Meloni, den pragmatiske ideologen
Med en uforminsket popularitet og to mislykkede folkeavstemninger organisert av opposisjonen kan Italias statsminister Giorgia Meloni fortsette sitt politiske prosjekt, også i EU.
Den sosiale bevegelsen i Oaxaca
Da dommerne i den føderale valgdomstolen utpekte Felipe Calderón som Mexicos neste president, førte dette til en folkebevegelse Mexico aldri hadde sett liknende til. De meksikanske myndighetene svarte med en maktdemonstrasjon–regjeringens politimakt ender som oftest med grove brudd på Menneskerettighetene. Delstaten Oaxaca har siden den 22. mai vært merket av denne sosiale konflikten, og guvernøren har brukt alle midler for å splitte, terrorisere og svekke den sosiale bevegelsen. Opprørerne har inntatt rådhus, statlige byggverk, hoteller og delstatens flyplass. Det foregår en omfattende kampanje preget av fredelig sivil ulydighet. Dette er en av de fattigste regionene i hele landet, men her finnes Mexicos største biodiversitet
Eksepsjonell brutalitet
I USA sitter 6,9 millioner mennesker i fengsel. De fleste innsatte i de militariserte fengslene er fattige, svarte eller spansktalende.
Beirut: sannhet, løgn og videotape
Etter attentatet mot tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, krevde en større del av den libanesiske befolkningen at de syriske troppene skulle forlate landet. De ville vite «sannheten» om mordet. I flere måneder var det mange store demonstasjoner i landet, som til slutt førte til at den syriske hæren trakk seg ut. En teltlandsby reiste seg på en stor plass i Beirut. Hundrevis av unge libanesere engasjerte seg, diskuterte og debatterte landets framtid. Gjennom den unge studenten Nadines øyne følger den libanesiske regissøren Mai Masri det som deler av pressen kalte «uavhengighetsintifadaen». I likhet med mange andre unge libanesere – kristne så vel som muslimske – forestiller den unge studenten seg et nytt Libanon. Filmen skaper et ærlig og rørende portrett av en generasjon (særlig studenter), og dens vilje til å ta et oppgjør med fortiden og legge borgerkrigen bak seg. Men drømmene blir knust. Opposisjonspartiene, som velter regjeringen og utskriver nyvalg, beslutter å «stenge landsbyen» uten å ha forandret det politiske systemet. Scenen som utspiller seg på den store plassen i Beirut er bare et skyggeteater. Det tiltrekker seg de internasjonale mediene som velvillig ser en gjentakelse av de fargerike revolusjonene i Øst-Europa. De generelle slagordene («sannhet», «frihet», «uavhengighet») skjuler tomheten i de tradisjonelle partiprogrammene. I kulissene styrer partiene spillet, muligens med press fra USA og Frankrike. En av demonstrantene sier: «Vi lever i en lang amerikansk film». Opposisjonspartiene har bare et mål: at de syriske troppene skal trekke seg ut. Ingen av dem vil reformere Libanon – la oss ikke glemme at med unntak av general Michel Aoun, har alle disse partiene på et en eller annet tidspunkt samarbeidet med Syria. Parlamentsvalgene mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren 2005 utfordret det konfesjonelle systemet og førte til naturstridige allianser for å beholde de sittende representantene i parlamentet. Etableringen av Hanna Sinioras regjering støttet seg til en såkalt anti-syrisk majoritet. Et år senere er regnskapet skrekkelig: verken økonomiske eller politiske reformer er innført. Det politiske systemet domineres fortsatt av de mektige familiene, Joumblatt, Gemayel og Franjieh – menn som alle har blod på hendene. Filmen avslutter med den israelske krigen mot Libanon – innledningen til en ny kriseperiode. Den svært personlige vinklingen til Mai Masri gjorde at filmen vant prisen for beste spillefilm under den åttende Biennalen for arabisk film, som ble arrangert av Institut du monde arabe (Institutet for den arabiske verden, i Paris). Filmen gir et vakkert portrett av den unge generasjonen libanesere. Likevel er det ikke sikkert at alle av bevegelsens tvetydigheter er synlige for dem som ikke kjenner til Libanons historie. Alain Gresh. Oversatt av R.N.
State of Denial: Bush at War
Det siste bindet av Bob Woodwards triologi som kommer ut i disse dager, framstiller presidenten som en komisk figur. Den 83 år gamle Kissingers nye rolle er å være fyrstens rådgiver.
