Dr. Strangelove i Brussel
På sine første tre hundre dager som EUs utenrikssjef har Kaja Kallas gjort seg mer bemerket for alternative sannheter enn diplomatisk kløkt.
Verdensbanken kastes ut av Latin-Amerika
Verdensbankens og IMFs virksomhet i Latin-Amerika har vært styrt av USAs utenrikspolitikk siden 1950-tallet. Gjentatte ganger har de sabotert demokratiske regjeringers forsøk på sosiale reformer. Men i 2006 tok Chavez til orde for opprettelsen av en alternativ finansinstitusjon for Latin-Amerika: Banco del Sur. I sommer lanseres dette latin-amerikansk alternativet. I motsetning til de andre internasjonale finansinstitusjonene skal den følge demokratiske prinsipper. Mye er ennå uklart, men en ny tid er definitivt i ferd med å innledes i Latin-Amerika. I Latin-Amerika er det ikke lenger IMF og Verdensbanken som bestemmer.
Europa må igjen utvikle en utopi
Etter Frankrikes og Nederlands nei til EUs grunnlovstraktat i 2005 har det vært en heftig debatt om EUs verdigrunnlag. Finnes det en europeisk identitet og hva består den i så fall i? Filmskaper Wim Wenders holdt 11. juni 2007 i Brussel et foredrag på konferansen «A Soul for Europe» med tittelen «The image of Europe–Identification and Representation». Vi presenterer her et utdrag av Wenders tale.
Japansk Nouvelle vague
Japansk film blomstrer for tiden. De siste årene har flere uavhengige japanske filmskapere hatt stor suksess i hjemlandet. Denne nye generasjonen filmskapere kommer ikke fra filmskoler, men har lært seg håndverket gjennom musikkvideoer, reklamefilmer, og mykpornofilm. De henvender seg ikke til Vesten, men til japanere som ønsker å forandre det japanske samfunn. Filmene deres kjennetegnes av sosial vrede og kompromissløse virkelighetsskildringer. Dette er filmer for japanere som ikke identifiserer seg med den rådende økonomiske politikken, og enda mindre med den amerikanske livsstilen.
Kampen om Kaukasus
«Det store spillet» er i gang igjen. På begynnelsen av 1800-tallet kjempet de store imperiene om kontroll over Sentral-Asia. Kampen endte i 1907, da Storbritannia og Russland ble enige om en maktfordeling. Etter Sovjetunionens fall har Russlands kontroll over området blitt svekket. Nå melder verdens stormakter seg igjen på kampen om området. Takket være «krigen mot terror» og «fargerevolusjonene» i Øst-Europa har USA vunnet innpass i de tidligere sovjetrepublikkene. Kina har gjort store innkjøp av oljeaksjer i Sentral-Asia, og åpnet en rørledning mellom Kasakhstan og Kina. 1800-tallets «store spill» er i ferd med å gjenta seg på bekostning av menneskerettigheter og «vestlige verdier».
Den amerikanske drømmen som svant hen
I Mohsin Hamids Den motvillige fundamentalist møter vi en vellykket pakistansk innvandrer som etter flere år i USA flytter tilbake til Pakistan. Det er en historie om skuffelser, både på det politiske og det personlige planet.
Myter og virkelighet
Finkelstein gir en velbegrunnet analyse av Israels kriger.
Har verden våknet?
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?
Teherans transseksuelle mænd
Den kvindelige instruktør Sharareh Attari har fået tilladelse af Ministeriet for Islamisk Retledning og Kultur til at vise sin film om transseksuelle i hjemlandet. Men kun én gang. Iran har siden revolution i 1979 været underlagt islamisk lovgivning, og aktive homoseksuelle kan idømmes dødsstraf. Hvordan kan Irans dybt konservative præstestyre støtte et så kontroversielt fænomen som kønsskifteoperationer? Ud fra et traditionelt islamistisk synspunkt burde et kønsskifte være den ultimative manifestation af en dekadent vestlig kultur.
En reise i indianernes Venezuela
Venezuela hadde Sør-Amerikas mest bakstreverske urbefolkningspolitikk fram til slutten av 90-tallet. Med Chavez fikk landet en grunnlov som er Sør-Amerikas mest progressive på området, og han sørget for elektrisitet, mat og helsetjenester til fattige indianere. De bråe endringene har medført korrupsjon og konflikter innad i stammene. Det største problemet er likevel at urbefolkningsområdene besitter store naturressurser som mektige gruveselskaper ønsker kontroll over. Vi har besøkt Venezuelas indianerområder.
