Demonstrasjonene i Frankrike om de nye arbeidsbetingelsene for de unge, ble utspilt av en teatral duo uten innlevelse, der den ene utspiller maktens melodrama og de andre opprørets. Situasjonens ironi er at de unge og studentene slåss for å redde en gammel idé–ideen om opprør. Og styresmakten har bare en sikkerhetsmessig, preventiv og politimessig funksjon
Nesten syv år har gått etter at den andre russiske militærkampanjen begynte i Tsjetsjenia. En viss økonomisk aktivitet har tatt seg opp igjen–basar, offentlig transport, administrasjon, byggeplasser i byen, kafeer, restauranter. Den nyvalgte politiske klassen er oppsatt av sin troskap til den russiskvennlige lederen Ramzan Kadyrov. Størsteparten av de unge ikke lyst til å reise fra den skadeskutte republikken. Men hvor dypt stikker egentlig depresjonen? Rachid og kameratene hans bruker sms for å avtale bønnemøter
Etter de mange bokutgivelsene de siste månedene å dømme, er Kina – landet som så lenge ble oversett, nå gjenstand for lidenskapelig interesse i Vesten. Blant denne rikholdige strømmen av bøker, hever John Gittings bok, The changing face of China1 (Kina, et land i endring), seg over gjennsomsnittet. Den tidligere Guardian-korrespondenten i Beijing, som har inngående kjennskap til landet, gir her en historisk oversikt over «de to kinesiske revolusjonene» – den som ble anført av Mao Zedong, og den som ble innledet etter hans død. Gittings tar utgangspunkt i dette «nye Kina», som Den store styrmann «hevdet han ville bygge opp takket være arbeidernes og bøndenes forbund». Og ender opp ved «det nye tusenårets Kina», et land i frenetisk vekst, men hvor arbeiderne lever «en sørgelig tilværelse». Aller verst er migrantenes situasjon, samt framveksten av sosial utrygghet og forurensningsproblemer.Langt fra å presentere et svart-hvitt syn, peker Gittings på mentalitetsendringene og framveksten av nye generasjoner som er mer opptatt av økonomiske goder enn ideologi. Ved å konsentrere seg om globaliseringen og dens konsekvenser for land som Frankrike, har Philippe Cohen og Luc Richard2 tatt på seg å ville beskrive de negative ringvirkningene ved den rivende utviklingen i Kina, så vel innenfor som utenfor landets grenser. Forfatterne støtter seg til gripende vitnesbyrd for å understreke hvordan en liten del av befolkningen tørster etter mer rikdom, et fenomen som står i skarp kontrast til utbyttingen og den ekstreme fattigdommen størsteparten av det kinesiske folk opplever. De avdekker effektivt denne hyperkapitalismen, mot et bakteppe av autoritær kommunisme. De refser begeistringen i den vestlige verden, og særlig da i pressen, for dette nye eldoradoet. Synd at de under sin framstilling innimellom har funnet det nødvendig å diabolisere kinesernes erfaring, som er mer kompleks enn det den later til. Kina sett med kinesernes øyne begynner å stige fram. I sitt utmerkede, ikke helt ferske, arbeid har Chaohua Wang samlet tekster skrevet av om lag femten ulike intellektuelle (fra de sterkt kritiske til de fullstendig integristiske)3 under tittelen One China, many paths. Man bør i tillegg hilse med glede initiativet tatt av forlaget Alternatives Sud, som gir ut kinesiske forfatteres synspunkter på det rurale Kina, den skjeve utviklingen, fagforeninger, kvinner, og så videre. Flere av tekstene er heller konvensjonelle, men alle gir en pekepinn på refleksjonsnivået blant en del av eliten. En annen kineser, som var tvunget til å dra i eksil, Cai Chongguo,4 tegner et langt mørkere bilde av de sosiale forholdene. Ved å engasjere seg i organisasjonen China Labour Bulletin, som har utmerket seg med å avdekke overtrampene mot rettigheter og verdighet som arbeiderne utsettes for, prøver forfatteren å vise at utvikling og økonomisk åpenhet ikke nødvendigvis fører med seg demokrati. Man bør også bite seg merke i de mange nye biografiene som har kommet ut. Her finner man blant annet én om Qu Qiubai5 (1899-1935), heller lærd i sin form, men den beretter om livsløpet til en engasjert intellektuell. Og én om Qiu Jin6 (1875-1907), som anses for å være en av de første kinesiske feministene.Fotnoter:1 Oxford University Press, 2005.2 La Chine sera-t-elle notre cauchemar? Les dégats du libéral-communisme en Chine et dans le monde (Blir Kina vårt mareritt? Liberal-kommunismens skadevirkninger i Kina og ellers i verden), Mille et une nuits, Paris, 2005.3 Le miracle chinois vu de l’intérieur (Det kinesiske mirakel sett innenfra),
Bare mellom fem og ti prosent av den aktive afrikanske befolkningen omfattes av landenes helsedekning. I gjennomsnitt utgjør utgiftene til helsesektorene 4 prosent av de afrikanske landenes bruttonasjonalinntekt, mens tilsvarende tall i Europa er 25 prosent.