Jakten på georgiere
Fortgangen i Georgias forhandlinger om NATO-medlemskap er en reell trussel for Moskva. President Saakasjvilis styre blir i stadig større grad kritisert innad, selv om det er et resultat av «Roserevolusjonen». Washington støtter, for ikke å si oppmuntrer til «fargerevolusjoner». Samtidig fordømmer FN de georgiske troppenes streiftog i Abkhasia, og ber landet trekke sine styrker ut fra Kodori-dalen.
Den republikanske løgnen
Det har ofte blitt hevdet at forstadsopprørerne i Frankrike i november 2005 var tause. I motsetning til demontrantene i mai-juni 1968 – med taletrengtheten og slagordene som har brent seg fast i minnet – hadde opprørerne i november verken taler, slagord eller talspersoner. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke var noe budskap. Uansett var den antatte tausheten til opprørerne langt mindre reell enn blindheten og ignoransen en større del av den politiske klassen viste. Vi nærmer oss årsdagen for antenningen i drabantbyene, og en rekke kommentarer og analyserer av opptøyene publiseres i Frankrike. Allerede har en rekke bøker om emnet blitt utgitt siden begynnelsen av året. Disse gir et mangfold av perspektiver hendelsene knyttet til begrepene som blir brukt for å definere dem. Dreide det seg om et «opprør», «oppstand», en «intifada», en «sosial bevegelse» eller «urban vold»? Likevel er det vanskelig å ikke bli overrasket av at et ord stadig er tilbakevendende hos alle skribentene. Ordet er «racaille» (pakk). Det ble ytret to dager etter dødsfallene 27. oktober, som utløste denne voldsspiralen.1 I likhet med dette eksplosive ordet, er navnet på innriksministeren som brukte det – og som gjentok det flere ganger mens volden økte – stadig nevnt i bøkene om og analysene av hendelsene. Det mangler ikke på kallenavn – den pyromane brannmannen,2 Napoleon IV,3 statspitbullen,4 Sarkozy Louis Napoleon G…ebbels,5 Sarkozy-Petain.6 Vi kommer tilbake til talen innriksministeren holdt og resten av den politiske klassen, men først må vi lytte til budskapet de unge i gatene ville formidle. Man må på ingen måte tro at mangel på ord betyr mangel på budskap. Selv om budskapet kun i svært liten grad ble ordsatt av opprørerne, skinte det igjennom i de svært ritualiserte handlingene deres, og særlig deres foretrukne mål, det vil si bilene de brant og politisperringene de angrep natt etter natt. Bilene symboliserer sosial mobilitet og forbruksvaner opprørerne føler seg ekskludert fra – på grunn av strukturelle ulikheter og diskriminerende praksiser. Politiet oppfattes som disse strukturenes vaktbikkjer. Dermed er det ikke tilfeldig at de få setningene mediene fikk ut av demonstrantene, stadig viste sinnet de følte over ordet «Frankrikes største purk» ytret. I deres øyne inkarnerer han politiets aggressive holdning – og dermed frykten som førte til at de to ungdommene døde da de gjemte seg i en transformatorstasjon, i stedet for å risikere en, i deres øyne, langt farligere identitetskontroll. Mer generelt inkarnerer han forakten de oppfatter fra den politiske makten og de høyere sosiale lagene. Den samme oppfatningen finner vi i tekstene som er samlet av et kollektiv som sympatiserer med opprørerne. Denne tekstsamlingen ønsker å nærme seg så nært som mulig de som var direkte involvert i hendelsene.7 Her samles reportasjer om noen av de anklagedes møter med rettsvesenet, beretning fra en som ble fengslet, tekster redigert av gymnaselever under hendelsene, og tekster som ble publisert av mer erfarne intellektuelle i den offentlige debatten. Ingen av disse dokumentene er «direktesendte» opptak av opprørere i handlingsøyeblikket, men samlingen av «beretninger» er så nærme man kommer. De ble redigerte 15. november av et tjuetalls elever ved yrkesgymnaset i Seine-Sant-Denis (forstad nord for Paris) på oppdrag fra deres fransklærer. Disse beretningene har forskjellig form, men alle anklager den franske innenriksministeren. Språket hans erfares som et frontalangrep på alle ungdommer i drabantbyene. En av elevene, Marc, skriver følgende: «Jeg
Paint and draw
Grensene mellom tradisjonelle medier som maleri, tegning og skulptur flyter i stor grad over i hverandre. Maleriet kan ikke i dag deles inn i ulike, etterfølgende kunstbevegelser, epoker eller skoler. To nye bøker gir nå oversikt over henholdsvis maleri og tegning. Selv i disse internett-tider, bruker mange tegning til avkobling, inspirasjon og idéutvikling.
