USA-allianse, terrorangrep og ønsker om reform
Terrorangrepene i Riyadh i mai kan bli en vekker for både de saudiarabiske myndighetene og USA i en tid hvor saudiaraberne blir stadig mer skeptiske til den amerikanske tilstedeværelsen.
Imperiet
Den amerikanske økonomien er mindre dominerende enn før – en grunnleggende svakhet ved verdens eneste supermakt. Irak-krigen var militært sett en suksess, men okkupasjonen skaper uforutsette problemer. Til sammenligning hadde det britiske imperium større evne til å administrere sine kolonier. Selv om amerikanske imperiet innebærer en stor global fare, vil det i historisk sammenheng være et forbigående fenomen – akkurat som alle de andre imperiene. Det er først og fremst interne grunner til dette, argumenterer Eric Hobsbawm.
Et postskriptum til Irak-krigen
Sjelden har en krig møtt sterkere motstand. Det er et faktum - men bildet er nyansert. Diplomatique lar derfor et kritisk syn på krigsmotstanden komme til orde med tyske Hans Magnus Enzensberger.
Et sosialmedisinsk mareritt
Smittsomme sykdommer florerer i de mange og overfylte fengslene i USA. Statistikk og forskning på området viser en urovekkende mangel på oppfølging av innsatte som enten allerede er smittet når de kommer inn eller blir det mens de soner. Ironisk nok er de innsatte i fengslene den eneste gruppen i USA som faktisk har krav på medisinsk behandling.
12 år med konflikt
1. november 1991. Tsjetsjenias uavhengighetserklæring. 11. desember 1994. Russiske tropper intervenerer, og den første krigen innledes. 31. august 1996. Khasavyurt-avtalen mellom Aleksandr Lebed, daværende sjef for det russiske Sikkerhetsrådet, og Aslan Maskhadov, leder for de tsjetsjenske opprørstyrkene, gjør slutt på krigen. 27. januar 1997. Det første frie valget avholdes i Tsjetsjenia, med valgobservatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) tilstede. Maskhadov blir valgt til president. 7. august 1999. Væpnet opprør i Dagestan ledet av den islamistiske tsjetsjenske lederen Sjamil Basajev. 25. august 1999. Russiske luftstyrker bombarderer islamist-kontrollerte posisjoner i Dagestan og tsjetsjenske grenselandsbyer. 1. oktober 1999. Russiske soldater og stridsvogner går inn i de nordlige delene av Tsjetsjenia. 17.-19. november 1999. Under OSSEs møte i Istanbul, forsterker Vesten sin kritikk av den russiske militæroffensiven. 28. mars 2000. Vladimir Putin blir president i Den russiske føderasjonen. April 2000. Moskva annonserer at militæroperasjonene i Tsjetsjenia skal avsluttes, men attentatene mot den russiske hæren øker. Juni 2000. Den nyvalgte president Putin setter Tsjetsjenia «under presidentens direkte administrasjon». 7. april 2001. Den første antikrigsdemonstrasjonen i den tsjetsjenske hovedstaden samler over 2000 personer som krever fredsforhandlinger med president Maskhadov og frigivelse av sivile fanger. 23.-26. oktober 2002. En tsjetsjensk kommandogruppe tar 700 gisler i Dubrovka-teatret i Moskva. Russiske spesialstyrker griper inn og dramaet resulterer i 115 drepte russere, samt de aller fleste av de tsjetsjenske gisseltakerne. 22. november 2002. Under et uformelt toppmøte blir president George Bush og hans russiske kollega enige om å legge til side uenigheter om Tsjetsjenia-konflikten til fordel for antiterror-alliansen. 26. mars 2003. Folkeavstemning i Tsjetsjenia om ny Grunnlov som fastslår at Tsjetsjenia skal være en del av Den russiske føderasjonen. De offisielle resultatene av folkeavstemningen: 85 % oppslutning, hvorav 96 % for grunnloven.
Krig og normalisering i Tsjetsjenia
Mens russiske myndigheter annonserer en «normalisering» av situasjonen i Tsjetsjenia, fortsetter sivilbefolkningens lidelser. Folkeavstemningen som ble avholdt 23. mars i år, ble fremstilt som en stor seier for Putin, men var i virkeligheten nok et overgrep mot tsjetsjenernes demokratiske rettigheter. Nye blodige selvmordsaksjoner i midten av mai bærer bud om at Putins strategi slår feil.
