Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Lokket av gode lønninger tar syriske arbeidere seg over grensefjellene til Bekaadalen. Her bor de i midlertidige leire og sliter seg ut med innhøsting av frukt og grønnsaker. Sesongarbeidet kan vare flere måneder, eller år.
De siste tiårene har Det muslimske brorskapet vært islamismens talerør, i den arabiske verden så vel som Europa. Brorskapet møter nå sterk konkurranse fra salafi-bevegelsen og deres budskap om å vende tilbake til kildene. Men denne «tilbakevendingen til Koranen» gir ingen beskyttelse mot den arabiske verdens splittelser og ambisjoner.
De tar tak i okkupasjonen av Palestina, de belyser den dunkle israelske virkeligheten, og de opplever stor suksess i inn- og utland. Israelsk filmkunst har de siste årene utviklet seg enormt i sin nådeløse kritikk av det israelske samfunnet.
Innvandrere over hele verden stigmatiseres som «fremmede» minoriteter, men ikke i Abu Dhabi, der majoriteten er innvandrere på tross av svært strenge innvandringslover.
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å lage en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
De store pengegavene til Palestina, særlig fra EU, har skapt enklaver av kunstig rikdom på Vestbredden. Samtidig fortsetter israelerne å opprette nye bosettinger, og den israelske hæren gjør seg klar for nye konflikter, i Libanon, Iran eller på Vestbredden, i jakten på en illusorisk avgjørende seier.
Israelerne har nok en gang lykkes med å splitte palestinerne, denne gangen gjennom klasseskiller.
USA er i ferd med å trekke soldatene sine ut av Irak. Parlamentsvalgene i mars vil ifølge Washington normalisere landet. Men spenningene er fortsatt sterke, særlig mellom araberne og kurderne. Valget står også i fare for å svekke sunnimuslimene og de sekulære irakerne ytterligere, og gi legitimitet til et autoritært sjia-regime. For det var ikke amerikanerne som vant freden, men sjiaene som beseiret sunniene.
Den grenseløse spekulasjonens fristed klarte verken å unnslippe den økonomiske globaliseringens luner eller regionale spenninger.
Kurdiske og føderale ledere må snart ta en avgjørelse: Enten inngå en avtale, eller om det ikke lykkes, forberede seg på en ny og blodig borgerkrig.
Denne måneden feires 31-årsjubileum for den iranske revolusjonen. De sosiale omveltningene etter 1979 får regimet til å nøle mellom kompromiss og undertrykkelse i møte med de økende protestene. Vil den mektige Revolusjonsgarden gi etter?
Nærmere to tiår etter gjenforeningen har det vokst fram en frigjøringsbevegelse i Sør-Jemen. I Saada-provinsen har opprørskampen blitt stadig mer intens, samtidig som myndighetene påstår opprørerne støttes av både Iran og Al-Qaida. Og på sikt truer denne uoversiktlige, skjulte krigen med å legge staten i ruiner.
Utsiktene for fred i Midtøsten er mindre enn på lang tid, på tross av Barack Obamas forsonende retorikk. En viktig komponent i denne utviklingen er høyredreiningen i israelsk politikk. Det engang dominerende israelske arbeiderpartiet ligger med knekket rygg, i likhet med resten av Israels venstreside. Hva har skjedd?
FN-kommisjonen som har fått i oppdrag å gjøre rede for krigsforbrytelser under Israels angrep på Gaza i årsskiftet 2008–2009, vil offentliggjøre sin rapport i september. Men det er tvilsomt om rapporten vil få rettslige følger for Israel, derfor oppfordrer stadig flere til boikott, sanksjoner og desinvestering for å tvinge Tel Aviv til å respektere folkeretten.
Når fredselskende israelske liberalere presenterer konflikten med palestinerne i nøytrale «symmetriske» termer, når de sier at det finnes ekstremister på begge sider som ikke ønsker fred, bør man stille et enkelt spørsmål: Hva skjer i Midtøsten når ingenting skjer på det politisk-militære nivået?
I tråd med prinsippet om universell jurisdiksjon forsøkte en spansk domstol å etterforske drapet på en Hamas-leder i Gaza. Men den spanske regjeringen ga etter for amerikansk og israelsk press.
Apartheidregimet oppsto i Sør-Afrika nesten samtidig som staten Israel ble proklamert. De to landene utviklet raskt et tett samarbeid, der Israel blant annet hjalp Sør-Afrika til å skaffe seg atombomber. Hvordan kunne to så tilsynelatende ulike regimer samarbeide tett i over førti år?
Den aktuelle politiske krisen i Iran er et resultat av indre splittelser som har eksistert i regimet siden revolusjonen i 1979. Valgfusket og regimets brutale reaksjon på demonstrasjonene er i ferd med å fjerne det politisk-religiøse lederskapets siste rest av legitimitet. Det store spørsmålet er imidlertid hvor det iranske folkets frihetslengsel leder hen: Mot et liberalt demokrati eller tilbake til den islamske revolusjonens røtter?
I følge det statlige fjernsynet i Iran skal flere av demonstrantene som er blitt arrestert de siste ukene ha tilstått at de opptrådte «under påvirkning av BBC og Voice of America». De offisielle mediene fordømmer til det kjedsommelige vestlig innblanding–i første rekke fra Storbritannia, som har fått to diplomater utvist. Man kunne se dette utelukkende som propaganda fra en stat som utpeker syndebukker til folkets allmenne fordømmelse. Bortsett fra at i det iranske folkets kollektive hukommelse har landets nyere historie vært brennmerket av nettopp utenlandsk intervensjon og forsøk på oppstykking. I første rekke i regi av det «svikefulle Albion», som i dag utpekes til fiende nummer én, selv foran USA.
I likhet med det iranske presidentvalget i 2005 vil denne månedens valg i stor grad dreie seg om interne problemer. «Reformistkandidatene» tapte for fire år siden fordi de ikke hadde noen klar løsning på de sosiale problemene, mens Mahmoud Ahmadinejad lovte å «legge oljepengene på folkets bord». Nå må han svare for sin økonomiske politikk overfor et stadig mektigere iransk næringsliv.
Foran valget på ny nasjonalforsamling 7. juni i Libanon har det oppstått en overraskende allianse mellom det sjiamuslimske Hizbollah og Den frie patriotiske bevegelse (CPL) ledet av den maronittiske generalen Michel Aoun. Hvorfor har dette sekulære kristne partiet valgt å gå i allianse med et islamistisk, nasjonalistisk arabisk parti?
Kan de øyene Palestina i dag i praksis består av danne grunnlag for en selvstendig stat?
Høyredreiningen i Israel truer med å gjøre livet til Israels mange arabere enda vanskeligere. Høyreekstremistenes drøm om en jødisk stat utsetter stadig flere av Israels halvannen million palestinere for det de kaller en snikende apartheid. Nylig ville jødiske politikere forby arabiske partier å stille til valg. Mangfold og like rettigheter står ikke på den -politiske -dagsorden, det gjør derimot en retorikk som består av regelrette angrep på en femtedel av befolkningen. Le Monde diplomatique har besøkt de arabiske lokalsamfunnene israelske myndigheter gjør alt for å bli kvitt.
