
Hva Israel vil i Midtøsten
Israels folkerettsstridige angrep på Iran har åpnet et nytt kapittel i Midtøstens turbulente historie. Netanyahu synes fast bestemt på å underkaste alle Israels fiender.
Israels folkerettsstridige angrep på Iran har åpnet et nytt kapittel i Midtøstens turbulente historie. Netanyahu synes fast bestemt på å underkaste alle Israels fiender.
Den aktuelle politiske krisen i Iran er et resultat av indre splittelser som har eksistert i regimet siden revolusjonen i 1979. Valgfusket og regimets brutale reaksjon på demonstrasjonene er i ferd med å fjerne det politisk-religiøse lederskapets siste rest av legitimitet. Det store spørsmålet er imidlertid hvor det iranske folkets frihetslengsel leder hen: Mot et liberalt demokrati eller tilbake til den islamske revolusjonens røtter?
I følge det statlige fjernsynet i Iran skal flere av demonstrantene som er blitt arrestert de siste ukene ha tilstått at de opptrådte «under påvirkning av BBC og Voice of America». De offisielle mediene fordømmer til det kjedsommelige vestlig innblanding–i første rekke fra Storbritannia, som har fått to diplomater utvist. Man kunne se dette utelukkende som propaganda fra en stat som utpeker syndebukker til folkets allmenne fordømmelse. Bortsett fra at i det iranske folkets kollektive hukommelse har landets nyere historie vært brennmerket av nettopp utenlandsk intervensjon og forsøk på oppstykking. I første rekke i regi av det «svikefulle Albion», som i dag utpekes til fiende nummer én, selv foran USA.
I likhet med det iranske presidentvalget i 2005 vil denne månedens valg i stor grad dreie seg om interne problemer. «Reformistkandidatene» tapte for fire år siden fordi de ikke hadde noen klar løsning på de sosiale problemene, mens Mahmoud Ahmadinejad lovte å «legge oljepengene på folkets bord». Nå må han svare for sin økonomiske politikk overfor et stadig mektigere iransk næringsliv.
Foran valget på ny nasjonalforsamling 7. juni i Libanon har det oppstått en overraskende allianse mellom det sjiamuslimske Hizbollah og Den frie patriotiske bevegelse (CPL) ledet av den maronittiske generalen Michel Aoun. Hvorfor har dette sekulære kristne partiet valgt å gå i allianse med et islamistisk, nasjonalistisk arabisk parti?
Kan de øyene Palestina i dag i praksis består av danne grunnlag for en selvstendig stat?
Høyredreiningen i Israel truer med å gjøre livet til Israels mange arabere enda vanskeligere. Høyreekstremistenes drøm om en jødisk stat utsetter stadig flere av Israels halvannen million palestinere for det de kaller en snikende apartheid. Nylig ville jødiske politikere forby arabiske partier å stille til valg. Mangfold og like rettigheter står ikke på den -politiske -dagsorden, det gjør derimot en retorikk som består av regelrette angrep på en femtedel av befolkningen. Le Monde diplomatique har besøkt de arabiske lokalsamfunnene israelske myndigheter gjør alt for å bli kvitt.
Det kommer stadig flere vitnesbyrd om krigsforbrytelser begått av den israelske hæren under det nylige angrepet på Gaza. Og påstandene kommer ikke bare fra sivile palestinere og hjelpearbeider, men også fra soldater som deltok i offensiven. Det kan virke som Israel har tapt kampen om hva som er legitim maktbruk, og dermed står i fare for å kunne bli stilt til rette for krigsforbrytelser. Men hvor sannsynlig er det at noen vil bli dømt?
I Palestina-konflikten reduserer israelske medier seg selv til ukritiske talspersoner for hæren. Et hederlig unntak finnes: avisen Haaretz.
«Allerede før mat- og finanskrisene i 2008 levde én av seks i sult og nød. I løpet av 2008 har 100 millioner mennesker trådt inn i deres rekker,» sa avtroppende leder for Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Lennart Båge, 18. februar. Matvarekrisen har endret de globale spillereglene, nå er det ikke lenger frihandel som gjelder, men matvaresikkerhet.
En fortelling om krigens uutholdelige letthet i en lukket medieverden på utsiden av Gazastripen.