Den globale utopi om kosmopolitisk tilhørighet har hittil blitt inkarnert av en håndfull intellektuelle, politikere og forretningsfolk, som føler seg hjemme hvor som helst i verden–der de har utviklet en egen internasjonal kultur. Men mange andre ressursfattige lar seg friste til utvandring, slik en bulgarsk vits lød
Nordkoreanske tømmerhoggere har i flere tiår hugget seg innover den russiske taiga i Øst-Russland. De ble tilbudt et helvete forkledd som edens hage. Men arbeidsleirene er lukket område og det er forbudt å ha kontakt med noen på utsiden. Fluktforsøk straffes med fengsel. Koreanerne har til sammen én uke ferie i året hvis de regnet med nyttår, bursdagene til Kim Il-Sung og til Kim Jung-Il, og partiets stiftelsesdato. Temperaturen kan falle ned til minus 60 grader Celsius om natten. Da fryser alt, hender, føtter, ansikt. Koreanerne omtales av de utbyttende russiske bedriftene som «raske, billige, hardtarbeidende». Arbeidskraften er et resultat av den gamle gjelden Nord-Korea skylder Russland. Men de arbeider nærmest som straffanger.
Både under Vietnam-krigen og krigen i Irak ble publikum mobilisert med kyniske forfalskninger. Bush-regjeringen forvrengte bevisst etterretningsinformasjon. Advarsler om kaotiske forhold i et Irak etter Saddam, ble ignorert.
Bøker som bidrar til økt innsikt i konflikten mellom israelerne og palestinerne.
SIVILISASJONSSJOKK? I forlengelsen av 29. mai har CPE bidratt til å gjenoppvekke en neddopet demokratisk debatt.
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Landet har verdens tredje største offentlige gjeld, på over 1500 milliarder euro. Silvio Berlusconis familiselskap er verdt 9,6 milliarder euro. Det er valg i Italia 9. april–blir det Il Cavaliere enda en gang? Han sitter med en tredobbel makt som ingen andre ledere i Vesten har
Sosial solidaritet er et grunnleggende trekk ved den franske identitet. Men arbeidsloven ofres på fleksibilitetens alter
Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite av oljeinntektene tilfaller folket. Ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt som motstander av Sani Abachas olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men dagens helter i Nigerias deltaområde er noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. I deltaområdet opptrer guvernørene fremdeles som oljebaroner. Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?
Sant nok «manipulerte» Milosevic nasjonalistiske strømninger, men det var diktere og andre som ga ham materialet til hans aggressive nasjonalisme. Og han fikk hjelp av vestlige lands evige forhalingspolitikk, de som i årevis gikk Milosevic? ærend og anerkjente ham som en viktig stabiliserende faktor for regionen. Sent på 80-tallet satte Milosevic vilkårene og avgjorde den politiske dynamikken.
