Europa – Side 22

Vold og valgfusk i Jerevan

1. mars slo myndighetene i Jerevan blodig ned de fredelige demonstrasjonen som oppsto etter at resultatet av presidentvalget i februar ble kjent. Når Serzj Sarksjan tiltrer som statsoverhode 8. april, overtar han et land på vei inn i en svært urolig periode. En ny opposisjonsbevegelse mot korrupsjonen og oligarkene har oppstått rundt tidligere statsminister Ter-Petrosjan. Og i bakgrunnen lurer ennå striden om Nagorno-Karabakh.

april 2008

Polens nye streikebølge

De største streikene siden kommunisttiden har i det siste lammet Polen. Mens de streikende krever høyere lønninger og mer trygghet, krever arbeidsgiverne og liberale økonomer økt privatisering. Arbeidsledigheten synker stadig, mens lønningene forblir de samme, samtidig som prisnivået øker. Selv om valget i fjor høst fjernet de nasjonalkonservative fra makten, har ikke den sosiale misnøyen forsvunnet. Den nye regjeringen har sammen med de store fagforeningene og mediene vendte seg mot protester som har bred støtte i befolkningen. Og dermed skapes det enda mer grobunn for uro. Vil Polen nok en gang endre Øst-Europas historie slik som i 1981?

mars 2008

Imperiets glemte gurkhaer

I 150 år har de nepalske soldatene, gurkhaene, i den britiske hæren vært beryktet for sin tapperhet. Men situasjonen som møter dem når de vender tilbake til sitt ytterste fattige hjemland er dystre og uverdig. Etter mange års tjeneste får de heldige en ussel pensjon fra den britiske staten. Permanent oppholdstillatelse i Storbritannia kan de bare glemme. I årevis har gurkhaene blitt utnyttet på kolonialistisk vis av britene. Og tilsynelatende styrer også den britiske hæren gurkhaenes veldedighetsorganisasjoner. Hva skal til for at Storbritannia innrømmer sin gjeld til sine nepalske soldater?

februar 2008

Rebelske rettigheter

: Er menneskerettigheter kun europeisk kulturimperialisme? De blir arrogant framsatt som universelle og umistelige, men forhistorien deres er full av tilfeldigheter, unnlatelser og kompromisser. Menneskerettighetene er radikale, de anerkjenner mennesket på det meste grunnleggende nivået: at man er født. Samtidig utvannes de for å gjøres allment akseptable og realpolitisk anvendelige. Er menneskerettighetene i ferd miste sin etiske legitimitet og politiske radikalitet?

februar 2008

Kosmopolitiske veivalg

Hvilken rolle skal Norge spille globalt? Jeg ønsker å gripe anledninger der Norge kan utgjøre en forskjell, sier Jonas Gahr Støre til Le Monde diplomatique. Med velkjent retorisk kraft understreker Støre at han ikke ønsker å politisere Norges posisjon som energinasjon, men sier samtidig at deler av utenrikspolitikken går ut på «å ta vare på tradisjonelle interesser».

januar 2008

Kjærlighet eller skuespill?

Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.

januar 2008

Balkansk domino

Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?

Vil Catalonia bli selvstendig?

Kløften mellom katalanerne og spanjolene øker for hver dag som går. I resten av Spania oppfattes Catalonia som arrogant og egoistisk. Mens katalanerne mener de sender for mye skattepenger til Madrid. Catalonia har i løpet av de siste årene mottatt 28 prosent mindre overføringer fra staten enn Madrid per innbygger. Men konflikten dreier seg snarere om det tradisjonelle todelingen mellom Madrid og Barcelona, som er i ferd med å endres. Madrid er i ferd med å ta igjen Barcelonas kommersielle forsprang.

januar 2008

De blå sommerfuglenes grav

Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?

desember 2007

Begjæret etter selvstyre

Flandern nyter en historisk revansj over det tidligere så dominerende Vallonia. Mens Flandern i 2007 var blant de 30 rikeste regionene i EU, har ikke Vallonia klart å fordøye 60- og 70-tallets omfattende industrikrise. Men nå trues også det velstående Flandern av økonomisk nedgang.

november 2007

Dømt til å komme overens

Det virker som spliden mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Splittelsen er ikke bare språklig, men også ideologisk og kulturell. Den belgiske «språkgrensen» mellom Flandern og Vallonia har offisielt bare eksistert i en kort periode. Men i praksis kan den spores flere århundrer tilbake. Først var fransk elitens språk, og nederlandsk ble ignorert. Med Flanderns økonomiske vekst har situasjonen endret seg. På 70-tallet ble alle partiene internt splittet til uavhengige partier–et flamsk og et fransktalende. Det politiske tyngdepunktet skiller de to regionene fra hverandre, til høyre i Flandern og i sentrum-venstre i Vallonia. I sentrum for stridighetene står Brussels status. EU-hovedstaden er en fransktalende enklave i den sørlige delen av Flandern. Er det føderale Belgia i ferd med å revne?