1991: Krigens sivile ofre
I 1991 ble golfkrigen behandlet på en slik måte av vestlige medier at man kunne få inntrykk av at det var en «ren» og nesten respektabel konflikt. Den amerikanske forsvarsministeren holdt showliknende «briefingmøter» for journalister. For dem som ikke hadde opplevd Vietnam-krigen kunne oppvisningene til Colin Powell, generalmajor for de amerikanske styrkene, og forsvarsminister Richard Cheney mest av alt minne om barnelek der småguttene viser frem militærleketøyet sitt. Noe som ikke ble stilt så åpenbart til skue var skjebnen til den irakske befolkningen etter krigen. De fleste journalister har problemer med å gjøre en «sak» på den vanskjebnen som møter et lands svakeste innbyggere – særlig når det gjelder barn og eldre med «for høy dødelighetsrate». De siste månedenes hendelser har fått mange til å lure på hvor mange sivile som døde under den første golfkrigen. Forskningen vi har utført på området har ført oss til å inndele det totale antallet irakske ofre i fem kategorier: sivile dødsfall som direkte følge av krigshandlinger, sivile dødsfall som indirekte følge av krigshandlinger, militære dødsfall som følge av opprør etter krigen, og sivile dødsfall som følge av opprør etter krigen. Det er hovedsakelig den første kategorien man er opptatt av. Den omfatter både dødsfall som skjer når bombene ikke treffer målet, når de treffer målet men også dreper sivile, når sivile blir truffet i skuddvekslinger osv. Ut fra øyenvitneforklaringer og opplysninger fra den irakske regjeringen som er bekreftet av øyenvitner, har vi kommet frem til et anslag på ca. 3500 sivile som kan ha blitt drept på denne måten. Om kartleggingen av ofre hadde stanset der, kunne man kanskje lettere ha holdt fast ved myten om den «rene» krigen. Men i forkant av krigen i 1991 ble det foretatt en rekke studier som indikerte at dødeligheten hos barn og nyfødte hadde falt drastisk det siste tiåret. I løpet av sommeren 1991, noen måneder etter de irakske styrkenes nederlag, foretok en gruppe forskere en spørreundersøkelse blant irakske kvinner i fertil alder om barn født etter 1985. Analysen av de tallene som kom frem ga følgende resultat: I 1991 var barnedødeligheten i Irak (antall døde spedbarn per 1000 fødsler) omtrent 93 per 1000, mot 37 per 1000 som ville ha vært naturlig dersom den forutgående tendensen hadde fortsatt. Avviket mellom disse to tallene resulterer i 110 000 «unødige dødsfall» knyttet til indirekte virkninger av krigen, herunder den skaden krigen påførte det sivile samfunnet og landets økonomi. Militære eksperter har hjulpet oss i å anslå antall døde i de andre kategoriene. Mellom 49 000 og 63 000 irakske soldater og offiserer ble drept fra januar til mars 1991 (bombingen av Irak begynte 17. januar 1991, og våpenhvilen trådte i kraft 3. mars). Om lag 5000 militære og 30 000 sivile (hvorav tre fjerdedeler hadde deltatt i kampen mot Saddam Husseins regime) skal ha mistet livet under de interne opprør som kom etter at koalisjonsstyrkene seiret. Antall drepte som indirekte følge av militæroperasjoner, for eksempel dårlige sanitærforhold, har vært svært mye høyere enn i de andre kategoriene.
Et slag mot sivilisasjonen
Elvene Tigris og Eufrat har vært vitner til mange katastrofer gjennom tusener av år i menneskehetens historie. Den mest berømte av dem er mongolenes invasjon av det som allerede da var verdensbyen Bagdad, i år 1300 f.Kr. Flere århundrers kulturarv forsvant i Tigris i det som var en voldsom tragedie for menneskeheten, og dette er en periode historien ser tilbake på med forakt. Men mongolene var barbariske stammefolk, ikke verdensherskere. De to elvene følger fremdeles sine løp. De kunne ha fortalt oss historien til de ødelagte vasene fra før-sumerisk tid som nå ligger strødd i museumshallene. Den store kongestatuen ligger hodeløs og forlatt som de irakske likene i Bagdads gater. Verdens eldste harpe – den sumeriske gullharpen – er forsvunnet. I løpet av noen timer forsvant også det svært vakre kvinnehodet fra Warka, skattene til tidligere tiders konger og dronninger, i tillegg til tusenvis av gjenstander og gamle tavler vi ennå ikke har rukket å tyde. Og borte er de gamle manuskriptene, Koran-utgavene fra islams første århundrer. Enkelte av disse gjenstandene har allerede funnet veien til det globale kunstmarkedet. Nasjonalmuseet i Bagdad har med sine samlinger fra antikken og begynnelsen av islamsk tid alltid vært et referansepunkt for forskere, kunstkritikere og kunstnere. Det symboliserte forbindelsen mellom fortid og nåtid. Kriger