Da romanene til Julio Cortázar, Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez begynte å fylle hyllene i europeiske bokhandler på 1960-tallet, ble fenomenet døpt den latinamerikanske litterære boomen. Nå tar en ny generasjon forfattere over.
De to utbyggerne av Tjuvholmen, Selvaag-Gruppen og Aspelin-Ramm-Gruppen, har inngått en avtale med Astrup Fearnley Museet om bruk av deres planlagte nye museumsbygg. Norske Le Monde diplomatique har stilt direktør Gunnar Kvaran p Astrup Fearnley museet noen spørsmål om det nye bygget. Hva synes du om valget av Piano som arkitekt for deres nye bygg? – Jeg er meget fornøyd med valget av Renzo Piano som arkitekt for den nye bygningen. Astrup Fearnley Museet har ikke vært direkte involvert i valget, men Piano ville uansett vært vårt førstevalg. Han er en meget erfaren museumsarkitekt, og har en spesielt god forståelse for kunstverk, et museums ulike rom, sirkulasjon, hierarki og lysforhold i utstillingsrommene. Erfaring og identitet er spesielt viktig når et slikt nytt museumsbygg skal realiseres. Det skal være et samspill mellom kunst og bygning, den ene delen skal ikke dominere den andre. – Det nye museumsbygget skal romme to funksjoner. Astrup Fearnley Museet skal få et utstillingslokale for å vise sin faste samling. En annen del av museumsbygget skal være lokaler for skiftende utstillinger. Hvordan tenkes samarbeidsforholdet med Louisiana Museet i København? Louisiana Museet skal ha en mer tilbaketrukket rolle enn opprinnelig tenkt. Dets direktør Paul Erik Tøjner skal få en plass i styret til Astrup Fearnley Museet. Tøjner kommer til å fungere som en rådgiver, men Astrup Fearnley Museet skal stå for driften av det nye museet, utstillingsprogrammet og det framtidige museets profil. – Blir det framtidige museumsbygget løst og tegnet slik Piano opprinnelig planla? – Grovt skissert har Piano to ulike profiler når han tegner museumsbygg. Det ene er bygninger med en mer nøytral stil, som eksempelvis bygningen til the Menil Collection i Houston. Pianos andre stil, den mer barokke, er mer alment kjent. Dette er museumsbygg som eksempelvis Centre Pompidou i Paris og Zentrum Paul Klee i Bern. Pianos framtidige museum på Tjuvholmen vil bli en blanding av disse to stilarter. Ikke alle løsninger er helt på plass for det nye museumsbygget ennå. Utbyggerne er enige om størrelsen p bygningen i en urban sammenheng. Piano har en bestemt grunnidé for bygningens form og struktur, men det vil bli noen endringer i planløsningen. Disse endringene skyldes Astrup Fearnley Museets behov. – Hvilke av Pianos tidligere museumsbygg synes du fungerer spesielt godt? – Blant mange imponerende museer er jeg spesielt begeistret for bygningen som huser the Menil Collection. Dette bygget har en fin balanse mellom nøytralitet og monumentalitet. Museet har en meget god planløsning, materialbruken. Variasjonen i tre og struktur er spennende løst. Bygningen kan virke moderat og beskjeden når man ser den utenifra, men den er utrolig flott for kunstverk og opplevelsen av utstillingene. Dette er tross alt det viktigste. Therese Vier. © norske LMD
Filmskaperen Quentin Tarantino har siden regidebuten i Reservoir Dogs markert seg med en særegen evne til å skrive dialoger som klistrer seg fast. Taratino sier selv at evnen til å skrive dialoger er det nærmeste han kommer en gudegave. Vi har snakket med filmskaperen om hans nye film Death Proof, om hans dialoger, tiltrekning til kvinnelige rollefigurer og hvordan han filmer filmene sine.
Arkitekten som tegnet Pompidou-senteret i Paris–Renzo Piano–tegner snart Astrup Fearnleys nye museum på Tjuvholmen i Oslo. Piano er for tiden i ferd med å ferdigstille sitt mest prestisjefylte prosjekt i USA så langt: New York Times? nye hovedkvarter på Manhattan. Han har mang en gang demonstrert sin unike evne til å forene teknikk med estetikk, poesi med fagkunnskap. I dette intervjuet snakker han om viljekraften og lidenskapen han har holdt ved like i snart 40 år. Hans arkitektoniske språk forsøker å gjøre bygningene luftige, få ting til å fly. Hans søken etter letthet er et konstant og gjennomgående element.
Sades grufulle tekster varsler det produktivistiske samfunnets komme. Hans litterære verden er et speilbilde av produksjonsmekanismen med dens organisering, representasjoner, symboler og forskjellige former for rasjonalisering som kan føre til frihetens endelikt.
Dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Men dokumentarfilm er vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. Sammen med Z filmtidsskrift har vi besøkt filmfestivalen i Grimstad og sett 12 norske dokumentarfilmer, og vurdert deres styrker og svakheter. Eksempelvis kunne man merke hvordan observasjonalismen er en gjennomgående form, som til tider blir en tvangstrøye. Distanse og kontekst mangler i en rekke filmer. I dokumentarer som Jenter, Ungdommens råskap eller Pornostjerne? kan man lure på hvordan selve filminnspillingen påvirker resultatet. Vi mener at den beste filmen ved årets festival er Even G. Benestads nye film Natural born star.
John Pilgers «War on Democracy» er et langt anklageskrift mod et imperialistisk USA. Et USA som omstyrter demokratisk valgte præsidenter, fordi de ikke passer ind i den dagsorden, imperiet ligger for dagen. Filmen er som en kanonkugle i maven på sin beskuer – brutal, vedkommende og befriende politisk ukorrekt i sin subjektivitet og valg af sympati. Men i det lange løb irriterer manglen på såvel nuance som analytisk dybde.
Norske LMD bringer her Cahiers du Cinema sin redaktørs kommentar til Bergmans død.
En annen som var med på billøpet The Greaseball Challenge var Bjørnar Kruse fra miljøvernorganisasjonen Zero, som har spesialkompetanse på hydrogenbiler. Han mener ikke det er sannsynlig at alle verdens biler kan drives på matolje, men han ser på dette som lovende low-tech alternativ til fossilt brennstoff.
Note om verdensborgerkrig, kosmopolitisme og venstrefløjens manglende aktualitet.
Dataspill er mer enn voldelig underholdning. Spillene henter inspirasjon fra konflikter i den virkelige verden. Etter 11. September har spillenes ideologiske posisjon blitt enda tydeligere. De siste årene har det kommet en rekke spill som rettferdiggjør krigen mot terrorisme, omskriver historien og kriminaliserer politiske alternativ. De gjenspeiler ofte en postpolitisk verden med kun to alternativer: liberalisme eller kaos. Vesten kjemper for friheten mot motstanderne som oser av moralsk forfall. Enhver stat, organisasjon eller gruppe som velger en annen vei enn Vestens rådende ideologi, er en potensiell fiende i spilluniverset.
I Even G. Benestads nye dokumentarfilm Natural Born Star møter vi den tidligere filmstjernen Fred Robsahm, som gikk fra internasjonal stjernestatus til å bli HIV-smittet og arbeidsufør. Vi møtte Even Benestad i på kortfilmfestivalen i Grimstad dagen før premieren.
Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep.
På 60- og 70-tallet gjennomgikk begrepet «institusjon» grunnleggende forandringer. Foucaults analyser av det moderne samfunnets institusjoner var sentral i denne omdefineringen. Kunsten skulle ikke lenger være et rent formalistisk og estetisk prosjekt. Den skulle utfordre senkapitalismen. I dag står kunsten mellom en utstrakt profesjonalisering og en radikal kritikk av kunstens institusjoner.
Japansk film blomstrer for tiden. De siste årene har flere uavhengige japanske filmskapere hatt stor suksess i hjemlandet. Denne nye generasjonen filmskapere kommer ikke fra filmskoler, men har lært seg håndverket gjennom musikkvideoer, reklamefilmer, og mykpornofilm. De henvender seg ikke til Vesten, men til japanere som ønsker å forandre det japanske samfunn. Filmene deres kjennetegnes av sosial vrede og kompromissløse virkelighetsskildringer. Dette er filmer for japanere som ikke identifiserer seg med den rådende økonomiske politikken, og enda mindre med den amerikanske livsstilen.
Miljøaktivister fra verden over deltok nylig i et bilkappløp der bilene ble drevet gratis på resirkulert matfett fra fastfoodkjeder som McDonalds, Burger King og Hard Rock Café. Vi har snakket med nordmannen som laget dokumentarfilmen om kappløpet.
Finkelstein gir en velbegrunnet analyse av Israels kriger.
Dataverdenen Second Life er påfallende lik den virkelige verdenen. Her lever millioner av spillere et alternativt liv, med dagligdagse problemer som kriminalitet og pengemangel. Dette virtuelle kontinentet har egen valuta som kan veksles i reel valuta. Allerede driver rundt 14 000 entreprenører lønnsom forretning her. Second Life er gjennomført kapitalistisk og ikke særlig demokratisk. Er dette den virtuelle utopien?
FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messenger viser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.
