Livet er den nye vekstindustrien. 20. mai i år annonserte forskeren Craig Venter at han hadde laget det første «syntetiske livet», en bakterie med et kunstig genom. Femti år etter at DNA-et ble oppdaget er syntetisk biologi i ferd med å bli et stort marked for alt fra energiproduksjon til opprydning av forurensning. Hvordan forhindre at det kunstige livet fortrenger det «naturlige», eller avler nye våpenformer i feil hender?
«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon,» sa bankierenes og regnskapsførernes skytsengel, apostelen Matteus. To tusen år senere gjør paven sitt for å motbevise apostelens påstand.
Den arabiske verden figurerer titt og ofte på verdens forsider. Her presenteres den enten i et geopolitisk perspektiv eller så framheves demokratiske og sosiale problemer. Verdensregionens kulturelle mangfold og energi forblir derimot i skyggen.
Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid. Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.» Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem. At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksjemeglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer); en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.» For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess» for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen. Oversatt av R.N.
15. juli vedtok det amerikanske senatet «den mest omfattende reformen av finanssystemet i USA siden 1930-tallet». Selv om loven er blitt relativt beskjeden, er den utvilsomt en politisk suksess for Obama.
I en tid med krig, kriser og reformer er «ekspertene» den enkleste (og billigste) løsningen for tv-kanalene. De skravler i vei i studioene, slenger ut analyser og råd. Ekspertene framstilles som uavhengige og nøytrale, men er i virkeligheten ofte betalt av de store selskapene de ivrig forsvarer.
Den enkleste forklaringen er ofte den mest sannsynlige, heter det etter William Ockham og hans barberblad. Det kan virke som 2000-tallets kriger og kriser er motivert av enkle drivkrefter.
BP sitter nærmest alene på tiltalebenken etter tidenes største oljesøl. Boreselskapet Transocean har kun i liten grad blitt stilt til ansvar, sammen med hele det intrikate systemet oljesektoren har etablert for å unnslippe skatt, reguleringer og erstatningsansvar. System med skatteparadis og bekvemmelighetsflagg strekker seg tilbake til USAs frykt for å miste kontroll over verdens oljeressurser etter andre verdenskrig.
Kybernetikk–ordet gir uunngåelig assosiasjoner til en sentralisert makt som styrer menneskene gjennom tusenvis av kommunikasjonskanaler. Dette bildet stemmer ikke helt, det viser erfaringen Salvador Allendes regjering gjorde seg i 1972.
Hugo Hamilton ble født i 1953 og vokste opp i fattigstrøkene i Dublin med en nasjonalistisk irsk far og antinazistisk mor fra Berlin. Dette «brakkbarnet», for å bruke tittelen på hans selvbiografi, føler et sterkt brorskap med de som ikke har klart å tilpasse seg moderniteten, de som lever i indre eksil. Slik viderefører han en av de store tradisjonene i irsk litteratur.
Offentlig ansattes lønninger skal i snitt kuttes med fem prosent i Spania og tolv prosent i Hellas. I Irland kan lønnskuttene bli på hele 20 prosent. Og snart er det Storbritannias tur. Samtidig rammes også ansatte i privat sektor. For å komme oss ut av krisen må vi redusere lønnsutgiftene, sier våre politiske ledere. Det har de kanskje rett i, men det kan virke som de kutter i feil lønninger.
Miljøfordelen ved ny teknologi er forsvinnende liten, og i enkelte tilfeller negativ, av én enkel grunn: rekyleffekten.
Det som tidligere ble tatt for gitt som naturlover, er nå gjenstand for diskusjon.
20. april i år trodde verken kinesiske investorer eller britiske pensjonister at oljeflaket utenfor Louisiana skulle ramme dem så fort. På ulykkesstedet mistet elleve plattformarbeidere livet, fiskerne i Bay Saint-Louis mistet levebrødet sitt, befolkningen i Mexicogolfen mistet sine brune pelikaner og fikk nærmiljøet sitt ødelagt.
Da finanskrisen startet hylte ledende politikere i kor om en mer moralsk kapitalisme. Samtidig presenterer den rådende vitenskapelige ideologien økonomifaget som en ren vitenskap om «naturlover» som ikke har noe med moral å gjøre. Så hvordan gjøre økonomien moralsk? Ved å gjøre den politisk.
Spekulantenes betalingsproblemer har vekket mye misnøye hos folk og tvunget regjeringene til å distansere seg litt fra finanssektoren. Men fortsatt er det de som signerer sjekkene som formulerer lovene, i Brussel så vel som i Washington. Er den aksepterte korrupsjonen blitt en integrert del av demokratiet? Le Monde diplomatique ser nærmere på forholdet mellom penger og politikk i verden.
11. juni braker et nytt verdensmesterskap løs. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) ser ikke ut til å rammes nevneverdig av de økonomiske nedgangstidene. Forbundet flyter rett og slett over av penger som lederne velvillig og tradisjonen tro deler ut til venner, støttespillere, og ikke minst dem selv.
New Yorks ordførere har ikke nølt med å slå politisk mynt på sin nulltoleranse overfor kriminalitet. Også i skoleverket, der metalldetektorer og horder av politifolk lenge har blitt presentert som oppskriften på et godt læringsmiljø
For å hjelpe «ofrene» og bekjempe «menneskesmugling» har EU funnet det best å flagge ut kampen mot ulovlig innvandring, altså ta innvandrerne før de blir både ulovlige og innvandrere. Med løfter om gjenytelser stenger flere land grensene sine, og blir i praksis fangevoktere for sine egne innbyggere, slik at EU skal slippe å forholde seg til internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene.
Skiller forholdet mellom penger og politikk i Norge seg vesentlig fra land litt lenger sør i Europa?
Vitenskapen presenteres som om den rolig har strømmet fram fra en kilde, der hver forsker har støttet seg til tidligere teorier for å utvikle sine egne. Denne forestillingen om en lineær strøm som leder naturlig til sannheten legges nå i ruiner av andre forskere.
Hviler demokratiets historie på en gradvis atskillelse av politisk makt fra pengemakt? Lenge var det bare de rikeste som fikk stemme og stille til valg. Kampen for universell stemmerett og godtgjørelse for å sitte i parlamentet viser at det har tatt lang tid å løse opp dette monopolet.
Sikkert og visst finnes det fortsatt incestuøse forbindelser mellom penger og politikk, slik den stadig tilbakevendende korrupsjonen (se Andreu Manresas artikkel) og klientelismen viser. Men rettsvesenet kjemper mot dem (se se Francesca Lancinis artikkel), til fordel for en fornyelse av elitene.
I en tid hvor milliardærer seirer i valg, som i Italia, Chile og New York, hvor pressgrupper, i Brussel og andre steder, setter klientenes interesser foran samfunnets (se François Ruffins artikkel), hvor statsledere og ministre konkurrerer om å innføre sparetiltak mens de deler ut penger til banker og andre kontakter, er det fortsatt mulig i en slik tid å styre uten å tjene de rike?
Askeskyen fra vulkanutbruddet på Island viser hvor falskt betryggende det er å tro at vi har kontroll over miljøet og at våre beslutninger alene kan forhindre en global miljøkatastrofe.
Nyere nettkritikk profiterer på besettelsen på alt som har å gjøre med sinn, hjerne og bevissthet, med advarsler om at farten i de digitale nettverkene gjør oss dummere. Dette er særlig påfallende nå når kommersielle nettaktører er i ferd med å kolonialisere sanntiden.