Det ungarske opprøret
Budapestrevolusjonen var et radikalt og egalitært revolusjonært prosjekt. Gjennom generalstreik, oppretting av selvstendige råd og direkte demokrati, ble den radikale kampen gjenskapt.
Tidsskriftet Sosialisme ou Barbarie ga en original analyse av den ungarske hendelsen
Revolusjon i revolusjonen
I den bolivarske «prosessen» er folkelig deltagelse det viktigste verktøyet for å endre statsapparatet. Lokale samfunnsråd er en mulig løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon. Bare på noen måneder har flere tusen slike samfunnsråd blitt opprettet i hele Venezuela.
Redselens murer
Frykten for den neste.
Kald krig i Andesfjellene
Et typisk bilde på Sør-Amerika
Minoriteter til besvær
Norske medier har et problem med minoritetene. Da Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening nylig arrangerte et felles seminar om temaet og valgte å kalle det Mulighetenes marked, eller?, hva var det egentlig de ville diskutere? Seminaret fant sted i Fritt Ords lokaler den 20. september. De fleste av deltakerne var frilansjournalister, journalister i små medier og organisasjonsmennesker av mer eller mindre synlig utenlandsk opprinnelse. Dessuten kulturministeren, et par-tre redaktører, likestillings- og diskrimineringsombud og en statistikk- og markedsekspert fra Norsk Gallup, alle invitert til å holde innlegg. Statsråd Trond Giske påpekte medienes enfoldighet. Mediene unnlater å gjenspeile mangfoldet i det norske samfunn. Journalistene intervjuer altfor sjelden folk med flerkulturell bakgrunn, og når de først gjør det, er det som oftest i en negativ kontekst, om sosiale problemer eller kriminalitet, mente han. Lær av sporten!, var hans råd. Giske traff spikeren på hodet, men ikke slik han hadde tenkt seg. Jo, sportsjournalistene er flinke til å gjenspeile virkeligheten. Men de har ingenting å lære bort. At bildet blir positivt, skyldes ikke deres vilje og evner, men at de har en helt annen virkelighet å forholde seg til enn kolleger i andre redaksjoner. Fraværet av politisk korrekte intervjuobjekter gjenspeiler utilsiktet sannheten et samfunn med lite stuerene holdninger, usynlige sperrer og enkeltstående multikulturelle alibier man gjerne henter fram når man snakker om likestilling. Hva gjør en journalist når hun beskriver det som skjer? Hun snakker med innflytelsesrike personer i politiske, byråkratiske og akademiske toppstillinger, og med ledere i næringslivet. Hun snakker med såkalte kjendiser, som ofte tilhører begge kategoriene. Og hun snakker med vanlige mennesker som står midt oppe i dramatiske eller andre nyhetsrelevante situasjoner, som oftest negative. I hvilken kategori finner reporteren minoritetene? Svaret gir seg selv. Flerkulturelle nordmenn kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen Kulturministeren kan naturligvis løse problemet, hvis han synes enfoldigheten er for ille. Han kan f.eks. kvotere intervjuobjektene i massemediene. Eller? Heller ikke Norsk Gallups statistikk om minoriteters leser- og seervaner brakte klarhet om hva arrangørene ville med seminaret. Undersøkelsen, slik den ble presentert, var tydelig blitt laget som en markedsundersøkelse for mediebedriftene. Kategorien «minoriteter som ikke kan norsk» var diffust definert. Det synes også å ha gått statistikerne hus forbi at språkmektige, flerkulturelle nordmenn leser utenlandske aviser, at de dermed er godt orientert om verden og kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen. Redaktørene Hilde Haugsgjerd i Aften og Per-Arne Kalbakk i Østlandssendigen presenterte i sine innlegg mulighetene og vanskelighetene som redaksjonene møter når de dekker det flerkulturelle området. De snakket om satsninger. Hadde de nye kunder for sine respektive bedrifter i tankene, nye leser- og seergrupper, eller snakket de om medienes samfunnsoppgave? Kanskje begge dele. Når redaktørene klager på at det er få minoritetsjournalister til å gjøre jobben, er det på sin plass å minne om at f.eks. ressursterke Aftenposten i minst syv år har snakket internt om å rekruttere flere minoritetsjournalister. Det ble stort sett med ord. De få avisen har, er neppe alle ansatt. Og heller ikke alle får bruke sin utdannelse og faglig kompetanse slik de vil. Østlandssendingens redaktør kunne fortelle at sist de utlyste en ledig stilling, var det ingen søkere med minoritetsbakgrunn som meldte seg. Kalbakk sa det til et stort utvalg talenter med dokumentert erfaring som hadde møtt frem i seminaret. Ingen
Et Europa i markedets hender?
