Da romanene til Julio Cortázar, Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez begynte å fylle hyllene i europeiske bokhandler på 1960-tallet, ble fenomenet døpt den latinamerikanske litterære boomen. Nå tar en ny generasjon forfattere over.
Hva er det «venstresiden» mangler for å forstå sitt historiske fall? Marx’ sentrale idé er at klassestrukturen i den moderne verden skapes i anerkjennelsen av allmenn frihet og likhet. Men i motsetning til finansmaktens klassehierarki, viser ideen om «organisering» utover dette hierarkiet. Den viser mot klassen marxismen overser: administratorene.
NRKs nye talkshow Halvseint er kløktig karikert, herlig antiautoritært og fritt for snakkeprogrammers alminnelige selvhøytidelighet. Programmet er høstens gledeligste satireoverraskelse. Men egenreklamen om at dette er verdens første animerte talkshow er pinlig historieløs.
Film fra Kina, Hongkong og Taiwan har det siste året blitt en reell konkurrent til både Hollywood og Japan. Årets Film fra Sør-festival har 140 filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika på programmet.
Hvor langt vi egentlig er villige til at gå i kampen for udbredelse af demokrati? 10 dokumentarfilm og en række kortfilm skal udsendes mere eller mindre samtidigt verden over denne måned. Hensigten med det unikke medieprojekt er at bruge dokumentarfilmene som springbræt til at starte en demokratisk værdidebat. Projektet er et beundringsværdig initiativ i en verden, hvor terrorisme og religion–og ikke mindst kampen mod disse–er med til at sætte skred i demokratiske principper. Populisme, korruption og nepotisme er nok engang en uheldig sideeffekt i demokratiet.
Den politiske dokumentaren har de siste årene fått en renessanse. Men kassasuksessene har skygget over interessante utviklinger innen sjangeren. Produksjons- og distribusjonsselskapene Brave New Films og Brave New Theaters forsøker å trekke sjangerens potensial lenger. Det gjør de gjennom å distribuere filmene gjennom egne nettverk, involvere grasrotbevegelser og å koble dem til en større politisk strategi. Uten distribusjon gjennom de store kinokjedene har Brave New-prosjektet klart å få opptil 700 000 tilskuere på enkelte filmer. Viser dette prosjektet at den politiske dokumentaren kan bli et viktig politisk verktøy for venstresiden?
Utstillingen «Correspondances» som vises på Pompidou-senteret i Paris (fra 19. september 2007 til 7. januar 2008) åpner for en dialog mellom verkene til Víctor Erice og Abbas Kiarostami rundt felles tema. Begge filmskaperne har klart å unngå å underkaste seg markedets lover, og fronter en krevende kunstnerisk uavhengighet. Arbeidet deres i utstillingen omfatter videoinstallasjoner, fotografi og maleri. Den tvinger oss til å revurdere filmskaperens plass i dagens samfunn.
Fra et journalistisk perspektiv er det mange underlige aspekter ved 11. september. Det store komplottene og fabuleringene kan vi spare oss for. Men det finnes vitenskapelige spørsmål som står ubesvart. Og man kommer ikke unna at hendelsene var utløsende årsak til «krigen mot terror». På den andre siden veier spørsmålet om hvordan en så åpenbart inkompetent amerikansk administrasjon skulle klart å slippe unna på en så vellykket måte hvis den stor bak disse forbrytelsene mot menneskeheten.
«Kampen mot terror» har ført til alvorlige svekkelser av rettsvernet i USA og Vesten. Nye antiterrorlover etter 11. september gir dommere og politiske leder stadig større fullmakter. Er vi på vei mot en ny McCarthy-tid der de mektiges politikk får fritt spillerom i rettssalene? Line Halvorsens kritikerroste USA mot Al-Arian rettet søkelys mot politiseringen av den dømmende makt. Le Monde diplomatique har møtt Al-Arians advokat Petter Erlinder. I dette intervjuet advarer han mot fascistoide tendenser i de vestlige rettsstatene.
David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.
Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.
I min erfaring som filmskaper har barndomstemaet aldri framstått som atskilt fra fortellingen og dens omstendigheter. I mine filmer har barna legemliggjort en slags form for opprør. De har overskredet mitt blikk mer enn de har modifisert det. Jeg har alltid vært interessert i de barna som virkelig er barn, og ikke bare umodne kopier av de voksne. Det som rører meg mest ved dem er innslaget av villskap, deres evne til motstand mot ondskap, måten de bruker fantasien, og definitivt deres evne til å vende opp ned på dette simulakraet av liv som samfunnet spinner rundt dem, og som vi kaller «virkelighet». I denne forstand er barna, uten å ville det, de mest autentiske kunstnerne. De har ikke noe mål. De lekere simpelthen, men leken er alltid alvorlig.
