Båtflyktningene i Middelhavet er ikke representative for afrikanske migranter. 9 av 10 drar på jakt etter jobb i nabolandene. Sør-Afrika har blitt et nytt eldorado for tusenvis av unge afrikanere som risikerer alt for å komme seg dit.
For å få verden ut av en økonomisk krise skapt av finanssektoren, virker løsningene enkle: begrense finansspekulasjonen og regulere markedene. EU har imidlertid valgt det motsatt. Løsningen i Brussel er å øke «konkurransedyktigheten». Et ord som både på høyre- og venstresiden stadig mer framstår som vår tids hellige gral.
USA går inn i siste fase av presidentvalgkampen. Om de store visjonene og håpet Obama spilte på i 2008 er borte, er pengene desto mer til stede. Svimlende 2,5 milliarder dollar har så langt gått inn i en valgkamp om et embete som blir stadig mer underlagt et riksmannsvelde.
De som klager over manglende oppmerksomhet for sine hjertesaker og virke, blir ofte møtt med samme forklaring: «Vi har ikke lenger tid.» Vi har ikke lenger tid til å lese en lang bok, rusle i gata, besøke et museum eller se en film som varer lengre enn 90 minutter.
Skolepengene øker og staten trekker seg gradvis ut av utdanningssystemet. Resultatet er at stadig flere amerikanske studenter pådrar seg studiegjeld de aldri vil klare å betale tilbake.
Møtesyndromet får oss til å arbeide hardere, men ikke nødvendigvis smartere. Det må større legitimitet og beslutningsdyktighet til for å gjøre internasjonalt samarbeid mer egnet til å møte de store utfordringene vi står overfor.
Ifølge en utbredt fordom, som velvillig spres av næringsmiddelindustrien, er overvektige selv ansvarlige for sin tilstand, og for den manglende evnen til å kontrollere sine lyster. Denne fordommen skjuler årsakene til et fenomen som er i ferd med å globaliseres.
Koldbrannen i den amerikanske finanssektoren utløste en global økonomisk krise som vi alle kjenner resultatene av: arbeidsledighet, flere millioner bankerotte boligeiere, kutt i sosiale sikkerhetsnett. Likevel kan vi ikke fem år senere, som et enestående paradoks, utelukke at Mitt Romney kan komme til å flytte inn i Det hvite hus – en mann med en enorm formue skapt ved finansspekulasjon, utflytting av arbeidsplasser og skatteparadiset Cayman Islands.
I løpet av året skal Kinas kommunistparti holde sin 18. partikongress. Mye tyder på at landets lederskap både må fornye seg selv og sin samfunnsmodell.
Det er store ubalanser i verdenshandelen. Disse gjenspeiles særlig i Kinas handel med USA og EU. Verdenshandelen er fortsatt svært konsentrert samtidig som handelen innad i regionene vokser. WTOs såkalte Doha-forhandlinger for å liberalisere verdenshandelen ytterligere har i praksis blitt forlatt. Tjenestesektorens relativt lave andel er overraskende med tanke på denne sektorens økende bidrag til de fleste lands BNP, men det er vanskelig å måle handelsstrømmene på dette feltet. En annen problemkilde er transaksjonene mellom de multinasjonale selskapenes filialer og underleverandører.
Det britiske magasinet har støttet Irak-krigen, legalisering av narkotika og hjelpepakker til bankene, fordømt WikiLeaks og samtidig hyllet liberalismen. Hver uke holder det et flatterende speil opp for de herskende klasser.
Elon Musk legger ikke skjul på selvtilfredsheten sin. «Jeg tror det vil være kult å fødes på Jorda og død på Mars. Men helst ikke i en krasjlanding,» sier han delvis på spøk. Sjefen for det kaliforniske romselskapet SpaceX er den nye poster boy blant IT-gründere som har tjent store formuer (Musk grunnla nettbetalingsselskapet PayPal) og som nå spør seg: Hva nå? Musk har funnet svaret i verdensrommet. Romkapselen Dragons trygge landing på Jorda 31. mai 2012 signaliserte en vending i romeventyret.