Finansmarkedene ser ikke på bruk av militær vold med avsky. Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle interesser som ved Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11. september 2001 åpnet døren på vidt gap for institusjonelle investorer, rentenister og andre internasjonale spekulanter. Er det nå ikke på tide at de europeiske statsaksjonærene burde utarbeide strategier for å hindre at utenom-europeisk kapital fullstendig tar over våpenindustrien i Europa?
Muslimsk feminisme
Kvinner og politikk i Midtøsten
Sør-Afrika i apartheidets fallgruve
Under ANC er det «nye» Sør-Afrika langt fra å oppfylle sine sosiale løfter. ANCs økonomiske politikk har forsterket de sosiale ulikhetene. ANC er ikke lenger partiet for de fattige eller til arbeiderne, men den nye svarte middelklassen.
11. september og Hollywood
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Den «kinesiske mentaliteten»
Kina er i ferd med å ta igjen Vesten. Ifølge dem er man ved
slutten av en lang historisk parentes markert av den europeiske kulturens
brutale iver. De kinesiske tenkerne fra antikken av utviklet en tenkning
knyttet til tilgjengelighet det å holde alle muligheter åpne. I Europa har
vi tanken om en indre frihet som hviler på «autonomi». Kina mangler det
bakenforliggende ideplanet som skapte Europa. De har kun tenkt på monarkiet
Med skjerpet blikk
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Amerikanske rettigheter
Mumia Abu-Jamal er en forteller. I boken Live fra Death Row gjenskapte han for leseren de innsattes infernalske hverdag. Boken We want freedom tar for seg en annen historie. Det er en avhandling om Black Panthers-partiet, med partiet historiske og politiske forankring samt forfatterens eget vitnesbyrd. Mumia stilte selv i rekkene til Black Panther Party (BPP) i Philadelphia i 1969. Også her får man oppleve forfatterens fortellertalent. Mumia Abu meldte seg inn i organisasjonen som ble partiet til den svarte befolkningen i Amerikas gettoer. Partiet ble opprettet etter den såkalte Free Huey-kampanjen hvor man demonstrerte for løslatelsen av den fengslete BPP-lederen. En storstilt rekruttering skjedde i kjølvannet av drapet på Martin Luther King den 4. april 1968. Fra 1968 til 1971, tok partiet i bruk en retorikk om revolusjon og svart nasjonalistisk selvfølelse. Mot 70-åra begynte oppslutningen å dale helt til partiet til slutt forsvant. The Black Panthers utførte dessuten et sosialt arbeid som gjorde dem populære i de områdene de opererte. BPP ble en indre fiende for FBI. Den amerikanske etterretningstjenesten infiltrerte organisasjonen. Man opprettet mapper på aktivistene og fabrikkerte bevis for å diskreditere dem med propaganda og farseaktige rettssaker. Aktivister ble drept med lokalpolitiets delaktighet. I 1971 ble kontraspionasjeprogrammet Counter Intelligence Programme (Cointelpro) avslørt. Dette var ledet av FBI, i tillegg til at CIA og amerikanske sikkerhetsagenter i utlandet hadde begått overtramp. Avsløringen førte til at Senatet opprettet en granskningskomité. I 1976 stemte Kongressen for Freedom of Information Act (FOIA) – lov om innsyn i offentlig forvaltning – som gir enhver borger rett til å kreve å få se dokumenter omhandlende sin person som ikke er sikkerhetsklassifiserte. I 1978 fikk man igjennom Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) – lov om kontroll av kontraspionasje – som forplikter etterretningstjenestene og FBI å få utstedt ransakingsordre av en dommer på grunnlag av «sterke indisier». Disse to lovene befinner seg nå i begivenhetenes sentrum siden Bush-administrasjonen har brutt FISA-loven i sin krig mot terror. New York Times-journalisten