november 2007

Sarkozy på tur i Afrika

Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.

september 2007

EU og det globale Hollywood

EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?

august 2007

Nasjonalistenes medvirkning i Holocaust

Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på grunn av skammen over denne «kollaborasjonen», i likhet med de som i dag rehabiliterer den. Etter første verdenskrig ble Ukraina delt mellom Sovjetunionen (sentral og øst), Polen (Galicia og Volhyni), Romania (Bukovin) og Tsjekkoslovakia (Rutheni eller subkarpatisk Ukraina). Det er i Vest-Galicia, under – og mot – det polske regimet, at Ukrainas militære organisasjon (UVO) blir dannet i 1920, og senere, i 1929, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Grunnleggeren, Jevhen Konovaletz, kompanjongen til Simon Petliura, tar kontakt med Adolft Hitler fra 1922. Organisasjonenes ideolog, Dimitrij Dontsov, erklærer en konservativ og elitistisk «helhetlig nasjonalisme». Han setter Ukrainas «europeiske» karakter opp mot Russlands «asiatiske». Nazistrategen Alfred Rosenberg – etterfulgt av Abwher (den militære etterretningstjenesten), fra 1933 – støtter OUN. Dette tyske Baltikum lover «autonomi» til de baltiske, ukrainske, og georgiske nasjonalistene og muslimene i Kaukasus, med det mål for øyet å knuse Sovjetunionen og isolere Russland. Men alliansen mellom Berlin og OUN kommer til å bli turbulent. I 1938 blir Konovaletz drept av en sovjetisk agent. Andriy Melnik overtar rollen som leder av OUN, med støtte fra Andriy Sjeptytskyij, metropolitt og provinsbiskop i den gresk-katolske kirken, Galicias «åndelige leder», som i 1939 går over til det sovjetiske regimet. Dermed er det den radikale Stepan Bandera som gjør opprør i 1940. 22. Juni 1941 former Banderas OUN-b to Wehrmacht-bataljoner, «Nachtigall» og «Roland», for å delta i Tysklands og dets alliertes kamp mot Sovjetunionen. Umiddelbart følger en bølge av jødeforfølgelser. Ifølge Berlin skal «jøde-bolsjevikene» (kommunister, kommissærer fra Den røde arme, jøder) først «spontant» ha blitt drept av nasjonalistene og de lokale befolkningene. I Lviv, 25. juli, ble menneskejakten døpt «Petliura-dagene». Det dreide seg om «hevn» for henrettelsen av fanger utført av NKVD, som jødene visstnok skulle være tilknyttet. I virkeligheten ble disse «handlingene» igangsatt av Einsatzgruppene, som fullførte jobben. Fra juli-august går disse målrettete mordene, på ordre fra Berlin, over til en massiv og uttilslørt jødeutryddelse. De rumenske troppene til diktatoren Ion Antonescu tar seg av slaktingen i Sør (deriblant Odessa) og troppene til den ungarske diktatoren Miklós Horthy tar seg av jødene i Subkarpatisk Ukraina, som transporteres til Kamenetz-Podolsk for å bli henrettet. I begynnelsen av 1942, bare seks måneder etter at Wehrmacht gikk inn i Sovjetunionen, er over 900 000 jøder utryddet. 30. juni 1941 utroper OUN-b en ukrainsk stat, hvor den første regjeringen ledes av Jaroslav Stetsko. Et av hans slagord var: «All ære til den tyske hæren og Føreren Adolf Hitler!» Berlin avviste denne nye staten og internerte Bandera og Stetsko. Tysklands politikk var ikke forenlig med drømmene til de ukrainske uavhengighetstilhengerne, som nazistene – sammen med resten av den slaviske befolkningen – betraktet som untermenschen. IFØLGE NAZILEDERNES GENERAL OSTPLAN («generelle plan for Øst») måtte 30 millioner sovjetere dø, og 30 andre deporteres til Østen for å gi plass til nybyggere av «den nordisk rase» og muliggjøre en «modernisering» av Tysklands nye lebensraum. Planen feilet: 7. desember 1941 stanset den røde hær den tyske offensiven rett før Moskva. Massedeportasjoner etterfulgte, men mot arbeids- eller utryddelsesleire

august 2007

Europa må igjen utvikle en utopi

Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe–Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.

juli 2007

Blairs britiske blindvei

Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei»–en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?

juni 2007

Nulltoleranse eller barmhjertighet?