«En krig mot Iran» kalte enkelte israelske ledere invasjonen av Gaza. Ideen om en radikal islamsk akse mellom Syria og Iran, Hizbollah og Hamas, har vært Israels og Bush-administrasjonens credo. Dette synet gikk Barack Obama bort fra i sin innsettelsestale til fordel for en «ny tilnærming basert på interesse og gjensidig respekt». Vil Obama ta opp tråden fra tiden da det revolusjonære Iran var en viktig alliert for USA og Israel?
Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.
Innen 16 måneder skal de amerikanske troppene være ute av Irak, lovet Obama under valgkampen i høst. Men et snedig renkespill utført av Bush-administrasjonen og USAs militære ledere gjør det vanskelig for Obama å holde løftet sitt. Selv SOFA-avtalen, som Bush nylig inngikk med de irakiske myndighetene, ser ut til å bli et nyttig redskap for haukene og de militæres ønsker om langvarige tilstedeværelse i Irak.
Forhandlingene mellom israelerne og palestinerne har strandet. Israelerne har trappet opp blokaden av Gaza. Israelernes undertrykkelse, det langvarige reiseforbudet og striden mellom Fatah og Hamas har splittet palestinerne som bor på Gaza og de som bor på Vestbredden. Le Monde diplomatique har besøkt et «fordoblet» Palestina.
Libanon ønsker å gjenoppbygge den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared, som i fjor ble pulverisert av den libanesiske hæren. Et forsøk på å få kontroll over leirene?
Et femtentalls nye byer bygges for tiden i Golflandene. Og enda flere er under planlegging. Byene skal bøte på den enorme boligmangelen i regionen, og sørge for økonomisk diversifisering. Men miljøbelastningen vekker bekymringer i lokalbefolkningen, som på ingen måte er sikret at den vil nyte godt av boligbyggingen. Le Monde diplomatique har besøkt byggeplassene.
Israel presenterer seg som staten for alle verdens jøder, og ekskluderer dermed en fjerdedel av sine statsborgere. Segregasjonen er ideologisk begrunnet i en overbevisning om at alle jøder har en felles opprinnelse i landet som i dag huser Israel og Palestina. Men har denne identitetspolitikken noen som helst historisk forankring?
I mai sto Beirut nok en gang i flammer. Hizbollah tydde til makt som et «veto» mot regjeringens beslutning om å avvæpne organisasjonen. Igjen kom Hizbollah styrket ut av kamphandlingene. Mens Bush, til Israel, som under sin Midtøstenturné i mai på ny visste sin støtte, mistet enda mer terreng i «den tredje fronten i krigen mot terror». Er maktbalansen i ferd med å skifte fullstendig øst i Middelhavet?
En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?
I august 2007 demonstrerte titusener i Jakarta for gjeninnføring av det islamske kalifatet. Bak disse kravene står Det islamske frigjøringspartiet. Partiet som i lang tid har hatt en heller laber oppslutning, har de siste årene fått en oppblomstring blant frustrerte arabere. Og ikke minst har det blitt omfavnet av forkjemperne for «krigen mot terror» som kan hevde å ha bevis for trusselen om en islamsk konspirasjon om å ta over verden.
Algeries kamp for uavhengighet skulle vise seg å bli svært blodig. Den franske kolonimakten og de franske bosetterne med OAS i spissen slo brutalt ned på enhver motstand. Flere hundretusen algeriere måtte bøte med livet før landet ble uavhengig i 1962. De fleste franske bosetterne dro umiddelbart til moderlandet, tilsynelatende i frykt for represalier, men noen ble igjen. Hva skjedde med dem som ble igjen? Le Monde diplomatique har besøkt de gjenværende «pieds-noirs».
Avraham Burgs Å beseire Hitler har ramaskrik i Israel, men han får også mye støtte fra kvinner og menn som ønsker en grunnleggende reform av staten Israel.
Hvor har det blitt av de progressive kreftene i den arabiske verden? Siden den første Golfkrigen har de arabiske landene i Midtøsten opplevd en rekke store omveltninger. Likevel har de fleste makthavere taklet de politiske og sosiale utfordringene, og klarte å bevare arkaiske strukturer som verken andre verdenskrig eller avkoloniseringen fikk bukt med. Det finnes få effektive opposisjonsbevegelser som kjemper for sårt etterlengtede endringer. Og regimene som så ut til å miste all troverdighet, har spilt kortene riktig i «krigen mot terror». Er alt håp ute for en demokratisering av den arabiske verden?
USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?