Nye rettigheter for indianerne i Venezuela
Staten, som er «multietnisk, flerkulturell og flerspråklig», anerkjenner urfolkenes rett til de landområdene deres forfedre og de selv tradisjonelt har besatt. Den må sørge for at disse områdene avgrenses, og garantere urfolkene rett til deres felles eiendom (art. 119). Den bestemmer at utnyttelsen av naturressurser på disse områdene må godkjennes av urfolkene, som har rett til informasjon om hva slags arbeid som skal foretas (art. 120). Den garanterer urfolkenes rett til adekvat utdanning og et flerkulturelt og tospråklig utdanningssystem (art. 121). Den forbyr patentering av urfolkenes genetiske ressurser eller deres intellektuelle eiendom i forbindelse med deres kunnskap om biodiversitet (art. 124). Den fastsetter antallet reserverte plasser for indianere i Nasjonalforsamlingen til tre, og gir dem i tillegg seter i kommunale og regionale forsamlinger i de områdene de bor (art. 125). Maurice Lemoine. Oversatt av G.U.
Et militært paradigmeskifte
Moderne kommunikasjonsteknologi har forandret militæret. Under den første Gulfkrigen (1991) fant det sted en militærrevolusjon. Det finnes nå en historisk avgrunn mellom de mest ressurssterkes moderne krigføring og rivalene. Med teknologisk overlegenhet og ideen om «ingen tap av menneskeliv» er krigen blitt humanitær ved å påberope seg å være rettferdig–den ønsker å innføre en «ny verdensorden». Men hvem bestemmer at vold skal bekjempes med vold, og under hvilket navn? Motstand i dag skjer i form av en «utjevning av styrkeforholdet» gjennom spredning av masseødeleggelsesvåpen, ukonvensjonell krigføring eller terrorisme. Dessuten kan motstand fra nye globaliserte stormakter som eksempelvis Kina allerede nå ryste verdensøkonomien ved å endre sin økonomiske politikk. Kort fortalt har slagmarken funnet nye arenaer.
Kinas sosialkapitalisme
Strømmen av folk mot byene er en viktig brikke i Kinas omstilling. Samtidig vokser de sosiale spenningene. Protestbevegelsene svekkes ikke, på tross av at de blir slått hardt ned på. Myndighetene har lenge ignorert arbeidernes elendige arbeidsforhold, men er nå i ferd med å utarbeide en ny sosialpolitikk – som møter motstand.
Testes på fattige i Sør
Den multinasjonale legemiddelindustrien bruker hvert år nesten 240 milliarder kroner på å utvikle nye medisiner. De fattige i Sør overlater kroppene sine til de som vil teste ut medisiner myntet på de Nord-Vestlige markedene. Legemiddelindustrien vender nå nesen sørover for å utføre de stadig mer kostbare og risikable forsøkene. Før legemidler kan slippes på markedet må kliniske forsøk på mennesker gjennomføres. I Sør får de tilgang til syke som er lettere å overtale. De etiske og juridiske kravene er ikke like strenge som i de rike landene. Det er en risikabel medisinsk forskning.
Blairs britiske blindvei
Denne måneden forlater Tony Blair Downing Street etter ti år ved makten. I løpet av disse årene er Blair blitt særdeles upopulær. Utenrikspolitikken er den fremste årsaken. I løpet av seks år trakk han Storbritannia inn i fem konflikter. Men Blair underkastet seg ikke Bush. Fra dypet av sin egen uvitenhet har han faktisk trodd på sitt utenrikspolitiske kall. Innenrikspolitikken har for det meste vært en forlengelse av de konservatives upopulære politikk. Han fortsatte privatiseringen og videreførte i stor grad thatcherismen. Blairs store drøm bar navnet «den tredje vei»–en vei mellom sosialismen og kapitalismen. I mediene kalles den nå «blairisme». Tilhengerne mener den er en fusjon av markedsøkonomi og sosial rettferdighet. «Sosial rettferdighet» er mest retorisk pynt. De enorme inntektsforskjellene i Blairs Storbritannia aksepteres, som i Thatchers tid. Vil framtidens historikere se det hele som et resultat av de konservatives middelmådighet snarere enn som frukter av New Labour?
Positiv diskriminering
I USA snakker vi ikke så mye om rettferdighet for minoriteter lengre. Vi snakker om «mangfold». Mangfoldspolitikken har en tendens til å gjøre raseforskjellene viktigere enn de kanskje er.
