Tysk eldreeksport
Når befolkningen eldes og helsevesenet svikter, tyr tyske familier til utlandet. Thailand og Øst-Europa tilbyr pleie døgnet rundt og verdig omsorg til halve prisen av overbemannede tyske aldershjem.
Når befolkningen eldes og helsevesenet svikter, tyr tyske familier til utlandet. Thailand og Øst-Europa tilbyr pleie døgnet rundt og verdig omsorg til halve prisen av overbemannede tyske aldershjem.
Liberalismens egen historieskrivning framstår som en solskinnshistorie om politisk pluralisme og kulturelt mangfold. I Liberalism: A Counter-History avdekker italienske Domenico Losurdo liberalismens paradoksale skyggeside. For det var nettopp med liberalismen at slaveriet nådde sitt høydepunkt.
Å forestille seg hvilke andre liv og sosiale relasjoner som er mulige kan virke irrelevant i krisetider. Men det har aldri før vært mer nødvendig. En vilkårsløs lønn til alle borgere kan være veien ut av et økonomisk system som blir stadig mindre i stand til å fordele samfunnets rikdom.
Overgangen til fornybar energi i Europa stanger mot et høyspentnett uegnet for den uregelmessige vind- og solkraften. Moderniseringen av strømnettene krever dermed en politisk beslutning: Skal kraft være et fellesgode med en kollektiv infrastruktur eller en uregulert vare på det europeiske kraftmarkedet?
Ingen tror lenger at fornuften vil seire over den vanvittige sparepolitikken, eller at moralen vil forhindre flere skandaløse forbindelser mellom penger og politikk. Håpet om en kursendring hviler nå på et frontalangrep på de rådende interessene.
I en magisk utgave av samfunnet er gode holdninger, vilje, engasjement og disiplin alt som skal til for å lykkes.
Tenk på den klassiske tegnefilmscene med katten som bare fortsetter å gå etter å ha passert kanten av stupet, uvitende om at hun ikke lenger har fast grunn under beina – hun faller først når hun kikker ned og ser at hun henger i løse lufta over avgrunnen. Er ikke dette slik kypriotene må føle det om dagen?
Det er fullstendig mulig å finansiere en samfunnslønn. Allerede i dag brukes det store summer på sosiale overføringer. Samtidig kan økte skatter, miljøavgifter eller moms bidra med resten, men dette vil ikke nødvendigvis løse den store utfordringen, nemlig å sørge for at samfunnslønnen reduserer sosiale ulikheter.
I Norge har det vært lite debatt om samfunnslønn. Arbeiderpartiet foreslo en borgerlønnsordning i 1971 og gikk inn for en utredning i arbeidsprogrammet for perioden 1981–1985.
En indisk kvinnefagforening satte i 2011 i gang et eksperiment med samfunnslønn i delstaten Madhya Pradesh. Resultatene var så oppløftende at den føderale regjeringen har endret sin fattigdomspolitikk.
Rollene er reversert. Arbeidets formål er ikke lenger å skape velstand, det er den økonomiske veksten som skal produsere vår tids store mangelvare: arbeidsplasser.
Et redskap for samfunnsendring eller for opprettholdelse av den rådende orden? Den politiske økonomiens verktøy er ofte tveeggede. Man nasjonaliserer i det ene øyeblikket for å gi rikdom tilbake til fellesskapet, i den andre for å sosialisere tap. Skatt raner eller omfordeler, alt etter om målet er de fattige eller de rike. Det samme gjelder for samfunnslønn: De ulike forslagene vil enten verne folk fra markedets regler eller sperre dem inne i markedet.
Filosofen André Gorz formulerte i 1990 i franske Le Monde diplomatique denne kritikken av samtidens arbeidsideologi som noen år senere fikk ham til å støtte samfunnslønn.
Kan USAs president likvidere amerikanske statsborgere? Spørsmålet ble stilt etter at den amerikanske Al-Qaida-lederen Anwar Al-Awlaki ble drept av en drone i Jemen i september 2011. Av uforståelige grunner vekker ikke bruken av disse førerløse flyene like stor avsky i vestlig opinion som selvmordsbombere.
I flere tiår har næringsmiddelindustriens framferd ruinert småbønder og ødelagt jordsmonn, drikkevann, bønders og forbrukeres helse, uten å mette jordens innbyggere.
I nettets tidsalder er befolkningen ikke lenger en masse, men et subtilt nettverk av interaksjoner. Markedsførere og sosiologer gransker nå de intime koblingene og individuelle gestene for å kartlegge samtidens tendenser og styre samfunnet.
Alt var blitt umulig. Å øke skattene ville ta motet fra «gründerne». Å beskytte landet sitt mot dumping fra lavkostland ville vært et brudd mot frihandelsavtalene. Å innføre en (minimal) skatt på finanstransaksjoner ville forutsette at de fleste land sluttet opp om det. Å senke momsen ville kreve godkjennelse fra Brussel.
Krisen ingen har klart å finne den enkle løsningen på ruller videre i EUs utkanter.
WHO foreslår ny internasjonal avtale for å tøyle en grådig legemiddelindustri. Forslaget innebærer å gjøre forskningskostnadene uavhengige av prisen på medisinene. Målet er å gjøre gode medisiner tilgjengelige for alle som har behov for det.
Stramme budsjetter og sterke lobbyer gjør at FN frir stadig oftere til næringslivet.
Amerikanske myndigheter går hardt til verks mot varslere og nettaktivister.
Dagens frimarkedsfundamentalister avfeier kapitalismens mange nederlag som tilfeldige uhell og ender opp med en naiv framskrittstro som ser løsningen i en enda mer «autentisk» realisering av «det frie marked». De forsøker dermed å slukke bålet med å helle bensin på det, skriver Slavoj Zizek.
Langt fra de store ordene om demokrati til Midtøsten har krigen i Irak bidratt til å svekke demokratiet og folkeretten globalt med sin fullstendig mislykkede plan om å få tilgang til noen av verdens største oljereserver.
Så å si alle i Tunisia mener at resultatene av revolusjonen er truet. Men av hvem? Av en «sekulær» opposisjon som nekter å innse at de konservative islamistene i Ennadha vant en overlegen seier i valget til grunnlovgivende nasjonalforsamling i oktober 2011? Av Ennadha-islamistene som ønsker å bruke valgseieren til å infiltrere staten innenfra samtidig som de spiller på frykten de salafistiske militsene skaper? Eller simpelthen av et politisk sirkus som minner om den fjerde franske republikken med sine parlamentariske blokkdannelser som sprakk så snart en representant ikke ble minister, med teatralske opptrinn som var glemt dagen etter, og de utallige smågruppene som stadig skiftet standpunkt? I mellomtiden faller gruveproduksjonen, turismen vakler, utryggheten brer om seg og hundrevis av unge tunisiere har dratt for å slåss sammen med jihadister i Syria, Algerie og Mali.