James Risen fordømmer et presidentskap som baserer seg på hemmelighold og som med vilje ignorerer personvernet som ble opprettet av Kongressen for å begrense overtramp og ulovlig overvåkning i USA. «I dag avlytter de (Bush-administrasjonen) bortimot fem hundre personer i USA. De har tilgang til telefonsamtaler og e-poster til en million mennesker. Alt dette uten en eneste ransakingsordre eller kontroll fra uavhengige instanser». CIA har hemmelige steder, fjernt fra det amerikanske rettsystemet, hvor de holder flere personer fanget. Deriblant innflytelsesrike Al-Qaida ledere som Abu Zubeida og Khaled Sheikh Mohammed, antatt leder for attentatene 11.september. CIA kontrollerer forhørene og har makt over de innsattes liv og død. Et av disse stedene går under kodenavnet Bright Light. En av Risen sine kilder sier at «sendes man til Bright Light, vender man aldri tilbake». Mumia Abu-Jamal var en indre fiende, mens Abu Zubeida er en ytre fiende. Begge befinner seg nå et sted man aldri vender tilbake fra… Marie-Agnes Combesque. Oversatt av C.S.C. 1 Mumia Abu-Jamal, Live from Death Row, Addison Wesley Publishing Company, New York, 1995, 215 s. 2 Mumia Abu-Jamal, We want freedom. A life in the Black Panther Party, South End Press, Cambridge, Massachusetts, 2004, 292 s. 3 Huey P. Newton var én av grunnleggerne til BPP. I et sammenstøt i Oakland, USA, ble en politibetjent skutt og drept, en annen såret. H.P. Newton, som
Er terrorisme en reell trussel?
Antagelsen om uskyld før det motsatte er bevist, en hjørnestein i sivilisert lov siden Magna Carta, har i dag blitt snudd opp ned etter den 11. september 2001. Europeiske myndigheter begynner å anvende anti-terror lovgiving mot fredelige demonstranter. Men er terrortrusselen virkelig så alvorlig som det hevdes? Statistikk viser det motsatte. De enorme beløpene som i dag benyttes mot terror er helt ute av proporsjon i forhold til andre dødsårsaker globalt. Erklæringer om faren fra statsledere og politikere opprettholder «myten» om terror.
Fakta mot Fakta/Teori mot Teori
Debunking The Myths», publisert i Popular Mechanics i mars 2005. I denne artikkelen ble teoriene til Scholars for 9/11Truth forsøkt tilbakevist på et vitenskapelig grunnlag.
Muldvarper og nyttige idioter
I granskningen av hva som kan ha skjedd bak terror-hendelsen 11. September, ser vi her på etterretningens bruk av muldvarper og «nyttige idioter». Muldvarpene støtter de nyttige idiotene rent praktisk og lar dem lede oppmerksomheten vekk fra de profesjonelle ekspertene. Det er også offentliggjort informasjon om at det finnes skjulte grupper med agenter i USA som infiltrerer terroristgrupper i rollen som «agent provocateur». Slike enheters mål skal være å provosere frem terror
Det cubanske bistandsprogrammet
Ikke lenge etter at han ble valgt til Venezuelas president i 1998, undertegnet Hugo Chávez en avtale med den cubanske regjering. Dette var starten på et storstilt offentlig helseprogram kalt «Misión Barrio Adentro». Nå finnes det omtrent 14 000 cubanske leger i Venezuelas fattigstrøk. Internasjonalt sett finnes det i år 25 000 cubanske helsearbeidene utplassert i 68 land. Cuba sender på sosialistisk vis ut hjelp som de selv betaler. Dette er en utplassering av medisinsk personell som selv ikke Verdens Helseorganisasjon (WHO) kan yte. Til sammenligning har organisasjonen Leger uten grenser rundt et par tusen i verden.
I morgen, Cuba?
Etter Fidel Castro alene ved makten i 47 år, finnes det misnøye og opposisjonelle. USA vil gjøre Cuba til en koloni og Europa belærer Cuba. Men det er med Cubas forbindelser til Sør-Amerika at det nå snakkes om «sosialisme for det 21. århundret».