USA VS. IRAN: For tiden er Iran i USAs øyne den store fienden. USAs språkbruk blir stadig mer aggressiv. Men er Iran virkelig dette skumle, mangehodete uhyret som Washington melder om? Hvor stor er atomfaren? I over 15 år har amerikanske rapporter meldt at Iran ville få atombomben i løpet av to eller tre år. Men Iran besitter fortsatt ikke atomvåpen. I tillegg er landets presteskap splittet over Irans styreform. Bruker Bush Iran som en avledningsmanøver for problemene i Irak?
USAs visjon om «Stor-Midtøsten» har bidratt til å skape en «ekstrem krigssone». Regionen er i dag åsted for en rekke blodige konflikter, der vestlige hærstyrker deltar direkte. Dette er vår tids avgjørende ideologiske krig, sier George W. Bush. Regionen erstattet Latin-Amerika som USAs «bakgård». For Washington finnes det ikke lenger noe palestinsk problem eller noen somalisk statskrise, men en verdensomspennende konfrontasjon mellom det Gode og det Onde. Denne retorikken gir næring til Al-Qaidas propaganda om en krig mot «korsfarerne». Står vi foran en total kollaps i Midtøsten?
Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?
Hvor stor folkestøtte trenger man for å styre et demokrati? I oktober ratifiserte Costa Rica frihandelsavtalen CAFTA som det siste sentralamerikanske landet. Kampanjen forut for folkeavstemningen delte landet i to. Nei-siden framhevet miljøvern, selvråderetten og at avtalen var grunnlovsstridig. Ja-sidens strategi var bruke sin politiske og økonomiske makt til å spille på frykt og komme med trusler. Til tross for massive mediekampanjer og brudd på forbudet mot valgpropaganda dagene før valget, var det bare så vidt avtalene ble stemt igjennom.
I 1907 massakrerte den chilenske hæren hundrevis av streikende arbeidere foran inngangen til en skole i Iquique. Massakren kom til å bli stående som den svarteste siden i historien om den chilenske arbeiderbevegelsen inntil statskuppet i 1973. Etterdønningene av blodbadet fikk sterk innvirkning på både venstre- og høyresidens strategier.
Det katastrofale utfallet av invasjonen og okkupasjonen av Irak rammer dypere enn USAs nederlag i Vietnam gjorde for 30 år siden. Tegnene på hegemonisk tilbakegang er synlige overalt. Og flernasjonale meningsmålinger viser en gjennomgående nedgang i USAs tiltrekningskraft. Det byråkratiske sikkerhetsmaskineriet som kun har som oppgave å produsere og reprodusere makt, er splittet. Irak skulle være videreføringen av den «konservative revolusjonen» som ble påbegynt etter Vietnam og Nixon-tiden. Eksperimentet i Irak skulle innlede det andre amerikanske århundret. Men nå ligger både eksperimentet og USAs utenrikspolitikk i ruiner. Er det amerikanske imperiets dager talte?
Vil «Fredskonferansen» i USA i november fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo 2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?
Statsminister Singh kaller naxalittgeriljaen den største sikkerhetsutfordringen siden uavhengigheten. Ti tusener har måttet flykte, mens delstat og opprørere slåss om kontrollen over befolkningen. Delstaten Chhattisgarh midt i landet svarer med en voldelig kampanje mot opprøret. Militser internerer bøndene i leire, mens de hjelper de mektige industriinteressene.
Situasjonen er svært anspent i det irakiske Kurdistan. Den tyrkiske hæren truer med massive intervensjoner mot soldater fra Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK). Dette er nok en kilde til ustabilitet i en allerede eksplosiv region. Men hvem er disse mennene og kvinnene som er klare til å dø for å virkeliggjøre den gamle drømmen om en kurdisk renessanse?
Flandern nyter en historisk revansj over det tidligere så dominerende Vallonia. Mens Flandern i 2007 var blant de 30 rikeste regionene i EU, har ikke Vallonia klart å fordøye 60- og 70-tallets omfattende industrikrise. Men nå trues også det velstående Flandern av økonomisk nedgang.
