0
0

mai 2003

Den nye imperialismen

«Dette er en stor dag for Irak», erklærte den amerikanske generalen Jay Garner da han ankom et utbombet og plyndret Bagdad – som om hans ærefulle nærvær skulle gjøre slutt på de mangfoldige plagene som hjemsøker det gamle Mesopotamia. Det mest sjokkerende ved Garners påstand er ikke dens uanstendighet, men den resignerte, apatiske måten de store mediene har dekket den amerikanske «prokonsulens» overtakelse av byen på. Det er som om internasjonal rett ikke eksisterer. Som om vi er satt tilbake til mandatområdenes epoke. Som om det er fullstendig naturlig at Washington i det 21. århundre kan utnevne en (pensjonert) offiser for de amerikanske styrker til å styre en suveren stat. Denne avgjørelsen om å utnevne en «sivil administrator» for å styre et beseiret land er tatt uten at engang «koalisjonens» skyggemedlemmer er tatt med på råd, og minner på ubehagelig vis om de tidligere kolonimaktenes praksis. Det er ikke til å unngå at vi tenker på Clive i India, lord Kitchener i Sør-Afrika og Lyautey i Marokko. Og vi som trodde at slike overgrep nå og for alltid var fordømt både av den politiske moral og av historien selv. Men dette er noe helt annet, får vi høre, denne «overgangen i Irak» må snarere sammenliknes med general Douglas McArthurs bedrifter i Japan etter 1945.Er det ikke verre enn som så? Måtte det ikke atombomber til for å ødelegge både Hiroshima og Nagasaki, kort sagt bortimot en apokalypse, for at USA skulle kunne utnevne en administrator over en beseiret rival? Og dette var jo også før FN var opprettet. Men i dag eksisterer FN, i alle fall i teorien. Og de amerikanske styrkene (med de britiske støttetroppene) invaderte slett ikke Irak for å få slutt på en tredje eller fjerde verdenskrig. Hvis da ikke president Bush og hans rådgivere mener at attentatene 11. september 2001 tilsvarer en verdensomspennende konflikt. General Garner har riktignok latt det skinne igjennom at denne okkupasjonen ikke skal vare i det uendelige: «Vi blir der så lenge vi må, og trekker oss ut så snart det lar seg gjøre.» Men historien har lært oss at «så lenge vi må» kan være temmelig lenge. Etter at USA hadde invadert Filippinene og Puerto Rico i 1898 under et altruistisk påskudd av å «frigjøre» disse områdene fra kolonialismens åk, tok det ikke lang tid før de hadde erstattet den tidligere overmakten. Etter å ha beseiret de nasjonalistiske motstanderne forlot de ikke Filippinene før i 1946, og etter den tid fortsatte USA å blande seg inn i den nye statens politikk og ved hvert presidentvalg støtte den kandidaten som passet dem best, herunder diktatoren Ferdinand Marcos som satt ved makten fra 1965 til 1986. Og okkupasjonen av Puerto Rico vedvarer. Selv i Japan og Tyskland er den amerikanske hæren massivt til stede, hele 58 år etter at andre verdenskrig tok slutt. Da general Garner og hans tropp på 450 administratorer inntok Bagdad, unngikk man ikke å tenke at USA i denne ny-imperialistiske fasen igjen påtok seg det Rudyard Kipling beskrev som «den hvite manns byrde». Eller det Folkeforbundet i 1918 kalte «sivilisasjonens hellige oppgave» overfor folk som var ute av stand til å «selv å tilpasse seg den moderne verdens spesielt vanskelige betingelser.» USAs ny-imperialisme gjenopptar den romerske forestillingen om moralsk dominans – basert på en overbevisning om at frihandel, globalisering

mai 2003

Internasjonale sikkerhetstjenester – leiesoldater eller servicenæring?

Selskaper som beskjeftiger seg med internasjonale sikkerhetstjenester har i de siste årene gått inn i lavintensitetskriser som stormakter og FN holder seg unna. De slåss mot geriljaer og mot visse typer kriminalitet det har vært vanskelig å få bukt med. Analytikere betrakter aktiviteten som en ny form for leiesoldatvirksomhet som bidrar til å øke den politiske volden.

mai 2003

Middelveiens mann

Professor i internasjonal politikk, Adam Roberts, var nettopp i Oslo og holdt tre svært engelske forelesninger om verdenssituasjonen. På tross av Irak-krisens diplomatiske rystelser, ga han et velbegrunnet forsvar for folkerettens og hele den liberale visjons fortsatte funksjon i internasjonal politikk.

mai 2003

«Krig mot terrorisme» på avveier

Forbudet mot Batasuna, ETAs politiske fløy, og stengingen av den baskiske avisen Egunkaria er eksempler på hvordan «krigen mot terror» brukes som redskap for å begrense demokratiske rettigheter og ytringsfrihet. Den spanske statens offensiv risikerer å styrke terrorkreftene og spolere ethvert forsøk på dialog.