TV-serien The Simpsons har harselert med meninger og nykker på tvers av den politiske skalaen. Nå er The Simpsons Movie kommet. Med filmformatet er både handlingsuniverset og de tematiske ambisjonene oppgradert. Men med kinolanseringen tar The Simpsons samtidig det endelige steget inn i konsumentkulturen serien har gitt inntrykk av å kritisere.
Den 55. Venezia-biennalen åpnet i begynnelsen av juni med oppfordringen om å ”tenke med sansene og føle med intellektet”. I hendene på Robert Storr bærer Biennalen ikke bare preg av å være større enn noen sinne, men også å ville nærme seg den mer prestisjefulle Documenta, med sitt fokus på dokumentarisme og politikk. Fem år har gått siden Documenta 11, kuratert av Okwui Enwezor med en tydelig politisk agenda. Documenta 12 som også åpnet i Kassel i juni i år, er på sin side ikke så politisk orientert. Hva dette betyr for legitimiteten og interessen for henholdsvis Documenta og Venezia-biennalen som to av årets flere sentrale kunst-hendelser, er selve diskusjonen som nå føres i kunstfeltet. For Venezia-biennenalens vedkommende er Storrs utgangspunkt er tydelig: den interessante kunsten får oss ikke bare til å føle. Den virker både konseptuelt, sensuelt og emosjonelt – uten å kunne reduseres til noen av disse. Dette er gammelt nytt for en 90-tallsgenerasjon preget av relasjonelle, deltakende, sosiale og intervenerende strategier. Hvorvidt en slår inn åpne dører med en slikt kuratoride, må ses i sammenheng med en større analyse av et kunstmarked som ikke flommer over av ”sosiale” kunstproduksjoner. Arsenaleutstillingen, som er stedet hvor kuratorgrepet i størst grad leses ut, er blottet for romantikk og ”fine art”. Det store lagerområdet har også gitt plass for nye nasjonale paviljonger i tillegg til en omfattende afrikansk paviljong. De nasjonale paviljongene er preget av få overraskelser. Store og ”solide” navn som Tracy Emin, Felix Gonzales-Torres og Sophie Calle skuffer nok ikke et bredt biennalepublikum. Men de utgjør heller ikke store utfordringer. Den nordiske paviljongen framstår yngre og mer politisk eksplisitt. Den står dermed i kontrast til de omkringliggende paviljongene. Finland har i år hatt ansvar for paviljongen, og valget falt på den kjente kuratoren og galleristen René Block. I stedet for å få produsert nye verker til paviljongen, har han hentet inn relativt kjente og allerede utstilte kunstproduksjoner. Trude Iversen. © norske LMD
Le Monde diplomatique trykker regelmessig Zizeks analysere, men i sommer vil vi gi våre lesere muligheten til å få større innblikk i hans tenkning. Først ut er et utdrag der Zizek diskuterer Alfred Hitchcocks filmer.
I dette intervjuet snakker den 85 år gamle franske filmskaperen Alain Resnais om å lage film–om stemninger, skuespillere, musikken og sine inspirasjonskilder. Dette er mannen som filmatiserte Marguerite Duras’ roman Hiroshima, min elskede. Hans filmer er preget av den surrealistiske arven. Dette finner vi også i filmene hans fra de siste 20 årene–teatralske lystspill. Resnais kunne blande politisk historie, biografi og science-fiction i stort sett kunstnerisk vellykkede, men kommersielt mislykkede filmer. Han lar seg gjerne inspirere av filmatiske ideer i enkelte tv-serier framfor berømte filmer. Hans ambisjon er å skape et affektivt minne hos tilskueren, et minne som erstatter en hurtig og voldelig handlingsrekke. For om det ikke er bevegelse i filmen, så kan man likevel la seg bevege. Hans siste film Hjerter (C’urs) kommer denne måneden på DVD.
Billy Rays nye film om den største lekkasjen i amerikanske etterretningshistorie avslører dypereliggende sider i det amerikanske samfunnet. I 2001 ble Robert Hansson arrestert og siktet for spionasje. Hans karakterbrist er symptomatisk for det amerikansk samfunnet: Avsløringen er en beretning om hvordan privatlivet stadig mer gjennomsyres av politisk-religiøs retorikk.
Den etiopiskfødte samtidskunstner Julie Mehretu præsenterer i sine malerier overbevisende billeder af den komplekse globaliserede virkelighed, vi lever i. Mehretus værker fremstår som kortlægninger af globaliseringens mediestrømme, arkitektoniske utopier om det 21. århundredes storbyer og billeder af en verden, der er ved at eksplodere. I Mehretus malerier lever modernismens arkitektur videre som en del af det typiske potpourri af stilarter, man finder i nutidens globaliserede storbyer.