og opprør har gjennom hele Iraks historie berøvet landet for en stor del av dets kulturarv. De viktigste gjenstandene fra iraksk, mesopotamisk og islamsk sivilisasjon er utstilt i de store museene verden over. Noen mener nok at irakerne ikke er verdige til å ta vare på slike skatter … Disse gjenstandene fra antikken er svært sjeldne og særpregede. Hver gjenstand har en symbolsk dimensjon, og nettopp det symbolske ved gjenstandene er det som har vært karakteristisk for iraksk kunst helt frem til våre dager. Irakske kunstnere har aldri bare vært håndverkere. Men det var først da modernismen gjorde sitt inntog at man endelig begynte å beundre den kunstneriske verdien av deres arbeid. Dette er utvilsomt grunnen til at André Malraux i sin innledning til André Parrots bok om sumerne påpekte at «ikke bare har vi endelig oppdaget dem, vi ser dem endelig som det de virkelig er, nemlig autentiske kunstverker og ikke bare museumsgjenstander». Fra fortid til nåtid, fra Nasjonalmuseet til Museet for moderne kunst i Bagdad – begge plyndret og brent – går det en ubrutt linje. Vår fortid er vår nåtid. Krigen og supermakten har frastjålet oss begge deler i denne andre golfkrigen. Ved å ødelegge Iraks kulturarv, dets folk og dets arkitektur, har man også utvisket flere tusen års menneskelig kultur. Invasjonsstyrkene fra verdens mektigste land har reist over store hav, tråkket på bønnfallende barn, kvinner, unge og eldre menn og benyttet seg av den mest moderne militærteknologi for å skaffe seg kontroll over Iraks oljekilder. Ulykkeligvis har de ikke bare drept og ydmyket Iraks folk og kultur, de har også rettet et slag mot sivilisasjonen selv. For den arven Irak har tapt i denne krigen tilhører ikke bare irakerne, men hele menneskeheten.
Flere våpen av utarmet uran
Fra den ene krigen til den andre perfeksjonerer USA sine ødeleggelsesvåpen. Ifølge den amerikanske sentralkommandoen i Qatar, har de amerikanske styrkene «for første gang i en væpnet konflikt tatt i bruk en ny type fragmentasjonsbombe som har kapasitet til å overvinne alle værmessige forhold» 1AFP, 4. april 2003.. De menneskelige omkostningene er allerede omfattende. Våpen av utarmet uran – som allerede ble brukt i den første golfkrigen i 1991 – har nok en gang, selv om de offisielt er erklært ulovlige av FN, gjort tjeneste i Irak. Ifølge avisen Sunday Herald skal en slik bombe den 28. mars ha truffet et «vennligsinnet mål» og drept en britisk soldat og såret tre andre. «Vi fører krig mot Irak, fordi landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Men vi bruker selv slike våpen. En slik dobbeltmoral er frastøtende», erklærer professor Doug Rokke, tidligere direktør for Pentagons «program for utarmet uran» 2Neil Mackay, «US Forces? Use of Depleted Uranium Weapon is Illegal», The Sunday Herald, 30. mars 2003.. Både for militære og sivile som blir berørt, og for befolkningene som lever i nærheten av de stedene disse bombene slår ned, kan konsekvensene være forferdelige: kreft, lungesykdommer, misdannelser hos nyfødte osv. Ifølge flere spesialister 3Robert James Parsons, «De la réalité des armes à uranium appauvri», Le Monde diplomatique, mars 2002 ; «La loi du silence sur l’uranium appauvri» Le Monde diplomatique, februar 2001. er disse bombene blitt utprøvd i Kosovo og er i stor utstrekning blitt brukt i Afghanistan. «Det er en forbrytelse mot menneskeheten…», utbryter professor Rokke, «… og en krigsforbrytelse. Vi må ikke bruke våpen som etterlater seg risiko for forgiftning og som kan drepe blindt. Av hensyn til alle verdens innbyggere må vi forby disse bombene. Fotnoter[+] Fotnoter 1 AFP, 4. april 2003. 2 Neil Mackay, «US Forces? Use of Depleted Uranium Weapon is Illegal», The Sunday Herald, 30. mars 2003. 3 Robert James Parsons, «De la réalité des armes à uranium appauvri», Le Monde diplomatique, mars 2002 ; «La loi du silence sur l’uranium appauvri» Le Monde diplomatique, februar 2001.
Afghanistan i dag – mellom moralisme og utrygghet
Ett år etter USAs intervensjon øker overgrepene mot kvinner i Afghanistan. Til tross for enkelte overfladiske tiltak, som vesten later til å si seg fornøyd med, dominerer moralens voktere på nytt.
Bildet av krigen
Regarding the pain of others, Farrar-Strauss-Giroux, 2003.
Et kvart århundre med ETA
ETAs historie.
Til krig for olje?
Det er en allmenn oppfatning at krigen mot Irak først og fremst handler om olje, og Iraks oljeressurser spiller en hovedrolle i denne krigen. Allikevel har ikke de store multinasjonale oljeselskapene vært pådrivere for konflikten.
