Norske medier har et problem med minoritetene. Da Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening nylig arrangerte et felles seminar om temaet og valgte å kalle det Mulighetenes marked, eller?, hva var det egentlig de ville diskutere? Seminaret fant sted i Fritt Ords lokaler den 20. september. De fleste av deltakerne var frilansjournalister, journalister i små medier og organisasjonsmennesker av mer eller mindre synlig utenlandsk opprinnelse. Dessuten kulturministeren, et par-tre redaktører, likestillings- og diskrimineringsombud og en statistikk- og markedsekspert fra Norsk Gallup, alle invitert til å holde innlegg. Statsråd Trond Giske påpekte medienes enfoldighet. Mediene unnlater å gjenspeile mangfoldet i det norske samfunn. Journalistene intervjuer altfor sjelden folk med flerkulturell bakgrunn, og når de først gjør det, er det som oftest i en negativ kontekst, om sosiale problemer eller kriminalitet, mente han. Lær av sporten!, var hans råd. Giske traff spikeren på hodet, men ikke slik han hadde tenkt seg. Jo, sportsjournalistene er flinke til å gjenspeile virkeligheten. Men de har ingenting å lære bort. At bildet blir positivt, skyldes ikke deres vilje og evner, men at de har en helt annen virkelighet å forholde seg til enn kolleger i andre redaksjoner. Fraværet av politisk korrekte intervjuobjekter gjenspeiler utilsiktet sannheten et samfunn med lite stuerene holdninger, usynlige sperrer og enkeltstående multikulturelle alibier man gjerne henter fram når man snakker om likestilling. Hva gjør en journalist når hun beskriver det som skjer? Hun snakker med innflytelsesrike personer i politiske, byråkratiske og akademiske toppstillinger, og med ledere i næringslivet. Hun snakker med såkalte kjendiser, som ofte tilhører begge kategoriene. Og hun snakker med vanlige mennesker som står midt oppe i dramatiske eller andre nyhetsrelevante situasjoner, som oftest negative. I hvilken kategori finner reporteren minoritetene? Svaret gir seg selv. Flerkulturelle nordmenn kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen Kulturministeren kan naturligvis løse problemet, hvis han synes enfoldigheten er for ille. Han kan f.eks. kvotere intervjuobjektene i massemediene. Eller? Heller ikke Norsk Gallups statistikk om minoriteters leser- og seervaner brakte klarhet om hva arrangørene ville med seminaret. Undersøkelsen, slik den ble presentert, var tydelig blitt laget som en markedsundersøkelse for mediebedriftene. Kategorien «minoriteter som ikke kan norsk» var diffust definert. Det synes også å ha gått statistikerne hus forbi at språkmektige, flerkulturelle nordmenn leser utenlandske aviser, at de dermed er godt orientert om verden og kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen. Redaktørene Hilde Haugsgjerd i Aften og Per-Arne Kalbakk i Østlandssendigen presenterte i sine innlegg mulighetene og vanskelighetene som redaksjonene møter når de dekker det flerkulturelle området. De snakket om satsninger. Hadde de nye kunder for sine respektive bedrifter i tankene, nye leser- og seergrupper, eller snakket de om medienes samfunnsoppgave? Kanskje begge dele. Når redaktørene klager på at det er få minoritetsjournalister til å gjøre jobben, er det på sin plass å minne om at f.eks. ressursterke Aftenposten i minst syv år har snakket internt om å rekruttere flere minoritetsjournalister. Det ble stort sett med ord. De få avisen har, er neppe alle ansatt. Og heller ikke alle får bruke sin utdannelse og faglig kompetanse slik de vil. Østlandssendingens redaktør kunne fortelle at sist de utlyste en ledig stilling, var det ingen søkere med minoritetsbakgrunn som meldte seg. Kalbakk sa det til et stort utvalg talenter med dokumentert erfaring som hadde møtt frem i seminaret. Ingen