I en berømt scene i Michael Curtiz’ kultklassiker Casablanca (1942) kommer den lokale politisjefen Renault for å stenge kafeen til Rick Blaine (Humphrey Bogart): «Jeg er sjokkert, virkelig sjokkert, over å oppdage at det foregår gambling her!» sier Renault. I neste øyeblikk rekker en croupier en bunke sedler til politisjefen: «Gevinsten din.» Renault visker «takk», stikker pengene i lomma og kommanderer: «Alle ut, fort!»
I finansskandalen om manipulering av referanserenta for de britiske bankene – London Interbank Offered Rate (Libor) – er det vanskelig å identifisere den skitne politimannen, fordi det er så mange potensielle kandidater.
Stadig nye avsløringer utvider en allerede endeløs liste av synder som får den internasjonale finanssektoren til å framstå stadig mer som en vaneforbryter.
Arbeidsledighet for noen, gigantlønninger for andre. Liberaliseringen tjener noe stort: den legitimerer både konkurranse mellom lønnsmottakere og privilegiene til den internasjonale overklassen. Men et nærmere blikk avslører hvor lite kosmopolitisk denne selverklærte eliten er.
Inntil begynnelsen av 1900-tallet var det bare enkelte deler av overklassen som kunne reise ut og utforske verden. Utenlandsreisen har ikke nødvendigvis mistet dette kallet, men feriereiser er ikke lenger de rikes privilegium. Internasjonal turisme er blitt en industri med massive folkeforflytninger, slik som i Kina (se«[->12673]»). Har fritiden dermed mistet sitt frigjørende løfte (se «[->12671]»)? En seiglivet myte sier at vestlige ferierende – på jakt etter en illusorisk men komfortabel autentisitet (se «[->12674]») – bidrar til å utvikle landene i sør. (se «[->12672]»).
Belgia har funnet en egen oppskrift for å tiltrekke seg rike skattebetalere: Kapitaleiere slipper å rapportere overskudd og utbytte. Reglene tildekker de sosiale ulikhetene og hindrer politisk mobilisering.
Den vestlige turisten er i identitetskrise. Er det mulig å være turist og samtidig redde verden? En omdefinering av turismen krever et nytt forhold til rom og tid.
BORNEO har blitt et yndet turistmål med sin uberørte natur og sitt ville dyreliv. Turismen gir midler til naturvern og forbedrer innbyggernes levestandard, men de må leve opp til turistenes forventninger.
«Travel not aid» virker i utgangspunktet som en god idé, men tallene for den globale turismen viser at disse landene sitter igjen med en liten del av kaka.
Reparatørene har praktisk talt forsvunnet. Når et apparat går i stykker tilbyr selgeren et nytt. Er det et framskritt? Bevegelsen Fab Lab avviser forbrukerens passive rolle og vil gi makten tilbake til brukerne.
Etterspørselen etter bøker om økonomi skyter i været i krisetider. Nå florerer markedet med nye og gamle verker som skal forklare hvordan det hele henger sammen. På enkelte områder er markedsmekanismen upåklagelig. I den nyoversatte klassikeren Den liberale utopi hevder Karl Polanyi at markedsøkonomien bærer med seg kimen til sin egen undergang. Den radikale økonomen Yanis Varoufakis hevder i The Global Minotaur at det ikke bare er markedsøkonomien som er problemet, men interessene som styrer den.
De største katastrofene får de mest troende til å bli enda frommere. De europeiske føderalistene nekter å vende ryggen til den monetære, budsjettmessige og handelsmessige integrasjonspolitikken som har forverret og forlenget den økonomiske krisen. Snarere tvert imot vil de gi enda mer makt til de som har iverksatt denne politikken.
Omlegging til en grønn økonomi har de siste årene blitt lansert som løsningen på de fleste problemer, enten det gjelder det altoverskuende hovedproblemet med klimaendringer, den pågående økonomiske krisen, reindustrialisering av Vesten eller vekst i økonomi og levestandard i fattige land i sør.