Om de franske drabantbyene. Hvilken sammenheng finnes det mellom franske drabantbyer og konflikten i Midtøsten? I de franske drabantbyene etniseres samfunnsproblemene, i Midtøsten avhumaniseres et helt folk.
Geriljaene FARC og ELN ble oppført på USAs liste over terrororganisasjoner i september 2001, og senere på EUs liste. De siste tjue årene har borgerkrigen i Colombia kostet minst 70 000 mennesker livet og resultert i tre millioner internt fordrevne. President Alvaro Uribes er besatt av å seire militært over sin «ondskapens akse», mens geriljaen ikke vil utlevere gisler før hans undertrykkende regjering forsvinner.
Landet har hatt en lang nedstigning til helvete. Tunis kastet seg entusiastisk inn i oppbyggingen av en moderne stat som lenge ble framstilt som «eksemplarisk»–for deretter å slutte seg til rekken av arabiske diktaturer. Zein el-Abdin Ben Ali er en president som er fiendtlig innstilt både til menneskerettigheter og til all intellektuell virksomhet. Med valgmaskerader fikk hans rådgivere og høytstående embetsmenn stadig større innflytelse over politikken, spesielt brutal behandlingen av all virkelig opposisjon. Hundretusener av unge arbeidsløse til «tikkende bomber», og hundrevis av unge tunisiere soner lange fengselsstraffer etter urettferdige rettssaker. Ben Ali valgfusk og reformer ga ham enda større makt, samt livsvarig og politisk immunitet, og enkelte lovbestemmelser hever presidentparets barn over grunnloven.
Guinea har mineralforekomster som gull, diamanter og jernmalm, som gir en sikker inntekt. Likevel har Guinea forblitt et fattig land. Det er rangert som nummer 156 av 177 land i levekårsrangeringen som er en del av FNs utviklingsprogram (UNDP). Et mindretall sitter med makten og gjør seg rike ved hjelp av statskassen. Hvordan forklarer man egentlig alle luksussymbolene, deriblant storslåtte villaer i postmoderne italiensk stil som oppføres bak høye murer og piggtråd, eller fordoblingen av antall terrengkjøretøy, eller mobilene som har blitt allemannseie? I dag fremstår Kerfalla Camara som en slags offisiell kandidat til å overta etter president Conté
Stillehavsasia er verdens nest største våpenmarked etter Midtøsten. Japan huser 89 amerikanske baser. Nå flyttes amerikanske tropper fra øya Okinawa til øya Guam, som ifølge strateger i Pentagon er et bedre utgangspunkt for å svare på aktiviteter fra de radikale islamske grupperingene som opererer i Sørøst-Asia. Japan kan i dag skilte med meget sofistikert militærutstyr og et tilsvarende stort årlig forsvarsbudsjett på rundt 40 milliarder dollar. De dekker også 75 prosent av de amerikanske basenes utgifter. Landet har imidlertid en pasifistisk grunnlov. Det utvidete militære samarbeidet mellom Japan og USA utvikler deres forsvarsferdigheter og teknologiske nyvinninger. Mens et politisk direktiv fra 1967 forbød Japan å eksportere våpen og militærteknologi, har nå Koizumi-regjeringen delvis opphevet dette i forbindelse med det amerikanske samarbeidet om rakettforsvar–til nytte for japansk våpenindustri som Mitsubishi og Kawasaki Heavy Industries.
