og sosiale angrep fra regjeringen. Men han har allerede gjennomført sin politiske revolusjon
Utjevningspolitikken i EU gir liten grunn til jubel i Øst. Og EU-grunnloven signaliserer enda mindre rom for støtteordninger til de fattigste medlemslandene.
I motsetning til de fleste EU-land har Frankrike hatt en grundig debatt om grunnlovstraktaten, der «det liberale spørsmålet» har stått i sentrum. Frankrike kan også bli det første landet som stemmer nei til traktaten.
Labour-regjeringen har drevet en iherdig politikk for å få private interesser inn i den offentlige skolen. De viktigste inngangsportene har vært sponsing og levering av tjenester.
Nederland har lang erfaring med å organisere religiøst mangfold.
Innvandringsdebatten i Nederland har beveget seg fra å legge vekt på sosiale og økonomiske spørsmål til å konsentrere seg om kultur og religion. Skiftet kom lenge før drapet på regissør Theo van Gogh.
Flere land skal i de kommende månedene holde folkeavstemning om EU-grunnloven, men få vet hva som egentlig står i traktaten. Det nyliberale manifestet som traktatens Del III er, blir unndratt befolkningenes oppmerksomhet, skriver Bernard Cassen.
Alle verdens landflyktige har de samme indre bildene, speilbilder av et land som var deres. Fjernt fra egen jord, i landflyktighet fra seg selv, er mennesket nesten ingenting.
Store deler av vannforsyningen i Frankrike har i løpet av det siste tiåret havnet på private hender. Skandaler med overprising og dårlig kvalitet på tjenestene har fått flere kommuner til å gå tilbake til offentlig styring. Og det går bra.
I den mest maksimale populistiske form har især Pia Kjærsgaard i Danmark og Carl I. Hagen i Norge formået at samtænke den muslimske indvandring med velfærdssamfundets kontrakt mellem borger og stat. Det netop overståede danske folketingsvalg i februar 2005 bekræftede udviklingen.
Nasjonale prøver har vært et stridstema i norsk skole den siste tiden, og professorer har protestert mot omleggingen av universitetene. Denne debatten er ikke begrenset til Norge. Internasjonalt arbeides det for å redusere utdanningssektoren til en produsent av kunnskap som kan verdsettes ut fra rasjonalitets- og effektivitetskriterier.
Seieren til Viktor Justsjenko i tredje runde av det ukrainske presidentvalget betyr ikke nødvendigvis at landet faller rett i armene på Europa og USA. Justsjenko har blikket rettet vestover, men har ikke råd til å miste Putins Russland av syne.