Midtøsten – Side 14

Denne måneden feires 31-årsjubileum for den iranske revolusjonen. De sosiale omveltningene etter 1979 får regimet til å nøle mellom kompromiss og undertrykkelse i møte med de økende protestene. Vil den mektige Revolusjonsgarden gi etter?

Den aktuelle politiske krisen i Iran er et resultat av indre splittelser som har eksistert i regimet siden revolusjonen i 1979. Valgfusket og regimets brutale reaksjon på demonstrasjonene er i ferd med å fjerne det politisk-religiøse lederskapets siste rest av legitimitet. Det store spørsmålet er imidlertid hvor det iranske folkets frihetslengsel leder hen: Mot et liberalt demokrati eller tilbake til den islamske revolusjonens røtter?

I følge det statlige fjernsynet i Iran skal flere av demonstrantene som er blitt arrestert de siste ukene ha tilstått at de opptrådte «under påvirkning av BBC og Voice of America». De offisielle mediene fordømmer til det kjedsommelige vestlig innblanding–i første rekke fra Storbritannia, som har fått to diplomater utvist. Man kunne se dette utelukkende som propaganda fra en stat som utpeker syndebukker til folkets allmenne fordømmelse. Bortsett fra at i det iranske folkets kollektive hukommelse har landets nyere historie vært brennmerket av nettopp utenlandsk intervensjon og forsøk på oppstykking. I første rekke i regi av det «svikefulle Albion», som i dag utpekes til fiende nummer én, selv foran USA.

I likhet med det iranske presidentvalget i 2005 vil denne månedens valg i stor grad dreie seg om interne problemer. «Reformistkandidatene» tapte for fire år siden fordi de ikke hadde noen klar løsning på de sosiale problemene, mens Mahmoud Ahmadinejad lovte å «legge oljepengene på folkets bord». Nå må han svare for sin økonomiske politikk overfor et stadig mektigere iransk næringsliv.