mai 2003

Keynes’ verdensorden

Keynes tenkte seg et system der handelsavtaler ikke skulle stå i veien for sosiale fremskritt. Han så for seg fri handelsutveksling i sameksistens med sosial beskyttelse gjennom internasjonale økonomiske institusjoner. Hvilken status har slik tenkning i verden i dag?

mai 2003

Et slag mot sivilisasjonen

Elvene Tigris og Eufrat har vært vitner til mange katastrofer gjennom tusener av år i menneskehetens historie. Den mest berømte av dem er mongolenes invasjon av det som allerede da var verdensbyen Bagdad, i år 1300 f.Kr. Flere århundrers kulturarv forsvant i Tigris i det som var en voldsom tragedie for menneskeheten, og dette er en periode historien ser tilbake på med forakt. Men mongolene var barbariske stammefolk, ikke verdensherskere. De to elvene følger fremdeles sine løp. De kunne ha fortalt oss historien til de ødelagte vasene fra før-sumerisk tid som nå ligger strødd i museumshallene. Den store kongestatuen ligger hodeløs og forlatt som de irakske likene i Bagdads gater. Verdens eldste harpe – den sumeriske gullharpen – er forsvunnet. I løpet av noen timer forsvant også det svært vakre kvinnehodet fra Warka, skattene til tidligere tiders konger og dronninger, i tillegg til tusenvis av gjenstander og gamle tavler vi ennå ikke har rukket å tyde. Og borte er de gamle manuskriptene, Koran-utgavene fra islams første århundrer. Enkelte av disse gjenstandene har allerede funnet veien til det globale kunstmarkedet. Nasjonalmuseet i Bagdad har med sine samlinger fra antikken og begynnelsen av islamsk tid alltid vært et referansepunkt for forskere, kunstkritikere og kunstnere. Det symboliserte forbindelsen mellom fortid og nåtid. Kriger og opprør har gjennom hele Iraks historie berøvet landet for en stor del av dets kulturarv. De viktigste gjenstandene fra iraksk, mesopotamisk og islamsk sivilisasjon er utstilt i de store museene verden over. Noen mener nok at irakerne ikke er verdige til å ta vare på slike skatter … Disse gjenstandene fra antikken er svært sjeldne og særpregede. Hver gjenstand har en symbolsk dimensjon, og nettopp det symbolske ved gjenstandene er det som har vært karakteristisk for iraksk kunst helt frem til våre dager. Irakske kunstnere har aldri bare vært håndverkere. Men det var først da modernismen gjorde sitt inntog at man endelig begynte å beundre den kunstneriske verdien av deres arbeid. Dette er utvilsomt grunnen til at André Malraux i sin innledning til André Parrots bok om sumerne påpekte at «ikke bare har vi endelig oppdaget dem, vi ser dem endelig som det de virkelig er, nemlig autentiske kunstverker og ikke bare museumsgjenstander». Fra fortid til nåtid, fra Nasjonalmuseet til Museet for moderne kunst i Bagdad – begge plyndret og brent – går det en ubrutt linje. Vår fortid er vår nåtid. Krigen og supermakten har frastjålet oss begge deler i denne andre golfkrigen. Ved å ødelegge Iraks kulturarv, dets folk og dets arkitektur, har man også utvisket flere tusen års menneskelig kultur. Invasjonsstyrkene fra verdens mektigste land har reist over store hav, tråkket på bønnfallende barn, kvinner, unge og eldre menn og benyttet seg av den mest moderne militærteknologi for å skaffe seg kontroll over Iraks oljekilder. Ulykkeligvis har de ikke bare drept og ydmyket Iraks folk og kultur, de har også rettet et slag mot sivilisasjonen selv. For den arven Irak har tapt i denne krigen tilhører ikke bare irakerne, men hele menneskeheten.