Nulltoleranse eller barmhjertighet?
Utleveringsavtalen fra 2002 mellom Frankrike og Italia innførte en «nulltoleranse» i forhold til politisk vold. Hva betyr dette? Tilbake i 1789 anerkjente menneskerettighetserklæringen retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse. Selv om voldshandlinger i dag er uakseptable etter humanistiske kriterier, kan ikke politisk vold som følge av motstand mot undertrykkelse sammenlignes med vanlige alvorlige strafferettslige forbrytelser. Demokratiske stater har tidligere benyttet amnestiordninger for å behandle bestemte lovovertredelser med henblikk på kontekst og motiv. I dag har viljen til benåding forsvunnet fra den internasjonale strafferettens horisont. De gjeldende internasjonale traktatene viser seg samlet sett fiendtlig innstilt til amnesti. Denne nye holdningen skyldes i stor grad den spesielle rollen det universelt anerkjente begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» har fått. Enhver forbrytelse knyttet til politiske spørsmål kan fra nå av potensielt klassifiseres som forbrytelse mot menneskeheten. Det blir således ikke lenger legitimt å gjøre politisk motstand mot undertrykkelse.
Blyårene hjemsøker Italia
Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA). Det var i Italia at konfliktene var mest uforsonlige og uoversiktlige. I løpet av de såkalte «blyårene» («anni di piombi» – «kullenes år») omkom 350 personer og 750 ble såret. Etter store sosiale protester på slutten av 60-tallet, ble landet rammet av en rekke bombeaksjoner. Den første store bombeaksjonen var i 1969, da fire bomber eksploderte på Romas Piazza Fontana og 16 ble drept og 90 skadet. Politiet arresterte umiddelbart 4 000 venstreradikale. I likhet med mange andre bombeaksjoner på denne tiden, viste det seg senere at en det var en nyfascistisk gruppe (Ordine Nuovo) som stod bak. Motivet var å legge skylden på de venstreradikale og dermed framtvinge et mer autoritært regime, noe de delvis lyktes med. Aksjonene var et ledd i en større strategi kalt spenningsstrategien, som involverte NATOs hemmelige anti-kommunistiske stay behind-styrke i Italia, Gladio, og den hemmelige P2-losjen. Den italienske statens harde og uforsonlige front mot venstreradikale grupper skapte en voldelig splittelse i landet og økte spenningen mellom statsmakten og den radikale venstresiden. Dette kuliminerte i mordet på kristendemokraten Aldo Moro i 1978. 16. mars 1978, dagen for det «historiske kompromisset» (regjeringssamarbeid mellom det italienske kommunistpartiet (PCI) og kristendemokratene), ble Moro kidnappet av Den andre røde brigade (ettersom alle medlemmene av Den røde brigade satt i fengsel). To måneder senere ble han drept. Etter mordet på Moro ble 12 000 venstreradikale arrestert, og en rekke intellektuelle ble dømt til kortere eller lengre fengselsstraffer for «intellektuell medvirkning». Totalt dro 600 personer i eksil. En 300 av dem flyktet til Frankrike, der president François Mitterand innvilget opphold, så lenge de tok avstand fra vold. Hendelsene på 70-tallet hjemsøker Italia fortsatt. Utleveringskravet på den italienske forfatteren Cesare Battisti fra 2004 (se ved siden av), føyer seg inn i en lang rekke av eksempler på den vedvarende splittelsen i det italienske samfunnet. Prosessene mot venstreradikale verserte lenge i rettslokalene. Rettssaken mot Adriano Sofri, tidligere leder av Lotta Continua (Fortsatt kamp) varte i hele ti år! Den endte med en tvilsom dom for drapet på politimannen Luigi Calabresi – som var mistenkt for å ha drept anarkisten Guiseppe Pinelli, et drap som utløste store protester på begynnelsen av 70-tallet. En annen kjent intellektuell på venstresiden som ble arrestert er filosofen Antonio Negri. I 1979 ble Negri sammen med andre sentrale figurer i den italienske autonomia-bevegelsen arrestert og anklaget for å være ansvarlig for «terrorismen» i Italia. I 1984 ble Negri dømt til 30 års in absentia, og deretter til nye fire og et halvt års fengsel i 1986, for «opprør mot staten» og «moralsk ansvar for voldshandlinger», gjennom hans skrifter og tilknytning til revolusjonære grupper og politiske engasjement. I 1997 returnerte han frivillig til Italia for å sone resten av dommen (som senere hadde blitt redusert) i håp om at dette ville rette oppmerksomhet mot situasjonen til de hundrevis av politiske flyktningene som ennå var og er i eksil, samt de politiske fangene i italienske fengsler. Etter ferdigsont dom ble Negri løslatt våren 2003. @ norske
Sarkozysmen
Hovedstrategien til den nye franske presidenten var å sette sin egen energi og lederskap opp mot sine «livløse» og «passive» forgjengere. Nicolas Sarkozy brukte gamle amerikanske oppskrifter. Han appellerte til nasjonalfølelse, patriotisme og antiterrorisme – og til «de små skattebetalernes» forakt for «den store stygge skattefuten».