Nesten alle nekrologene jeg har lest har tatt for gitt Bergmans status som en av filmens udiskutabelt største skikkelser. Men Bergmans stjerne har definitivt falmet. Mens den franske nye bølgen henvendte seg til en ny og samtidig verden, ville Bergman stort sett bevare og forevige en gammel verden. Av den grunn er det merkelig at han alltid fant en resonansbunn hos New York-publikumet.
Etter den verdensomspennende suksessen med Kirikou-filmene, har franske Michel Ocelot laget en ny barnefabel om vennskap og fred. Azur og Asmar er hans mest direkte politiske film så langt. Den er et eventyr om toleranse på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, eller for å si det med filmens troskyldige barneståsted: hvorfor kan ikke kristne og muslimer bare være venner?
Italieneren Michelangelo Antonioni, der blev 94 år, var en af filmkunstens største og mest elegante stilister. Antonionis filmhistoriske betydning ligger på linie med Bergmans, men hans produktion var som helhed mere eksklusiv. Men det var fraværet Antonioni med størst held skildrede i sine uforligneligt elegante billedfølger. Han skabte dybde, stoflighed og harmoni i udsøgte billedkompositioner.
Jean-Luc Godard blir ofte framhevet for sine revolusjonerende filmer på 60-tallet, mens hans senere verk blir tolket som famlende forsøk på å finne tilbake til kreativiteten. Godards utvikling må snarere ses som en kamp mot å redusere filmkunsten til en vare. Godard er filmskaperen som nektet å gi etter for kulturindustrien.
Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er kjent for å ha innført trashfilmen til Norge og en rekke kontroversielle kortfilmer. Nå debuterer han som manusforfatter og langfilmregissør med filmen Fem løgner. Le Monde diplomatique har møtt Krutzkoff Jacobsen.
Dette utdraget er hentet fra en debatt mellom den franske filosofen Michel Foucault og Noam Chomsky på Eindhovens tekniske høyskole november 1971. Debatten ble sendt på nederlandsk fjernsyn.
Den eksperimenterende del af billedkunsten har udvidet sin praksis, så æstetiske oplevelser nu også søger at være orienteringsgivende. Det der er på vej er en satsning på overbevisningskraft og på en ny organisation for kunst.
Hvilket ansvar har de intellektuelle i en tid da de nye kommunikasjonsteknologiene blir stadig mer utbredt? Ifølge den tradisjonelle definisjonen er de intellektuelle en kategori tenkere som aktivt griper inn i offentlige anliggende. Slik er de et uttrykk for samfunnets kritiske bevissthet. Høyere utdanningsnivå og et stadig voksende internett åpner imidlertid for at den kritiske bevisstheten i framtiden vil bli formidlet i langt større målestokk enn i dag. Og når situasjonen har endret seg så drastisk, er det ikke også på høy tid å gi en ny definisjon av de intellektuelles funksjon?
EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?
Årets documenta viderefører den kosmopolitiske linje fra forrige documenta, med kraftig emfas på kunsten i globaliseringens tidsalder. Værkerne er ikke hængt monografisk efter kunstner, heller ikke tematisk efter genre, emne eller stil, men snarere «rytmisk». Det viser sig være et greb som sætter kunstens og kunsthistoriens situation på sin spids.
Med Film har Damm forlag har gitt ut et informativt oversiktsverk om film. Her finner vi en god filmhistorisk oversikt, nyttig stoff om filmproduksjon, ulike sjangere, film fra forskjellige land, i tillegg til lister over de største regissørene og 100 beste filmene. Dette er en gledelig og kjærkommen utgivelse.
Den franske filmskaperen Pascale Ferrans har med Lady Chatterley laget den mest interessante Lawrence-filmatisering på nærmere 40 år.
I oktober 2006 ba den daværende franske presidenten Jacques Chirac filosofen Régis Debray om å «gjennomføre en granskning på stedet av situasjonen til de forskjellige etnisk-religiøse folkegruppene i Midtøsten». 15. januar 2007 mottok de franske myndighetene et notat fra Debray om Palestina og farene ved den internasjonale politikkens bedragerske retorikk. Dette notatet har senere blitt referert til i flere offisielle rapporter fra institusjoner som Verdensbanken og FN. Selv om teksten tar hensyn til notatsjangerens strenge regler (kortfattet og forsiktig), mener vi at den gir en nøkkel til å forstå den lange utviklingen i gal retning i Midtøsten. Debray påpeker motsetningen mellom den konkrete, tragiske situasjonen i de palestinske områdene og de internasjonale avtalenes retorisk blendende makkverk. LMD bringer her Debrays tekst.