De nylige valgene til grunnlovsgivende forsamling, viste at det ecuadorianske folket støtter president Rafael Correas ønske om å endre grunnloven. Etter 8 ulike presidenter på 10 år, har Correa tent et håp i befolkningen. Correa går inn for å bekjempe oligarkiet i landet, og å skape et alternativ til nyliberalismen som har dominerte landets politikk siden 80-tallet. Correas prosjekt er uløselig knyttet til Ecuadors oljeforekomster. Etter et statskupp i 1972 sikret staten seg 90 prosent av oljeinntektene i stedet for 5. Landet gikk inn i en gullalder. Men på 80-tallet mistet staten kontrollen, og nok en gang havnet 80 prosent av oljeinntektene i de multinasjonale oljeselskapenes hender. Correa er fast bestemt på å få tilbake oljeressursene. Dette faller ikke i god jord i konservative kretser. De angriper Correa med å sammenligne ham med Venezuelas Chávez, som den ecuadorianske pressen i flere år har kalt «demon», «gal» og kommunist».
Gatedemonstrasjonene i Burma har ikke svekket det burmesiske militærregimet nevneverdig. Demonstrasjonene brøt først ut som en protest mot at militærregimet i august skrudde opp prisene på bensin og naturgass. Dermed utløste de en sosial og økonomisk krise de neppe så konsekvensene av. En direkte følge var at det ble tyngre for folk å betale de daglige gavene til munkene, som er en av bærebjelkene i det burmesiske samfunnet. Protestene fikk imidlertid en ny dimensjon da militærregimet brutalt slo ned på de demonstrerende munkene. Men lite tyder på at munkene nå klarer å samle det burmesiske folket i en felles front mot regimet.
Det virker som spliden mellom nederlandsktalende og fransktalende er i ferd med å rive Belgia i stykker. Splittelsen er ikke bare språklig, men også ideologisk og kulturell. Den belgiske «språkgrensen» mellom Flandern og Vallonia har offisielt bare eksistert i en kort periode. Men i praksis kan den spores flere århundrer tilbake. Først var fransk elitens språk, og nederlandsk ble ignorert. Med Flanderns økonomiske vekst har situasjonen endret seg. På 70-tallet ble alle partiene internt splittet til uavhengige partier–et flamsk og et fransktalende. Det politiske tyngdepunktet skiller de to regionene fra hverandre, til høyre i Flandern og i sentrum-venstre i Vallonia. I sentrum for stridighetene står Brussels status. EU-hovedstaden er en fransktalende enklave i den sørlige delen av Flandern. Er det føderale Belgia i ferd med å revne?
Regimet i Egypt fortsetter å slå hardt ned på alle tilløp til protester. På landsbygda kjemper bøndene nå en innbitt kamp for retten til jord. Før revolusjonen i 1952 levde de egyptiske bøndene under svært harde arbeidsvilkår i et tilnærmet føydalt landbruk. Gamal Abdel Nasser mislikte oppblomstringen av en uavhengig bondebevegelse, men han gjennomførte likevel en landbruksreform i 1961. Nå truer nye lovreformer med å gjeninnføre føydale tilstander.
Situasjonen i Somalia er Afrikas verste mener FNs spesialutsending. I juni 2006 utpekte Osama bin Laden Darfur og Somalia som ett av stedene der slaget mot «Den store amerikanske satan» skulle stå. De amerikanske hemmelige tjenestene fryktet «et nytt Afghanistan» og en gjentakelse av den mislykkede operasjonen i 1993, og overlot «det skitne arbeidet» til Etiopia.
USAs fangebehandling er sterkt kritiserbar. Landet fortsetter sin praksis med bortføringer av mistenkte. De sørger for utenomrettslige arrestasjoner, transport og avhør i fremmede land. Vi forteller her historien til Reza Afsharzadagen–som var heldig. Og Abu Omar som ikke var fullt så heldig. De bortførte kan fortelle i detalj om torturen og lovbruddene som legitimeres av «krigen mot terror». Vitner forteller at blant bortførte har det vært høygravide kvinner og barn. Historiene til de bortførte gir et godt grunnlag for å studere hvordan krigen mot terror og USAs fangebehandling har utviklet seg–selv etter skandalene i Abu Ghraib og Guantanamo. Det er tydelig at løftene om å avstå fra tortur er en bløff.
CIA har det siste tiåret utført hemmelige operasjoner mot regimet i Teheran. Men fram til nå har de måtte gå gjennom stedfortredere, som Pakistan og Israel. Bush har nå formalisert disse operasjonene gjennom et «hemmelig» direktiv. Hva vil opptrappingen føre til?