mai 2003

1991: Krigens sivile ofre

I 1991 ble golfkrigen behandlet på en slik måte av vestlige medier at man kunne få inntrykk av at det var en «ren» og nesten respektabel konflikt. Den amerikanske forsvarsministeren holdt showliknende «briefingmøter» for journalister. For dem som ikke hadde opplevd Vietnam-krigen kunne oppvisningene til Colin Powell, generalmajor for de amerikanske styrkene, og forsvarsminister Richard Cheney mest av alt minne om barnelek der småguttene viser frem militærleketøyet sitt. Noe som ikke ble stilt så åpenbart til skue var skjebnen til den irakske befolkningen etter krigen. De fleste journalister har problemer med å gjøre en «sak» på den vanskjebnen som møter et lands svakeste innbyggere – særlig når det gjelder barn og eldre med «for høy dødelighetsrate». De siste månedenes hendelser har fått mange til å lure på hvor mange sivile som døde under den første golfkrigen. Forskningen vi har utført på området har ført oss til å inndele det totale antallet irakske ofre i fem kategorier: sivile dødsfall som direkte følge av krigshandlinger, sivile dødsfall som indirekte følge av krigshandlinger, militære dødsfall som følge av opprør etter krigen, og sivile dødsfall som følge av opprør etter krigen. Det er hovedsakelig den første kategorien man er opptatt av. Den omfatter både dødsfall som skjer når bombene ikke treffer målet, når de treffer målet men også dreper sivile, når sivile blir truffet i skuddvekslinger osv. Ut fra øyenvitneforklaringer og opplysninger fra den irakske regjeringen som er bekreftet av øyenvitner, har vi kommet frem til et anslag på ca. 3500 sivile som kan ha blitt drept på denne måten. Om kartleggingen av ofre hadde stanset der, kunne man kanskje lettere ha holdt fast ved myten om den «rene» krigen. Men i forkant av krigen i 1991 ble det foretatt en rekke studier som indikerte at dødeligheten hos barn og nyfødte hadde falt drastisk det siste tiåret. I løpet av sommeren 1991, noen måneder etter de irakske styrkenes nederlag, foretok en gruppe forskere en spørreundersøkelse blant irakske kvinner i fertil alder om barn født etter 1985. Analysen av de tallene som kom frem ga følgende resultat: I 1991 var barnedødeligheten i Irak (antall døde spedbarn per 1000 fødsler) omtrent 93 per 1000, mot 37 per 1000 som ville ha vært naturlig dersom den forutgående tendensen hadde fortsatt. Avviket mellom disse to tallene resulterer i 110 000 «unødige dødsfall» knyttet til indirekte virkninger av krigen, herunder den skaden krigen påførte det sivile samfunnet og landets økonomi. Militære eksperter har hjulpet oss i å anslå antall døde i de andre kategoriene. Mellom 49 000 og 63 000 irakske soldater og offiserer ble drept fra januar til mars 1991 (bombingen av Irak begynte 17. januar 1991, og våpenhvilen trådte i kraft 3. mars). Om lag 5000 militære og 30 000 sivile (hvorav tre fjerdedeler hadde deltatt i kampen mot Saddam Husseins regime) skal ha mistet livet under de interne opprør som kom etter at koalisjonsstyrkene seiret. Antall drepte som indirekte følge av militæroperasjoner, for eksempel dårlige sanitærforhold, har vært svært mye høyere enn i de andre kategoriene. Og det var først etter krigen at disse ofrene ble mange. Om lag 7000 døde er barn under femten år. Hvordan skal vi forklare disse dødsfallene? Det at infrastrukturen i landet er blitt ødelagt har i stor grad bidratt til denne overdødeligheten. Sivile tap i etterkant av en væpnet konflikt

mai 2003

Brændpunktsjournalistikken

Vestlige medier har «skånet» seere og læsere for de værste billeder. Men ingen gav os de irakiske soldaters stemmer. Men generelt har europæiske medier gjort deres arbejde meget bedre under denne krig.

mai 2003

Flere våpen av utarmet uran

Fra den ene krigen til den andre perfeksjonerer USA sine ødeleggelsesvåpen. Ifølge den amerikanske sentralkommandoen i Qatar, har de amerikanske styrkene «for første gang i en væpnet konflikt tatt i bruk en ny type fragmentasjonsbombe som har kapasitet til å overvinne alle værmessige forhold» . De menneskelige omkostningene er allerede omfattende. Våpen av utarmet uran – som allerede ble brukt i den første golfkrigen i 1991 – har nok en gang, selv om de offisielt er erklært ulovlige av FN, gjort tjeneste i Irak. Ifølge avisen Sunday Herald skal en slik bombe den 28. mars ha truffet et «vennligsinnet mål» og drept en britisk soldat og såret tre andre. «Vi fører krig mot Irak, fordi landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Men vi bruker selv slike våpen. En slik dobbeltmoral er frastøtende», erklærer professor Doug Rokke, tidligere direktør for Pentagons «program for utarmet uran» . Både for militære og sivile som blir berørt, og for befolkningene som lever i nærheten av de stedene disse bombene slår ned, kan konsekvensene være forferdelige: kreft, lungesykdommer, misdannelser hos nyfødte osv. Ifølge flere spesialister er disse bombene blitt utprøvd i Kosovo og er i stor utstrekning blitt brukt i Afghanistan. «Det er en forbrytelse mot menneskeheten…», utbryter professor Rokke, «… og en krigsforbrytelse. Vi må ikke bruke våpen som etterlater seg risiko for forgiftning og som kan drepe blindt. Av hensyn til alle verdens innbyggere må vi forby disse bombene.

og
mai 2003

Meningsløs våpenklassifisering

Hovedproblemet under gisseldramaet i Moskva i oktober 2002 var å finne ut om gassen som drepte over 117 mennesker var forbudt eller ikke av den internasjonale konvensjonen om kjemiske våpen. Spørsmålet er nå – i en tid da våpenproduksjonen benytter seg av blant annet genteknologi – hvordan man skal kunne klassifisere lovlige og ulovlige våpen og hvordan man skal unngå at konvensjoner systematisk overskrides?

og
mai 2003

Antiamerikanismens problem

Det har lenge vært passende blant europeere å gjøre narr av det digre, skamløst rike og mektige landet der flere millioner mennesker tror de har blitt bortført av romvesener, der halve befolkningen ikke engang har pass, og enda flere er ute av stand til å plassere Irak og Afghanistan på verdenskartet.

mai 2003
1 2