Dagen derpå
Konsekvensene av en krig i Irak er uoversiktlige. Bush-administrasjonen har heller ikke kommet med klare svar på hvordan Irak skal styres etter krigen.
Spillet om den arabiske verden
Uansett hvilke påskudd amerikanerne har for å angripe Irak (og samtidig opprette «demokrati i regionen»), så er denne krigen mulig utelukkende på grunn av den begredelige tilstanden den arabiske verden befinner seg i. Berlinmuren er falt, Sovjetunionen er gått over i historien, kloden er gått inn i en ny æra – og den arabiske verden er fortsatt håpløst lik seg selv. At det er de despotiske regimene som i overveiende grad er dominerende her, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Også andre regioner har hatt sine mer eller mindre langvarige perioder med tyranni. Men årene går sin gang uten at de arabiske samfunn klarer å generere massive bevegelser for frihet, demokrati og modernitet. Anakronistiske monarkier og militære regimer mer eller mindre forkledd i sivil sitter fortsatt på makten uten noen annen fast opposisjon enn islamistisk inspirerte bevegelser. Det virker som om araberne er dømt til å måtte velge mellom forskjellige former for undertrykkelse. I Vesten finnes det enkelte som konkluderer at Islam som sådan bærer i seg en anti-demokratisk spire, og som bevis for dette fremlegger de sitater fra Koranen. I følge denne strømningen, som i stor grad gjennomsyrer rasistiske kretser, skyldes denne «tilbakeliggenheten» hos araberne først og fremst dem selv, deres mentalitet, den religionen som de selv har oppfunnet og spredt, deres mangel på politisk kultur, osv. Til dette svarer araberne at det slett ikke er deres egen skyld, men at Vesten (kolonialismen, imperialismen, Israel) med overlegg har jaget dem bort fra moderniteten. Også de kan trekke frem frihetsdrepende fraser – denne gang fra Bibelen og evangeliene – som viser at korstogene og inkvisisjonen ikke var spesielt mye morsommere enn dagens islamisme. Særlig minner de om at den arabiske innflytelsen under sin gullalder i Andalusia var forbilledlig i sin toleranse, vitenskap og kultur. Men enten det nå er deres egen feil, andres feil, eller begge deler, så er det absolutt nødvendig å svare på følgende spørsmål: Hvorfor har araberne i så mange år virket som de har låst seg fast i sin (ærefulle) fortid, og er ute av stand til å gå inn i nåtiden? Dette er langt fra noe retorisk problem. Det utgjør en trussel mot verdensfreden. For noen år siden trykket en fransk avis en artikkel skrevet av en spesialist på militære spørsmål: han hevdet at planeten ikke særlig lenge kunne leve med lammelsen av verdens mest oljerike region. Han forutså at denne ustabile situasjonen nødvendigvis ville bli eksplosiv, og at Europa derfor var nødt til å reorientere sin militære strategi for å få muligheten til å intervenere i den arabiske verden. På en noe dunkel måte er president George W. Bush i ferd med å sette denne teorien om i praksis – men han gjør det «preventivt» (dvs. ved å skyte først). På en av sine videoer hevdet Osama bin Laden i en bisetning som knapt noen la merke til, at den arabiske verden har vært i forfall «gjennom åtti år». Hvorfor nettopp åtti år? Et kjapt regnestykke bringer oss tilbake til begynnelsen av 1920-årene: slutten av første
Et annet Amerika
Den amerikanske eliten, lojalt støttet opp av medieindustrien, fremstiller USA som en nasjon forent bak religion, patriotisme og troen på Amerikas rolle som forvalter av demokratiske verdier i verden. Bak denne fasaden finnes imidlertid et panorama av motkrefter.
Paramilitarisme og statsterrorisme i Colombia
Med uttalt støtte fra Washington meldte den colombianske regjeringen 27. oktober 2002 at det skulle iverksettes samtaler med den paramilitære gruppen Autodefensas Unidas de Colombia (AUC). 1. desember inngikk staten våpenhvile med AUC. Organisasjonen har tilknytning til narkotrafikk og er dypt involvert i overgrep mot menneskerettigheter. Samtidig har forhandlingene med den væpnede opposisjonen stagnert. Staten og paramilitære grupper samarbeider fortsatt nært.
Farlig opptrapping
Arbeidet for fred i Colombia preges av brutte løfter og svik fra den colombianske statens side. 15. januar ba president Alvaro Uribe Bush-administrasjonen om å intervenere i Colombia med en militæroperasjon av samme størrelsesorden som Gulfkrigen i 1991.
Afrikas tusen og én kvinnehender
Afrikas kvinner er ofte de første ofrene i vanskelige tider. Nå organiserer de seg for å styrke sin selvstendighet.