Mytene og klisjeene om Afrika er seiglivede. Titt og ofte spekuleres det om kontinentets ?suicidale tendenser?, ødeleggende befolkningsøkning, etniske problemer og de afrikanske samfunnenes korrupte gaveøkonomi som ødsler bort enorme naturressurser. I fire nye bøker tar europeiske og afrikanske forskere og skribenter for seg mytene. Afrika arvet ikke et levedyktig statsapparat etter kolonitiden, slik mange har hevdet de siste årene, men et dårlig utgangspunkt for demokrati og utvikling. Men et land er ikke nødvendigvis bare fattig fordi det har et dårlig styresett. Det har også et dårlig styresett fordi det er fattig. Afrikas store utfordring i det 21. århundret ligger ikke i den demografiske eksplosjonen, men snarere i å få til en mer rettferdig global økonomisk vekst.
I desember 2004 ble FARCs antatte «utenriksminister» Rodrigo Granda bortført i Caracas av Colombias hemmelige tjenester. Etter at han ble løslatt tidligere i år har han avslått all kontakt med internasjonal presse, med ett unntak: Le Monde diplomatique. På sitt hemmelige oppholdssted i Havanna tok Rodrigo Granda i mot vår sjefredaktør. Hva er propaganda og hva er sannhet i Colombia? President Alvaro Uribe er fast bestemt på å vinne borgerkrigen uten å forhandle med opprørerne i FARC. Utenlandsk militær og politisk innblanding gjør ikke situasjonen enklere. Både amerikanske og franske myndigheter involverte seg i Grandas bortføring. Amerikanerne ville at Granda skulle bringe Venezuelas president, Hugo Chavez, i vanry. Tilsynelatende ble Granda løslattpå oppfordring fra Frankrikes daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy. Sarkozy ville trolig forsøke å bruke Granda til å få løslatt FARCs fransk-kolombianske «politiske fange» Ingrid Betancourt. Og dermed sikre seieren i det påfølgende presidentvalget.
I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.
Thomas Sankara (1949–1987) er i Afrika symbolet på kampen mot nykolonialismen. Han var en politisk strateg, en kreativ, engasjert og energisk president som ofret seg til det ytterste. En stemme som talte høyt og tydelig om den tredje verdens krav. Men i 1987 var han blitt for brysom for de andre vestafrikanske lederne og Frankrike.
Thomas Sankaras tale til FNs generalforsamling 4. oktober 1984.
Å bli en del av Vesten er mer enn en politisk målsetning for Georgia i dag. Det er en ideologisk overbevisning. Georgierne vil fjerne seg fra sovjetfortiden. Samtidig finnes det en spenning innad i det nye regimet mellom en utstrakt nasjonalisme og nyliberalistiske dereguleringer. Etter roserevolusjonen i 2003 har statsministeren Saakashvilis parti hatt full kontroll over statsadministrasjonen. Til og med nasjonalflagget har blitt byttet ut med partiets symbol. Har roserevolusjonen virkelig brutt med de tidligere regimene? BNP og skatteinntekter har økt, men mesteparten blir slukt opp av forsvaret. Korrupsjonen har blitt redusert, men menneskerettighetsbruddene øker. Hva skjuler seg bak den pro-vestlige retorikken om demokratiske verdier?
Brasils slumområder vokser raskt. I São Paulo utgjorde sluminnbyggerne på begynnelsen av 2000-tallet over 11 prosent av byens befolking. Eiendomsspekulasjon og usosial bypolitikk driver stadig større deler av byens befolkningen mot slumområdene. En økende forverring av arbeidsvilkårene akselererer utviklingen. Rundt 70 prosent av arbeiderne i byene har midlertidige ansettelser med lave lønninger. Nå har De takløses bevegelse (MTST) tatt opp kampen mot eiendomsspekulasjonen og korrupte politikere. De har gjennomført en rekke okkupasjoner av ubrukte byområder og tomme boligblokker. I 2003 rettet en okkupasjon av en tomt eid av den tyske bilprodusenten Volkswagen, søkelys mot politikernes uvilje til å gjøre noe med boligsituasjonen. Myndighetene reagerte med å storme det okkuperte området med helikopterstøtte og skarpskyttere på bygningene rundt. Le Monde diplomatique har besøkt de okkuperte områdene.