Med ett reiser den høye, magre mannen i turkis kjortel seg og griper mikrofonen. Med dirrende røst, skjelvende fippskjegg og pekefingeren hevet mot taket der viftene strever med å holde varmen i sjakk, henvender han seg til forsamlingen på regionalspråket bambara: «Hvorfor ber de oss, fattige bønder, om å godta GMO de rike bøndene i nord ikke vil vite av?» Samtykkende mumling fra forsamlingen. Deretter sendes mikrofonen til en ung gårdbruker med et spedbarn på fanget: «Hvilken nytte er det i å øke produksjonen med GMO, så lenge vi ikke klarer å selge det vi produserer i dag til rettferdig pris?» spør hun.Det lille opptrinnet finner sted i Sikasso, en fredelig by sør i Mali – ett av Afrikas og verdens fattigste land – i hjertet av en landbruksprovins som produserer to tredjedeler av landets viktigste vare: Bomull. Fra 25. til 29. januar 2006 kunne man her være vitne til et imponerende eksempel på deltakende demokrati, da 43 småbrukere – og deriblant flere kvinner – møttes for å snakke om genmodifiserte organismer (GMO). På forespørsel fra Sikassos regionalforsamling (provinsparlamentet), skulle disse gårdbrukerne danne en borgerjury for å evaluere fordeler og ulemper ved en eventuell innførsel av GMO i Malis landbruk. Denne borgerjuryen, den første i Vest-Afrika, støttes av europeiske partnere som er aktive i arbeidet for å fremme deltakende metoder i evalueringen av teknologiske og politiske utviklingsvalg.1Møtet i Sikasso må ses i sammenheng med det kraftige presset afrikanske land utsettes for fra multinasjonale bioteknologiselskap, i første rekke det amerikanske Monsanto og det sveitsiske Syngenta. Disse vil industrialisere landbrukssektoren og åpne markedet for GMO,2 og særlig Bt-bomull. Denne genmodifiserte bomullen produserer en insektgift som gjør den motstandsdyktig mot visse sykdommer, noe som, teoretisk sett, skulle føre til redusert bruk av insektmidler og garantere bedre avlinger for landbrukerne. Vest-Afrika er verdens tredje største bomullsprodusent, og mye står på spill for disse multinasjonale selskapene, som mottar en støtte på 100 millioner dollar fra USAID (US Agency for International Development) for å innføre bioteknologi i landene i sør.Det afrikanske kontinentets svar på dette presset er svært kontrastfullt. På tross av at det er truet av sult, har Zambia nektet hjelp fra Verdens matprogram, som i stor grad består av genmodifisert mais fra USA. Benin har imidlertid godtatt denne hjelpen, selv om det i 2002 vedtok fem års henstand hva GMO angår. Sør-Afrika, bioteknologiens brohode på det afrikanske kontinentet, har dyrket genmodifisert bomull og mais i snart ti år, med kontroversielle resultat. I Burkina Faso, Malis naboland, er det blitt eksperimentert med genmodifisert bomull siden 2003, selv om flere deler av samfunnet setter seg opp mot dette.Medlemmene av borgerjuryen har vært i kontakt med rundt femten eksperter fra Vest-Afrika, Sør-Afrika, India og Europa. Molekylærbiologer, landbruksingeniører, medlemmer av ikke-statlige organisasjoner (NGO) og tillitsvalgte i landbruksforeninger har svart på svært forskjellige spørsmål om fordeler og ulemper ved GMO: Risiko for miljø og helse, faktisk produksjonsøkning, sosioøkonomiske faktorer, etiske og juridiske problemstillinger. For ikke å glemme det svært viktige kulturelle aspektet. Når man snakker om GMO på bambara, sier man Bayérè ma’shi (endret morsnæring): I Mali står animismen sterkt, om enn godt gjemt bak islam, og det å ta gener fra en art for å bruke dem i en annen er svært kontroversielt.Flere tok opp den grunnleggende problemstillingen om intellektuell eiendomsrett og patentbeskyttelse av levende organismer, særlig en
Tegneserier. Selvransakelse, humor og konspirasjoner fyller rutene når amerikanske serieskapere drøfter sin nasjonale identitet i boken Roadstrips. De fleste er outsidere som sliter med å forankre seg i den amerikanske kulturen og myndighetenes politikk, men bidragene har samtidig en interessant tvetydighet.
Romano Prodi har samlet sentrum-venstre-koalisjonen kalt Union. Union samler absolutt alle partiene som opponerer mot Berlusconi. Nødvendigheten av å inngå en slik koalisjon fører til at man tvinges til å bygge litt vel brede allianser. Venstresiden sliter med å enes om et annet Italia.
Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en nostalgiker som fremdeles drømmer om sovjettiden.Kontoret til tidsskriftet Nacha Niva i sentrum av Minsk er som en bikube der alle aktørene i den hviterussiske nasjonalbevegelsen møtes. Studenter følger kveldskursene til Folkeuniversitetet (som er blitt forbudt av myndighetene), mens frivillige medarbeidere pakker inn eksemplarer av tidsskriftet. Som alle uavhengige media, er Nacha Niva utelukket fra det offentliges distribusjonssystem. Tidsskriftets unge sjefsredaktør Andrei Dynko presiserer: «16 aviser er blitt forbudt. Nesten alle uttrykte seg på hviterussisk.»Etter Sovjetunionens fall førte Hviterussland en politikk som søkte å fremme nasjonalt språk og nasjonal identitet, men dette fikk en brå slutt da Aleksandr Lukasjenko kom til makten. Han sørget for å gjeninnføre russisk som offisielt språk ved siden av hviterussisk.1 Likestillingen av de to språkene er imidlertid langt fra reell. Rett nok er et par offisielle tekster redigert på hviterussisk, men statsadministrasjonen og alle offentlige media bruker nærmest utelukkende russisk, som også er det dominerende språket i den private sfære, i det minste i de store byene.Lukasjenko uttrykker seg på russisk, med visse innslag av hviterussiske termer. Så har han da også uttalt at de eneste to språkene som er i stand til å tilpasse seg vår samtid, er russisk og engelsk.Historien til den videregående skolen Det hviterussiske humanistiske lyceum er et megetsigende eksempel på språksituasjonen i landet. Denne alternative institusjonen så dagens lys i november 1990, og var en naturlig fortsettelse av et nettverk av søndagskurs, organisert i all hemmelighet på 80-tallet, der alle kunne lære seg eller forbedre seg i hviterussisk. Under grunnleggeren Vladimir Kolas’ ledelse hadde skolen et svært godt renommé – staten ga til og med skolens lærere i oppgave å gi ut skolebøker på hviterussisk. Da Lukasjenko to måneder etter valget i 1994 utstedte sitt første dekret i utdanningssammenheng, var det nettopp disse lærebøkene som var målet: Uten nærmere forklaring ønsket presidenten å forby alle skolebøker utgitt etter 1991. Prosjektet var imidlertid ugjennomførbart: Det var rett og slett ikke nok lærebøker igjen fra sovjettiden.På tross av regelmessige demonstrasjoner der lærere, foreldre og elever deltok, samt støtte fra flere hviterussiske intellektuelle, ble skolen stengt i juni 2003. «I dag risikerer vi alt fra seks måneder til to års fengselsstraff for deltakelse i en uregistrert forening. Vi har likevel bestemt oss for å opprettholde driften av skolen», forteller en av skolens ledere. De siste to årene har vært vanskelige: Skolen hadde ikke faste lokaler, og undervisningen fant sted i private leiligheter, som i all hemmelighet ble omgjort til klasserom. Nå leier skolen et lite hus i en forstad et godt stykke utenfor Minsk sentrum. Elever og lærere bruker et par timer på å komme seg til skolen. Disse problemene har imidlertid ikke tatt motet fra elevene: «Vi er her for å lære på vårt eget språk», sier en av dem.Femten år etter uavhengighetserklæringen har den hviterussiske identiteten fremdeles ingen sentral plass i det hviterussiske samfunnet. I Middelalderen var Hviterussland en del av storhertugdømmet Litauen, og senere inngikk landet i Den polsk-litauiske union, som på 1500-tallet ble til Det polsk-litauiske samveldet. Russland, Prøysen og Østerrike delte samveldet seg i mellom i tre omganger, i 1772, 1793 og 1795, og Tsarimperiet tok dermed full kontroll over det hviterussiske området. Russifiseringen av Hviterussland kunne begynne.Mot slutten av 1800-tallet så en
President Aleksandr Lukasjenkos statsideologi bygger på verdier som skal være typiske for det hviterussiske folk, som pasifisme og toleranse. Men først og fremst krever ideologien troskap til staten og lydighet overfor myndighetene.