Utleveringsavtalen fra 2002 mellom Frankrike og Italia innførte en «nulltoleranse» i forhold til politisk vold. Hva betyr dette? Tilbake i 1789 anerkjente menneskerettighetserklæringen retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse. Selv om voldshandlinger i dag er uakseptable etter humanistiske kriterier, kan ikke politisk vold som følge av motstand mot undertrykkelse sammenlignes med vanlige alvorlige strafferettslige forbrytelser. Demokratiske stater har tidligere benyttet amnestiordninger for å behandle bestemte lovovertredelser med henblikk på kontekst og motiv. I dag har viljen til benåding forsvunnet fra den internasjonale strafferettens horisont. De gjeldende internasjonale traktatene viser seg samlet sett fiendtlig innstilt til amnesti. Denne nye holdningen skyldes i stor grad den spesielle rollen det universelt anerkjente begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» har fått. Enhver forbrytelse knyttet til politiske spørsmål kan fra nå av potensielt klassifiseres som forbrytelse mot menneskeheten. Det blir således ikke lenger legitimt å gjøre politisk motstand mot undertrykkelse.

juni 2007

Blyårene hjemsøker Italia

Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA). Det var i Italia at konfliktene var mest uforsonlige og uoversiktlige. I løpet av de såkalte «blyårene» («anni di piombi» – «kullenes år») omkom 350 personer og 750 ble såret. Etter store sosiale protester på slutten av 60-tallet, ble landet rammet av en rekke bombeaksjoner. Den første store bombeaksjonen var i 1969, da fire bomber eksploderte på Romas Piazza Fontana og 16 ble drept og 90 skadet. Politiet arresterte umiddelbart 4 000 venstreradikale. I likhet med mange andre bombeaksjoner på denne tiden, viste det seg senere at en det var en nyfascistisk gruppe (Ordine Nuovo) som stod bak. Motivet var å legge skylden på de venstreradikale og dermed framtvinge et mer autoritært regime, noe de delvis lyktes med. Aksjonene var et ledd i en større strategi kalt spenningsstrategien, som involverte NATOs hemmelige anti-kommunistiske stay behind-styrke i Italia, Gladio, og den hemmelige P2-losjen. Den italienske statens harde og uforsonlige front mot venstreradikale grupper skapte en voldelig splittelse i landet og økte spenningen mellom statsmakten og den radikale venstresiden. Dette kuliminerte i mordet på kristendemokraten Aldo Moro i 1978. 16. mars 1978, dagen for det «historiske kompromisset» (regjeringssamarbeid mellom det italienske kommunistpartiet (PCI) og kristendemokratene), ble Moro kidnappet av Den andre røde brigade (ettersom alle medlemmene av Den røde brigade satt i fengsel). To måneder senere ble han drept. Etter mordet på Moro ble 12 000 venstreradikale arrestert, og en rekke intellektuelle ble dømt til kortere eller lengre fengselsstraffer for «intellektuell medvirkning». Totalt dro 600 personer i eksil. En 300 av dem flyktet til Frankrike, der president François Mitterand innvilget opphold, så lenge de tok avstand fra vold. Hendelsene på 70-tallet hjemsøker Italia fortsatt. Utleveringskravet på den italienske forfatteren Cesare Battisti fra 2004 (se ved siden av), føyer seg inn i en lang rekke av eksempler på den vedvarende splittelsen i det italienske samfunnet. Prosessene mot venstreradikale verserte lenge i rettslokalene. Rettssaken mot Adriano Sofri, tidligere leder av Lotta Continua (Fortsatt kamp) varte i hele ti år! Den endte med en tvilsom dom for drapet på politimannen Luigi Calabresi – som var mistenkt for å ha drept anarkisten Guiseppe Pinelli, et drap som utløste store protester på begynnelsen av 70-tallet. En annen kjent intellektuell på venstresiden som ble arrestert er filosofen Antonio Negri. I 1979 ble Negri sammen med andre sentrale figurer i den italienske autonomia-bevegelsen arrestert og anklaget for å være ansvarlig for «terrorismen» i Italia. I 1984 ble Negri dømt til 30 års in absentia, og deretter til nye fire og et halvt års fengsel i 1986, for «opprør mot staten» og «moralsk ansvar for voldshandlinger», gjennom hans skrifter og tilknytning til revolusjonære grupper og politiske engasjement. I 1997 returnerte han frivillig til Italia for å sone resten av dommen (som senere hadde blitt redusert) i håp om at dette ville rette oppmerksomhet mot situasjonen til de hundrevis av politiske flyktningene som ennå var og er i eksil, samt de politiske fangene i italienske fengsler. Etter ferdigsont dom ble Negri løslatt våren 2003. @ norske

juni 2007

Sarkozysmen

Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».

juni 2007

Hva er EUs prosjekt nå?

Det franske «nei’et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.

mai 2007

Fransk fattigdom skifter kjønn

Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».

mai 2007

Svenske folkhemmet

Den svenske filmregissøren Jesper Ganslandt demoniserer hva han kaller «amerikanske dramaturgiske triks» med filmen Farvel Falkenberg. Men også Sverige viser en enestående evne til å perfeksjonere amerikanske mainstreamuttrykk, så kritikken kan derfor også rettes mot svensk film. Vår sukkersøta bror stikker her med denne eksistensielle slackerfilmen fingeren i skjærgårdssanden og pirker i dypet av sjelen.

mai 2007
1 20 21 22 23 24 27