Hva er EUs prosjekt nå?
Det franske «nei’et» markerer en skillevei for det europeiske prosjektet. At Frankrike avviste grunnlovstraktaten i 2005 gir et inntrykk av at noe ikke stemmer i hele EU. Den ultraliberale EU-konstruksjonen førte til en følelse av økt sosial sårbarhet og det å bli avvist som politisk subjekt. EU-prosjektet må reformuleres. Men EUs fremtid er fortsatt et tabu. Fellespolitikken må fornyes og det europeiske prosjektet reaktualiseres.
«Documentalistas»
Latinamerikansk politisk film er borgernes, omend lille, vagthund overfor årtiers korruption og social deroute–og en blomstrende gråzone af fakta og subjektiv vinkling. De økonomiske vilkår for dokumentarfilm i Argentina er svage. Alligevel er der flere dokumentarfilm i argentinske biografer end i Skandinavien. Det hvide lærred skildrer nye sider og fortolkninger af komplekse samfundsproblemer, som massemedierne enten ikke vil eller kan.
Loven bør gjennomføres
Krystyna Mokrosinska, leder i Den polske journalistforeningen SDP, er prinsipielt for loven om lustrasjon. Hun sier den er nødvendig for journalistene.
Kleptomane okkupanter
De amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak har mislyktes med å gjenoppbygge landet. I det siste har historier om grufull inkompetanse og forsømmelser dukket opp. USA har for eksempel brukt penger fra Olje-for-mat-programmet til å gi amerikanske selskaper lukrative kontrakter. Det finnes dessuten dusinvis av eksempler på slurvete arbeid, varer som aldri har blitt levert, og utstyr som aldri har fungert. Og i flere tilfeller har pengene simpelthen forsvunnet. Det er mulig Bush-administrasjonen ikke ser sammenhengen mellom det irakiske opprøret og det bedrøvelige gjenoppbyggingsforsøket. «Frigjøringen» av Irak er ikke lenger noe irakerne tror på.
Fransk fattigdom skifter kjønn
Selv om Frankrike kan skilte med en høy andel yrkesaktive kvinner, skjuler det seg en annen realitet bak. Kvinner er dårligere betalt, jobber for det meste i få yrkesområder og har over 80 prosent av deltidsstillingene. Frankrike kan fortsatt ikke tilby barnepass av barn under 3 år til en overkommelig pris. Mens man på 70-tallet hadde en viss likegyldighet overfor kjønnsroller, kom en psykologiserende diskurs om mødrenes særegenhet sterkt tilbake på midten av 80-tallet. Uansett sosial kategori diskrimineres kvinner fordi de er kvinner. Abort er et tabuområde, selv om halvparten av de franske kvinnene har tatt abort en gang i livet. Og legene betrakter abort som et medisinsk uinteressant «pliktarbeid».
En beretning om et «tvetydig folkemord»
Massakrene i Darfur førte til at Sudans president Omar al-Bashir mistet presidentskapet i Den afrikanske union (AU) i slutten av januar 2007. AU og FN viser seg ute av stand til å ende konflikten. Regimet fortsetter å nekte FN å utplassere en styrke. Men FNs konkrete planer står ikke i stil til konfliktens akutte humanitær situasjon. Hvordan forklare den feige holdningen til «det internasjonale samfunnet»? Det er også en myte at klimaendringer tvinger arabiske nomadeledere til å slåss med bofaste bønder om beiteområder. Det diplomatiske påtrykket skjuler et hensynsløst politisk spill om olje. I 2006 kjøpte Beijing 65 prosent av den sudanske oljen. Kina er regimets største våpenleverandør. I sum er prisen for oljefortjenestene et morderisk system.