Verden – Side 73

I februar 2008 ble to bønder drept av politifolk som angrep en veisperring under en landsomfattende jordbruksstreik i regionen Ayacucho-regionen. Noen dager seinere erklærte den peruvianske presidenten, Alan García, følgende: «Politiet handlet med fast overbevisning og besluttsomhet, jeg vil rose dem, det er utmerket at de forsvarer Peru […]. Forhåpentlig vil det være en lærepenge for de som offentlig oppmuntrer til streik og uro, slik at de skjønner hva det fører til.»1 Disse truslene hviler på et lovverk som ble etablert av regjeringen til Alberto Fujimori, og ytterligere innstrammet av Garcías regjering. Lovverket gjør det mulig å kriminalisere sosiale bevegelser, og gir straffefrihet til de væpnede styrkene. I likhet med politiet, har de fullmakt til fritt å bruke våpnene sine mot demonstranter uten å måtte stå rettslig til ansvar for skadde og døde. Definert som «utpressere» risikerer demonstranter inntil 25 års fengsel. Lokalmyndigheter som støtter streikene kan også bli dømt for «utpressing». Hvem som helst kan arresteres uten arrestordre og bli innesperret uten kontakt med omverdenen i ti dager. Politiet kan gjennomføre forhør uten at forsvarer er til stede. Fujimoris regjering oppmuntret til paramilitære styrker, García skapte et lovverk som legitimerer aktivitetene deres. ALIANZA POPULAR Revolucionaria Americana (Apra), regjeringssjefens parti, ble dannet på 1920-tallet, og har i tidens løp gjennomgått betydelige ideologiske forandringer. I stedet for antiimperialismen til grunnleggeren, Victor Raúl Haya de la Torre, har man fått Garcías doktrine, som blir kalt doktrinen til «gartnerens hund»: «Den som ikke sulter, men som hindrer de andre i å spise».2 Helt siden 2007 har han irettesatt de fattige: «[De] må slutte å mase, det gjør dem til parasitter.»3 Ved å knytte sosiale bevegelser, urbefolkning, naturvernere og venstreorienterte til «gartnerens hund», definerer president García dem som fiender av hans «moderniseringspolitikk». Denne «moderniseringen» er for en stor del utarbeidet innenfor rammen av de bilaterale forhandlingene som førte fram til frihandelsavtalen TLC, som ble undertegnet med USA 4. desember 2007. Her finner man nyliberalismens klassiske ingredienser: privatisering av natur- og energiressurser, oppretting av konsesjonsparseller i hjertet av Amazonas’ regnskog for å tiltrekke privat kapital, salg av jord i områder der det bor bønder og urfolk, intensivering av gruveindustrien ved hjelp av skattelette, privatisering av vann til landbruket. Til og med havet blir stykket opp og delt ut til private selskaper. I Peru er privatiseringen av jord der urbefolkningen bor ikke bare et økonomisk problem (som i seg selv er alvorlig nok). Det dreier seg også om angrep på en viss verdensanskuelse. For indianerne representerer jorda ikke bare et produksjonsmiddel som ble tatt fra dem ved starten av den europeiske koloniseringen, men også et sted der «barna våre kan leve» og «være lykkelige». En filosofi der det å forsvare miljøet ganske enkelt er det samme som å forsvare livet. Dette er grunnlaget for kampen de fører mot dekret 1090 (loven om skog og skogfauna) og 1064 (lovbestemmelser for utnytting av landbruksjord), som godkjenner kommersialiseringen av Amazonas og småsamfunnenes jord. Tolv måneder med grasrotprotester ledet av Den interetniske foreningen for utvikling av den peruvianske skogen (Aidesep), ble fulgt av en regional streik som varte i nesten seksti dager. Et forslag fra en rundebordskonferanse arrangert av Aidesep for å få i stand forhandlinger, ble av regjeringen møtt med unntakstilstand. En aksjon fra ordensmakten 5. juni i Bagua for å fjerne flere tusen indianere som blokkerte veikryss, endte

Obama har fordømt statskuppet i Honduras, mens Hillary Clinton har åpnet for en fordelaktig løsning for kuppmakerne.

Denne måneden feires trettiårsdagen for diktatoren Anastasio Somozas fall i Managua. Sandinistene som kastet diktatoren i 1979 sitter igjen med makten etter at Daniel Ortega ble valgt til president- i 2006. Vil partiet som nå har makten på alle nivåene i landet, fullføre den sosiale omfordelingen som ble sabotert av contras på 1980-tallet, eller har veien til makten medført for mange hestehandler?

Da finanskrisen bygde seg opp mente president Lula at Brasil ikke ville bli rammet, fordi landene i «periferien» var i ferd med å frikoble seg fra «sentrum». Noen måneder senere slo krisen innover landet for fullt. Hvis vi ser bort fra Lulas villedende retorikk, er Brasil et skoleeksempel på hvordan drømmen om økonomisk uavhengighet har blitt forvandlet til sin motsetning.